Torgnyland

En skjønnhet på 50 kvadrat

2009-11-12T21:50:00.010+01:00

Som tidligere nevnt har jeg omsider bestemt meg å kaste meg ut på det dritskumle boligmarkedet. Denne uka har jeg både vært på mitt livs første visning, og dessuten hatt en rådgivningsavtale med banken med tanke på eventuelt å ta opp et - GRØSSSS! - boliglån...

Jeg gruet meg litt til begge deler. Da jeg skulle ringe på døra til visningen, følte jeg meg litt som om jeg skulle på hjemmefest til noen folk jeg ikke kjente så godt. Men megleren var en hyggelig fyr som lot meg gå rundt og bese meg uten at jeg følte meg altfor dum og grønn.

Og la meg bare si det med én gang: Jeg likte leiligheten kjempegodt! Det var rett og slett ingenting jeg IKKE likte med den, og det er ganske unikt til meg å være. I de fleste tilfeller syns jeg at ting for såvidt er helt ok.... MEN! Og så henger jeg meg som regel opp i en eller annen tåpelig detalj.

Som perfeksjonist syns jeg at når man først skal ta et så stort skritt som å skaffe seg sin egen leilighet, er det viktig at man dermed også er HELT fornøyd. På dette punktet er jeg nok temmelig irrasjonell. Jeg kan godt droppe lunsj i kantina for å spare noen tiere. Men samtidig kunne jeg nok godt være villig til å bla opp flere titusener ekstra for en leilighet jeg liker 100% framfor en som bare er NESTEN perfekt!

Noe sier meg derfor at jeg neppe vil finne noen leilighet jeg vil like bedre enn denne. Men samtidig kan man jo spørre seg om det er så lurt å slå til så raskt, uten noe bredere sammenlikningsgrunnlag. Dessuten har et par velmenende bekjente frarådet meg boligkjøp i dette området (ok, det er på Grønland...).

Lettpåvirkelig som jeg er, gjør den slags meg straks både litt usikker og litt mismodig. Men vi får se hva jeg lander på til slutt. Jeg føler meg nesten litt forelska i denne 50 kvadrats skjønnheten. Og forelskelse gjør som kjent blind - og døv!

I dag var jeg dessuten til rådgivningssamtale i banken. Det ble faktisk et ganske oppklarende - og oppløftende - møte. Ifølge den hyggelige rådgiveren burde jeg ha god nok økonomi til å kunne takle både kjøpesum og fellesgjeld. Håper bare hun har rett. Det var tross alt skremmende mange nuller bak totalsummen.

Fortsettelse følger forhåpentligvis...

Die Mauer muß weg!

2009-11-09T21:25:00.008+01:00

Når jeg ser på tv-nyhetene, føler jeg meg noen ganger helt avstumpet. Etter hvert har man blitt så vant til krig, katastrofer og annen elendighet at man registrerer det meste nærmest med et skuldertrekk.

Likevel fins det fortsatt enkelte nyhetssaker som kan berøre meg. F.eks. har jeg lært å skygge unna alle reportasjer, dokumentarer og filmer om massakrene i Rwanda på 90-tallet. Av en eller annen grunn blir dette liksom litt FOR fælt.

Men heldigvis fins det også begivenheter som berører meg på en POSITIV måte. I dag er det som kjent 20-årsjubileum for Berlinmurens fall. Sant å si husker jeg ikke akkurat hvordan jeg opplevde denne historiske begivenheten 9. november 1989. (Antakelig var jeg på det tidspunkt mer opptatt av å forberede meg til en eller annen eksamen...) Men hver gang jeg ser bildene av lykkelige øst-berlinere som strømmer over de åpnede grenseovergangene etter 40 år i ufrihet, får jeg fortsatt en klump i halsen. Selv 20 år senere.

I likhet med oss som aldri opplevde krigen og antakelig aldri helt vil forstå hvordan det var å leve på den tida, vil kanskje heller aldri yngre generasjoner innse hvilken historisk begivenhet Murens fall (og Østblokkens sammenbrudd) faktisk var. Selv om lykkerusen på tampen av 80-tallet snart måtte vike for nye utfordringer og de faktiske realiteter, syns jeg fortsatt at bildene fra 9. november 1989 er veldig sterke. På denne dagen vil jeg derfor bare si: Gratulerer, Tyskland! :-)

Jeg bare sover

2009-11-07T10:23:00.013+01:00

"I was dreaming when I wrote this, forgive me if it goes astray" (Prince)

Den siste tida har dagene gått uten altfor mange spennende opplevelser å skrive om. I senga om natta, derimot... (HØ-HØ-HØ! blunk, blunk...)

Å nei, du. Den som tror jeg her skal dele med meg saftige detaljer fra nattlige opplevelser, får tro om igjen. Eller kanskje ikke. Det er bare det at disse opplevelsene har funnet sted i sovende tilstand!

Ok, de fleste synes vel at det å høre om andres drømmer er omtrent like spennende som å se maling tørke. Men dette er MIN blogg, og her bestemmer JEG! Dere andre får bare se en annen vei så lenge. :-)

Digresjon: I mange år var The Beatles (til tross for sitt uanstendig lange hår) et pent og pyntelig gutteband som stort sett bare sang om å holde deg i hånda. Et av de første tegnene på at noe var i ferd med å skje, var kanskje John Lennons utflippa "I'm Only Sleeping" på Revolver-albumet (1966). I ettertid har vel de fleste sett på Lennons "søvn" som en metafor for - hm - skal vi si visse "sinnsutvidende" erfaringer (gutta er jo kjent for å ha drukket ganske sterk te på den tida...). Men visstnok gjenspeiler låta rett og slett det faktum at John likte å ligge lenge i senga! Og hvem gjør ikke det?

I tidligere "drømmeinnlegg" har jeg stilt spørsmålet: "Hvor kommer alle drømmer fra?" Og ikke minst: "Hvor kommer alle PERSONENE i drømmene fra?" Jeg har tidligere opplevd å bli litt forelska i folk jeg møter i drømmene mine. For så å våkne, og innse at de bare fantes i drømmeland! :-(

I natt har jeg hatt en særdeles livlig drømmeaktivitet. Har nettopp våkna og bestemt meg for å få det ned på papiret (eller opp på skjermen) mens det ennå er friskt i minnet. Det hele skrives i oppvåkningens søvndrukkenhet, men det får man bare bære over med.

