Engel på nederste trinn

A star in the face of the sky

2010-01-03T09:34:00.000-08:00

Det er en smule kontroversielt, jeg innser det. Det er ikke musikk som akademiske, litteraturnerdete mennesker med selvrespekt hører på. Det er ikke musikk en kan sette på i godt selskap, med mindre en har veldig mye integritet og veldig fine venner. Det er musikk som spilles av jenter tidlig i tenårene, musikk som mødrene deres hører på når de vasker opp og lager middag, musikk som spilles i sviskete popkanaler på radio. Det er ikke musikk med klasse. De best kjente sangene er klassiske kjærlighetssanger til piano, med synthesizerarrangementer til tusen. Og likevel vender det tilbake til meg med jevne mellomrom, og jeg lar meg overraske hver gang over hvor veldig bra det er. Det er gode tekster, rett og slett, og ofte fremført til veldig gode melodier. Reginald Kenneth Dwight, bedre kjent som Elton John, i kombinasjon med Bernie Taupins tekster, er undervurdert.

Egentlig er jo Elton/Bernie et kontruert samarbeid. Reginald dukket opp på en audition holdt av Ray Williams i den siste halvdelen av sekstitallet. Han fikk en bunke sangtekster skrevet av Bernie, som hadde meldt seg til samme audition, og dermed var duoen skapt. Reginald skapte seg scenenavnet Elton John etter to jazzmusikere, ettersom det hørtes med amerikansk ut, og begynte å lage melodier til Bernies tekster. De første seks månedene traff de ikke engang hverandre, men produserte musikken gjennom post og telefoner. Hvem skulle trodd at ut av denne auditionen, og ut fra denne brevvekslingen, skulle det vokse frem et samarbeid som har vart i mer enn førti år?
Tidlig på 70tallet vokste nemlig tekstene til Taupin frem, og ble til noe mer enn smørsanger. Riktignok er de mest kjent for sanger som "Sacrifice", "I guess that's why they call it the blues", "Sorry Seems to be the hardest word" og "Nikita", men en skal ikke grave for langt ned før enn finner sanger som jeg vil kalle direkte perler. Det er disse som med jevne mellomrom overrasker meg, og gjør meg interessert.

Jeg har prøvd i årevis å tolke en av deres mest kjente sanger, Daniel. Hvem er Daniel? Jeg blir ikke klok på om dette er en sang om en bror, en elsker, en bestevenn, noe helt annet. Er dette en referanse til den spanske borgerkrigen? Er dette ganske enkelt en sang om noen som har forlatt det lyriske jeg? Og hvordan forlatt, er dette en sang om noen som faktisk reiste sin vei og forble i Spania, er det kanskje en sang om noen som døde i Spania? Eller kanskje Daniel aldri reiste til Spania, kanskje Spania kom inn i bildet først og fremst fordi det lyriske jeg ser noen som likner på ham, på vei til Spania? Det er ingen tvil om at hele sangen skriker av melankoli, at det er et nydelig uttrykk for intenst savn etter noen, men jeg aner ikke hva den handler om. Det eneste jeg er sikker på er at denne teksten ikke er så enkel som den ser ut til å være ved første øyekast. Og har du noensinne lagt merke til at "Rocket Man" handler om sorgen til en mann fremmedgjort fra kone og familie, illustrert gjennom en romskipmetafor? Teksten til Hymn 2000 med sitt "She chose the soft center/ And took it to bed with her mother" er fantastisk, og selv om teksten til "In Neon" heller mot å være klisjepreget er det mye tøffere å skrive om Hollywoods mislykte sjeler og deres dopmisbruk, enn det er å skrive om ulykkelig kjærlighet. Bernie Taupins tekster er i det hele tatt til stadighet fulle av overraskende referanser, det være seg til Jonathan Swifts forfatterskap, latinske blomsternavn, nordisk mytologi eller berømt populærkultur, og Elton John er faktisk en internasjonalt anerkjent pianospiller og en kreativ komponist, uansett popstempel og tilhengergruppe.

Det første Eltonalbumet jeg ble introdusert for, pleide å stå i musikkhyllen når jeg vokste opp - først i LPformat, deretter i cdformat. Tidlig i tenårene oppdaget jeg albumet for alvor, og det appellerte til absolutt alt i meg; det litterære meg, det kunstneriske meg, det musikalske meg. Fremdeles kan jeg få frydefulle gys nedover kroppen når jeg hører tittelsporet - Goodbye Yellow Brick Road. Dette er et tvers gjennom godt laget album, det er ved flere anledninger kåret til å være blant de hundre beste album noensinne, og det er et glimrende eksempel på hvordan denne musikken refererer til ulik populærkultur og kulturhistorie.
Bare tittelen er fantastisk. Jeg er fryktelig glad i intertekstualitet, og jeg er fryktelig glad i The Wizard of Oz. Jeg har bestandig vært forelsket i den gule brosteinsveien som Dorothy følger for å komme hjem. "(Follow) the Yellow Brick Road" er en så assosiasjonstung linje at enhver linje som spiller på den automatisk henter litt av dens tyngde, og "Goodbye Yellow Brick Road" blir et direkte vakkert språklig og veldig tydelig visuelt bilde. Når du så knytter denne tittelen til plateomslaget blir det enda stiligere, for dette plateomslaget er det stiligste omslaget jeg vet. Bildet viser en veggplakat på en engelsk murvegg. I bakgrunnen ser en fabrikkpiper, men i forgrunnen ser en Elton selv, iført røde platåsko, som trer inn i plakaten, inn på den gule brosteinsveien, inn i fantasien. Og legg merke til det bittelille pianoet! Det er, ganske enkelt, et genialt plateomslag, og det beste ved det er kanskje at det faktisk uttrykker kjernen i de sangene som utgjør dette albumet.

I tillegg til å være en kul tittel er sangen "Goodbye Yellow Brick Road" muligens den fineste Elton Johnlåten jeg vet, på alle nivåer.
Kort fortalt er dette en sang som gjenforteller temaet fra Trollmannen fra Oz, bare i en modernisert og mindre fantasypreget versjon. Den bygger opp et bilde av en bondegutt som beveger seg inn i byen for å søke arbeid, i et forsøk på å frigjøre seg fra landsbyliv og fastlåste former. I byen oppdager han derimot at arbeidet hans utbyttes, at han er en navnløs og identitetløs person som lengter hjem. Sangen er egentlig denne ungguttens triumfsang når han forlater fabrikkeieren og byens fremmedgjøring, på vei hjem. Han er fullt ut klar over at hans plass snart vil fylles av en eller annen som må gjøre de samme erfaringene han har gjort, men selv nyter han å igjen være omgitt av naturliv, av en verden han forstår og kan forholde seg til.
Likevel, dette hadde vært et flott dikt, hadde det ikke vært for musikken. For den er storslått, i beste syttitallsstil, med fantastiske falsettkoringer, strykere som bygger opp melodien fra ganske stillferdige toner til et kjempeklimaks, hele tiden med det obligatoriske pianoet som akkopagnement. Om du tror at Elton John består av "Sacrifice" og "Can You Feel the Love tonight" bør du spille av denne, og følge med.
"Goodbye Yellow Brick Road" er ikke den eneste perlen på dette albumet. Dette er albumet som lanserer "Candle in the Wind", som er en fantastisk sang trass i at den er ihjelspilt. Marilyn Monroe er et symbol på noe mye større enn seg selv, og akkurat det er sangen om Norma Jeanes sluttpoeng. I tillegg synes jeg det er stilig hvordan teksten konsekvent omtaler henne som Norma, som hun jo faktisk het, og ikke Marilyn, som var glansbildet som så til de grader ble misbrukt av mektige menn - sangen poengterer nettopp skillet mellom privatperson og artist.

Jeg har alltid vært glad i tittel og sangtekst til "This song has no title", og "Funeral for a Friend", som egentlig består av en melodi, gir meg lyst til å ringe mine beste venner. Som trettenåring var "Grey Seal"s naturvernbudskap helt i blinken, og selv om jeg har et litt ambivalent forhold til "Sweet Painted Lady", som handler om sjøfolks forhold til de prostituerte på kaien, er det en flott sang. Derimot har jeg aldri hatt problem med å være glad i " the Ballad of Danny Bailey", som er en klassisk cowboysang om livet til en fiktiv revolvermann og en hyllest til de utallige historiene om unge gutter som blir fanget i det ville vestens blodige liv. Og videre i samme retning er jeg glad i sangen "Roy Rogers", som refererer til skuespilleren "Roy Rogers", amerikansk westernskuespiller og med kallenavnet "King of the Cowboys". Det heter seg at Bernie skrev sangen som en personlig hyllest til Roy Rogers, som han hadde elsket som barn. Når Elton fikk den vekket den tilsvarende minner hos ham, med det resultat at dette er en av de sangene som er et ekte samarbeid mellom de to - dette er deres felles hyllest til en felles barndomshelt. Det som gjør at jeg virkelig liker denne sangen, er ikke egentlig at den refererer til en reell skuespiller, det er måten det gjøres på. Sangens handler nemlig egentlig ikke om Roy Rogers - den handler om hvordan det er å være sliten og lei, og om hvordan det da kjennes å sette seg ned i en sofa, spise noe mat (som kunne vært bedre) og drømme seg vekk i en westernhelt som får verden til å kjennes bedre. Med andre ord er det en hyllest til fiksjonen som tilfluktssted, vel så mye som en direkte hyllest til Roy, og selv om jeg på ingen måte er udødelig begeistret for tretti og førtitallets cowboyer er dette en sangtekst jeg kan identifisere meg med - så sant du bytter Roy ut med Fox Mulder eller Buffy Summers.

