Frøken Detektiv

På vei mot et mer tolerant samfunn?

2009-04-27T00:16:00.000-07:00

Jeg har akkurat lest meg gjennom Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsens nettmøte på dagbladet.no.

Fritt Ord må i utgangspunktet få gi pris til hvem de vil - de er en privat organisasjon, og de jobber tross alt for ytringsfrihet. At det å gi NKM årets pris ville gi dem massiv kritikk kommer vel heller ikke som noen overraskelse på dem.

Men jeg må si at når jeg leser hva hun skriver i dette nettmøtet, tar jeg meg i å tenke at denne ytringsfriheten noen ganger tøyes langt. For enkelte ting NKM ytrer her, mener jeg uttrykker et menneskesyn jeg trodde vi la bak oss etter holocaust - i det minste her i Norge.

Hun argumenterer i tillegg svært usammenhengende og rent ut sagt flåsete på de kritiske spørsmålene hun får, noe som bare underbygger det inntrykket hun allerede hyar gitt meg gjennom sine kronikker og leserinnlegg: En gammel, sint og bitter grinebiter.

Å gi en ytringsfrihetspris til en person med et slikt menneskesyn og slike holdninger tror jeg ikke vil bringe oss nærmere et bedre og mer tolerant samfunn hvor det er plass til alle.

Menn som hater kvinner

2009-03-18T04:11:00.000-07:00

Se den!
Bøkene var min "krimfrelse", dvs de fikk meg til å begynne å lese krim. For maken til spennende plot og fascinerende karakterer har jeg sjelden vært borti - og jeg leser MYE. Og filmen ... var UTROLIG bra. Jeg satt på nåler hele tiden, selv om jeg visste hva som kom til å skje. Tempoet, stemningen, skuespillerprestasjonene... Vi har laaaaaangt igjen før Norge kan produsere noe av dette kaliberet. Se for deg Varg Veum-filmene med Trond Espen Seim og Pia "eg elske deg" Tjelta. Ha!

Nei. Gi meg Lisbeth Salander any time. Jeg tror jeg faktisk er ørlite grann forelsket i Lisbeth Salander, jeg.

(Bildet er lånt av filmweb.)

Jeg er finanskriserammet

2009-03-13T01:54:00.000-07:00

Jeg jobber et sted som på mange måter kan kalles et kultursenter, en tradisjonsrik bedrift mange har både et faglig og et følelsesmessig forhold til. En bauta i bransjen, et sted man har kunnet være stolt over å høre til.

Men nå er det slutt på det. I en tid har vi vært klar over at økonomien er skakkjørt. Det skyldes ukloke avgjørelser, ufornuftige investeringer på feil tidspunkt, innstallering av et ekstremt kostbart it-system med vedvarende, like kostbare problemer. Elendig ledelse står bak dette, og med finanskrisen på toppen bikket det over nå etter jul.

Et kjempeunderskudd som har vist seg å bare bli større, mislighold av lån - you name it! Bedriften var i prinsippet konkurs inntil den mirakuløst ble reddet av investorer som ser at dersom denne bastionen går dukkern får det vanvittige konsekvenser for dem og resten av den utvidete bransjen.

En slik situasjon innebærer endringer. Store endringer, og vi har visst at det medfører både nedleggelser og oppsigelser. Min avdeling har imidlertid hele tiden fått høre at vi er trygge - vi tilhører en del av bedriften som har vært et satsningsområde. Helt til for to dager siden. Da fikk vi vite at hele avdelingen i prinsippet skal opphøre å eksistere - deler av virksomheten skal flyttes annetsteds hen og da blir det ikke bruk for oss.

Den stolte, tradisjonsrike kulturbæreren dette har vært kommer også til å forsvinne. Den vil bli en strømlinjeformet, effektiv varepusher i stedet. Fint for økonomien, synd for kundene.

Jeg regner ikke med at jeg er en av de få som får bli - jeg har vært her for kort tid. Etter at sjokket har lagt seg, tenker jeg at en ny jobb får jeg alltids. Men det var ikke på denne måten jeg hadde trodd jeg skulle begi meg ut på arbeidsmarkedet igjen.