I drømmen var jeg tydeligvis på en slags heisatur til Danmark med kollegaene mine. Det var sol, sommer og lange, hvite sandstrender (Skagen?). Ikke vet jeg hvor alt dette kom fra. Jeg har ikke vært på noe som kunne betegnes som heisatur på år og dag. Og aldri til Danmark. Og iallfall ikke med kollegaene mine. Men der var vi nå like fullt.

Alt var likevel ikke fryd og gammen. En av kollegaene mine - ei sur og dum kjerring - la merke til noe jeg hadde skrevet, og kritiserte usjenert "den stygge håndskriften" (hun var visst særlig misfornøyd med Ø'ene). Selv forsøkte jeg - nokså overrumplet og ikke så lite forulempet - å forklare at dette bare var noe jeg hadde rablet ned i all hast.

Litt senere var jeg nede ved stranda, og ble kontaktet av en nokså nesevis, men samtidig farlig forlokkende lolita med lange, lyse krøller... (U)heldigvis våknet jeg før jeg fikk anledning til å gjøre noe jeg eventuelt kunne straffeforfølges for...

Selv om man selvfølgelig ikke kan holdes ansvarlig for innholdet i drømmene sine, følte jeg meg (som Sting sier - på en måte som virker både guffen, klønete og pretensiøs) "like the old man in that famous book by Nabokov". Eller som Roman Polanski.

Ok, kanskje ikke verdens mest spennende drøm, dette her. (Ikke si at jeg ikke advarte dere!) Men med sitt episke forløp var den særdeles livaktig. Jeg har fortsatt både stranda, den teite kollegaen og den danske ungmøen under huden. Men ingen av dem fins andre steder enn i mitt eget hode. Kanskje kan man si at dette er det VIRKELIGE Torgnyland...?

The Beatles - I'm Only Sleeping

Turen går til Tøyen

2009-10-30T20:23:00.009+01:00

I dag var det på tide med en ny utflukt med klassen, denne gang til Botanisk hage på Tøyen. Dette pleier å være en populær ekskursjon, som jeg også har tatt tidligere klasser med på både i fjor og i forfjor.

Elevene så ut til å like seg der. I den høstlige hagen fotograferte de hverandre som gale. Jeg har likt alle klassene mine, men denne virker enda litt freskere enn de noe sidrompa damene i sjal og sandaler. (Det skader neppe at den blant annet består av fire morsomme thaidamer.)

Etter en times vandring i høsthagen var elevene blitt litt frosne, men fikk fort tilbake varmen i det tropiske drivhuset, fullt av eksotiske planter. Deretter besøkte vi Zoologisk museum, med utstoppede dyr fra både Norge og fjernere himmelstrøk, samt steinsamlinga og dinosaurene i Geologisk museum.

Etterpå inviterte thaijentene meg og de andre elevene med til en restaurant med kjempegod mat fra hjemlandet deres (og ga meg dessuten tips om hvilke av Oslos thairestauranter man bør og ikke bør besøke.) En hyggelig og velsmakende avslutning på en fin utflukt. Jeg er aldri i bedre humør enn når jeg er sammen med elevene mine! :-)

På Bommen

2009-10-26T22:57:00.020+01:00

Min gullalder vil nok alltid være 80-tallet. Ikke minst musikalsk. Selv syns jeg musikken fra dette tiåret har fått et ufortjent dårlig rykte. Egentlig var den neppe noe verre enn i dag. Det gjaldt bare å vite hvor man skulle lete.

Selv husker jeg at jeg satt på gutterommet på torsdagskveldene og lyttet til Harald Are Lund - NRKs svar på John Peel. Der fikk man høre ny og spennende musikk av band som (etter Harald Ares mumling å dømme) het noe sånt som Cocta Twin og Mpf Can Dance...

En annen kilde til musikalske oppdagelser på sent 80-tall var det svenske radioprogrammet Bommen ("nådaskott av ny rock"). Også her ble man presentert for mange spennende artister innenfor indie-pop og alternativ rock.

Bommen gikk på søndagskveldene, og etter hvert ble det en tradisjon at broder'n og jeg dro ut med familiens bil for å cruise rundt i hjembyens gater med Bommen på bilstereoen. Løypa ble naturlig nok lagt forbi husene til de søteste jentene i byen. Denne tradisjonen varte faktisk i flere år, helt til 90-tallet gjorde sitt inntog og brødrene forlot barndomsbyen for godt, til fordel for henholdsvis tiggerstaden og plaskebyen.

Bommen gikk av lufta for nesten 20 år siden, men Harald Are holder fortsatt koken. På mandagskveldene har han nå et program med mye ny og interessant musikk. Dessverre er han såpass musikalsk frisinnet at han ofte havner langt ned i 70-tallsmyra (Pink Floyd og det som verre er...). Men det får man vel bare ta med på kjøpet.

I et anfall av nostalgi fikk jeg i kveld lyst til å gjenoppta tradisjonen med Bommen-turer. I mangel av Bommen dro jeg derfor ut i kvelden med Harald Are på øret. Lufta var skarp og senhøstes, slik den bør være på en klassisk Bommen-tur i nymånens skjær. Familiebilen har for lengst havnet på skraphaugen, men 37-bussen syntes som et akseptabelt alternativ. Til rocka toner kjørte jeg deretter gjennom byens gater og følte meg NESTEN hensatt til 1989...

(...for deretter å komme hjem til en gammel Derrick-episode. Slik ble det både fredagskveld 1979 og søndagskveld i 1989. Alt dette på en mandagskveld i 2009.)

Torgnys 80-tallsmiks

Spinnekvinnen

2009-10-25T19:03:00.007+01:00

Jeg kom nettopp over en fascinerende animasjon av en (usedvanlig velskapt) dame som "spinner". Den enkeltes oppfatning av HVILKEN VEI hun roterer, viser visstnok hvilken hjernehalvdel som dominerer. Hva ser dere? Selv er jeg totalt MEDSOLS!

Cocteau Twins - Circling Girl

Boligjakt

2009-10-22T22:49:00.008+02:00

I ti år har jeg bodd i et bøttekott på Bjølsen. Det har for såvidt vært greit nok. Billig og bra for den nøysomme ungkaren. Men alt til sin tid. Nå begynner jeg så smått å bli litt lei av nøysomheten. (Ungkarskapet også, for såvidt.) For tida tar det nesten en time med buss og bane både til og fra jobben. Det kunne jo vært litt ok med et krypinn litt nærmere arbeidsplassen, da. Og ikke minst: Et krypinn man faktisk selv EIER!