Dere begynner kanskje å forstå hvorfor jeg synes Elton Johns musikk er undervurdert? Jeg er i selskap med for eksempel Bob Dylan , John Lennon, The Who, Tom Robinson og Jackson Browne. Jeg tror egentlig at den eneste grunnen til at ikke Elton Johns musikk er anerkjent som akademisk kvalitetsmusikk for musikksnobber, er at det er så lett å like - det er så populært.

nye, merkelige tenner, men aldri rødt hår

2010-01-01T23:57:00.000-08:00

Vi visste at det ville bli vondt å ta farvel. Det var likevel vondt. Fantastisk! Vakkert! Herlig! Men vondt. Det gjør alltid vondt når favorittkarakterer, det være seg i film, bøker eller tvserier forsvinner for godt. Særlig gjør det vondt når ens favorittkarakterer dør med verdens verste siste ord. Og alltid når jeg havner der, overmessig emosjonelt involvert for en liten stund, da vender jeg tilbake til der det hele begynte. Jeg vender tilbake til det første øyeblikket der jeg visste at det var snakk om kjærlighet.
I den tiende doktorens tilfelle begynte det med to kommentarer, og begge er foreviggjort i de ti første minuttene han levde. Dette er den ti minutter lange Children in Needfilmen som ble utgitt rundt juletider 2005. Den gjør ikke alt bedre, men den gjør det mulig å sovne. Til en lydbok om Donna Noble.

Forsett

2010-01-01T22:07:00.000-08:00

Alle overlevde 2009. Et nytt tiår er begynt, og jeg har planer for det nye tiåret, store planer! Det nye tiåret begynner i år, og jeg har planer.
I år har jeg to helt konkrete nyttårsforsett. Jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere, og deretter skal jeg se om vi kan følge opp forsettene mine. For det første skal jeg skaffe meg den hverdagen jeg har snakket om. For det andre skal jeg fortsette det møysommelige arbeidet det er å grave seg selv frem. Jeg skal grave ut meg selv, se meg selv i speilet og bli glad i den som ser tilbake.

Det er to enorme nyttårsforsett i år. De kommer til å være vanskelige å gjennomføre. For første gang på lenge er det også forsett jeg kommer til å gå virkelig inn for. De fleste forsett er velmente, forhåpninger for fremtiden, og sørgelig ofte er forsettene tilrettelagt slik at en innerst inne vet at de ikke vil gjennomføres. Dette er ikke forsett om å slutte å røyke, begynne å trene, drikke mer te - dette er forslag som krever daglig konsentrasjon og jevnlig pleie i hverdagen - men jeg tror det skal gå. Jeg tror jeg kan, og det er uansett et forsett å prøve.

Har du planer for det neste tiåret?

Tre nøtter til nyåret

2010-01-01T21:16:00.000-08:00

På vei hjem fra min første nyttårsaften i Trondheim reflekterer jeg over hva jeg har lært denne siste dagen i tiåret som gikk. Jeg har skjønt tre ting, på denne turen på vei hjem. For det første har jeg skjønt hvorfor folk drikker seg så beruset på alkohol at kroppen kaster opp det den kan Sammen med denne interessante oppdagelsen kommer også forståelsen for hvordan det har seg at folk gjør dette mer enn én gang, og det har vært et stort mysterium til nå.
Det neste jeg har skjønt i kveld, er hvorfor folk liker å begrave seg selv i naturalistisk litteratur, hva det er ved denne heller deprimerende sjangeren som er tiltalende - utover det rent morbide. Og til slutt har jeg knekket enda en kode ved musikken til The Smiths.

Det er sjelden, ytterst sjelden, at jeg drikker alkohol. Jeg gjør det utelukkende i særdeles utvalgt, priviligert selskap, utelukkende i selskap med mennesker jeg våger å nesten miste kontroll sammen med. Det er mindre enn ti personer i denne verdenen jeg er så trygg på, og da strekker jeg meg langt. Medregnet i kveld har jeg vært beruset fem ganger, og med en kalender foran meg kan jeg nevne eksakte datoer og mer eller mindre eksakte klokkeslett. Det er i stor grad de samme menneskene tilstede hver gang. I kveld var intet unntak.
Dersom jeg har forstått verden riktig, har de aller fleste den samme alkoholmessige utdanningen jeg er i, de bare foretar den en gang i tenårene, og over et betraktelig kortere tidsrom. Jeg er hva du kan kalle en tungnem elev, jeg har brukt nesten fem år, og jeg er stadig i lære. For hver gang utforsker jeg nye dybder, nye vidder, nye opplevelser jeg har hørt om, lest om, men aldri forstått.
Første gang jeg drakk alkohol, visste jeg at dette ikke lå for meg. Det var veldig morsomt, men ubehagelig rent fysisk. Ikke min kopp med te, med andre ord.
Andre gang jeg drakk meg full, sånn skikkelig, byttet jeg ut rødvin med Whisky, og det viste seg å innebære en fullstendig endring - den kvelden skjønte jeg hva alle snakket om, når de snakket om behagelige rus. Jeg var aldeles forelsket i den nye rusoppdagelsen, og erkjente langsomt at jeg nok måtte utforske videre, mer. Det er jo så mange smaker! Så mye spennende! Og jeg har jo hørt så mye om dette, lest så mye, det er opplevelser jeg ikke vil være foruten. Rus viste se å være mer enn rødvinshodepine, og da må rus bli mer enn tvangstanker om farlig gift. Konklusjonen er noe slikt som at for å ha kontroll ville jeg være nødt til å miste kontrollen, og lære meg å kontrollere det. Det er dét jeg trener på nå - å miste kontrollen kontrollert.

I kveld gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og jeg greier ikke å finne ut om det er mest pinlig, mest spennende eller mest beroligende. For å bruke min mors ord nyttårsaften i fjor - den tredje gangen jeg drakk meg beruset - min datter er normal! Ungdom og lett voksne mennesker i Norge skal utforske alle kroppens funksjoner på alkohol, det er et av vår kulturs voksenriter. Det er et voksenrite jeg galant hoppet over frem til nå, og nå?
Jeg har som sagt skjønt en del ting. For mens jeg sto i kuldegrader og kastet ut av meg den siste enheten av hjemmebrygget øl, registrerte jeg at det var en fysisk lettelse. Videre, det var ikke engang smertefullt eller ubehagelig - kroppen min var tilstrekkelig bedøvet til at alt jeg registrerte var i det snevet av bevissthet jeg hadde igjen, og det jeg registrerte var at kroppen min kvittet seg med unødvendig gift. Jeg har alltid tenkt at det må være ubehagelig å kaste opp alkohol. Jeg har tenkt at å kaste opp alkohol må minne om å ha omgangssyke, akkurat som feil rus minner om feber. Kanskje stemmer det, dersom du drikker andre ting enn jeg drakk i kveld, men hvitvin og fantastisk øl gir ikke den effekten. Innen dette punktet var hele min kritiske distanse fullstendig utvisket, min ironiske stemme var druknet, ingenting i meg kjeftet eller pirket - jeg var blitt et rent fysisk vesen, med basale behov. Med andre ord skjønner jeg at folk som ikke reflekterer over hva de heller i kroppen, men som er på jakt etter behagelig rus så ofte som mulig ikke stanser, selv om de har erfart at de blir kvalm. Jeg ser for meg at det må være målet for mange, nettopp denne fullstendig ansvarsfraskrivende bedøvelsen hvor ingenting du gjør betyr noe som helst, og der alle tankene dine er pakket inn i myke kanter.

Kvalmen ble redusert til ingenting, inntil jeg var edru nok til å tenke klart - og med kontrollen kom også skrekken for meg selv, ukontrollert. Den siste timen kjempet jeg en innbitt kamp mot mine egne nevroser, som ville vaske, vaske, skrive, skrive, kontrollere de siste timene. Jeg vil gjerne gjøre det hele om til et sosialantropologisk eksperiment. Det er med skrekk jeg husker at noen filmet meg i kveld. Herregud, hva har de sett?

På vei hjem setter jeg på musikk i øretelefonene, og The Smiths tikker inn. Jeg har et komplisert forhold til The Smiths. Musikken deres er munter og trivelig, men jeg kan aldri høre for lenge på tekstene deres. Et stort antall - et altfor stort antall - av sangene deres er EMOtriste buhusanger om hvor fælt det er å være en merkelig tenåring som ingen forstår. På spillelisten min har jeg riktignok bare de sangene som er minst buhu, men selv de har sine øyeblikk. Jeg går der i snøen og bekjemper nevrosene mine, mens jeg hører på buhu, og kjenner at det letter litt.
Folk har forklart meg at de leser naturalistisk litteratur fordi det å foreta et dypdykk i fullstendig håpløse, tragiske situasjoner gjør deres egen situasjon litt mindre mørk. Jeg har alltid opplevd at å foreta et dypdykk i andres triste tragedier først og fremst gjør meg trist. I kveld, derimot, merket jeg at The Smiths buhusanger fikk humøret mitt til å stige betraktelig. Tross alt, jeg er ikke alene på rommet mitt og mumler for meg selv at jeg er glup, altså, jeg er bra, altså, det er bare ingen andre som ser det, sjø!! Jeg er ingen forfyllet tenåring med emosjonelle problemer. Jeg er munter og trygg og høyt elsket, og jeg har allerede tidligere i kveld klinket glass til ære for tyveårene mine. Andre leser Amalie Skram, jeg hører The Smiths, men det koker ned til det samme, et kort og effektivt dypdykk ned i kloakken, for paradoksalt nok å komme opp med litt renere tanker.

Det hører med til historien at jeg ikke ble munter før Belle & Sebastians Another Sunny Day dukket opp. Noen ting forandrer seg ikke, uansett hva.

femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

2009-12-31T05:58:00.000-08:00

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,

ære blant pirater

2009-12-30T08:00:00.000-08:00

Det finnes mange gode grunner til å være pirat på det store nett. Piratisme er solidarisk, det er effektivt, det er miljøvennlig, det er riktig på flere nivå enn jeg kan ramse opp her. En av de grunnene som gjør meg aller mest glad er likevel piraters humor.

På perrongen

2009-12-26T17:48:00.000-08:00

I did not ask for this
oh, yes you did

Jeg snakket med en kjær venn om akkurat dette, for bar noen få uker siden. Vi snakket om hvordan Tori Amos skriver sangtekster som rommer hele romaner, bare gjennom to, tre vers. Vi snakket om hvordan hun av og til skriver små linjer som treffer perfeksjon, linjer som er så sanne, linjer som består av ordinære ord, som er sammensatt slik at de blir magiske, ren språklig perfeksjon. Vi snakket også om at det som kanskje er aller vakrest ved Tori Amos' sangtekster er at de handler om så sterke kvinner, kvinner som ikke nødvendigvis vet at de er sterke.