Hurra for biblioteket

2009-02-20T00:33:00.000-08:00

I Dagbladet går det for tiden en serie der forfattere forteller om sitt forhold til biblioteket. Det er fint, og ikke verst til Dagbladet å være. Jeg tror det er ledd i en konkurranse der man kan stemme fram Norges beste folkebibliotek. Jeg har lest en del av intervjuene, og det har ført meg ut på en liten mimrestund om mitt eget forhold til biblioteket.

Jeg jobber i bokbransjen og får bøker kastet etter meg enten jeg vil eller ei, så i dag bruker jeg nesten ikke biblioteket. Men det hender jo jeg stikker innom, og da tenker jeg alltid at "hvorfor er jeg ikke her mer?" For en gang i tiden var jeg der flere ganger i uka.

Foreldrene mine har alltid vært lesehester, så at jeg også skulle bli det lå liksom i kortene. Selv om de ikke hadde særlig god råd da jeg var liten, hadde jeg alltid masse bøker - mange kom gjennom Bokklubbens Barn og står fortsatt i hyllen hjemme - lest i filler. Favorittene mine var særlig Elsa Beskows bildebøker - vi har flere fotografier av meg som sitter oppslukt og ser på de nydelige tegningene - lenge før jeg kunne lese ordene. Mamma og Pappa leste mye for meg, og etter hvert klarte jeg også å lese selv. Da ble det behov for flere bøker, og de tok meg med på biblioteket.

Omtrent en gang i uka, etter middag, dro vi dit for å levere forrige ukes lesedose, og for å skaffe ny. Jeg husker det i barneavdelingen var noen store kasser midt på gulvet der bildebøkene sto, og jeg lånte meg systematisk gjennom dem før jeg begynte på de mer teksttunge bøkene. Det ble gjerne ti-tolv nye bøker per uke, og jeg husker bilturen hjem der jeg satt med et hvitt tøynett med Nei til atomvåpen på, fullt av bøker, og bare gledet meg til å kaste meg over dem.

Foreldrene mine er lærere, og det hendte de jobbet litt på skolen om kveldene. Da fikk jeg av og til være med, og satt i skolebiblioteket mens jeg ventet. Bøkene der var litt annerledes enn på det "vanlige" biblioteket; de var eldre og luktet mer støvete. Men jeg fant skatter der også, og jeg likte veldig godt å ha hele biblioteket for meg selv.

Jeg husker godt da jeg hadde lest meg gjennom nesten hele ungdomsbokavdelingen og følte meg klar for noe mer. Voksenbokavdelingen var full av fristende, fargerike bokrygger, men jeg visste ikke hvor jeg skulle starte. Bibliotekaren viste meg veien inn i voksenbøkene ved å anbefale meg Isabel Allendes "Åndenes hus" og John Irvings "En bønn for Owen Meany". Jeg var solgt, og disse bøkene førte meg også videre til Mammas samling feministiske 70-tallsromaner - noe som ikke lot et pikesinn uforandret!

Sommeren da jeg var rundt 20 hadde jeg sommerjobb i kommunen, og to dager i uka bestod jobben av å betjene "Sommerbiblioteket". For en drømmejobb! Jeg kjente jo stedet ut og inn. Da dørene ikke akkurat ble rent ned, brukte jeg tiden til å lage fine temautstillinger og rydde i hyllene og kartoteket (dette var før strekkoden inntok biblioteket) og ikke minst lese. Tenk å få betalt for det! Ofte plasserte jeg telefonen i vinduskarmen og satte meg i solveggen utenfor og leste - der hadde jeg oversikt om det kom noen lånere, og det gjorde det i grunnen sjelden (bortsett fra en psykisk utviklingshemmet jente som foreldrene plasserte på biblioteket hver dag mens de var og handlet. Jeg husker hun gjerne ville låne et komplett leksikon og jeg måtte forklare henne at det kunne bli litt tungt å ta med seg...). Ah, the times...

Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at jeg leste det meste som var å få på XX Folkeboksamling i årene 1980-1999. Det har formet meg, undervist meg, gitt meg retning. Det har bestemt den utdannelsen jeg kom til å ta, og de jobbene jeg har hatt og har. Jeg hadde ikke vært den samme uten. Takk!

To sleep or not to sleep?