Den siste tida har jeg derfor tatt de første famlende skrittene ut på boligmarkedet. Foreløpig har det riktignok begrenset seg til uforpliktende surfing på finn.no, men det er jo en start. På en eller annen måte (jf. nøysomheten nevnt ovenfor) har jeg faktisk klart å spare opp en del grunker gjennom årene. Tilsynelatende ville jeg faktisk kunne kjøpe en pen, liten to-roms kontant på labben!

Men SÅ enkelt skal det tydeligvis ikke være. Av årsaker hinsides min økonomiske forstand er det visstnok mer lønnsomt å ta opp et lån! Følgelig må man forberede seg på masse styr med bankforbindelser og låneavtaler, noe jeg er fullstendig grønn på. Og slikt styr får meg alltid til å kvie meg.

Visninger... Låneavtaler... Budrunder... Hvorfor skal alt være så komplisert? Hvorfor kan ikke livet være like enkelt som da man var ti år? (Noe som for øvrig anbefales!) Men nå er jeg iallfall litt på glid. Har til og med alliert meg med noen småsprø venninner som mer enn gjerne blir med på eventuelle visninger. Så får vi se...

Tøyen - India Pindia

Trippelbooking

2009-10-17T19:04:00.009+02:00

Elever i 2005 - venner i 2009

Ifølge optimistiske estimater har denne bloggen 2-3 faste lesere. (Hei til dere, forresten!) Og disse vil antakelig vite at et tilbakevendende tema her i bloggen er fredagskveldens fryd. En annen gjenganger er imidlertid at hyggelige begivenheter har en lei tendens til å komme i kladder. Ved en anledning opplevde jeg til og med å være dobbelt-booket på BÅDE fredag og lørdag.

Rekorden fant imidlertid sted nå på fredag, da jeg til alt overmål var TRIPPEL-booket. For det første skulle kollegene på Skullerud ut på sin månedlige lønningspils, og det pleier jo alltid å være hyggelig. Men i tillegg var jeg også blitt invitert til en "konkurrerende" lønningspils med eks-kollegene fra min forrige arbeidsplass, som pleier å være minst like hyggelig (og gjerne litt mer rølpete...).

Begge disse hyggelige treffene måtte jeg imidlertid takke nei til, fordi jeg allerede var blitt invitert til middag hos en sjarmerende latina. Den unge damen er faktisk en tidligere elev fra mine dager på Berlitz, men vi har beholdt kontakten også etterpå. (Det var derfor en gledelig overraskelse da hun etter sommerferien på ny dukket opp som elev ved min nåværende arbeidsplass!) Det ble uansett en trivelig kveld med god mat og hyggelig samtale. Mer sånt!

Sa jeg trippel-booking? Vel, egentlig var den KVADRUPPEL, siden jeg jo dessuten har en stående avtale med Gullrekka på NRK hver fredag. Men takket være Gets herlige digital-boks kan man se tv-programmene når enn man måtte ønske. Stor var derfor skrekken da jeg kom hjem og oppdaget at boksen hadde glemt å ta opp ukas Nytt på nytt! Dumme boksen. Heldigvis fant jeg etter hvert programmet på NRKs nett-tv. Ingen fredag uten Gullrekka. Men sosialt og vennskapelig samvær en gang iblant er heller ikke å forakte!

Eplehøst

2009-10-09T12:52:00.013+02:00

Som tidligere nevnt har PC'en min i senere tid voldet meg visse besvær. Derfor har jeg en god stund vurdert å skaffe meg en ny. Og i så fall kunne det for forandringens skyld kanskje ha vært ok med en laptop. Kanskje sågar en Mac...

Min første PC var ikke en PC, men ganske riktig en Mac. Min kjære Macintosh LC fulgte meg trofast gjennom studietida og 90-tallet, men etter hvert som cd-rom tok over for de gode gamle diskettene, ble det på tide med en oppdatering av maskinparken. Da Y2K-problematikken var vel overstått, skaffet jeg meg en ny maskin, denne gang en Windows-basert PC. Det skulle jeg aldri ha gjort. Etter et tiår med stadige ergrelser over Microsofts (manglende) funksjonalitet, følte jeg nå et behov for å søke tilbake til Mac igjen. Man glemmer jo aldri sin første kjærlighet...

For noen uker siden hoppet jeg omsider ut i det, og skaffet meg en 15-tommers Mac Book Pro så blank og så fin. Og endelig har data blitt gøy igjen. Mac ER jo bare så mye kulere enn PC! Særlig når den er bærbar! Nå kan man sitte lett henslengt i sofaen med Mac'en i fanget og redigere bilder, høre på musikk, surfe trådløst, og chatte med venner. (Det er fælt å si det, men selv under min herlige uke i New York nå nylig, følte jeg iblant at jeg savnet Mac'en min litegrann...)

One-week-stand i N.Y.C.

2009-10-06T11:57:00.022+02:00

Dette begynner å bli et mønster. Om høsten hvert åttende år drar Torgny til New York for å treffe pene damer. Jeg har nettopp kommet tilbake fra en uke på Manhattan, og er veldig fornøyd med oppholdet.

Hotellet var sentralt plassert på Upper West Side, og den første dagen spaserte vi gjennom en smått høstlig Central Park blant dresskledde amerikanere i joggesko. Deretter besøkte vi Guggenheim-museet, for anledningen med uforholdsmessig mange Kandinsky-bilder. Dagen etter tok vi ferge fra Battery Park til Liberty Island og Frihetsstatuen, og så videre til Ellis Island, den gamle hovedporten for immigranter på 18- og 1900-tallet. Et fascinerende dokument fra en svunnen tid.

Den tredje dagen sto Empire State Building for tur. Fra observatoriet i 86. etasje kunne man skue ut over hele byen og inn i flere nabostater. På ettermiddagen besøkte vi New York-filialen av Madame Tussauds, hvor vi hilste på storheter som Lou Reed, Albert Einstein og Barack Obama. Senere på kvelden ble vi med på en sightseeing under New Yorks måne i åpen dobbeltdekker-buss. En interessant, men nokså kjølig opplevelse. Det blåser friskt på Brooklyn Bridge om kvelden.