For noen år siden fikk jeg en hjemmebrent cd med Tori Amoslåter som handlet om meg. Tori Amos synger nemlig ganske ofte om meg, om mitt liv. Winter handler om meg. Spark handler om meg. Girl handler om meg. Girl Disappearing handler i alle fall om meg. Og akkurat i kveld handler Smokey Joe, i alle fall akkurat de linjene over, om meg. I did not ask for this - oh, but yes you did.

De er overalt!

2009-12-25T09:26:00.000-08:00

Hjembyen gjør meg alltid litt ustabil, og jeg ender opp med å tenke over hvilke små og store hemninger det bringer med seg å være bipolar. Det er ikke noe jeg tenker mye på i hverdagen, men å være tilbake i hjembyen får det til å fremstå som viktigere. Kanskje det handler om at jeg merker svingninger mindre, men handler mer på dem, kanskje det handler om at jeg er i selskap med andre som ikke er redd for medisinering, og at jeg derfor kommer nærmere mitt eget pillebrett, kanskje det handler om noe helt annet. Jeg har i alle fall nettopp gravd frem det kanskje nyttigste diskusjonsforumet jeg har vært innom, angående bipolaritet. Forumet heter "BipolarNorge" og er et lukket forum, og jeg har ikke vært innom på eviglenge. Nå gravde jeg det som sagt frem, fordi jeg hadde noen spørsmål og fordi, som sagt, dette er et flott sted å utveksle erfaringer. Der, under kategorien "bipolaritet i hverdagen", fant jeg en link til wikipediasiden over kjente personer som enten er diagnostisert eller antatt berørt av bipolar lidelse. Noen av dem visste jeg om fra før, de mest kjente og åpenbare. Jeg har skrevet før om Stephen Fry, Englands mest fantastiske mann. Jeg har i årevis trykket Van Gogh til mitt bryst, fordi han maler verden akkurat slik jeg ser den og fordi han er antatt å ha vært bipolar. At Kurt Cobain var bipolar er vel heller ingen stor overraskelse, og Van Gogh tatt i betraktning er vel Edward Munch nesten selvsagt. Men så kommer altså de navnene jeg ikke visste om, og som jeg ikke ventet å se. Jeg skal gi dere noen:

Mel Gibson er bipolar. Det var også Florence Nightingale. Ray Davies, vokalist i The Kinks, har også forstyrrelser i hjernens signalstoffer. Macy Gray, som på slutten av nittitallet regjerte norske radiokanaler med sangen "I try" er bipolar. Edgar Allan Poe, Ozzy Osborne, Axl Rose, Nina Simone og Brian Wilson, faller inn i kategorien. Det gjør også forfatterne Graham Greene, Kurt Vonnegut og Patricia Cornwell, samt Terminatorskuespilleren Linda Hamilton. Den tidligere gitaristen i Evanescence er bipolar. Sinead O'connor er selvsagt bipolar, men visst du at det også gjaldt Kerry Katona, som pleide å synge i Atomic Kittens? Til og med Carrie Fisher, som spilte Prinsesse Leia i Star Wars, er bipolar!

Jeg så denne listen, og ble forunderlig glad. Noen av disse menneskene er bare antatt bipolare, ettersom de døde lenge før en oppfant psykiatrien. Noen av dem har vært åpent bipolare i årevis, og noen av dem kom ut så sent som for to år siden. -De er fotballspillere, matematiskere, regissører, musikere, forfattere, skuespillere, forretningsmenn/kvinner, psykologer, racersykkelkjørere, journalister, kort sagt er de hva som helst. Flere av dem nevnes i sammenheng med teorien om at bipolaritet og kunstneriskhet ofte er sammenknyttet, men det er underordnet i den sammenhengen jeg vil inn i, den som gjorde meg så glad. Saken er den at bipolare folk regnes med å få forsinkelser i høyere utdanning - bachelorgraden min er allerede et år på etterskudd.: Bipolare folk får veldig ofte trøbbel senere i arbeidslivet, og jeg har prøvd å forberede meg på noe sånt de siste par årene. Derfor var det så deilig å se denne listen, så veldig oppmuntrende: de er hva som helst, overalt. I følge denne listen kan vi hva som helst, og ikke fordi vi er småsprø og med tanker om overmennesklighet, men fordi vi faktisk kan. Det er fantastisk.

Og til slutt - jeg kommer bare ikke helt over det. Florence Nightingale?!

årets julesnutt

2009-12-24T07:26:00.001-08:00

Noen av oss har ventet i ambivalent spenning på årets julaften, ikke fordi det innebærer gaver under treet eller god mat, men fordi BBC slipper den nestsiste av årets Doctor Whoepisoder 25 desember. Noen av oss har grugledet oss veldig til David Tennants nestsiste opptreden som den tiende doktoren, og nå er den her, en julehilsen til alle oss fangirls og sannsynligvis en og annen fanboy fra BBC. Årets julefilm er utrolig klisset og en smule flau, men den inneholder "god jul" fra verdens hotteste skotte. God Jul.

julegodter

2009-12-22T13:17:00.000-08:00

Noen juleøyeblikk:

Rundt lille lungårdsvannet, første søndag i advent. Flere hundre mennesker med fakler som speiler seg i mørkt vann, og i midten av vannet står et enormt juletre med lys. En varm jentehånd i min, smak av pepperkake i munnen og statlig fyrverkeri i øynene.

På kjøpesenteret, bittelillejulaften. Jeg skal handle inn siste skrik. Utenfor butikken med flest dingser treffer jeg to tidligere skolekamerater, mennesker jeg ikke har sagt hei til på årevis. En av dem unnskylder seg, forsvinner inn i butikken og kommer ut med en liten, blå eske full av mangote. Til meg.

Førjulsforberedelser. Pepperkakebaking med familie og venner. Julemusikk, den virkelige julemusikken, på høyttalerne. Merry Xmas kommer på, og en av gjestene utbryter i ekstase Slaaaade! Og deretter, siste refrenget, skriker vi alle den fine strofen, it's Chriiiiiiiistmaaaaas!
Hun får en brent plate med seg hjem.

Julaften 2008. Inn døren kommer Kristian med en stor sekk ved, egenhendig hugget, så vi kan sprengfyre hele julekvelden og jeg kan være varm.

I kø, på vei inn i Johanneskirken. Noen dager til jul, og mange, mange mennesker vil på julekonsert med Herborg Kråkevik og Julian Berntzen. Smaken av gløgg i munnen og veldig kalde tær i skoene, for vi har stått i snøen i en time. Vel inne synger Kråkevik om Fairytails of New York.

Julen har noen perler.

Uten bakkekontakt

2009-12-22T03:33:00.000-08:00

Å være bipolar er akkurat slik benevnelsen tilsier, en har to ulike motsatser i hver sin ende.

Jeg er vant til å tenke at det er nedturene som er de vanskelige punktene, den depressive polen er den som skaper problemer i hverdagen. Nedturer gjør at jeg ikke orker noenting, og selv når jeg gjør ingenting er jeg så sliten at det gjør vondt. Nedturer gjør at verden fremstår som ulidelig smertefull, og alt jeg vil er å krype under en dyne og vente på at det skal gå over. Nedturer får hele uker til å forsvinne i en tåke av grå smerte, søvn og uklarhet - jeg husker som regel lite etterpå. Nedturer gjør at jeg ikke får gjort ting jeg har lyst til å gjøre, og nedturer gjør vondt, følgelig er nedturene det jeg vil bort fra.

I like stor grad har jeg vært vant til å tenke på oppturer som det motsatte, en positiv del av min personlighet, en pol som forsøker å veie opp for depresjonens uvirksomhet. Jeg pleide å gjenkjenne en opptur ved en plutselig, voksende blomst i brystet, en blomst som sprengte på og ville ut i allverdens positive uttrykk. Jeg gjenkjente oppturene ved økt kreativitet, flere impulser, mer sosial og lettere sosial omgang, større evne til å konsentrere seg om mange ting på en gang, munterhet og en følelse av at alt i verden var fantastisk, alt i verden lå for mine føtter. Kort sagt kjente jeg oppturene som en forsterkning av mange ting jeg likte ved meg selv, og lenge forsøkte jeg å gjøre oppturene like langvarige og like sterke som depresjonene, fordi jeg tenkte at ved å gjøre dem jevnbyrdige kunne jeg på et vis uskadeliggjøre begge.
Jeg har jo skjønt at det ikke fungerer slik. Jeg har skjønt at en nedtur ikke kan uskadeliggjøres ved hjelp av en uke eller to med ustoppelig energi. Hverdagen kan ikke justeres slik, jevnlige nedturer tapper deg for mer energi enn du kan samle opp igjen mellom bølgedalene og en opptur bruker mer energi enn du egentlig har. Å være bipolar innebærer gjerne at du er sliten av dine egne følelsesutbrudd.

Jeg er diagnostisert som bipolar type to. Det betyr at jeg veksler mellom depresjoner og hypomani, som utarter seg som perioder med mindre alvorlig oppstemthet og lettere mani. Ved bipolar type to er det depresjonene som er virkelig problematiske, det er i all hovedsak de som utgjør det mest merkbare problemet for den bipolare. Nedturene er sterkere, mer langvarige og det som hovedsaklig setter den bipolare ute av stand til å fungere normalt. Oppturene kan gli nesten umerkelig inn i et hverdagsliv. Mange med bipolar lidelse type to går lenge uten å få en skikkelig diagnose, nettopp fordi oppturene kan være vanskelige å oppdage.