2009-02-05T05:28:00.000-08:00

Det er rart dette med å venne seg til å være så tett på noen som man faktisk er i et forhold. Man må lage plass i livet sitt, endre på vaner og rutiner og rett og slett tilpasse seg. Det går jo begge veier og stort sett er det veldig fint, koselig og bra. Men så er det noe med enkelte grunnleggende forskjeller som man enten kan irritere seg grønn over, eller velge å akseptere.

Her er en liten ting kjæresten min og jeg har hatt å "bale" med i det siste:
Vi har veldig ulike døgnrytmer. Han liker rett og slett ikke å legge seg tror jeg, og syns det er greit å sitte oppe og se film etter film, selv på ukedager. Jeg er faktisk veldig glad i å sove, og trenger også en viss mengde søvn for i det hele tatt å fungere. Så jeg sovner ofte foran film nummer 1. Etter å ha forsøkt å sove på sofaen, i fanget hans, inntil han finner det for godt å kalle det en dag, har jeg innsett at det ikke går. Jeg må legge meg i senga.

Han syns jo det er litt trist, for det blir ikke noe hanky pank når han da kommer luskende noen timer senere og jeg for lengst er langt inne i REM-fasen. Han forsøker derfor å holde meg våken så lenge han kan. Jeg på min side har gitt uttrykk for at det vel ikke kan skade ham å legge seg før midnatt av og til, slik at vi kan legge oss sammen? Han har prøvd, og måtte innrømme at han følte seg hakket mer opplagt dagen etter. Men han har hatt søvnproblemer hele livet og har vel en innebygd oppfatning av at han ikke får sove uansett - og da er det ingen vits i.

Han står heller aldri opp før åtte, da jeg vanligvis er godt innstallert foran pcen på jobb, så vi får aldri spist frokost sammen eller tatt trikken til jobben sammen. Og det syns jo jeg er litt trist, da.

I helgene er jo dette en annen sak - da kan jeg gjerne rangle (selv om det ikke er noe mål for meg å være oppe så lenge som overhodet mulig, noe jeg tror det er for ham. Bare fordi han kan.) - og da kan man jo også slumre og kose sammen neste morgen så mye man vil.

Vi løser nok dette også - og som han sa senest i går: Så lenge vi begge vet at det ikke er noe problem, så må vi jo forholde oss til at vi ikke er kliss like i alt og ett!

Så sant, så sant, sa jeg - og gikk og la meg.

Journalist: lær deg å skrive rett før du publiserer

2009-01-23T01:12:00.001-08:00

Jeg blir bare så himla irritert når jeg ser at ikke en gang Aftenposten klarer å skrive rett. At det har gått åt skogen med ortografien både hos VG og Dagbladet er ingen overraskelse, men selveste Tanta, da!

For n'te gang: Det heter ikke triologi. Det har aldri eksistert et slikt ord. Skjerpings.

Jeg vet dette kan oppfattes som flisespikkeri, men det blåser jeg i. Språket skal vi passe på.

Men jeg gleder meg noe så veldig til denne triLOGIen kommer på film, da.

Revolutionary Road

2009-01-18T23:40:00.001-08:00

Min fineste julegave

2009-01-05T06:12:00.000-08:00

Jeg fikk mye av det jeg ønsket meg til jul. Især mange klemmer, det var jo flott!

Men det aller fineste tror jeg var en kjæreste. Jepp, dere kan gni dere i øynene og lese om igjen, og det kommer fortsatt til å stå det samme, tro det eller ei! Jeg fikk en helt ny, helt egen kjæreste. Var ikke det flott?

Men hva skal denne bloggen handle om nå, tro?
Betyr dette at jeg må begynne å spare til neste års kjærestejulegave???

Kjære nissen

2008-12-19T06:01:00.001-08:00

Kan jeg få dette til jul, så blir jeg så glad så glad:
* Astrid Lindgren dvd-samleboks
Filmene enkeltvis duger også
* Ny laptop (ok, det får jeg av jobben, da. Men da vet jeg i hvert fall at jeg får én ting jeg ønsker meg!)
* Stor gryte. Mange liter! Nok til en hel familie!
* Gamle, pene bilderammer
* Noen timers intens ryggmassasje
* Den originale Swix-luen
* En tur til en strand i Østen
* Ny vannkoker
* Marc Jacobs Daisy-parfyme
* Nye skistaver til langrenn
* Ullundertøy. Gjerne den spreke, rosa Kari Traa-ullen
* En klem

Og dette ønsker jeg meg IKKE:

På trynet

2008-12-18T04:43:00.001-08:00

Skulle jo bare ut et lite ærend, og løp bortover gata samtidig som jeg skulle være effektiv og skrive en melding i farta. Og bums, der lå jeg pladask på trynet, midt på fortauet utenfor selveste Theaterkafeen. Lua på nesa, mobilen løs i alle deler og auauauau så vondt i kneet. AU!