Etter at vi hadde gjort unna noen av de viktigste attraksjonene, tok vi det ganske rolig de neste dagene. Vi gikk turer i parken, spaserte langs 5th Avenue, opplevde folkemylderet rundt Times Square, og besøkte gratis kveldskonserter i Bryant Park. (Interessant, men litt kjølig, der også.) Dessuten var vi innom TV & Radio-museet, som bød på gjensyn med halvglemte tv-serieminner fra 60-og 70-tallet. Og på fredagen, vår siste kveld sammen, nøt vi en bedre middag på vårt nyoppdagede stamsted Tony's på 43rd St.

Oppholdet i det vestlige storbylivets høyborg gikk over all forventning. Dessuten opplevde jeg at Østens mysterier åpnet seg for meg... Og vet dere hva? Det har jeg faktisk fortjent!

XTC - Statue of Liberty

Aktivitetsdag

2009-09-24T21:17:00.014+02:00

I dag skulle skolen ha aktivitetsdag. Jeg har ikke vært med på slike arrangementer på år og dag, og hadde egentlig litt blandede følelser for det hele. Men da vi vel var i gang, viste det seg selvfølgelig straks at det ikke var noen grunn til bekymring. Snarere tvert imot. Komiteen hadde lagt opp til en rekke morsomme aktiviteter ved naturskjønne Skullerudstua, med fotball, volleyball, potetløp, dart, grilling og mye mer.

Selv endte jeg opp med å spille frisbee med elevene. Kan ikke huske når jeg sist hadde det så gøy. For første gang på lenge var jeg fullstendig bekymringsløs og glad. Til alle som måtte synes at livet virker drepende kjedelig og totalt meningsløst, kan jeg bare anbefale en runde frisbee. Da kommer man garantert på andre tanker!

Høydepunktet var nok likevel fotballkampen mellom lærerne og elevene. Også her var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til å delta. Jeg har tross alt ikke vært borti en fotball på minst tjue år, og traumatiske minner fra gymtimene dukket opp. Jeg var en kløne med ballen da, og har neppe blitt mindre klønete siden...

Siden lærerlaget slet med å rekruttere spillere, bestemte jeg meg imidlertid omsider for å kaste meg ut i det. Det ble en real omgang med god, gammel løkkefotball. Utrolig slitsomt. Utrolig gøy. Og selv om vi tapte så det suste, syns jeg egentlig vi spilte ganske bra. Taktikken sviktet bare på to punkter: Evnen til å lage mål. Og evnen til å redde dem.

Alt i alt kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det så morsomt. Denne dagen var virkelig et forfriskende innslag i en hverdag som ellers har en tendens til å bli litt for rutinemessig. En påminnelse om at gleden ofte ligger i de små ting.

I det hele tatt kan det virke som om lykken smiler til Torgny om dagen. Om kun kort tid skal jeg besøke en vakker kvinne i New York, og slikt er jo også med på å fremme sinnets munterhet. Det er vel nettopp i slike øyeblikk man gjerne blir overkjørt av en semitrailer! Jeg får passe på litt ekstra godt de neste dagene...

(Photos courtesy of Peter @ Skd VO)

Pizzicato Five - Such A Beautiful Girl Like You

Sølibat og singelliv

2009-09-21T21:16:00.014+02:00

Et hyggelig treff. Og det kan bli flere...

Kjæresteri er bare SÅ 90-talls! Tiåret bød på en del erfaringer som for såvidt var hyggelige der og da, men som i ettertid vel ikke framstår som de aller mest minneverdige. Tror neppe noen av disse 90-tallskjærestene får særlig stor plass når memoarene skal skrives. (De ville sikkert si det samme om MEG også...)

Etter at vi bikket millenniumsmerket var det tvert slutt. Ok, jeg kunne sikkert påstå at jeg en sommer deltok i et kalifornisk bryllup på stranda under Golden Gate Bridge, hvor søt musikk oppsto mellom the maid of honour & the best man og gjorde resten av oppholdet til en uforglemmelig opplevelse, etterfulgt av ytterligere romantiske uker i den skjønnes faste tilholdssted New York senere samme år. Men da ville vel alle tro at jeg bare diktet opp hele greia (eller refererte til noen bortklipte scener fra Fire bryllup og en gravferd). Så jeg lar det klokelig være.

Apropos New York: Om ikke lenge skal jeg faktisk igjen avlegge byen et besøk! Samt en sjarmerende bekjent som holder til der. Jeg håper vi kan utforske byen sammen disse dagene. Og KANSKJE hverandre om kveldene... Hvem vet.

Ikke et ord til. Da virker kanskje ikke nederlaget fullt så slående når jeg slukkøret vender tilbake til gamlelandet en uke senere... Uansett: Wish me luck! ;-)

Fin fredag

2009-09-20T03:34:00.006+02:00

Dette ser ut til å bli en gjenganger i Torgnybloggen: En hyllest til fredagskveldens fryd.

I bunn og grunn er jeg nok en puritaner. Og en hedonist. (Og følgelig en temmelig spaltet personlighet.) Det fins intet bedre enn å synke ned i sofaen foran tv-en. Men samtidig føler jeg liksom at man må gjøre seg fortjent til den slags utskeielser. Etter den sure svie kommer den søte kløe.

Derfor er fredagen perfekt for puritanske hedonister. Man har gjort unna en hard arbeidsuke og brukt ettermiddagen til støvsuging av leiligheten. Etter disse botsøvelsene kan man følgelig gi seg nytelsen i vold med forholdsvis god samvittighet. Kaffen kokes opp. Konjakken hentes fram. Og tv-en trampes i gang.

De siste månedene har det riktignok vært litt semmert på tv-fronten på gudskjelovkvelden. Men nå har heldigvis NRK omsider igjen startet opp den klassiske Gullrekka, med de tidløse favorittene Beat for Beat, Nytt på nytt og Skavlan på rekke og rad. Vi går høsten trygt i møte.

Denne fredagen lå det riktignok an til et potensielt dilemma, siden det var lønningspils med jobben samme kveld. Ved slike anledninger ender jeg ofte opp med å telle på knappene: Selvfølgelig bør man være litt sosial en gang iblant. Men på den annen side er det jo sesongstart på Nytt på nytt i kveld!

Nå har imidlertid gutta fra Get sørget for at jeg ikke lenger behøver å bale med slike pinefulle avveininger. Med et enkelt tastetrykk kan jeg lagre hele Gullrekka på harddisken, og få den gode fredagsstemningen når enn det måtte ønskes. Sosialt liv eller tv-kveld? Ja takk, begge deler!