Det er viktig for meg at jeg aldri mister kontroll over min egen bipolaritet. Det jeg er mest redd for ved å være bipolar, er at jeg en dag skal oppdage at jeg har mistet kontakt med virkeligheten rundt meg. Jeg er opptatt av at jeg bestandig skal være i stand til å se meg selv mentalt utenfra, også under en opptur eller nedtur, og at jeg med en liten anstrengelse skal klare å vurdere meg selv og deretter forsøke å legge bånd på meg selv.
Nedturene er den delen av psykommen som er vanskelig å håndtere, sånn på overflaten. Nedturene er den alvorlige delen av bipolar lidelse type to. Jeg har lært å beskytte meg selv under en nedtur. Når jeg kjenner at jeg er sliten uten grunn, at jeg er pessimistisk uten synlige årsaker, at alt jeg vil er å glo i veggen - da avlyser jeg avtaler, går hjem tidlig, reduserer arbeidsmengden, gjør noe som er avslappende og hyggelig. Jeg treffer mindre mennesker når jeg er nedstemt, både fordi det å være sosial krever så mye krefter, men også fordi jeg vil beskytte mine medmennesker mot mine nedturer. Jeg vet at når jeg er nedstemt blir jeg apatisk og fjern, jeg får problemer med å følge med i samtalen og dersom jeg sier noe som helst har jeg impulser som driver ethvert samtaleemne inn på noe sørgelig noe. Jeg beholder kontroll ved å ta kontroll over situasjonen, ved å plassere meg selv i situasjoner hvor nedturen er lettere å håndtere. I en bølgedal kan jeg få problematiske tvangstanker om selvskading, men jeg handler ikke, jeg er i stand til å diskutere med mine egne tvangstanker og deretter stanse meg selv før jeg skader meg. Jeg mister aldri bakkekontakten, og dette er i følge mine nærmeste en stor trygghet, fordi de vet at uansett hvor fælt jegser ut til å ha det har jeg alltid et snev av kontroll igjen. Når jeg kapitulerer, er det ved å gå til legen og erkjenne at jeg holder på å miste kontrollen. Jeg vet at jeg er i en nedtur, og denne vissheten gjør at jeg kan skape en ironisk distanse. Det kan gjøre så vondt at jeg har problemer med å konsentrere meg om noe annet, men en del av meg vet bestandig hva det er som skjer. Jeg har kontroll over nedturene, og selv om de er plagsomme, skremmer de meg ikke. Det gjør oppturene.

På en bølgetopp er det nemlig ikke sikkert at jeg vet at jeg er på topp.
En opptur likner på en munter dag, en dag full av overskudd. For meg kjennes ikke en opptur, jeg kjenner meg vanlig, kanskje med litt ekstra krefter, litt ekstra pågangsmot. Ofte merker jeg ikke oppturen før jeg er i den tyvende våkne timen, og jeg fremdeles er ute av stand til å roe ned og sove. Mens depresjonene har ganske merkbare trekk som økt søvnbehov og en fysisk følelse av smerte, er oppturene merket med tegn jeg ikke øyeblikkelig registrerer. Jeg er bestandig glad i kos, så jeg merker ikke at behovet for kos vokser seg større, jeg reflekterer ikke over at jeg gir og krever mer fysisk kontakt enn ellers. Jeg merker ikke at jeg prater hele tiden. Jeg hører ikke at stemmeleiet mitt er høyt, selv om det er midt på natten. Jeg registrerer ikke at jeg mister sosiale hemninger, for de sosiale hemningene eksisterer ikke under en opptur - hvordan kan en vite om noe som ikke eksisterer? En opptur er mindre, mer kortvarig, mer usynlig - for meg.

De er mer synlige for andre, har jeg etterhvert skjønt. Og det er da jeg blir virkelig, virkelig redd. Det er så viktig for meg å kontrollere min egen bipolaritet, men hvordan skal jeg kunne kontrollere det når jeg ikke oppdager det selv, før det er for sent? Det er lett å holde en nedtur fra andre mennesker, fordi den er mer merkbar, men også fordi jeg rett og slett ikke orker selskap. Oppstemthet fører til det motsatte - det fører til at jeg får mer lyst på sosialt samvær. Dermed inviterer jeg mennesker over en lav sko, uansett tidspunkt på døgnet, og jeg avslører meg selv. Slik føles det. Jeg avslører meg selv. Jeg avslører min egen bipolaritet, min egen galskap. Jeg mister kontrollen, ikke fordi jeg ikke kan mestre følelsen, men fordi jeg ikke vet at det er noe å mestre, der og da. Tidligere tenkte jeg på oppturer som en forsterkning av positive deler av meg, nå blir de det motsatte - en opptur fremhever elementer av meg jeg skammer meg over. Det er vondt å komme ned på jorden igjen, og innse at du har vært i sosiale sammenhenger uten et snev av sosial intelligens. Det er vondt å innse - for sent - at en har vært høylytt, snakkesalig, pågående, plagsom. Det er fryktelig, fryktelig skummelt å innse at for en liten stund avslørte en seg som virkelig gal, og en hadde ikke kontroll over seg selv og over situasjonen. Og det som er mest skremmende er at jeg ikke vet om oppturen selv. Jeg kjenner til alle tegnene, men i en opptur glemmer jeg å se etter dem.

Jeg blir lettere paranoid, redd for å treffe mennesker igjen, etter en oppstemt episode. I hvor stor grad avslørte jeg meg selv? Hva vet de om meg nå? Det er ikke et spørsmål om hva jeg har fortalt dem, det er svært få opplysningsfakta jeg er redd for å dele med andre. Det jeg er redd for, er at jeg har vist meg selv hudløs, at jeg har latt andre se meg selv uten at jeg var i stand til å se meg selv samtidig. Hva har de sett? Hvor ville var øynene mine, hvor unormalt høy var stemmen min? Hvor pinlige ble stillhetene, uten at jeg merket det? Hvor urolig ble de andre, når jeg begynte å skjelve på stolen min? Hvor påtrengende ble jeg, og ubehagelig stemning skapte jeg? Jeg har avslørt for mye av meg selv. Jeg har sett andre i hypomaniske perioder, og det er ikke pent - det er slitsomt for andre, det skaper en masse pinlige situasjoner og det er et glimt inn i en verden uten bakkekontakt, fordi den maniske ikke vet om det selv. Det blir merkbart at det er noe galt.

Jeg er så redd for å miste bakkekontakt, for å miste kontrollen. I en nedtur tviholder jeg på denne kontrollen, jeg holder så hardt på den at de mentale knokene mine blir hvite og støle. En opptur fungerer som en gassballong, og det eneste jeg kan holde meg fast i er tråden som knytter meg til den. Før eller siden går luften ut, og jeg treffer bakken. Hardt.

hvorfor jeg har kastanjenøtter i lommene

2009-12-20T07:49:00.001-08:00

I går lekte jeg i snøen med min søster. Vi skulle ake, men snøen var så kram at vi kom ingen vei. Derfor lekte vi snøballkrig i stedet, og med snø i nakken begynte jeg på en snøball som endte opp som en isbjørn. Vi pyntet isbjørnen med kastanjenøtter, og på vei hjem måtte jeg snu meg for å vinke adjø. Den smilte tilbake, og jeg tenkte at klimaforstyrrelser eller ei, min søster og jeg har produsert en isbjørn.

Innrømmelse

2009-12-17T01:46:00.001-08:00

Javisst, jeg svarer
nonsjalant
når du kommer med
innrømmelser
betroelser
men sannheten er
at hver lille betroelse
hvert kjærlig ord fra din munn
gjemmer jeg som mine
mest verdifulle
skatter i en kiste
innerst i brystet
Jeg tar den ofe frem
for å minnes
Pantsetter dem en gang i blant
for å beholde min kjærlighet
som er dyr i drift

Take your Carriage Clock and Shove it

2009-12-16T04:03:00.000-08:00

Belle & Sebastian har de beste låtene, og de vakreste melodiene. Jeg tror til stadighet at jeg har hørt de beste, rett før det dumper en ny og magisk låt i fanget mitt.
Jeg spilte gjennom albumet "Push the Barman to open old wounds" og registrerte fiolinen på denne. Deretter hørte jeg teksten, og innså at dette kanskje er den beste teksten de har. Dette er en roman i miniform, og det er faktisk for vakkert til at jeg finner ord. Dere finner teksten her. Den gamle mannen som holder en tale, og hvilken tale! Og den reaksjonen han får. Jeg forteller dere, hør!

blekkverden

2009-12-15T10:12:00.000-08:00

Allerede da jeg leste første side av Cornelia Funkes "Blekkhjerte" visste jeg at jeg nettopp var begynt på en blivende favoritt. Sist gang jeg hadde den samme opplevelsen var da jeg leste prologen til "Harry Potter og de vises stein", og alle vet hvordan det endte. Det er en egen følelse å begynne på en bok med gulhvite sider og hardperm, og vite at den boken du begynner på er en fantastisk bok, en bok som kommer til å krype inn i hjertet ditt lenge før du har fullført den. Denne boken var en flere hundre sider tykk barnebok i rød innbinding med små tegninger av underlige figurer og snirklete bokstaver utenpå, og jeg . Jeg leste den i store jafs, og deretter leste jeg den andre boken i triologien - og i fjor høst kom den siste og avsluttende boken, og jeg brukte resten av månedens studielån på den, for å lese den i høstsolskinn med en kopp te. Siden jeg leste denne første siden av den første boken har jeg anbefalt triologien, og da særlig den første, til absolutt alle jeg har truffet. Boken er helt enkelt fantastisk.

La meg gi deg noen av grunnene til at den er så fantastisk.
For det første er den bygget opp rundt metafiksjon. Jeg er veldig, veldig glad i metafiksjon, og særlig elsker jeg bøker som handler om andre bøker. Denne boken handler om en spesifikk bok, "Blekkhjerte. Boken åpner med at Meggie, vår heltinne på elleve år, ikke får sove om natten. Hun oppdager en mann utenfor vinduet, en mystisk mann som står i regnet og ser på huset hun bor i. Da hun gjør faren oppmerksom på ham, inviterer faren den fremmede inn, men han er tydelig motvillig. Meggie sendes i seng, men hun er for nysgjerrig til å ikke spionere. Den fremmede, som heter Støvfinger, og faren snakker lavt og alvorlig om en som heter Capricorn, og de snakker om en bok. Det er i og for seg ikke så merkelig, for faren til Meggie er bokbinder, det vil si at han jobber med å "gi gamle bøker ny drakt", han restaurerer gamle bøker. Meggie er vokst opp i et hjem fullt av bøker, og under soveputen har hun alltid en bok, "for å gi henne gode drømmer". Men den boken som Støvfinger og faren snakker om, er ikke en bok Meggie har hørt om, og faren som elsker bøker virker motstrebedende, nesten redd. Meggie skjønner ingenting. Enda mindre skjønner hun neste morgen, da faren vekker henne, ber henne pakke sammen en liten koffert med bøker og klær. De skal besøke Tante Elinor, får Meggie vite. De skal reparere Elinors bøker, og det skal de gjøre nå, i dag, nå, med en gang. I porten står Støvfinger og prøver å overtale faren til noe Meggie ikke forstår, men faren kjører videre, videre. Slik er første kapittel i Blekkhjerte.