I tillegg ydmykelsen når kjekken bak meg kom og tok et godt tak under armene mine, dro meg opp og børstet av meg, som om jeg var en liten unge. Kneet verket og tårene presset på, og jeg måtte prøve å smile og være søt og si takk for hjelpen.

AU!

Kneet verker fortsatt som besatt, buhu...

Kjæresteekstravaganse

2008-12-10T00:01:00.001-08:00

En ting jeg aldri har skjønt, er hvorfor mange på død og liv skal kjøpe så innih******s dyre julegaver til kjærestene sine.

Jeg har venninner som kjøper gaver for flere tusen kroner (noen enda mer enn det) til sine kjære, og de forventer naturligvis ikke noe mindre igjen. Vi snakker iPhones, skiutstyr, flatskjermer og klokker til summer som langt overskrider mitt totale julegavebudsjett.

Nå har jeg ingen kjæreste å kjøpe julegave til i år, da, så jeg trenger jo ikke å beklage meg. Men i tidligere, mer romantiske juler, har det jo vært koselig å gi sin (min) kjære en liten ekstra oppmerksomhet. Den skjønner jeg jo! Mine ekser og jeg valgte imidlertid å fokusere på litt kvalitetstid sammen i stedet for å svi av en halv månedslønn på flotte, men svindyre statussymboler. Vi snakker for eksempel om et restaurantbesøk av den fancy sorten.

Men jeg ser jo nå at det var meningsløst med denne kvalitetstiden, for forholdene røk jo uansett. Kanskje det hadde lønt seg å spandere en TAG Heuer-klokke likevel?

Sånn sett er det jo nesten økonomisk gunstig å være singel - og DET er det jo ikke ofte man kan si!

Meningen med livet?

2008-12-08T05:30:00.000-08:00

Knut Olav Åmås har en interessant kronikk i Aftenposten i dag, om de som faktisk velger å ikke få barn – til tross for at de er heterofile, oppegående kvinner (og menn, går jeg ut i fra). Han setter fingeren på den han med rette kaller et av vår tids største tabuer. I et samfunn som det vi lever i i dag er det forventet at man reproduserer når man har nådd en viss alder. Det å få barn blir uttrykt som det å gi mening til livet, og når man velger å ikke få det, sier man samtidig nei til dette. Meningen med livet, altså. Man er ikke fullkomment kvinne før man har avlet. Åmås diskuterer dette på en måte som treffer meg.

Slik han framlegger det, er det jo først og fremst de som har barn som opplever de frivillig barnløse som et problem (jeg må innrømme at jeg synes begrepet ”barnløs” blir litt meningsløst her. ”løs” viser jo til en mangel – noe som mister mening når det er noe som er valgt bort bevisst og av egen vilje. Nuvel – digresjon. Åmås kaller disse menneskene barnfrie, uansett!) Det å få og ha barn blir jo framstilt som den reneste lykke, livet forandres, det når sin topp!

Det de aller færreste vil eller tør snakke om er jo at det også innebærer år uten sammenhengende søvn, elendig eller fraværende sexliv, en evig tidsklemme, bekymringer. Et unntak er min kollega, som høyt erklærte at hun syns småbarnslivet er helt jævlig, og når ungene ble store nok skal hun flytte hjemmefra og til en øde øy der hun kan sitte i ensomhet og spille data og lese... Nåja. I min nåværende livssituasjon oppleves slike utsagn til dels avskrekkende, selv om jeg selvfølgelig også vet at det å ha barn har flere sider ved seg, som alt annet her i livet.

Samtidig er jeg neimen ikke sikker på at det å ha barn er noe for meg. Jeg er glad i barn, jeg får fort god kontakt med dem, er en yndet barnevakt i vennekretsen. Men jeg kjenner ikke eggstokkene blafre, selv om jeg er (hjelp!) 31. I mine tidligere forhold er det mennene som har vært barnesugne, ikke jeg. Jeg vet ikke helt hva det skal bety.