UK vs US

2009-09-15T21:49:00.009+02:00

Som alle vet, har norsk populærkultur "alltid" vært påvirket av den engelskspråklige kultursfæren, særlig USA og Storbritannia. Når det gjelder popmusikk, har jeg inntrykk av at de to landene har vært omtrent like dominerende her til lands (selv om ukas VG Topp 20-liste består av minst tre ganger så mange amerikanske som britiske artister.)

Selv har jeg imidlertid alltid følt meg mye mer knyttet til den britiske enn den amerikanske popscenen. Mulig dette er en etterkonstruksjon, men jeg vil i dag si at den musikken jeg mest forbinder med min "musikalske oppvåkning" (post-pønk, nyveiv og etter hvert indie-pop av ymse slag), i 9 av 10 tilfeller er britisk. Ikke et vondt ord om Devo og B-52s, men de aller fleste såkalte post-pønk-band jeg har et forhold til (eller i det hele tatt har kjennskap til), kommer fra de britiske øyer.

Det kan være flere grunner til dette. Én er kanskje at nordmenn (eller iallfall jeg) ble mer eksponert for britiske enn amerikanske artister ved inngangen av 80-tallet, i det minste innenfor de sjangrene jeg her snakker om. Dette kan ha ført til at jeg også senere har følt meg mer hjemme blant britiske artister. (Dessuten skadet det vel neppe at jeg dessuten var blod-fan av den engelske indie-etiketten 4AD til langt inn på 90-tallet.)

En annen grunn kan være at mange amerikanske band er mer "rockistiske" og i større grad sverger til "autentiske" rocke-idealer (eller -klisjeer), mens britisk pop og rock kanskje har et noe mer åpent og eklektisk forhold til sjangeren. Og siden min personlige musikksmak nok går mer i retning av "anti-rockisme" og musikk som ikke nødvendigvis springer ut av r&b, foretrekker jeg derfor artister som står for et liknende syn, som i sin tur i hovedsak altså ser ut til å være britiske.*

Eller kanskje det rett og slett er så enkelt at Storbritannia var det første landet jeg besøkte utenfor Skandinavia, noe som ga en mengde minneverdige opplevelser - slik som venstrekjøring, londonbusser og kjøttpai (og ikke minst den brystfagre Janet i resepsjonen på Hotel George, som intetanende ga den ni-årige Torgny hans første erotiske opplevelse...). USA besøkte jeg først i voksen alder, og hadde ikke lenger et like ubefestet sinn. Uansett blir konklusjonen at jeg føler meg mer hjemme i britisk kultur, og ikke minst i britisk musikk.

* Alt dette med forbehold om mitt manglende kjennskap til amerikanske artister fra den samme perioden. For alt jeg vet, var kanskje de også like "anti-rockistiske". På meg virker det likevel som om amerikansk populærmusikk også i dag generelt er mer rocke-orientert enn britisk (og for den saks skyld generell europeisk) musikk.

Dessuten har jeg inntrykk av at amerikansk musikkindustri er gjennomført profesjonell (og über-kommersiell). Det kommer vel knapt noe som er direkte dårlig derfra. Men denne profesjonaliteten og "flinkheten" gjør det aller meste ganske kjedelig. Og da tenker jeg ikke bare på "mainstream"-musikken, men også de mer såkalte "alternative" og "rocka" artistene. Beklager, men jeg syns ikke "pønkerne" i Green Day eller "nu metal"-gutta i Linkin Park er markant mer spennende enn Britney og Beyonce. Verst av alle er likevel bandet Nickleback. Hver gang jeg hører vokalistens "ru og rocka" røst, skifter jeg umiddelbart kanal. Slik sett har dette bandet blitt vår tids svar på Scorpions og Wind of Change (urgh!).

The Selecter - On My Radio

Haben Sie Angst?

2009-09-12T18:33:00.005+02:00

Den første dagen i sommerferien begynte NRK1 å sende gamle Derrick-episoder. Først trodde jeg dette skyldtes den sedvanlige agurktida, men selv nå som sommeren er over, ruller serien fortsatt ufortrødent på tv-skjermen hver uke.

Egentlig har kanskje ikke denne serien satt like store spor hos meg som hos mange andre som vokste opp på 70-tallet. Kanskje fordi det var noe begrenset hva guttane fikk lov til å se på den tida. (Følgelig var jeg ganske skvetten hva angikk "skumle serier" til langt opp på 80-tallet. Nitimemordet og Blindpassasjer var nifse greier...)

Men jeg har jo forstått at Derrick har hatt - og fortsatt har - en stor tilhengerskare. Derfor har jeg nå prøvd å få med meg serien hver uke (og for lengst slått fast at skummel er den iallfall ikke!). Med tanke på min opplevelse av typisk 70-talls filmestetikk fryktet jeg at gjensynet skulle preges av katastrofale kameraføringer og ditto skuespillerprestasjoner. Men egentlig var det ikke så ille som fryktet.

Riktignok er handlinga ofte ganske forutsigbar og/eller lite troverdig. Jeg husker at min gamle far en gang påsto at Derricks saker ofte "løste seg av seg selv". Og når jeg nå ser disse gamle episodene igjen, skjønner jeg jo hva han mente. Likevel er det jo langt fra dårlig - og uansett mye bedre enn moderne amerikansk dusinvare. Skuespillerprestasjonene er heller ikke å forakte. (I forrige episode dukket f.eks. en ung Klaus Maria Brandauer opp i en skurkerolle.) Dessuten skal man selvfølgelig ikke se bort fra nostalgifaktoren og seriens rolle som tidsdokument.

Det eneste problemet er egentlig at serien nå går på mandager. Mine minner om Derrick skriver seg selvfølgelig fra fredagskveldens "Dektektime": Hele familien samlet foran tv-skjermen. Mormor har kommet på besøk, og de voksne drikker te med sitron. Så begynner Derrick. De siste ukene har jeg derfor valgt å ta opp programmet og heller se det på fredagskvelden i stedet, som seg hør og bør. Sehr gut.

Klipp fra den aller første Derrick-episoden (1974), hvor Herr Manger har utviklet en usympatisk tendens til å myrde elever ved den lokale husmorskolen - til "ganz moderne Musik".