Handlingen i "Blekkhjerte" er en slik handling som gjør deg forelsket i universet, forelsket i karakterene og forelsket i forfatteren som har skapt alt sammen. Blekkhjerte handler om å bevare det siste eksemplaret av den fiktive romanen "Blekkhjerte", om å elske bøker med en intensitet bare bokelskere kan gjenkjenne og om å lengte så voldsomt etter andre virkeligheter at det gjør vondt. Og aller, aller mest: romanen handler om å lese, om grensene mellom fiksjon og virkelighet og om å bryte ned disse grensene.

Videre er romanen er perfekt komponert, bygget opp etter samme formel som alle de beste romanene er, men sjelden forutsigbar. Hele romanens handling er et mesterverk, både de ulike karakterene, historiens ofte uventede vendinger. Etter hvert gir også tegningene på forsiden mer og mer mening, ettersom de opptrer som illustrasjoner. Hun tegner dem forresten selv, Funke, og de er absolutt riktige.

Jeg har sjelden, om aldri, lest en roman som jeg så gjerne skulle ha skrevet selv. Den er så veldig riktig, både handling og form er akkurat slik jeg vil at en roman skal være, og den spiller på en fantasi som gir meg akkurat slike univers som jeg har inni meg. Ikke bare er bøkene kreative og deilige, de oppfordrer også til å skape egne fantasifigurer, i alle fall hos meg - dette er litteratur som gir meg lyst til å skrive selv. I ettertid har jeg lest alle de store romanene av Cornelia Funke, i det minste alle som er oversatt til et språk jeg kjenner, og alle er nydelige. Hun skriver om drager, bøker og magiske karuseller. To av bøkene hennes er filmatisert det siste året, "Tyvenes Herre" og nettopp "Blekkhjerte", som rullet over norske kinolerret for noen måneder siden. Hun er blitt et godt argument for å lære meg tysk. Hun har vært sammenliknet med Michael Ende, og både felles nasjonalitet og det metafiktive aspektet gjør sammenlikningen naturlig. Jeg er likevel skeptisk til sammenlikningen. Når en sammenlikner en ny forfatter med en eldre klassiker har nykommeren en tendens til å falle i skyggen av den førstes mesterverk, særlig når det er snakk om et så genialt forfatterskap som Michael Endes. Cornelia Funke er ikke Michael Ende, hun er seg selv, og forfatterskapet hennes fortjener å stå alene. "Blekkhjerte" er ikke "Den Uendelige Historie", den er "Blekkhjerte". Hun er en egen størrelse, en ny forfatter i Lindgren, Jansson, Dahl og javisst, Endes tradisjon, hver og en av dem unike, hver og en av dem fantastiske. Romanene hennes flommer over av fantasi og fortellerglede, og "Blekkhjerte" er den aller beste av dem.

Engeline er søt og sterk og aldeles i rute

2009-12-12T10:35:00.000-08:00

Aaah... Den søte smaken av å få noe til, noe du ikke hadde trodd på forhånd at du skulle klare. I dag har jeg brutt ned to barrierer, vist meg i stand til stilige ting, og jeg kjenner stive nakkemuskler og godt brukte armmuskler som et bevis på det.

Når jeg sier søt smak, så mener jeg virkelig søt smak og ikke nødvendigvis billedlig talt. I dag har jeg bakt fem typer julekaker. Det betyr at når jeg snurrer sammen den siste kakedeigen i morgen, og når jeg kjevler ut (den riktignok kjøpte) pepperkakedeigen som står i kjøleskapet, vil jeg ha greid noe jeg aldri har greid før: jeg vil ha bakt syv kakesorter før Luciadagen er over. Dere vet, julebaksten skal egentlig være overstått til Lucia, men jeg har som regel aldri hatt tid eller overskudd til å bake julebakst før godt etter lucia. Ikke for det, julebaksten skal være ferdig innen den trettende, og jeg er slett ikke sikker på at jeg er ferdig - men jeg er i mål med det viktigste. Jeg har bakt syv sorter før Luciadagen. Hva tror dere det betyr for julen? Syv julekakesorter bringer lykke, det vet alle som kjenner til norske juletradisjoner, og for meg er syv sorter en tvingende nødvendighet for at det skal bli jul, det har jeg bestemt meg for. Et menneske må ha sine tradisjoner, og julebakst er en av mine - men jeg har som sagt aldri greid det i henhold til den gamle folketradisjonen. I år er jeg stolt. Veldig stolt. Jeg er julekakebaker deluxe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg må bake min egen pepperkakedeig litt senere - for som sagt, jeg er i mål, men slett ikke ferdig av den grunn. Jeg føler meg full av inspirasjon og pågangsmot, hvilket sikkert betyr at jeg kommer til å lande hardt om noen dager, men hvem bryr seg? Jeg er superjulekakebaker deluxe!

Og det er ikke bare fordi jeg har greid å bake så masse julekaker at jeg er kry. Det er også hvilke type julekaker jeg har bakt. Mine venner og lesere, en helt meningsløs opplysning til dere som bare skal fortelle dere hvor kry jeg er over min egen bragd: i dag har jeg pisket marengs med bare hendene.

Til dem som ikke måtte vite det, marengs består av eggehvite og sukker som piskes så stivt at du kan snu bollen på hodet. Deretter stekes marengs i små knopper på et stekebrett på lav varme - maks hundre grader - i lang, lang tid. Da får du gyldne, sprø og litt seige kaker som bokstavelig talt smelter i munnen. I årevis har jeg tenkt at for å piske eggehvite så stivt trenger en enten kokkearmer fra middelalderen eller en miksmaster. I dag har jeg bevist det motsatte. Med fiskebollearmer har jeg pisket en svær porsjon nydelig marengs, og jeg er så kry at jeg har måtte se på mitt eget verk flere ganger i løpet av kvelden. Og tatt en bit. Som sagt, søt smak.

Disneys julefilm

2009-12-12T00:37:00.001-08:00

Som tidligere nevnt var jeg på kino nylig. Vi så, som også tidligere nevnt, Disneys nye julefilm.

Jeg har en tradisjon for å se film på kino i førjulstiden, så sant jeg kan finansiere det. De store filmselskapene har en tradisjon for å sende ut en julefilm hvert år, og i år er det Disney som går av med seieren. I år er det til og med en film som omhandler julen. I år har Disney hentet frem enda en klassiker, denne gangen en gammel, engelsk klassiker de har lånt av Charles Dickens, og med den har de blandet sammen nytt og gammelt, blått og pent som om det var et bryllup de arrangerte. Resultatet?

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp under Disneys andre gullperiode, med Løvenes Konge, Pochahontas, Den Lille Havfrue og Skjønnheten og Udyret. Foreldrene mine pleide å ta meg med på kino, og vi hadde noen små ritualer; vi så en Disneyfilm og deretter - hvis vi hadde råd - spiste vi en kebab fra en av de uttallige kebabsjappene som leker ugress rundt kinolokalet. Fremdeles når jeg går på kino kjenner jeg på den følelsen av fest, spenning, varme som holdt til rundt oss på disse kinoturene. Jeg mistenker at en av grunnene til at jeg elsker kino slik, bunner i dette. Jeg husker følelsen av å være fire år gammel og se Skjønnheten og Udyret for første gang på kino. Jeg husker første gang jeg så scenen i biblioteket, jeg husker å bøye meg mot mamma og hviske et ærefryktig åååh. Ja, kino er en frydesak for meg, mer enn jeg greier å uttrykke i ord, og en kinotur er nødvendig i adventstiden.
Med unntak av Narniafilmatiseringene, de siste årene har julefilmen som regel blitt laget av andre, det være seg Harry Potter eller Ringenes Herre. Disneys gullalder av nydelige tegninger har passert, og de beste filmene de har utgitt har generelt vært utgitt i mai og er derfor til liten hjelp i adventstiden. Derfor var det med en ekstra spiss av fryd at jeg satt meg ned i kinosalen og så denne filmen.
Det er lenge siden jeg var på kino og fikk den gamle, gode følelsen av Disneyfilm. Ikke engang den første Narniafilmen, med all den snøen og all leken den førte med seg - ikke engang den ga meg en så stor følelse av jul. Dette var en julefilm i ordets rette forstand, og trass i at den åpenbart var produsert for 3D, hadde den nok av de gamle Disneytrekkene til at den føltes hjemmekoselig.