Åmås setter uansett fokus på noe viktig. Han sier:
”For samfunnet er de frivillig barnfrie en ubehagelig påminnelse om at det ikke alltid er like moro å ha barn, og de er også en påminnelse om det aller dypeste tabuet: At kvinner av og til faktisk angrer på å ha fått barn. Dét er det hverken lov til å si eller tenke. Og fortellingene om kostnadene, slitet, trettheten, skuffelsene og forsakelsene, overdøves av samfunnets talløse fortellinger om den komplette lykken det er å få barn.
Dette er hva de synliggjør, de som velger bort egne barn i eget liv.”

Jeg tror det er dette som får barnefolk til å kalle folk uten barn egoistiske – en ubegripelig påstand etter min mening. For i vårt samfunn er jo ikke det å få barn lenger først og fremst motivert av å føre sine egne gener videre, det er like mye selvrealisering.

For hva med de som godt kunne tenke seg en kid eller to, men som ikke har funnet karen å avle dem med? Eller sånne som meg, som verken har funnet karen eller vet om barn er noe jeg vil ha? Tro ikke at jeg ikke merker presset, først og fremst fra mine etablerte venner, som jeg tror begynner å se på meg som et aldri så lite kasus.

Jeg inviterte en gjeng barndomsvenner på lunsj her en søndag, med koner,menn, samboere og et kobbel unger. Det var storveis, vi spiste, barna lekte og jeg lekte selvfølgelig med dem. Utpå dagen kom det uunngåelige spørsmålet, etter flere megetsigende, lange blikk over bordet: Du kunne ikke tenke deg en sånn en du og, da?

Da jeg svarte som sant var at det var jeg sannelig ikke sikker på – kanskje, kanskje ikke! – Hvor skulle jeg fått den ungen fra, da, spurte jeg. – Noen forslag? Per i dag er det ingen aktuelle kandidater jeg har noe som helst ønske om å reprodusere meg med. Da var det mange lange ansikter å spore. For hva skulle de si?

Enn så lenge lever jeg lykkelig barnefri. Men hvem vet – om et års tid kribler det kanskje i livmoren min også. Har det ikke dukket opp en eligible bachelor innen da får jeg vel dra til Storken jeg også, slik Vibeke Fossum gjorde og fortalte om i sin kronikk i sommer. Hun fikk jaggu pepper for dét også.

Det beste hadde vært hvis folk kunne la hverandre leve sine liv som de ville, i fred.

Dette er ingen moteblogg, akkurat, men...

2008-11-28T03:53:00.001-08:00

Jeg er glad i kjoler! Jeg har mange... Men det er alltid plass til et par, tre til.

I dag klikket jeg hjem denne:

Den blir fin på nyttårsaften, vel?
(Kjole og bilde fra hm.com)

Han är så söt

2008-11-28T00:51:00.000-08:00

I awardrus haster jeg videre med et nytt innlegg. I går var jeg på konsert med mine gamle helter Bo Kaspers Orkester. Jeg har likt dem helt siden jeg fikk en opptakskassett av min første kjæreste sånn ca 1994, og (den litt klissete) "Hon är så söt" ble "vår" sang. Siden den gang har jeg pleid å få dem med meg når de gjester Oslo, og det er alltid en fin opplevelse - de er et knakende godt liveband.

Og så er det alltid en fryd å skue bassist Michael Malmgrens uanstrengte og akk, så gruelig sexy skikkelse på scenen:

Mmmmm...

Jeg har fått en award!

2008-11-28T00:25:00.001-08:00

Erre mulig? Det skjer jammenmeg ikke hver dag. Den kommer fra Hilde, og jeg ble så glad!
En sånn sporadisk blogger som meg tar ikke slike ting for gitt. Men det er veldig hyggelig at noen gidder å lese når jeg først skriver noe. Tusen takk, Hilde! Jeg skal bruke dette som et incentiv til å blogge mer.

Reglene er slik at man skal gi awarden videre til sju blogger man liker å lese.
Jeg leser ikke så mange (Hildes er en av dem, men det er visst ikke lov å gi den tilbake...), men her er noen!

