Kanskje det bare er meg ...

Farlige fanger og internett

2009-12-18T12:32:00.002+01:00

OK, jeg innrømmer det:
Jeg ble skikkelig provosert da jeg så VGs overskrift om farlige fanger som hadde klart å tuske til seg tilgang på et nettverk slik at de kunne surfe fritt på cella.

Jeg mener, hva er det de innbiller seg?

Og så fikk jeg se bildet som ledsaget overskriften og ble enda mer provosert.
Der sto han og stirret tomt på oss. Forakt i ansiktet.
Hele mannen utstrålte bare et: ”Ja, er det ikke min rett, kanskje? Jeg gjør da hva faen jeg vil for deg!”
Ingen anger. Intet ønske om å være ydmyk. Ingen sympati for de som kanskje reagerer på dette.
Nei da, det er snakk om en positur der det ser ut som om han så vidt gidder å bli tatt bilde av. Han er i ferd med å snu seg vekk, gå videre, surfe fritt, ikke stå til ansvar …

Og jeg tenker igjen:
Hva er det de innbiller seg?
At de kan gjøre hva som helst?

Flipper på en fredag

2009-12-18T09:42:00.001+01:00

(... med en lenke til videoen)

HPs ryggmargsrefleks

2009-12-14T14:31:00.005+01:00

Si til HP: ”Denne boka må du lese, denne cd’en må du høre, denne filmen må du se”, og jeg bestemmer meg nesten umiddelbart for at det skal jeg i hvert fall ikke.
Det store for tida har jeg skjønt er at James Cameron kommer med en film som alle må se. ”Avatar” heter den. Traileren ser bare trist ut.
Seinest Cameron kom med en spillefilm, var det ”Titanic”. Den måtte jeg se, visstnok. Jeg så den ikke. Jeg har ennå ikke sett den.
Matrix-filmene? Har jeg ikke sett.
”Ringenes herre”? Verken lest eller sett.
Anne B. Ragdes tre bøker om grisebøndene? Ikke lest. Har heller ikke sett tv-serien.
”The wire”? Ikke sett.
Stieg Larssons Milleniums-triologi? Så den første filmen. Tenkte: ”Var det det? Er det dette folk går fra konseptene over?”

Og så er det et eller annet med at når noen sier: ”Jeg skjønner ikke hvordan de har fått gitt ut denne boka” eller ”Jeg skjønner ikke at denne boka er blitt kjøpt inn på kulturfond”, så får det meg til å tenke: Hm … Dette høres spennende ut. Den skal jeg jammen meg lese.
Nå sist alle_forteller_meg_hvor_bra_jeg_er_i_tilfelle_jeg_blir_det av audun_mortensen.
”Hvorfor blir sånt gitt ut?”
”Hvorfor blir det kjøpt inn på kulturfond?”
Ikke veit jeg, men lese boka skal jeg i hvert fall.
Etter at jeg er ferdig med ”Jeg vil bli som leoparden” ...

Richard Wagner på en fredag

2009-12-11T10:05:00.005+01:00

(... med en lenke til videoen)

En skikkelig sviske (sunget av Waltraud Meier) denne uka med andre ord.
Og som ikke det var nok legger jeg ut en scene fra en av mine absolutte favorittfilmer der Wagner blir brukt på forbilledlig vis, nemlig i Buñuels "L'age d'or" - en film som franske myndigheter først forbød pga innholdet, hvorpå produsenten trakk filmen tilbake slik at den ikke ble vist på 50 år.

(Det var forresten da jeg en gang på tidlig 80-tall så denne på svensk tv at jeg oppdaget at putevar på svensk heter örngott)

Famlende Forsøk på en fredag

2009-12-04T07:46:00.001+01:00

(... med en lenke til videoen)

Nytt profilbilde

2009-11-29T13:47:00.002+01:00

Mye moro man kan bruke photoshop til, gitt!