"Et Juleeventyr" i Disneyformat åpner med en bok. Dere vet, den typen Disneyåpninger som er en bok som åpner seg, og som begynner å fortelle fra første side og de første linjene? Slik åpner denne filmen! Selvsagt, kan du si, hva annet kan en vente når den bygger på et mesterverk av tidenes største forteller? Jo, kan jeg fortelle deg, du kan vente deg mye rart av amerikanske filmskapere, men her, her får vi noe så absurd som en film som gir meg julestemning, og ikke på grunn av andel juletrær og snøslaps, og en viktig del av det er nettopp dette, at filmen åpner med en bok, dette metafiktive trekket jeg alltid har elsket i Disney.
Filmen er perfekt skummel. Vi satt omgitt av veldig små tenåringer, og de hvinte for alt de var verdt hver gang det var farlig, men jeg tror det var lykkelig hvining, for de fniste da de gikk. De ulike åndene hadde karakter, fra den veldig homofile ånden for tidligere juler til den veldig skremmende, lattermilde mannen og hans to krek. Handlingen er riktig fortalt, akkurat slik en modernisert og trofast gjenfortelling av en Dickensroman skal være, med akkurat passe respekt for teksten og akkurat passe forståelse for samtiden til å gjøre den fattbar for hvinene tenåringer. I tillegg spiller den lett gjenkjennbare skuespillere. Og her kommer vi inn på animasjonen - animasjonsteknikkene er endelig kommet opp på et nivå som svarer til tegningene de engang var i stand til å skape. Enda bedre, animasjonsteknikken gjør dem i stand til å gjenskape skuespillerne som spiller de ulike rollene, slik at en får både følelsen av autensitet og følelsen av animasjon. Jim Carrey gjør en strålende jobb som Scrooge og Colin Firth gjør seg uunværlig i enda en julefilm, men overraskende nok er det Gary Oldman som gjør den mest merbare prestasjonen i rollen som Robert Cratchit. Og ettersom filmen ruller over lerretet, merker jeg hvordan de elementære grepene i filmen river meg med, og jeg lar meg rive med, til jeg får tårer i øynene og klump i halsen. Tiny Tim og Crachits åpenbare sorg, Scrooges begynnende forståelse og medfølelse og generelt historiens drama bygger seg opp til akkurat det klimakset du venter på - og her blir det virkelig deilig. For Disneys tolkning av A Christmas Carol ender ikke med en nyfødt, klok og angrende Scrooge, en Scrooge som endrer seg så fundamentalt at du ikke gjenkjenner ham. Disneyversjonen ender med en riv, ruskende sinnsyk Scrooge, og dette passer historien langt bedre. Ikke slik å forstå at ikke han endres fundamentalt, for all del! Midt i galskapen blir han munter og gavmild, akkurat slik han skal være - men det blir ikke tåredryppende, det blir ikke klamt. En del av klimakset består i at filmen plutselig lokker frem latteren igjen, slik at du forlater kinosalen med et fjollet smil og luft under beina. Jeg forlot kinoen akkurat slik jeg foretrekker å forlate kinoen, en smule ruset på lykke. Og hele veien til kafeen vi skulle til etter filmen sang jeg julesalmer. Jeg sang julesalmer. Det, kan jeg fortelle, skjer ikke ofte.

Du kan trygt gå på kino og se Disneys julefilm i år. Hvis du har småunger som ikke elsker kino, bør du tenke deg om, for filmen er som sagt skummel nok - nok til at du som voksen, og ungene dine over ti, vil elske det. Jeg gjorde det. Til jul tror jeg at jeg ønsker meg kinobilletter.

tretti sekunders adventssnop for doktorentusiaster

2009-12-09T18:42:00.000-08:00

Jeg er nostalgisk. Den tiende doktoren har i dag nøyaktig tre uker igjen å leve, den tiende doktoren med hans stripete dresser, brune, lange frakker, kjærlighet til bananer og små butikker, doktoren med entusiasme for alt i verden. Tre uker igjen med galskap, ordleker og fordekt skotsk aksent - i det hele tatt, David Tennants doktor. Jeg blir nostalgisk og jeg gleder meg helt vilt til julaften, fordi den nest siste episoden kommer der, like mye som jeg grugleder meg til nyttårsaften når han dør. Og - spoilers, spoilers - Billie Piper skal på scenen en gang i løpet av de tre ukene. Rose Tyler is back to say goodbye - again. Jeg elsker Billie Pipers Rose. Jeg elsker David Tennants doktor. De to sammen får tærne mine til å krølle seg av fryd, og jeg kjenner at jeg blir tenåringsfrelst igjen, jeg må holde tilbake små hikst av glede.

Og i mitt nostalgiske humør har jeg trålet youtube igjen, først og fremst for å finne dette klippet. Dette er et halvt minutt med en helt korrekt tittel, den skjønneste, slettede scenen noensinne.

Mary på bussen

2009-12-09T06:49:00.001-08:00

Her om dagen satt jeg på bussen. Jeg skulle på kino. Vi skulle se Disneys versjon av "Et juleeventyr", og jeg tenkte på Dickens og Disney og på julen. Da kommer Mary Poppins inn på bussen.

Hun har rund hatt med brem og lang, mørk kåpe, alt sammen i mørk blåaktig farge. Hatten hennes gjemmer håret, og hun har strengt ansikt og et lite smil i munnviken. Munnen er farget i nøyaktig den samme rødfargen som kler Julie Andrew så god. Ryggen hennes er rett som en påle, og hun har en mørk paraply i den ene hånden, selv om det ikke regner ute akkurat nå. Mary Poppins vandrer opp bussgangen og setter seg ved siden av meg. Der blir hun sittende og se stivt fremfor seg, mens jeg skotter bort på henne og kjenner at det er deilig at hun finnes, og at hun sitter der, og at eventyrverden av og til kan bli virkelig, slik som nå. Jeg lurer på hvem hun er.

Da jeg går av bussen, går hun også av, og hun krysser gaten sammen med meg. Da først demrer det for meg - hun er medlem av Frelsesarmeen.

Et enkelt ønske

2009-12-05T17:15:00.000-08:00

Jeg husker ikke når jeg så denne filmen første gang, men jeg husker at jeg elsket den fra første øyeblikk. Den er laget i 1997 og heter "A simple Wish". Hovedrolleinnhaveren heter Mara Wilson og er for evig og alltid blitt til Roald Dahls Mathilda, men her gjør hun en vel så god jobb som Anabel. Sammen med den eneste mannlige gudfeen (i sitt kull, i det minste) setter hun igang et storprosjekt som skal skaffe faren hennes en velfortjent hovedrolle i muikalen "A Tale of Two Cities", basert på romanen av Charles Dickens. Planen kompliseres av en slem gudmor, økonomisk ansvarlige som har lovet hovedrollen bort til rikere mennesker og sist, men ikke minst, en klønet gudfe ved navn Murray, som roter vekk tryllestaven sin. Magisk, lettfattelig, deilig og lett forglemmelig, med andre ord.

Det er bare en ting ved denne filmen jeg aldri har greid å riste av meg, og det er farens tolkning av den musikalen han skal spille. Teksten er en videreføring av noen linjer i romanen, og melodien på denne sangen har forfulgt meg i årevis. Jeg tar meg i å synge på refrenget, og jeg har lett og lett etter en eller annen musikkfil som jeg kunne piratlaste. Dette ville vært en av mine musikalfavoritter, hadde den eksistert i virkeligheten. Det bitreste av alt er at Broadway faktisk har satt opp denne musikalen - de bare lot være å bruke akkurat denne - den er derfor ikke å oppdrive.

Annet enn i youtubeformat. Hva skulle verden gjort uten youtube? Derfor, mine venner, deler jeg klippene jeg fant i kveld med dere her. Her er to ulike klipp fra A Simple Wish, knyttet sammen. Tis' a far, far better thing that I do now, than I've ever done before. Broadway, til jul ønsker jeg meg denne sangen.

Farens audition:

og farens endelige fremføring:

Puppet doll

2009-12-04T21:15:00.000-08:00

Og så, hvis noen skulle gi meg en julegave jeg ville flire godt av:

Spike i puppetform. Han mangler hjørnetennene, men ansiktsuttrykket er på plass.

mine beste vampyrer

2009-12-04T10:51:00.000-08:00

Jeg sluker vampyrromaner til frokost, middag og kvelds. Jeg suger dem som blod. Helt siden True Blood vekket opp gamle lidenskaper har jeg tatt til meg absolutt alt jeg har kommet over. Jeg har lest Twilight, jeg har lest Sookie Stackhouse, jeg har lest Darren Shan, jeg har lest Victoria Nelsonbøker og Anita Blake, jeg har lest Anne Rice igjen, jeg har lest Carmilla og Dracula og Låt den rätta komme inn. Jeg har til og med lest noen av de dårligste dameromanene noensinne, med navn som "lover Eternal" og "The vampire who loved me". (Ja, de to siste var enda verre enn de høres ut, men de hadde vampyrer i seg.)

Med andre ord, jeg pløyer gjennom vampyrlitteratur, og registrerer at av alle bøkene er det kun fire som faktisk er gode. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom dem og fortelle litt om hva det er som gjør at de står ut fra mengden, og hva som gjør dem glitrende.

Den første vampyrromanen jeg leste, var skrevet av Angela Sommer- Bodenburg. Kjenner du et menneske mellom åtte og tolv, som liker å lese og som liker frydefulle, fantasifulle grøss - da skal du vurdere å gi dem den første boken i serien om "Den vesle Vampyren".
"Den vesle vampyren" handler om Anton og vennene hans. Anton er ni år gammel og elsker å lese vampyrbøker. En kveld er han alene hjemme - og dette er han glad for, det skal nemlig gå en skrekkfilm på tv, og det har han ikke lov til å se egentlig - da han blir forstyrret av en skikkelse i vinduskarmen. En skikkelse som er kledt i en gammel, stygg kappe som lukter mugg. En skikkelse med kritthvitt ansikt, ringer under øynene og lepper røde som blod.
Slik blir Anton kjent med Rydiger Von Schlotterstein, barnevampyren. Han introduseres for Anna, lillesøsteren til Rydiger, den eneste av vampyrene som drikker melk - fordi hun fremdeles hadde melketenner da hun ble bitt, for storebroren Lumpi, som for evig er fanget i tenårenes humørsvingninger og tante Dorothea, som veldig gjerne skulle spise tantebarnas bestevenn. Vennskapet byr på problemer også fra Antons familie, som gjerne vil introduseres for Rydiger - og som på ingen måte, under noen omstendigheter, må få vite hva Rydiger egentlig er. Vennskapet mellom Anton og Rydiger, og med tiden også en gryende romanse mellom Anton og Anna, skjer for det meste i hemmelighet, med all den spenningen hemmelighold fostrer.

Disse bøkene er blant mine største leseropplevelser. Bøkene var svarte, sidene gule og de luktet av godbok. De kan ikke leses av voksne, til det er de for enkle. Et barn vil derimot aldri glemme dem.