Kristiane - har jeg lest i mange år. Hun oppdaterer ikke så ofte etter at hun ble mamma til en liten jente, men når hun skriver er det alltid en fryd!

Verden sett fra Sofienberg - veldig reflektert, aktuell, personlig og ikke minst morsom blogg!

Glamourbibliotekaren - henne kjenner vel de fleste? Hvis ikke er det på tide å sjekke ut Norges eneste glamourblogg, med glamorøse tips både når det gjelder antrekk, livsstil og åndelig påfyll.

Sense of style - Annema er en superstilig, velkledd småbarnsmor som tar utrolig fine bilder. Jeg finner alltid inspirasjon i bloggen hennes, til å finne på nye ting med antrekk, hvor jeg kan få tak i kvalitetsklær etc. Hun er kul!

Frøken Makeløs - hun er en flott blanding av samfunnsengasjert blogg, personlig blogg, moteblogg, kjærlighetsblogg... alltid morsomt og fint å lese hennes innlegg.

Så to svenske som jeg altid blir både inspirert av og imponert over:

Underbara Clara - dette er vintagedronningen over alle - den stiligste dama jeg vet om! Hun tar nydelige bilder, er kreativ så det holder, og hvordan hun klarer å finne så mye fint på loppis som hun gjør, er en gåte jeg tror jeg aldri kommer til å løse.

Niotillfem - Sandra er også en nydelig liten inspirasjonskilde, alltid like gjennomført. Går hun sånn på jobb hver dag, tro? Hun skriver også fine ting om fotografi, litteratur og musikk. Og det ser ut som vennegjengen hennes holder verdens beste fester.

Rave på jobben

2008-11-20T00:25:00.000-08:00

Jeg har en ny kollega som jeg syns er helt kjemperar. Hun er rett og slett så rar at jeg av og til ikke vet hva jeg skal si - og det skjer ikke ofte!

Noe må jeg kanskje skrive på ny på jobben-kontoen, som en følge av at hun er ny og usikker. Men maken til anspent vesen har jeg sjelden opplevd. I tillegg drikker hun sikkert to kolber kaffe om dagen, det hjelper ikke akkurat.

Men det jeg hadde tenkt å ta opp i dag, er det at hun hele tiden sitter og hører på musikk. Vi sitter i åpent landskap, og av og til er det greit å plugge inn for å få litt fred. Men HELE tiden? Det er ikke det som plager meg egentlig.

Det jeg er i ferd med å bygge opp, er en enorm irritasjon over musikken hun hører på. Det er trance.

TRANCE!

Dama er 40, og hører på trance. Jeg dør. Diskanten er til å ta og føle på (dzzztttdzzzzttdzzzzzzttt).

Det verste er at jeg har sagt fra et par ganger alt (kan du være så snill å ha musikken på litt lavere?). Det er like jævlig. Trance ble funnet opp av djevler på dop. Noen tips?

Sæxy

2008-11-12T00:55:00.000-08:00

Det kan synes som om redaksjonen i Elle trodde alle andre syns kåringen av Norges mest sexy mann var like spennende som de selv syns den var. (Okei, jeg innrømmer det, var litt spent, da!). Etter å ha siklet over x antall bilder av skue- og fotballspillere i ukevis, kan de nå stolte erklære motocross-mannen Andrè Villa for vår mest sexy mann.

Vent!

Andrè? AndrÆ!

Vel er han flott å skue - en riktig hunk, faktisk, men Elle-jentene bør kanskje ta seg et lite ortografikurs innimellom all mannekåringen sin?

I did not expect to see you, sir...

2008-11-07T00:45:00.001-08:00

Jeg er en dårlig blogger, jeg har en travel jobb og mye på tapetet, så bloggingen lider. Men jeg finner i hvert fall tid til å gi dere en liten forlystelse en fredags formiddag. Hva er vel bedre enn en badende Mr. Darcy? Se og nyt! (og litt ekstra til ære for dere som leser kinesisk...)

Mmm, Elizabeth Bennett, you lucky girl!

Danskjävlar!

2008-10-31T08:20:00.000-07:00

Denne fredagen ønsker jeg dere god helg med dette klippet fra Lars von Triers fantastiske produksjon "Riget", her representert ved nevrokirurg og surpomp Stig Helmer:

Stig Helmer føler seg fanget i Danmark, men selv elsker jeg å være der og derfor drar jeg dit nå.
God helg, alle sammen!