Mandy Moore, the queen of filth

2009-11-27T12:21:00.009+01:00

Torsdag formiddag ble brukt til å jobbe med et gjenstridig manus, før planen var at jeg skulle stikke av gårde til Ikea for å handle litt.
Men av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å droppe Ikea, og heller handle på Jessheim storsenter.
God plan!
Jessheim storsenter er jo et av de stedene jeg automatisk mister stedsansen med en gang jeg kommer innenfor dørene.
Jeg kan rusle av gårde, stoppe, og bestemme meg for å komme meg ut igjen, men så er jeg ikke i stand til å huske hvor jeg kom fra.
Det eneste andre stedet dette skjer med meg, er Stavanger sentrum, hvor jeg konsekvent tar til høyre når jeg skulle ha tatt til venstre og omvendt.

Nok om det.

Jeg befant meg i hvert fall et eller annet sted midt i Jessheim storsenter, på jakt etter enten Clas Ohlson eller Platekompaniet, da jeg hørte sang. Og det var Kari Svendsen.
Banjo-Kari. Gla’jenta.
Noen hadde bestemt at Kari var perfekt formiddagsunderholdningen for alle de som til enhver tid henger på et shoppingsenter. Så da jeg oppdaget henne på en plattform midt blant en haug med kakespisende, kaffeslurpende folk, snudde jeg på hælen og gikk.
Det ble for mye - for det må bare sies: Det er ikke noe som gjør meg svettere enn å prøve å finne fram på Jessheim storsenter når det musikalske akkompagnementet er ”Marsjkonkurransen” og ”Gjest Baardsens vise” …

Uansett – etter hvert klarte jeg å spore opp Clas Ohlson og gikk omkring der, helt uten noen plan om hva jeg skulle ha, så derfor endte jeg opp med en pakke cd-vinduskonvolutter, før jeg satte det jeg trodde var kursen mot Platekompaniet …
(… og vi gikk og gikk og gikk og gikk …)

Det var da jeg endelig fant fram til Platekompaniet at jeg så den:
DVD-en ”A walk to remember”. Med Mandy Moore.

Mandy Moore har aldri vært noen særlig favoritt. Faktisk så har det vel vært slik at hun bare har vært der og man har ikke kunne gjøre noe med det.
Men jeg husker å ha sett henne i filmen ”Saved!” som slett ikke var så verst … til tross for at Macaulay Culkin også hadde en av rollene.

Men det som gjorde meg nysgjerrig var det som stod på omslaget:
From the director of Hairspray.

Ah, det var noe annet! Og det må innrømmes: Det gjorde det hele litt mer pirrende.
Hva slags typer depravert oppførsel kunne man vente av Mandy Moore i denne filmen når det tross alt var the pope of trash, John Waters, som stod bak.

Den forrige filmen hans var ”A dirty shame” der Tracy Ullman spiller ei husmor som får et slag i hodet og dermed blir nymfoman, samtidig som Selma Blair spiller datteren hennes, Caprice, også kjent som gogo-danserinnen Ursula Udders.
Dette kunne bli riktig så bra.

Og så leste jeg bakpå omslaget:

Hver april, når vinden dufter av hav og syriner, mines Landon Carter sitt siste år på Beaufort High. Landon var en populær gutt og hadde hatt en kjæreste eller to, og det var helt utenkelig at han skulle forelske seg i den konservative, men svært selvstendige, Jamie Sullivan.

Jeg begynte å se for meg en lett pervertert utgave av One Tree Hill, der den konservative Jamie Sullivan har en bigesjeft der hun selger toppløsbilder av seg selv til fanger som sitter på dødscella og Landon har et ikke helt avklart forhold til sin mor, og dette er hindere de må forsere for å kunne være sammen, eller kanskje de heller bare godtar hverandre som de er og lever lykkelige resten av livet.
John Waters tilbake i god gammel form.

Men så oppdaget jeg at det er ikke John Waters som har regissert denne filmen, det er Adam Shankman.

Adam Shankman?