For voksne finnes det også en vampyrbok -Dracula av Bram Stoker. Ja, jeg vet det er en klassiker, og jeg vet at den er filmatisert en million ganger og at karakteren Dracula dukker opp i populærlitteraturen støtt og stadig, det være seg Buffy the Vampire Slayer eller "League of Extraordinary Gentlemen". Jeg vet at den er åpenbar og at du, dersom du ikke har lest den allerede, tror at den er kjedelig - en av forhistoriens gotiske romaner, forlengst utgått på dato i alt annet enn nyere former. Du tar feil.
Forfatteren av Dracula var ire. Konen var ekskjæresten til Oscar Wilde, og Wilde selv var en kamerat av den godeste Bram. (Det er det jeg alltid sier, de bra folkene kjenner hverandre.) Det spekuleres i om romanen, i tillegg til å bygge på alt av folkediktning verden har kunnet by på, også er en inspirert kritikk av Sir Henry Irving, venn og skuespiller full av sjarm, eleganse og sans for skurker.
Riktignok er ikke Dracula den første vampyrromanen. Bram Stoker oppfant ikke vampyrer. Det han gjorde, var å feste den ultimate vampyren til papiret, så grundig at det skulle gå tiår før noen greide å tilføre legenden noe nytt. Det er gode grunner til at Dracula er en klassiker.
La oss starte med fortellerstilen. Dracula føyer seg inn i en samtidsmessig populær stil; brevromanen. En brevroman er en roman som består hovedsaklig av brev som sendes frem og tilbake mellom de ulike karakterene i romanen. Gjennom disse brevene skal leseren forstå handlingen i romanen, samt de ulike relasjonene mellom karakterene. Brevromanen var populær, men særlig innen sentimental litteratur - det er en vanskelig sjanger å opprettholde spenning gjennom, og du finner ikke mange gotiske brevromaner. Bram Stoker presterer med glans. Dette er en skummel bok.
Jonathan Harker sender brev til sin forlovede, Wilhelmina. Han er nyutdannet sasbehandler, og nå er han på vei til en greve som er bosatt i Transylvania. Greven vil skaffe seg et hjem i London, og Harker er en invitert gjest som skal fikse et slikt hjem. På vei til greven treffer han lokale mennesker, som prøver å hindre ham, prøver å advare ham, men han blåser bort bekymringene deres. En av dem gir ham et lite kors, som han tar i mot av ren medfølelse. Deretter ankommer han grevens slott - og den virkelige spenningen begynner.

En kan lese Dracula utelukkende som en genial vampyrroman, en roman som har destillert alt det skumleste, deiligste ved vampyrlegenden og festet det i ord. Dette er romanen der vampyren er allergisk mot sollys og hvitløk, der vampyren er blek og har røde lepper, der vampyren kan hypnotisere og kan omskape seg til en flaggermus, der vampyren er tvers gjennom ond. Dersom du ønsker deg et dypdykk i den tradisjonelle, legendariske vamyrmyten, er Dracula stedet å begynne.
En kan også myse med blikket og oppdage de ulike spørsmålene som behandles i romanen. Seksualitet blir et vikig, underliggende tema. Romanen bruker det viktorianske synet på seksualitet til å underbygge og fremheve skrekken, både gjennom Draculas dørte/elskerinner og gjennom Draculas egen uimotståelige utstråling, som gjør romanens kvinner til hjelpeløse ofre. Romanen har også andre politiske dyp, en kan finne temaer som imperialisme, kvinners rolle i samfunnet og innvandring.

Som sagt, det skulle gå litt tid før noen greide å skape noe nytt etter Dracula. I 1973 skrev Anne Rice "Interview with the Vampire", og gjorde dermed noe utrolig spennende ved vampyrmyten; hun gikk til dybden og psykologiserte den.
Inntil nå hadde vampyren for det meste vært nettopp den sjelløse, ondskapsfulle demonen som "Dracula" både bygge på og skapte. Selv om alle visste at vampyrer ble til ved at et menneske ble bitt og foret til en annen vampyr, hadde ingen - så vidt jeg vet - reflektert over nettopp dette at menneske ble forvandlet til noe annet, bokstavelig talt over natten. Anne Rice tok tak i dette øyeblikket, denne forvandlingen, og gjorde det til en bok.
Interview with the Vampire handler, som tittelen avslører, om et intervju med en vampyr. Dermed kan historien som fortelles vise kampen Luis kjemper, da han innser at han er vampyr, og hva dette innebærer. Han forteller om hvordan han desperat forsøker å beholde noe av menneskligheten, og om smerten da han omsider mister taket på dette siste som knyttet ham til menneskelivet sitt. Anne Rice skildrer nettopp dette, at et menneske en dag ikke lenger er menneske, men et blodtørstig vesen som langsomt må løsrive seg fra sitt tidligere liv. Og med tiden, når menneskligheten er tapt og livet har vart i hundrevis av år, skildrer hun kjedsomheten, ensformigheten og ensomheten i et liv som varer evig. Hun tar med andre ord en klassisk skrekkmyte og omformulerer den til en roman om eksistensielle spørsmål, hun nyanserer en inntil nå temmelig flat karakter og baner vei for en helt ny tolkning av vampyren. Angel i Buffy, Edward Cullen i Twilight, Bill Compton i True Blood - de er alle et resultat av Anne Rice.

Den neste, og siste, er en sensasjon innen vampyrlitteratur. Jeg oppdaget den først som en trailer på kino, hvor allerede under første bilde sidekvinnen min hveste ut "Det må være en filmatisering av John Ajvide Lindqvists "Låt den rätta komme in"! Det bare må!" Filmen er laget av sønnen til Hasse Alfredsson, Thomas, og han viste seg å være vel så talentfull som faren - filmen er god og vel verdt å se. Boken er likevel bedre.
Dette er en roman som ikke likner noen andre vampyrromaner jeg har lest i mitt liv, og det er befriende, oppfriskende. Omsider lager noen en vampyr som ikke er en flere hundre år gammel mann som blir kjæreste med en eller annen mennesklig jente, som for øvrig gjerne har en eller annen magisk egenskap selv, og til overmål er romanen svensk, ikke engelsk eller amerikansk. Dette er en historie om Eli, tolv år, og Oskar, tretten, som blir bestevenner da Eli flytter inn i naboleiligheten i Stockholm. I ugangspunktet er dette en historie jeg nesten kan tro på. I tillegg til å ha vampyrer i seg er det en drivende god bok, garantert en av de beste jeg leste i 2008. Menneskeskildringene som omgir vampyrhistorien er hjerteskjærende og realistiske, et ærlig innblikk i fattigdom, pedofili, rusmisbruk, omsorgssvikt og ikke minst kjærlighet - i voldsomt ulike former. Skrekkinnslagene, som vel og merke ikke nødvendigvis kommer fra vampyren, fungerer som lettere surrealistiske elementer som gjør at boken ikke blir deprimerende lesning likevel. Og så, halvveis ut i boken, når du endelig tror at du har skjønt hva grunnhistorien om vampyren er, da snus alt på hodet og plutselig kastes du inn i queerteori og kjønnstematikk. Plutselig innser du at dette egentlig slett ikke er en roman om en gryende romanse mellom en trettenårig vampyr og bestevennen, dette er en roman som egentlig handler om helt andre ting. Dette er en roman med så mange elementer, så mange temaer som ligger nedgravd i teksten, at det blir en fryd å lese. Det er en vampyrbok jeg ikke ventet meg.

En kan godt lese Twilight, Sookie Stackhouse, The Vampire Diaries, Darren Shan, Victoria Nelson, Anita Blake og gudene vet hva annet - det gjør jeg - men ingen av disse kommer til å utgjøre en merkbar forskjell for litteraturhistoriens vampyrer. Bill, Shan, Stefan, Damon, Edward, Jean Claude og Henry -hver eneste en av disse attraktive herremenn kommer til å gli sammen til den stereotype vampyrhelten. Rydiger er morsommere, og bedre i stand til å introdusere unge mennesker for vampyrer enn noen amerikansk tvserie. Dracula er mer brutal, mørkere og mer tiltrekkende enn alle vampyrhelter sammen. Luis er mer torturert, angrende og følsom enn noen av dem kan klare, selv om flere av dem prøver hardt. Og Eli - Eli er mer nyskapende enn dem alle til sammen. Dette er de vampyrbøkene som ikke er populærlitteratur, men kunst.

julebidrag 99

2009-11-30T11:59:00.000-08:00

Første desember! Første desember, og treffende nok falt den første snøen natt til i dag. Mine venner gir seg selv endelig lov til å spise pepperkaker og kakemenn, samt drikke julebrus og gløgg. Og jeg? Jeg spiser også julekaker, men først og fremst får jeg lov til å spille av den mappen som på maskinen min heter julemusikk. Jeg får lov til å spille The Pogues & Kirsty McColls Fairytale of New York. Jeg får lov til å få klump i halsen av Bob Geldofs "tonight thank God it's them instead of You!" Og ikke minst, jeg får lov til å rote frem mitt eget bidrag til musikkhistorien, som en av tre elleveårige engler. I 1998 ble det som nevnt hver eneste jul, utgitt en bergensk julesingel til inntekt for slumsøstrene. Den første låten het "jul i Bergen", og var en bergensk versjon av Piken Med Svovelstikkene, komplett med Christian Michelsen, Rasmus Meyers allé og Lille Lungårsvannet, for ikke å glemme - englene.

Men det kom en julesingel til, som færre har hørt om. Den kom i 99, og var siste gang folk greide å få sammen nok dugnadsmennesker på kort nok tid til at prosjektet kom i land i tide. Og selv om denne singelen ikke er fullt så julete som et bergensk H. C. Anderseneventyr, og selv om jeg engang sa at den ikke er i nærheten av like bra som den første, er det fullt ut fine melodier med tekster om snø og engler og fabeldyr, og for meg er den like nødvendig å høre denne som dens forgjenger.

Mannen som skrev, spiller gitar og synger er Frode Bodin. Og den tredje låten på singelen ligger ute på Youtube;

Andrevalget

2009-11-30T05:54:00.000-08:00

I går var jeg på julekonsert på studentersamfunnet. Konserten ble holdt av studentersangkoret som består av kvinner og som derfor har kvinnelig i navnet, samt "venner", hvilket innebar de forskjellige sanggruppene studentmiljøet har å by på, og selvsagt "studentersangkoret", som består av menn. Jeg er glad i levende korsang og jeg elsker flerstemthet, og mer enn en gang lukket jeg øynene og bare var i musikken, var i alle de forskjellige stemmene. Høydepunktene tror jeg var avslutningssangen, en åttestemt fremføring av "deilig er jorden", med alle tilstede - og julemedleyen, som var en sammenhengende gjennomgang av julens tvmusikk.

Dette blogginnlegget handler ikke om korsang eller julefeiring. Dette blogginnlegget er dedikert til min mest trofaste venn i mitt liv, den eneste personen jeg er ganske sikker på at forblir uansett hva jeg gjør - fordi hun fremdeles er her, etter alt jeg har gjort. Jeg kan ikke forklare hvor trygt det er at hun finnes. Og det skal handle om musikken vår.