Hvem bestemmer over litteraturen?

2008-10-29T03:16:00.001-07:00

Jeg må si jeg lar meg forundre av Jan Guillou, som nok en gang ser ut til å ha et sterkt behov for å rakke ned på forfatterkollega Stieg Larsson og hans bøker. Bøkene er oppskrytt, sier han, og "Stieg Larssons bøker hadde aldri solgt så bra hvis det ikke var for at han døde en tragisk død, slår han fast og drar paralleller til kunstneren Vincent van Gogh som ikke fikk suksess for sine bilder før etter sin død."

(Nuvel, jeg merker meg at han sier ikke noe om hva han mener om kvaliteten på van Goghs bilder...)

Jeg har lest Larssons bøker, og jeg har lest noen av Guillous. Jeg mener det er både dette og hint å bemerke om den litterære kvaliteten på begge sider. Men forandrer ikke det faktum at jeg raste gjennom Larssons Millennium-trilogi i en fei, og at det faktisk var disse bøkene som fikk meg til å lese krim. Guillous Arn-trilogi var et langt gjeeeeesp til sammenligning (for ikke å snakke om filmene, jeg orket såvidt å slumre meg gjennom en). Og hadde Larsson levd i dag hadde verden bevet i spenning og forventning for å få vite om det kom enda en Millennium-bok - det er jeg faktisk sikker på.

Jeg lurer på hvordan Guillou så kategorisk kan avfeie alle de hundretusener av lesere over (snart) hele verden, som har lest og digget Larssons bøker? Mener han at så mange av det som faktisk også er hans eget publikum ikke er i stand til å vurdere hva som er leseverdig eller ikke?
"... bøkene mangler et engasjement som driver fortellingen", sier Guillou. Det gidder han ikke sløse bort tiden sin på. Salgstall og bibliotekenes utlånsstatistikker tyder på at resten av verdens bokelskere mener noe annet.

Jeg tror ikke det er så ille. For det første har Guillou bare skumlest den første boka og har dermed et temmelig tynt grunnlag for å si noe som helst. For det andre er han i dette øyeblikk midt i lanseringsfasen av sin siste bok, en bok han selv gråt av avslutningen på. Og det er jo bra. Mange kommer sikkert til å kjøpe og lese denne boka også. Selv om forfatteren har vist seg å være en bitter, gretten og liten gubbe.

Bok etterlyses!

2008-10-27T02:32:00.001-07:00

Jeg har et lite problem, og det er at jeg trenger noe skikkelig bra å lese! En supergod, engasjerende, spennende bok, med andre ord. Jeg leser veldig mye, og når jeg sier veldig så mener jeg det. Det er en konsekvens av jobben min, og samtidig liker jeg det helt ekstremt godt.

Jeg er av typen som blir smådesperat uten en bok å lese på trikk og bane, og har derfor alltid en bok i veska. Raser gjennom et par i uka - og kanskje er det årsaken til problemet jeg har nå? Jeg vet ikke hva jeg skal lese! Kan noen hjelpe meg? Har du et fantastisk boktips? Legg igjen en kommentar og fortell det da, vel!

Til gjengjeld kan jeg by på noen av mine favoritter:
La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist. Og alt annet han har skrevet, for den del.
Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Mengele zoo av Gert Nygårdshaug
Hässelby av Johan Harstad

Fra årets bokhøst er dette fine bøker å fordype seg i:
Jeg skal vise dere frykten av Nikolai Frobenius
De velvillige av Jonathan Littell
En uvanlig leser av Alan Bennett

God helg, alle sammen!

2008-10-24T05:14:00.001-07:00

Nå stikker jeg til fjells. Frisk luft, god mat, fine folk og masse vin. MASSE!

Åååå, så glad jeg er for at jeg ikke skal se "gullrekka" og for at jeg ikke risikerer å stemme mot mine egne stemmer i kjendisdansen i kveld. Hurra!

Kos dere, da!

Extended cut, selvfølgelig

2008-10-24T00:05:00.000-07:00

Denne eier jeg nå:

Jeg må jo ha den, slik at jeg kan inspireres til å bli en like uansvarlig singelberte som Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte;-)*

*Jeg syns det var så håpløst morsomt at nrk brukte akkurat SATC som eksempel på det håpløse singellivet. Har man fulgt litt med vet man jo at serien handler om noe annet enn det.