Å ja, Adam Shankman, ja.
Regissøren av den bleike musikalversjonen, med John Travolta i stedet for Divine.
Så mye for subversive grep ...

Det ble til at jeg droppet Mandy Moore og heller kjøpte ”De ofrivilliga” og Lukas Moodyssons siste.

Men jeg har fremdeles en drøm om å se Mandy Moore i en John Waters-film.

The Birthday Party på en fredag

2009-11-27T08:37:00.000+01:00

(... med en lenke til videoen)

HP skriver mail til Avis Bilutleie Gardermoen

2009-11-24T15:11:00.005+01:00

Hei, hei!

For noen uker siden fikk jeg i oppdrag å kaste en symaskin. Den var gammel og utslitt og skulle bare kjøres på dynga.
Problemet er at jeg tok den med fra den personen som jeg hadde lovet å hjelpe med å kvitte seg med maskinen, og så glemte jeg det.
Helt til i går. Og da klarte jeg jammen meg ikke å huske hvor jeg hadde gjort av den.
Kanskje jeg bare trodde at jeg hadde tatt den med, og så hadde jeg egentlig ikke gjort det?
Men så skjønte jeg hva som var skjedd.

I bagasjerommet til en av bilene deres (en Mazda, hvis jeg ikke husker helt feil), som ble levert inn på Gardermoen fredag den 6. november, kl 14.10, og opprinnelig bestilt av kultur.akershus v/XX, ligger det en symaskin.
Det kan godt hende dere ikke har oppdaget den ennå, men hvis det skulle være slik at dere har sett den og lurt på hva i all verden dette er for noe, så er det altså en symaskin og den skal bare kastes.

Jeg klarte å notere ned antall kilometer jeg hadde kjørt og hvor mye bensin som var igjen på tanken, men bagasjerommet husket jeg ikke på å sjekke.
Håper ikke dette har ført til altfor mye merarbeid for dere.

Mvh

Hans Petter Laberg

John Lee Hooker & Robert Cray på en fredag

2009-11-20T09:29:00.001+01:00

(... med en lenke til videoen)

Ressurssvak

2009-11-18T14:43:00.005+01:00

På NRKs nettsider kan man i dag lese Knut Hoems anmeldelse av Kjell Magne Bondeviks bok ”Fortellingen om Aung San Suu Kyi”.
Ikke overraskende framstår boka mer som ”Fortellingen om Kjell Magne Bondevik”, men for oss som har fulgt mannen med det ydmyke ytre og det svulmende egoet gjennom årene er ikke dette akkurat ei bombe.

Og for oss som så lanseringsintervjuet på lørdagsrevyen (var det forrige lørdag?), var det jo litt spesielt når barnebarnet ble spurt hva som var mest spennende med boka, og sneipen svarte at det var da bestefaren klarte å få besøkt Aung San Suu Kyi, og bestefar sitter der og humrer den der usannsynlig irriterende ”nei, det var da ikke noe spesielt med det selv om det altså var jeg, Kjell Magne Bondevik, som snek meg inn, forkledd som en helt vanlig turist”-latteren sin.
OK, nok om det.

Mot slutten av anmeldelsen står det noe jeg stusser over.

Bondeviks bok er i beste fall slumsete forlagsarbeid. I verste fall er det kynisk salg av kjendisbok til et ressurssvakt publikum som fortjener bedre.

Ressurssvakt publikum? Mener anmelder Knut Hoem i dette tilfelle barn og unge?
Om ikke annet synes jeg det er en ... interessant måte å betrakte barn og unge på, men hva vet vel jeg ...

Romy!