September

2009-09-09T01:04:00.006+02:00

The sun shines high above

The sounds of laughter

The birds swoop down upon

The crosses of old grey churches

We say that they're in love

While secretly wishing for rain

Sipping coke and playing games

September's here again

(David Sylvian)

Vem kan man lita på?

2009-09-04T20:13:00.018+02:00

Stortingsvalget er bare en uke unna, og jeg tenkte det kunne være bra å gi elevene et lite innblikk i norsk politikk. I dag har vi derfor besøkt partienes valgboder på Karl Johan. Jeg vet ikke om elevene ble noe klokere på hva de ulike partiene står for. Jeg ble det iallfall ikke. Til tross for mange gode og konkrete spørsmål fra elevene, var svarene tilsvarende ulne og generelle. Ull og grønne skoger. That's politicians for you.

Likevel syns jeg man fikk et visst inntrykk av partienes profil ut fra deres representanter. Mannen på Høyre-standen virket som en velmenende fyr. Dama i Frps valgbod var særdeles usympatisk. Mens Arbeiderpartiets representant var ikke så lite arrogant. Skal man dømme etter hvem som gjorde den beste figuren på Karl Johan, vil Senterpartiet oppleve et valgskred i år...

Frp-dama insisterte for øvrig på å innlede annenhver setning med "Når vi kommer i regjering...". Det var fristende å la elevene forklare henne forskjellen mellom de to subjunksjonene "når" og "hvis". Jeg vet nemlig at DE har lært det!

I forkant av vår lille utflukt hadde jeg prøvd å forklare forholdet mellom Storting og Regjering. Som et spontant innfall i klasserommet kom jeg plutselig på ideen å dele elevene inn i ulike "partier". Følgelig fikk vi de to store partiene "Pakistan-partiet" og "Thai-partiet", med det lille "Afghanistan-partiet" på vippen. Og selv om de to førstnevnte var bortimot jevnstore, var det likevel sistnevnte som avgjorde hvem som skulle danne "regjering"!

Selv følte jeg at dette var en ganske god måte å anskueliggjøre noe så vrient som parlamentarisme. Av en eller annen grunn dukker slike pedagogiske genistreker aldri opp når jeg planlegger undervisningen. Det er som regel i selve klasserommet de oppstår, som inspirerte improvisasjoner. Jeg er ikke sikker på om det er bra eller dårlig. Men det er MEG.

Svenskene har også språkkurs for innvandrere. Tror mange lærere (og skandinaver) kan kjenne seg igjen her... Og "elevene" er jo bare nydelige! :-)

Engler og demoner

2009-09-02T23:47:00.007+02:00

I dag hadde vi avslutningsfest for rektor, som dessverre må slutte av helsemessige årsaker. Jeg har bare jobba på skolen et år, så jeg har ikke blitt så veldig godt kjent med ham. Men jeg har jo forstått at han har vært en sympatisk, seriøs og hardt arbeidende leder.

Ut fra talene som ble holdt i anledning dagen, var det dessuten tydelig at rektor Kjell har mye av æren for at voksenopplæringa på Skullerud har blitt til den trivelige arbeidsplassen som den vitterlig er. Han har utvilsomt vært en menneskelig og inkluderende leder, genuint opptatt av personalets og elevenes ve og vel. Kort og godt en god mann! (Og den rake motsetning til min forrige sjef, en udugelig og despotisk kjerring jeg ikke ville nøle med å omtale som Satans konkubine!)

Slike ledere vokser ikke på trær. Ledere som vet at resultater er mer enn målbare tall som kan plasseres i et Excel-regneark. Skal jeg være helt ærlig, er jeg slett ikke sikker på at de høye damer i Etaten i samme grad forstår at en undervisningsinstitusjon jobber med mennesker, og ikke kan vurderes ut fra markedsøkonomiske modeller. Det skal bli spennende å se hva slags etterfølger de vil spa opp. Vi får bare håpe det beste.

Ha det, sommer'n!

2009-08-30T20:53:00.011+02:00

Det er nest siste dag i august, og man får vel bare erkjenne at sommeren synger på siste verset. Jeg liker å markere sånt på en skikkelig måte, så i dag bestemte jeg meg for å ta farvel med den lyse årstid ved å ta årets siste dukkert! (For meg har sommer og bading alltid vært synonymt.)

Utpå ettermiddagen befant jeg meg ved Paradisbukta på Bygdøy. Selv om det var ganske skyet, var det forholdsvis mildt i lufta. Men da jeg nærmet meg stranda og ikke lenger var i ly av furutrærne, begynte det å blåse opp, og de gråblå bølgene virket ikke altfor fristende. Da jeg omsider kastet meg ut i det, føltes det imidlertid ikke så verst. Det var en forfriskende og verdig avskjed med en fin sommer. Vi sees igjen neste år!

Air - Mer du Japon

Aschehougs hagefest

2009-08-27T22:42:00.031+02:00

For mange kulturinteresserte framstår Aschehougs hagefest i et nærmest mytisk skjær. En arena hvor landets kulturelite møtes for å diskutere, slåss og ha seg med hverandre...

Derfor følte jeg meg nokså beæret da jeg i egenskap av fersk forfatter nylig mottok en invitasjon til årets fest i sir Williams hage. Festen fant sted i kveld, og var på mange vis en minneverdig opplevelse. Blant gjestene fant man en rekke profilerte politikere og velkjente forfattere, samt diverse andre kunstnere, kulturjournalister og bransjefolk.* Og så meg, da. (Tro hvorfor pressefotografene glemte å flashe da JEG gjorde min entré?)

Kvelden var sikkert et nirvana for kulturarbeidere på oppadgående og gratis hvitvinsrus. Og for all del, det var interessant å iaktta Frogner-fiffen i full utfoldelse. Det fins sikkert dem som gladelig ville ofre sin høyre arm for å observeres i heftig passiar med Dag Solstad og Aslak Nore. Men selv er jeg altfor glad i høyrearmen min til den slags.

Som "aktuell forfatter" var jeg muligens forventet å mingle, bygge nettverk og promotere den fantastiske utgivelsen min. Antakelig hadde jeg bare trengt å troppe opp i rosa dress for å få toppoppslag på Dagbladets kultursider. Klovner selger. Men dessverre ligger ikke den slags spillfekteri i genene mine. Beklager, markedsavdelingen.