Diagnose: singel (men vi har alle ansvar for vår egen lykke)

2008-10-21T03:28:00.000-07:00

Etter å ha lest de eminente postene hos både Frøken Makeløs
og Stranger in Sweden, klikket jeg meg umiddelbart inn på nrk.no for å se Puls-programmet fra i går
som handlet om singellivet. Jeg skjønte på det de hadde skrevet at jeg kanskje ikke hadde allverden i vente,
men jeg ble nå interessert, da, singel som jeg er!

Stranger har kalt posten sin "Singel, ikke sjuk". Men det skulle man jammen tro, ut fra dette programmet. For det første skulle man tro det gjaldt livet. Programlederen har lagt ansiktet i alvorlige folder og stemmeleiet er dypt. Bakgrunnsmusikken er rett og slett sørgelig. Det handler jo om "de" single. De som ikke klarer å "finne seg" en kjæreste, og derfor er deprimerte, ensomme og desperate. Og uten forpliktelser, som jentene i Sex and the City, som får æren av å innlede
miseren.

Men hvem er "de single"?, spør programlederen.
Jo, "de kan i grunnen være alle".

At det da skal være så alvorlig og redselsfullt å være singel blir jo et paradoks, siden det ifølge Puls er en million nordmenn lever alene og at
antall single stiger stadig. Det er jo rundt regnet en fjerdedel av befolkningen! Da står det dårlig til med oss, tenker jeg,
hvis alle disse aleneboerne er så miserable.

Derfor er det i følge Puls-redaksjonen viktig å finne fram til det gode singellivet. Tonje Tønsberg har klart det. Hun jobber masse, trener og drikker vin og spiser sushi med venninnene sine, mens de ivrig forteller hverandre om den siste mannen som ga dem en kompliment. I virkeligheten lengter de bare etter en mann og noen barn å fylle livene sine med. Eller?

Jeg lurer: Er det så stor forskjell på "det gode singellivet" og et helt vanlig, godt liv?

Når reporteren snakker om Tonje og hennes venninner som er "i samme situasjon", klarer jeg bare ikke å fri meg fra tanken på hele singelgreia som en slags diagnose. Selv om man er i selskap med en million andre er man unormal på en eller annen måte, dette er alvorlig og vanskelig. Så vanskelig at mange må ty til psykolog.

Jeg tenker som så, at dersom man har det så leit med seg selv at man må gå til psykolog, så har det kanskje ikke så mye med om hvorvidt du er singel eller ikke. Ensomhet eller mangel på lykkefølelse trenger ikke å ha noe å gjøre med om man har en partner i livet sitt eller ikke.

Kanskje alle innerst inne ønsker å dele livet med noen,
som Pernille Dysthe sier. Men jeg tror jeg har mange med meg når jeg sier ja - men ikke for enhver pris. Min lykke og livskvalitet avhenger ikke av en mann, det er det jeg selv som må sørge for.

Jeg synes forøvrig ikke dette temaet hører hjemme i et helseprogram. Det hører hjemme i et politisk forum om for eksempel økonomi.

Ikke noe gull å spore her heller

2008-10-20T01:00:00.000-07:00

Jeg må bare rante litt videre på dette innlegget... Det som møtte meg da jeg klikket meg inn på tabloidbladet.no i dag for å få meg litt morraunderholdning, gjorde meg bare enda mer overbevist om at det ikke er noen som helst grunn til å tilbringe høstens fredagskvelder foran tv-skjermen - og i særdeleshet nrk.

For statskanalens nye "fredagskort" er serien Kodenavn Hunter, med følgende navn på rollelista: Ane Dahl Torp, Pia Tjelta, Kåre Conradi.

Denne serien er åpenbart elsket av mange, men jeg betakker meg. Jeg lånte serien av min mor (hun er 55...) og klarte ca en halv episode før jeg måtte gi meg. Det ble for vondt. Og her om dagen så jeg trailer for den nye sesongen, og bare synet av Conradi får visse vonde bilder til å flashe over netthinnen.

Torp, Tjelta og Conradi er alt annet enn kvalitetsstempler for min del. Anstrengt dialog og teater på tv? Jeg inviterer heller til festlig lag.