2009-11-16T22:35:00.004+01:00

OK, det er kanskje på tide å innrømme det: Jeg har aldri vært spesielt begeistret for fransk film fra den såkalte gullalderen – 50- og 60-tallet. Muligens har jeg klart å komme meg igjennom en og annen Truffaut-film (selv om jeg ikke er i stand til huske navnet på dem), og Godard … nei, det har aldri blitt til at jeg har sett noe av ham.
En og annen Rohmer-film ble det jo på slutten av 80-tallet, men det var også det.
Og jeg aner egentlig ikke hva det kommer av.
Muligens var det noe med at de filmklubbene jeg var borti på et eller annet tidspunkt bare måtte sette opp ”I fjor i Marienbad” og ”Hiroshima, mon amour” (ja, jeg har en av dem stående i hylla mi, men jeg har ennå ikke sett den).
Man var ikke en skikkelig filmklubb hvis man ikke viste alle de store, franske nybølge- klassikerne.
Sånn, nå er det sagt.

Tilbake til Romy. Og Romy er Romy Schneider; en østerriksk skuespiller som først ble berømt for å spille dronning Elisabeth av Østerrike i de såkalte Sissi-filmene.
Og her snakker man om kitsj på et høyt nivå. Overdådige kostymer, klorblekede tenner, funklende øyne og høye kinnbein i en nesten skremmende fargerik utgave av technicolor.
Men et eller annet med Romy fascinerte meg. Kanskje det var mitt libido som bestemte fascinasjonen, men en stund på tidlig 80-tall fordypet jeg meg i stoff om henne.
Og det var nok å ta av.
Forhold til Alain Delon, storhetstid som skuespiller mot slutten av 60- og tidlig 70-tall, privatliv i utforbakke mot slutten av 70-tallet, og en sønn som en dag prøvde å ta snarveien hjem ved å klatre over gjerdet rundt huset til stefaren, og endte opp med å bli spiddet på spissene på toppen, deretter noen år med alkoholisme og så en tidlig død (43 år gammel) av for mye alkohol og for mange piller.
Men på tross av denne pubertale interessen for personen har jeg aldri sett noe særlig av filmene hennes. Kanskje fordi de har vært vanskelige å få tak i.

Men i kveld så jeg den polske regissøren Andrzej Żuławskis film fra 1975 ”L'important c'est d'aimer”, og litt nervøs var jeg jo.
Var hun en så god skuespiller som jeg trodde?
Var hun en god skuespiller i det hele tatt?
Og så ser jeg denne filmen og blir nesten slått i bakken av hvor god hun var.
(for de som vil lese hva filmen handler om, kan se her)
Her hadde man altså en skuespiller som så vidt hadde rundet 30 som veksler mellom å være smilende vakker, og å se ut som hun er så sliten at hun bare vil legge seg ned og dø – og det noen ganger i samme scene.
Selvfølgelig har hun et par utbrudd av den franske typen (som vil si å skrike og feie kaffekopper av bordet så de smeller i gulvet, bare for å understreke at vi snakker om store følelser), men som oftest behøver hun ikke å spille med noe annet enn øynene sine.

Så dette var en kort bloggpost om Romy Schneider, en skuespiller jeg har gjenoppdaget – og nå er det på tide å se ”Les Innocents aux Mains Sales”, der hun spiller mot den ikke bestandig like subtile Rod Steiger, men når hun i ”L'important c'est d'aimer” klarte å få fram en ømhet i Klaus Kinski som jeg ikke ante han var i besittelse av, så blir nok dette også en god opplevelse.
Den er forresten regissert av Claude Chabrol.
Nei, jeg har ikke sett noe av ham heller.

Biosphere på en fredag

2009-11-13T13:17:00.001+01:00

(... med en lenke til videoen)

Nesodden! Rælingen!! Vestby!!! Ullensaker!!!! THE WORLD!!!!!

2009-11-06T20:24:00.002+01:00

Og dermed er leiebilen (eller bandbussen) levert inn og jeg kan trekke pusten etter en tidagers skoleturné som strakte seg over tre uker.
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.

Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.

Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.

Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.

Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.

Jeg tror jeg trenger ferie snart …

Joni Mitchell på en fredag

2009-11-06T19:59:00.002+01:00

(... med en lenke til videoen)

[Oppdatering 7/11, kl. 17.26:
Og for de som måtte savne Pat Methenys gitarsolo, kommer den her:
]

Stille på bloggen

2009-11-04T11:54:00.005+01:00

Jeg har vel kommet til det punktet som veldig mange bloggere (bl. a denne) kommer til etter hvert: Jeg har ikke lenger så mye å skrive om.