PS. Bare så det er nevnt: Dagen før hadde jeg forresten et kafétreff med de skjønne søstrene Marcia & Marcilia. (Førstnevnte var for øvrig Berlitz-venninne med tidligere omtalte Ana Paula. Som man forstår, velter jeg meg i vakre brasileiras for tida...) Og selv om det fantes verken kjendiser, pressefotografer eller gratis vinbarer i mils omkrets, hadde jeg det likevel hundre ganger hyggeligere. :-)

* slik som Karita B, Mia G, Herodes F, Jahn Otto J, Unni L, Jo N, Anne B, Abid R, Ravi, Dag S, Jens & Thorvald S, Jonas Gahr S, MGP-Per, Kåre W m.fl.

Møter og gjensyn

2009-08-25T01:01:00.005+02:00

O, happy days! Berlitz 2005

Etter en lang og avkoblende sommerferie var det egentlig litt godt å vende tilbake til jobben, kollegene og ikke minst elevene. Jeg har nå hatt den nye klassen en drøy uke, og det viste seg (som alltid) at de er en trivelig gjeng. Noen kjente jeg fra før, og det ble et hyggelig gjensyn. Andre kommer fra andre klasser, men å bli kjent med nye mennesker er selvfølgelig også spennende.

Egentlig er det ganske tilfeldig at jeg endte opp akkurat her. Når man ser tilbake på det, har jeg antakelig vært heldigere enn jeg fortjener. Det hele begynte da jeg for åtte år siden ved en innskytelse søkte engasjement som frilanser på den private språkskolen Berlitz. Firmaet tilbyr rådyre språkkurs til bedrifter og privatpersoner (jeg hadde aldri selv hatt råd til å gå på mine egne kurs...), og følgelig er mesteparten av kundemassen europeiske og amerikanske forretningsfolk (fortrinnsvis nederlendere som lærer perfekt norsk bare ved å se på læreboka, og engelskspråklige som aldri lærer noe som helst...).

Jeg trivdes egentlig ganske godt med dette klientellet. Siden undervisningen som regel var én til én, fikk man dessuten god trening i konversasjonens edle kunst. I 2004 skjedde det imidlertid en ganske dramatisk endring i kundemassen. Oslo Voksenopplæring begynte nemlig å "outsource" noen av sine kommunale kurs i norsk for fremmedspråklige til private aktører, inkludert Berlitz. Dermed fikk vi plutselig en rekke "fjernkulturelle" elever (grusomt ord!).

Dette var en type elever jeg hadde liten erfaring med fra før, og undervisningen ble også ganske annerledes (større grupper, ulike kulturer...). Men det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg likte disse kursene (og elevene) vel så godt som flinke nederlendere. De kulturelle forskjellene var naturlig nok større enn hos de tradisjonelle Berlitz-elevene, men samtidig gjorde dette det hele enda mer interessant.

Det var dette som for fire år siden fikk meg til å ta skrittet fullt ut og søke jobb som norsklærer for fremmedspråklige i den kommunale voksenopplæringa. Dessverre havnet jeg på den mest autoritære arbeidsplassen i hele Oslo (for ikke å si landet...). Og selv om kollegene og elevene var flotte folk, fikk jeg til slutt nok av furia i førersetet og sa takk for meg før sommerferien i fjor.

Det hele så litt mørkt ut en stund, men så fikk jeg jobbtilbud fra et annet av byens voksenopplæringssenter. Der har jeg nå jobbet det siste året, og trives kjempegodt. Elevene og kollegene er like trivelige som på min forrige arbeidsplass, og i tillegg er ledelsen ved sine fulle fem. Når jeg nå til og med har fått fast stilling, ser jeg fram til en spennende og stimulerende framtid videre ved Skullerud VO. Som sagt, jeg har nok vært kjempeheldig.

Ved oppstart forrige uke fikk jeg dessuten en spesielt hyggelig overraskelse: På Berlitz hadde jeg i 2005 gleden av å undervise en gruppe med særdeles flinke latinamerikanske skjønnheter. Vi fikk ganske god kontakt etter hvert - og har også holdt litt kontakt senere. Nå viser det seg at en av dem etter flere år i arbeidslivet har bestemt seg for å gjenoppta norskkurset. Da jeg møtte den sjarmerende Ana Paula i korridoren på Skullerud forrige uke, var det et overraskende og svært gledelig gjensyn! :-)

PS. Nå skal det sies at jeg trives så godt med jobben ikke bare pga. de pene jentene. Jobben gir også en kjærkommen anledning til å formidle den norske grammatikkens fascinerende subtiliteter. Språknerd og damevenn - Torgny har mange sider...

Problemer innad i Høyre

2009-08-22T23:17:00.020+02:00

Da jeg ruslet langs Karl Johan i går ettermiddag, viste det seg at Høyre hadde stelt i stand en heidundrandes markering av 125-årsjubileet i Spikersuppa, med kaker, kaffe og Erna på podiet. Samt piggtrådmusikk som sikkert skremte de fleste av kjernevelgerne tilbake til deres villaer på Frogner og Ullern...

Noe annet som forhåpentligvis også skremmer Høyres kjernevelgerne, er partiets uavklarte forhold til landets bruneste parti. Selv min gamle far, som antakelig stemte Høyre hele sitt liv, så ikke med blide øyne på partiets vedvarende lefling med Frp. ("Kåre Willoch ville ha snudd seg i graven", for å si det med Black Debbath...)

I forbindelse med jubileumsmarkeringa la jeg for øvrig merke til at Høyre hevdet å ha "forandret Norge i 125 år". Tro hvilke progressive ideer de siktet til? Kampen mot parlamentarismen? Motstanden mot unionsoppløsningen? Hva vet vel jeg.

* * *

Ja, det stunder som kjent mot stortingsvalg. Jeg ble nylig anbefalt Aftenpostens valgomat - en valgtest som skal gi en pekepinn om hvilket parti man står nærmest. Resultatet var for såvidt interessant. Det partiet som nok tross alt vil få min stemme 14. september, kom bare på en puslete (og delt) tredjeplass. Første- og andreplassen gikk på sin side til to partier som for sikkerhets skyld står for hvert sitt regjeringsalternativ. Det skal ikke være enkelt i norsk politikk.

Egentlig syntes jeg vel at de fleste sakene man skulle ta stilling til, føltes lite relevante. Ved hver sak skulle man oppgi hvor viktig man anså den for å være, og det viste seg at jeg i de fleste tilfeller ble nødt til å svare "Mindre viktig"... Men dette sier antakelig mest om MEG. Jeg er kanskje rett og slett ikke så interessert i det som opptar "folk flest". Men stemme må man jo!