Hun spiller fiolin så det griper meg i halsen, særlig fordi jeg husker da hun begyne å spille fiolin, og melodiene hun spilte låt som en våt katt. Hun vokste opp i et hjem med bass og piano, og vi hadde et intimt forhold til Celine Dions "my heart will go on" en gang i tiden. Nå synger hun i to av studentsangkorene, og jeg vet nøyaktig hvordan stemmen hennes høres ut i stemmemylderet, for jeg kjenner den så godt.

Vi ble kjent da jeg var seks og hun skulle fylle fem. Det må ha vært tidlig høst, tror jeg. Min beste venn hadde forlatt landet, og det var for meg verdens undergang. Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om jeg holdt meg på rommet og deppet som en tenåring i krise. Min far kom i hvert fall til meg og sa "Engeline, skal ikke vi gå en tur? Kom, så går vi." Og så gikk vi, og vi fulgte en vei jeg ikke hadde gått før, men som han kjente godt - han vokste tross alt opp her, han også. Vi gikk kanskje fem minutter, kanskje ti fordi jeg var liten og hadde små bein. Vi kom til et lyseblått hus med en fin katt, og et gyllenbrunt nabohus med trekantet form. Ved trappen til det brune huset stoppet han og begynte å snakke med et menneske som sto der. Mennesket raket løv eller noe i den gaten, jeg husker ikke så nøye. Det jeg husker er at jeg ble presentert for et krek av en jente, datteren, med stort mellomrom mellom tennene og brunt hår til alle kanter, der hun balanserte på gjerdet til det blå huset. Hun balanserte utenpå gjerdet, og det så gøy ut, men jeg var ikke interessert, for hun jeg var interessert i hadde flyttet langt vekk.
Ok, jeg var kanskje litt interessert. Over de neste ukene var vi sammen noen ganger. Jeg ble fulgt først, men så fikk jeg høre at jeg kunne gå de fem minuttene den strake veien selv, og jeg med min ikkeeksisterende stedssans gikk, og fant til min overraskelse frem til det blå huset - og dermed også til det brune. Jeg fikk være inne hos henne, og hun hadde grønt, moseliknende veggtilveggteppe på gulvet i trappen. Hun hadde stor stue med glassdører og fin utsikt. Hun hadde to storesøsken, som bodde i andre rom, og hun hadde my little poniesponnier, særlig en søt, søt en som het "månehopper". Vi ble venner, men jeg gjorde det veldig klart fra begynnelsen av at vi kunne aldri bli mer enn venner - vi kunne aldri bli bestevenner, for jeg hadde allerede en bestevenn, hun bare bodde ikke i Norge. Men hun skulle komme tilbake!

Vi begynte på skolen, og faren min begynte som nattevakt, og var derfor i seng hele dagen. Foreldrene hennes syntes det hørtes fint ut, og ordnet det slik at hun kom hjem til meg etter skoletid hver dag. Vi gikk sammen hjem, og jeg irriterte meg over henne til jeg kjente meg grønn. Hun var så liten! Og jeg prøvde å skremme henne. Hver dag på vei hjem fra skolen foralte jeg henne historier, for jeg elsket å fortelle historier, men jeg truet henne til å gå over fotgjengerfeltet, og hvis hun hikket sa jeg at enten sluttet hun å hikke, eller så gikk jeg. (Hun sluttet å hikke.) Da jeg var blitt åtte og hadde utviklet meg til en trofast lesehest, tvang jeg henne til å lese favorittbøkene mine, slik at vi kunne snakke om dem.
I denne perioden drev hun med subtile hevnaksjoner. Hun stjal som en ravn. Ofte, ofte fant jeg små leker i trappen på vei hjem, eller blant hennes ting, og jeg mistenkte aldri et sekund. Jeg trodde det måtte være spøkelser eller noe annet rart som førte til at tingene mine flyttet seg av fri vilje, og det var ikke uvanlig selv den gangen at tingene mine ikke var der jeg trodde de skulle være. I dag synes jeg det er rettferdig, hun stjal mine ting, jeg truet og tvang henne til å la meg leke med de morsomste tingene hennes.

Jeg kunne skjønt det, hvis dette var høydepunktet på vår fortelling, hvis fortsettelsen gikk ut på at jeg ble større og oppdaget hvilken perle jeg var venner med. Det er med skam jeg kan fortelle at jeg ikke hadde anelse.
I femte klasse fikk jeg venner. Venner i klassen. I noen måneder hadde jeg venner på min egen alder, og jeg slapp henne som en plastpose. Jeg inviterte dem til bursdagsselskap, og prøvde å forklare henne at hun ikke var invitert, fordi dette var en "klassejenteting only". Da de forsvant, eller jeg stakk fra dem, var hun der fremdeles. Hun gikk på en ny skole nå og hadde andre venner, men straks jeg ville være med henne, ville hun være med meg. Gudene vet at jeg ikke fortjente det.

Og året etter - i sjette klasse - jeg gjorde nøyaktig det samme igjen. Min første og "eneste" kjærlighet flyttet hjem til Norge. Jeg kastet meg mot henne. Jeg forklarte for venninnen min at "det hadde vært fint, men hun måtte skjønne at nå da den virkelige vennen var kommet hjem, ville jeg ikke ha så mye tid." Og igjen tidde hun stille og fortsatte sitt liv, gled inn i skyggene av mitt. Ikke engang da min store kjærlighet forkastet meg, gikk jeg tilbake - jeg skaffet meg en ny bestevenn. Riktignok ble hun heretter invitert til bursdagsfeiringene mine, det være seg inimfester eller klassefester, men hun var alltid nummer to, alltid bakerst i køen. Da jeg skulle trylle sammen et englekor, tenkte jeg ikke på henne, men på de to jentene jeg gikk i klasse med. Hun hadde fortjent å være englekor.

Vi gikk på kino, da. Vi så "Fucking Åmål" sammen, og bestemte oss for å dra hjem og drikke oboy sammen. Vi skjønte ikke helt hva vi egentlig sa, der.

Og så - ungdomsskolen - dette er det jeg virkelig ikke forstår at vennskapet vårt overlevde. Jeg fant en ny kjærlighet, akkurat like brennende som den første, større hvis mulig. Og selv om jeg introduserte dem, selv om jeg drømte om at vi skulle utgjøre et trekløver heller enn et tospann, så var de bestandig et "vi" og et "du", og hun var bestandig "du". Hun hadde fortjent å være et "vi", men hun ble du, og vi ga henne et kjælenavn - kreket. Jeg sverger, det var et kjælenavn. Innen nå, omtrent, begynte jeg å forstå at hun var en perle. Videregående kom og gikk, og vi traff hverandre sjelden, hun var fancy elev på fancy skole og med stilige fag innen fysikk, kjemi og matte, og jeg var kunstakademiker.
Studentlivet - og tror du ikke hun flytter etter meg? Ok, kanskje ikke etter meg, men dog, hun flytter til byen der jeg bor, og hun kommer på filmkvelder jeg arrangerer. Herregud, som den jenten er trofast.

Jeg begynte med å skrive om korsang, og jeg er ikke helt ferdig ennå. Dere skjønner, jeg har en teori når det gjelder synging, særlig i duetter. Jeg bygger den på alt jeg vet om Kings of Convenience, Everly Brothers, Beatles og Ylvisbrødrene, The proclaimers, Clannad og Fleetwood Mac - for å nevne noen - og viktigst av alt, jeg bygger det på vennskapet med henne. Jeg tror nemlig at koringer fungerer aller, aller best når det gjøres mellom personer som kjenner hverandre godt - ikke nødvendigvis gjennom å ha sunget sammen masse, men ganske enkelt kjenner hverandre. Simon and Garfunkel argumenterer mot denne teorien, men de er også de eneste: alle andre harmonier jeg kjenner til og er glad i, oppstår mellom mennesker som er glade i hverandre. Harmoniene i Kings of Convenience. Ylvisbrødrenes evne til å lese hverandres bittesmå steg. Everly brothers' koringer. Og oss to.
Vi sitter på bussen. Vi er i tenårene et sted, og vi har truffet hverandre tilfeldig. Halvveis ut i bussturen hører jeg at hun nynner, og jeg oppdager at hun synger "hey Jude" av Beatles. Jeg faller inn ved siden av henne. Vi sitter plutselig på en offentlig buss i fart, og vi får merkelige blikk, men vi synger videre, og jeg hører hvor utrolig fint det høres ut. Jeg hører at vi har harmoni. Vi hadde, så vidt jeg vet, aldri sunget "hey Jude" sammen før, men det hørtes ut som om vi har det.
Hvis jeg skal synge med noen, er hun blitt førstevalget mitt. Det har hun fortjent.

Outlandinger

2009-11-26T08:17:00.000-08:00

I dag mens jeg ventet på bussen, stakk jeg innom Outland. Outland er, for dem som ikke vet det, en butikkjede som spesialiserer seg på fantasy og scifi det være seg innenfor litteratur, film, spill, for ikke å glemme morsomt tilbehør til overnevnte. Det er på Outland en går hvis en vil ha manga (japanske tegneserier), terninger med åtte sider eller dragelysestaker, og nå har jeg ikke engang nevnt alt de har av alle mulige forfattere som skriver om drager og eventyr og alver og enhjørninger og vampyrer og hekser og sånt morsomt som vi ikke har så mye av i vår verden.

Som du skjønner, går jeg ikke på Outland så veldig ofte, for det ville ruinert meg på en uke. Men i dag gikk jeg altså inn for å varme meg, og for å snoke i bokhyllene, vel vitende om at jeg ikke skulle kjøpe noe uansett hva jeg fant.
Det første jeg ser når jeg kommer inn døren, er nettopp en stabel bøker. Og fordi jeg er Engeline, og ute av stand til å ikke lese boktitler når de står foran meg, leser jeg nedover:

Emilys book of strange
Emily's secret book of strange
The Vampire Diary
Masers voktere/ Den andre månen
Dvergenes øy
Portal: Noreg etter 1850
HC Andersen - den magiske hatten
Jærtegn - dødens rike.