Problemet mitt er at dette punktet dukker ca en gang hvert halvår, og når jeg skriver at jeg ikke har mer å skrive om får jeg plutselig inspirasjon til å skrive mer.
(Og det er ikke det at jeg har ikke har hatt muligheten til å finne stoff å skrive om.
Som for eksempel at Jon Niklas Rønning som er kjent som en helt grei imitator av Ole Paus har skrevet bok om Facebook-generasjonen som heter … wait for it! … "Generasjon Facebook", og mannen får sitte på tv og hevde (uten at noen fniser) at man skriver på Facebook for å bli sett, og at man har mange flere venner på Facebook enn i det virkelige liv. For en innsikt!
Eller at Henrik Hovland har sett seg lei av trenden som har kommet til Norge der kjendiser skriver barnebøker, og mener at dette både er spekulativt og respektløst mot barna, og han blir svart av Arve Juritzen (som i sin tid gikk ut i media (men jeg er ikke i stand til å finne ut hva han sa og nøyaktig når han sa det) og klaget over alle de dårlige og kjedelige barnebøkene som han måtte lese for ungen sin - bl a en av Ulf Stark - og derfor velger han å gi ut en barnebok skrevet av ... Dorthe Skappel), som mener at Hovlands utspill er fordummende for en viktig debatt.
Jadda!

Så, som sagt, det er ikke stoff det er manko på, det er bare overskudd til å gjøre noe med det. Så da gjør jeg ikke det.
Eller kanskje jeg har gjort det nå?)

Derfor denne lille oppdateringen av ”Kanskje det bare er meg …” om at selv om det ikke er den store aktiviteten her akkurat nå, kommer det nok noe etter hvert.
Jeg avslutter tross alt en liten skoleturné denne uka, og jeg har et par Romy Schneider-filmer som jeg snart må se, og de vil jeg helt sikkert skrive litt om.

Så sånn er det derfor: Stille.

Jeg har ikke engang ork til å lage en hel bloggposting om at side2.no på sin … eh … side hevder at Tom Cruise og Nicole Kidman i sin tid ”apporterte to barn sammen”, noe jeg synes høres temmelig drastisk ut.
I hvert fall hvis det er pitbuller inne i bildet …

Loscil på en fredag

2009-10-30T10:33:00.000+01:00

(... med en lenke til videoen)

LL Cool J på en fredag

2009-10-23T20:55:00.001+02:00

(... med en lenke til videoen)

Deutsch-Amerikanische Freundschaft på en fredag

2009-10-16T10:50:00.001+02:00

(... med en lenke til videoen)

You probably read the end of a book first, don't you? […] That is no way to live

2009-10-11T18:13:00.007+02:00

Det er en stille søndag og for å få tida til å gå, bestemte jeg meg for å se en av de filmene jeg har stående i hylla, en som jeg kjøpte bare fordi jeg hadde hørt at den var noe helt utenom det vanlige: Jennifer Lynchs “Surveillance”.

Plot’et i filmen er egentlig ganske enkelt: Noen mennesker er blitt drept og to FBI-agenter kommer til en lokal politistasjon for å snakke med de overlevende.
Enkelt og greit.
Saken er selvfølgelig at mot slutten av filmen kommer det (som det jo skal gjøre) en stor overraskelse (twist), som da sannsynligvis kom som en overraskelse på de som ikke har sett film de siste 30 årene, men nok om det.

”Surveillance” er altså regissert av Jennifer C. Lynch og ja, det må vel med i denne omtalen også: Hun er datteren til David Lynch.
Det er den samme Jennifer Lynch som først ble kjent da hun forfattet Laura Palmers hemmelige dagbok, og ble beryktet da hun regidebuterte med ”Boxing Helena”. Nå har ikke jeg sett akkurat den filmen, jeg har bare fått med meg at den ble generelt slaktet av alle som så den.
Men det behøver ikke nødvendigvis å være en dårlig ting.