Pump opp volumet!

2009-08-16T21:26:00.038+02:00

På et hotellrom i Kina dukket det opp en J-pop-video på en av de lokale musikkanalene: en låt med tittelen "Positiv E Loop". Jeg har vel knapt hørt en sang med "E" i tittelen siden 1992...

Den siste uka har jeg lest boka Generation Ecstasy av den britiske musikkjournalisten Simon Reynolds (Routledge, 1999). Den gjør grundig greie for framveksten og utviklinga av house- og tekno-kulturen fra 80-tallet og framover. Selv har jeg vel alltid befunnet meg i randsonen av denne rørsla. Under den såkalte "Second Summer Of Love" i 1988 - ravekulturens virkelige gjennomslag - var jeg selv utkommandert til å rydde på lageret til Terningmoens velferdskontor. Og mens glade ravere knasket piller og danset til acid house, måtte jeg nøye meg med dovent Hamar-øl på harry diskoteker med "Living Next Door To Alice" som det musikalske høydepunktet...

Men selv om jeg aldri har vært på ville syreball, har jeg likevel på et vis fått med meg en del av musikken. Riktignok har kartet over den moderne, elektroniske dansemusikken blitt ganske uoversiktlig etter hvert som den har blitt splittet opp i stadig nye undersjangrer. (Inntil nylig visste iallfall ikke jeg forskjellen mellom bleep-and-bass, hardcore, darkcore og gabba...) Her gir imidlertid Reynolds' bok en god innføring i de ulike avartene og deres kjennetegn. Og selv om 90 prosent av artistene som bringes på bane er helt ukjente for undertegnede, har man jo alltids internett og kan om nødvendig raskt skaffe seg en smaksprøve.

Likevel later det til at de artistene og sjangrene jeg allerede kjente til fra før, nok fortsatt er de jeg foretrekker. I andre halvdel av 90-tallet var det f.eks. den småskumle trip-hop'en jeg særlig identifiserte meg med. Big beat, elektronika og de mer melodiøse variantene av drum'n'bass er også sjangrer jeg har hatt sansen for. At den hardeste neseblodteknoen ikke er min stil, visste jeg vel for såvidt fra før. Med den "svarteste" housen og den "hviteste" teknoen som ytterpunkter, trives jeg nok best i gråsonen et sted midt imellom. Men det er likevel interessant å få litt mer innblikk i rave-kulturens mange avarter.

Venner - for enhver pris?

2009-08-11T19:59:00.013+02:00

Som alltid hadde jeg tenkt å bruke sommerferien til å være litt mer sosial enn hverdagen ofte tillater. Og som alltid rant disse planene ut i sanden. Men typisk nok: Helt på tampen av ferien bød det seg plutselig en anledning til hele tre hyggelige treff med diverse gode venner. :-)

Igjen og igjen innser jeg hvor viktig vennskap er. Bare en hyggelig prat med en bekjent kan være nok til å redde dagen. Og blir det altfor lenge mellom hver sosiale stimulans, begynner man snart å sture. Man kan på sett og vis klare seg uten hus, bil og kjæreste. Men uten venner? Niks.

Men likevel: Her (som alltid) setter jeg definitivt kvalitet framfor kvantitet. Jeg vil mye heller ha noen få, gode venner enn en masse kjipe! Og skal jeg være helt ærlig, fins det nok enkelte i min bekjentskapskrets jeg egentlig godt kunne klare meg foruten. Folk jeg sant å si ikke bryr meg noe særlig om - og som neppe bryr seg noe særlig om meg heller.

Er det noen vits i å omgås folk man egentlig ikke har noe særlig til felles med? Folk man man i bunn og grunn opplever som mer irriterende enn stimulerende? Slike bekjentskap skader vel kanskje ikke, men de gjør neppe noen særlig nytte, heller. Som min venn gartneren sier: Skal blomstrene spire, må ugresset bort!

PS. Til de av mine (smått paranoide) venner som eventuelt måtte lese dette og begynne å lure på om det kan være dem det siktes til: Ta det bare rolig. De individene jeg her har i tankene, er så fulle av seg selv at de neppe leser venners blogger uansett. :-)

Lily Allen - F**k You

Elementenes crescendo

2009-08-05T18:10:00.016+02:00

Ok, så er jeg kanskje litt sprø. Når det begynner å regne, får jeg en ubendig trang til å gå ut og plaske i sølepyttene.

Sist torsdag ettermiddag satt jeg på Karl Johan og nøt en kjeksis med tre kuler og sjokoladesaus. Etter hvert ble himmelen stadig mer blygrå, og snart falt store, tunge regndråper over hovedstaden. Folk flest hastet hjem, men selv fikk jeg for meg at jeg ville oppleve sjøsprøyt og grønnglinsende løvverk. Følgelig hoppet jeg på 30-bussen til Bygdøy, gikk av ved Kongsgården, og ruslet bortover en skogssti i retning Paradisbukta.

Jeg hadde forestilt meg at dette kunne bli riktig så hyggelig, men snart sildret regnet nedover nakken på en særdeles kjip måte, og kort etter var jeg fullstendig gjennombløt. Da var det ikke fullt så trivelig lenger. I løpet av det neste stormfulle døgnet skulle ett skip gå ned med mann og mus, mens et annet skulle grunnstøte og spre oljesøl over store deler av sørlandskysten.

Likevel kliss-klasset jeg videre mot havet. Gale gubben i meg fikk en trang til å svømme i de gråblå, skumtoppede bølgene. Jeg hadde ikke noe badetøy med meg, så jeg valgte å oppsøke naturiststranda. Ikke det at det hadde noe særlig å si. Det var uansett ikke tegn til liv noe sted (med unntak av noen måker som hadde søkt mot land pga. den høye sjøgangen. Pyser!).

Jeg var uansett klissbløt, og å kaste klærne og stupe ut i de salte bølgene føltes bare herlig forfriskende. Bølgene bruste, vinden hvinte, og i det fjerne lød truende tordenskrall. Det var i sannhet en fantastisk sensommers ettermiddag, hvor himmel, jord og hav møttes i et elementenes crescendo. En gal manns lykkeligste øyeblikk.

XTC: Seagulls Screaming Kiss Her Kiss Her