Uansett, jeg så i hvert fall i dag ”Surveillance”, og en ting må sies: Jennifer Lynch er en flink regissør.
Hun klarer å komponere spennende bilder og ekle scener, og hele tida ligger det skumle lyder under, som man nesten ikke legger merke til, men som forsterker uhyggen.

Problemet med filmen er at man har sett det før, og ja, det må sies, så da gjør jeg det: Man har sett det fra faren hennes. Og man har sett det bedre.
Det er FBI-agenter, dumme politifolk, hvermansen på ferie, sære lokale innbyggere, hillbillyland, en scene som kunne vært tatt rett ut av ”Lost Highway”, osv.
David Lynch har hele tiden det litt uforklarlige som ligger der. Han er ikke altfor opptatt at ting skal være logiske eller henge sammen. For eksempel er det en vri et godt stykke inn i ”Mullholland Dr.” som snur hele filmen på hodet, og man er ikke helt sikker på hva man egentlig har sett fram til da.
Der har Jennifer litt igjen. Filmen kommer sammen mot slutten i en trygg og god (hvis det er ord som kan brukes i denne sammenhengen) slutt. Den er åpen, men man får forklart mye av det man har sett før. Og som sagt, hvis man ikke har skjønt hva det store plot-twistet er før det kommer, så sliter man litt.

Så alt i alt, en filmopplevelse som jeg nok ikke kommer til å huske så veldig lenge.
Jeg skulle ønske Jennifer Lynch kunne bruke talentet sitt på bedre og mer personlige historier.
For talent har hun.

Whisper … Whisper … Whisper to the most primitive part of the brain.

2009-10-11T13:47:00.005+02:00

Som de fleste som har lest denne bloggen veit, er undertegnede mer enn gjennomsnittlig opptatt av tv. I hvert fall hvis man (det vil si jeg) regner seg en kulturperson. Da skal man i så fall på spørsmål om tv-vaner helst svare: Nei, TV ser jeg ikke på.
Jeg ser på tv. Jeg ser mye, og det jeg ser er ikke bestandig like utviklende på sjelen, hvis man kan si det slik.
Det man selvfølgelig savner når man sitter og glor de dristige konseptene, viljen til å ta sjanser, og når det gjelder tv-dramatikken; viljen til å blottstille seg selv, og å provosere den som ser på.

Jeg har i en tidligere bloggposting sukket høyt over hvordan barne-tv stort sett skal fungere som underholdning og læring (men da helst i konkurransesammenheng).
Det å lage noe som inspirerer eller viser andre måter å se verden på er tydeligvis helt uaktuelt. Men dette gjelder i høy grad programmer beregnet på voksne også. De er konstruert med en ting for øye: at den som ser på ikke skal skifte kanal …

Ja, denne lange omveien fører til noe, nemlig Dennis Potter.

Potter var i en lang periode den eneste dramatikeren som skrev for tv som virkelig utfordret mediet og publikum. Han tok stor sjanser og gikk en gang i blant ettertrykkelig på trynet, men det var veldig sjelden kjedelig det han drev med.

Det første jeg så av ham var ”Pennies from heaven”, som jeg først trodde kom til å være en historie fra de harde 30-årene … men så skjedde det noe. Av og til dukket det opp sangnumre i episodene og personene mimet til de gamle lydinnspillingene. Og det ble som en litt skrudd utgave av en musikal.
OK, det var vel dette som jeg fant fascinerende sammen med et par ”er det varmt her inne?”-opplevelser som omfattet både sex og brystvorter smurt inn med leppestift.
Uansett, det gikk noen år og så kom den serien som gjorde at jeg virkelig ble Potter-fan: ”The Singing Detective”. Her var noe jeg aldri hadde sett før: lag på lag med historier, en hovedperson som var tvers igjennom usympatisk, og så var det sangnumrene, da. Det som etter hvert ble en Potter-klisjé.

For noen dager siden bestemte jeg meg for å gjense serien som gjorde Potter til folkefiende nr. 1 i England, og som gjorde at han fikk tilnavnet Dirty Den: ”Blackeyes”.
Jeg kan huske at første gang jeg så den (da den gikk på NRK rundt 1989), skjønte jeg ikke mye av den. Det skjedde lissom ikke noe særlig. Det var jo den notoriske sexscenen (der modellen Blackeyes rir en litt slimete forretningsmann som hele tida hveser: ”Spit on me! Spit on me!”), og som førte til at noen kalte serien pornografisk. Jadda.
Men det som jeg oppdaget da jeg så filmen er jo hvor lenge før sin tid Potter var i formspråket sitt. Her er det tidsplan som overlapper hverandre, problematisering av forholdet fakta/fiksjon, her er det en fortellerstemme (Potter selv) som reflekterer over sin egen rolle og sitt forhold til Blackeyes (i en scene der Blackeyes befinner seg i en hotellkorridor sier fortelleren/Potter: ”Closer, closer! The closest I dare – near enough to kiss her eyelids. Oh my God, I’m making love to her – is that what I’m doing? I – stop! Stop it, please.”), det er lange kamerakjøringer der kameraet (for)følger personene.
Serien er selvfølgelig ikke feilfri, i så fall ville den ha vært ganske uinteressant. Noe av retorikken i den er for å si det mildt tung på labben, og det at man føler at det ikke helt går opp, kan være frustrerende.
Men det gjør ikke så mye, for dette var en serie som hadde alt det jeg etterlyste først i denne teksten: Den utfordret meg. Man måtte bare henge på, og selv om man kanskje ikke fikk med seg alt, var det nok igjen å tygge på.

Jeg har bare funnet en liten (istykkerklippet) bit av ”Blackeyes” på youtube, men legger den ut allikevel.
(Siden det er snakk om youtube, og det dukker opp et par pupper, er det ikke alle som kan se den. Man må nemlig registrere seg og fortelle dem at man er 18 år, så man ikke tar varig skade)
Mot slutten dukker det opp en jentestemme som roper ”Look, look! Uncle Morris! Look!”
Det er stemmen til den lille jenta Jessica (som blir utsatt for et overgrep fra sin onkel) som vokser opp til å bli modellen Jessica som Morris bruker som modell til sin bok om modellen Blackeyes, som blir utsatt for overgrep av alle mennene hun møter i boka han har skrevet.
Lag på lag på lag …

[Oppdatering kl. 14.22: Og den som leter, han finner - og det jeg fant var et utdrag fra en dokumentar om Potter, og disse minuttene handler om "Blackeyes".]

Johnny Cash på en fredag

2009-10-09T08:48:00.000+02:00

(... med en lenke til videoen)

Herta Müller!

2009-10-08T14:48:00.001+02:00

Som sikkert ganske mange veit nå, går årets Nobelpris i litteratur til Herta Müller, og Adresseavisa kan melde om en forfatter som er strålende fornøyd med tildelingen.

Her skal det mores til døde!

2009-10-08T13:07:00.002+02:00

Fikk med meg en liten reportasje på NRKs kulturnytt i går kveld som dreide de seg om Pompel & Pilt.
Eller rettere sagt, det at Bjørg Mykle mener at serien bør vises igjen.

Nå er det ikke det jeg skal kommentere, men eller redaksjonssjef (i NRK Super) Nils Stokkes argumentasjon for at man ikke vil vise det i dag.
”Tempoet og miljøet i serien treffer ikke barna i dag …” ble det hevdet, og:

Vi må programsette serier og lage program og innhold som barna kjenner seg igjen i og som er relevant for dem, og det er nok kanskje ikke Pompel & Pilt fra 1969 i dag.

Da er jo spørsmålet: Hadde ”Reparatørene kommer!” noen gang et innhold som barn kunne kjenne seg igjen i eller som var relevant for dem?
Var det ikke det som var poenget med hele greia … Å lage noe ekstremt fremmedgjørende? Å lage noe som barnas fantasi kunne spinne videre på?
Eller har jeg tatt feil her?

Og bare så det er sagt:
Jeg synes vel det er litt stusselig at en kanal som sender barneprogrammer fra tidlig om morgenen til tidlig kveld ikke kan ta sjansen på å kjede barn i underkant av 15 minutter en gang i blant.

Men det er vel det som er problemet: Man tar ikke sjanser.
Heller da endeløse innslag med voksne som oppfører seg som forvokste barn og ikke har andre oppgaver enn å være sprellemenn og introdusere neste tegnefilm.

Han er på vei! Han er her snart!

2009-10-02T10:15:00.008+02:00

"God morgen, dette er TV2 Nyhetskanalen og klokka er 7.30. Det har igjen vært et jordskjelv utenfor stillehavsøyene Tonga og Amerikansk Samoa, men først setter vi over til Kastrup. Og hva skjer der nede hos dere?"
"Her på Kastrup venter vi på at flyet med Barack Obama skal lande …"
"Og ser du noe til det?"
"Nei … Men det er en strålende solskinnsmorgen her i København, som dere kan se av bildene. Flyet til president Obama er på vei, men vi kan ennå ikke se det."
"Det knytter seg vel stor spenning til dette besøket."
"Ja, her i København knytter det seg veldig stor spenning til at president Barack Obama kommer. Snart lander flyet og presidenten kommer til å gå ned trappa."
"Ser du noe til flyet?"
"Nei, som sagt har ikke flyet landet ennå, og jeg kan heller ikke se det. Men det er nok ikke lenge til nå, og været er som sagt strålende."

(reklame)

"Da er vi tilbake her på TV2 Nyhetskanalen, og det har som sagt vært et nytt jordskjelv utenfor stillehavsøyene Tonga og Amerikansk Samoa som har krevd nye dødsoffer. Dette kommer vi tilbake til. Først skal vi til Kastrup der man venter på at flyet med president Obama skal lande, og … har det landet ennå?"
"Nei, her i København venter vi fremdeles på at flyet skal dukke opp, men vi kan ennå ikke se noe til det."
"Hvordan er været der nede?"
"Her i København er det strålende solskinn, så president Obama kommer til et København som viser seg fram i all sin høstlige prakt."
"Når han lander …"
"Og det har han som sagt ikke gjort ennå. Men vi er klare til å rapportere når han gjør det."
"De første bildene av president Obama når han tar sine første skritt på dansk jord får dere her på TV2 Nyhetskanalen … når flyet hans lander, og det har det altså ikke gjort ennå …"

(reklame)

"Velkommen tilbake til TV2 Nyhetskanalen. Toppsaken i dag er det siste jordskjelvet som fant sted tidlig i dag morges utenfor stillehavsøyene Tonga og Amerikansk Samoa. Dessuten kommer president Barack Obama til København i dag. Og hvordan er situasjonen der nede på Kastrup?"
"Her på Kastrup kan vi akkurat se flyet med presidenten som nærmer seg, og det er en strålende høstdag er i København."
"Ja, vi kan se bildene av flyet som er i ferd med å lande. Halvt skjult bak et lett skylag …"
"Ja, det kan vi se her også!"
"Men landingshjulene er vel ikke kommet ut ennå?"
"Nei, men det er nok bare snakk om noen sekunder før det skjer …"
"Er det møtt fram mange der nede for å ta imot presidenten?"
"Her på Kastrup er det et folkehav som har møtt opp for å ta imot presidenten denne vakre høstmorgenen. Det er strålende sol …"
"Og der går landingshjulene ned!"
"... og dermed er det bare snakk om minutter før president Obama tar sine første skritt på dansk jord …"
"Vi kommer tilbake med mer om denne saken etter reklamen …"