TRINES TIVOLI

tiden flyr..

2009-06-16T23:18:00.000-07:00

...og jeg løper etter...-Neida. Det nærmer seg ferie, og jeg funderer litt over hva jeg skal fylle den med. Jeg legger ikke lista så innmari høyt, for store forventninger kan føre til skuffelser.

Vel - en liten oppdatering kan jeg jo komme med her da: de siste to ukene har det vært råtravelt med forberedelser og gjennomføring av flere prosjekter. Sangoppdrag i forbindelse med innvielse av ny kantine på BUP. Konsertproduksjon i kulturskolen - svær sådan, med over 100 aktører på scenen, jeg er glad for at jeg har noen kolleger som samarbeider godt. Så en kosert for barnehager i kommunen i forbindelse med martnan. Til sist en konsert med koret "mitt". Jeg er stolt av det jeg har utrettet på så kort tid. Ikke for det - forberedelsene startet allerede høsten i fjør og rett etter jul, og det er vel årsaken til at det gikk så bra. Er man trygg på at man kan det man gjør, går det som oftest greit.

På tross av arbeidspresset som har pågått, føler jeg meg i god form. Vanligvis ramler jeg sammen som en sekk etter slike perioder med hardkjør. Tror at besøket av barnebarnet forrige helg gav meg energi, jeg føler en enorm glede over å bli kjent med dette lille mennesket som så uventet dukket opp i familien. Verdens vakreste lille person (jadda, man blir tussete av å bli bestemor..).

Oppi det hele har jeg nettopp begynt på en ny medisin som gir meg alkoholforbud. Ikke verdens undergang, men kanskje vil jeg savne å ta et glass rødvin nå og da. Vel - det skal vel gå bra det og.

Her ble det mye meg og meg og mitt. Men det er fint å dele.

Love you all.

ut å fly?

2009-06-09T00:28:00.000-07:00

jeg er redd for flyplasser, ikke for selve flyturen - den liker jeg. nå jobber jeg med tankesettet, så jeg overvinner denne angsten. jeg får hetta ved tanken, og vil ikke den skal ødelegge gleden ved å se fram til ferietur. hjelp.

Bah!

2009-06-05T00:34:00.000-07:00

Kroppen gjør opprør nok en gang - blodtrykket er lavt, og jeg får ikke gjort det jeg vil. Konstruktive tiltak, anyone?

body talk

2009-05-31T09:33:00.000-07:00

Gårdagen bød på to timer biltur, to timer styremøte, to timer i bil tilbake. Altså noen gode timer sittende på stumpen. Store, myke vafler. Rømme og syltetøy. Kaffe. Nyttig og god innsats innenfor frivillig organisasjonsarbeid - veldig hyggelig. Godt - men kroppen syns det er litt tungt.

Deretter bar det opp til svigers på kombinert dugnad-bursdag-grillfest. Å lempe store skiferplater er veldig tungt alene, men med slekt og venner som likevel er der går det kjapt unna...det var faktisk deilig å bruke muskler man ikke kjenner så mye til at man har - men det er kanskje fordi de er laget for slikt arbeid...løfte, bære... Folk har lempa stein siden tidenes morgen. Det tror jeg. Det het jo Steinalderen. Tilbake til bursdagsfeiring;

Deretter middag tilberedt på gammel måte, men med litt mer avansert tilbehør og smaker, veldig godt etter å ha opparbeidet apetitten gjennom hardt fysisk arbeid. Så blir det vin og mat og mer mat og mer vin. Og dessert. I to sekunder etter å ha landa på puta tenker jeg på hva kroppen vil synes om dette. Jeg slokner som et lys og sover med dyna under meg og vinduet åpent.

Så i dag fortsetter barbariet;
På med sykkelbukse og hjelm, fram med Stolte Hingst og legge seg på hjul rett i hælene på Store Høvding. Sola steiker, det river i legger og lår som nølende vedgår at dette er det faktisk noe kjent ved. Jeg liker å sykle.Etter to mil i delvis motvind; jeg er svimmel og småkvalm da jeg går av sykkelen. Svetten siler, det svir i ansiktet av saltet. Og da er det balanse. Vondt på en god måte. Etter en god dusj kjenner jeg at kroppen min og meg fortjener hverandre.

en fremmed...

2009-05-29T23:15:00.000-07:00

- "en fremmed er en venn du ennå ikke har møtt", har jeg hørt et eller annet sted. Jeg lurer på om det også gjelder på facebook?

Fint!

2009-05-27T00:11:00.000-07:00

Jeg har papir på at jeg er smågal, men tenker ikke så mye på det. Livet går opp og ned for de fleste. Jeg har det bare litt kraftigere, blir satt ute av spill i perioder. Og jeg har blitt utrolig glemsk - det er nok på grunn av at det ryker noen hjerneceller hver gang jeg blir "sjuk"....

Det er da slettes ikke uvanlig at man skal hente ved i kjelleren for så å lure på "hvorfor er jeg her nå da?" Kanskje jeg skulle ta ut av vaskemaskina og hive over i tørketrommelen, eller hente noe i fryseren? Men jeg vet jo at det var ikke Det jeg skulle. Så sa må jeg opp trappa igjen og tilbake til utgangspunktet for å finne tråden. Og DA klarner det, jeg holder fast på tanken mens jeg går ned igjen - og henter ved. Men sånn forholder det seg både i ammetåke og stress for de fleste - eller hva?

Og så har jeg lurt på hvordan denne tilstanden påvirker resten av de jeg bor sammen med. Ungene har jo kjent meg hele sitt liv, de kjenner meg som den jeg er. Men noen nye har jo kommet til etter hvert, blandt annet min kjære livsledsager - gubben. Forleden dag spurte jeg ham: "Hvordan er det å leve sammen med ei tullete kjerring som meg?"
Han svarte: " Det er spennende - ingen dag er lik, du overrasker meg rett som det er."

Min kjæreste, venn og støtte gjennom livet - det er så fint at du er der for meg. Og jeg for deg.
Fint!

Forsoning.

2009-05-23T23:26:00.000-07:00

Livet har bydd på trøkker i trynet, nederlag og juling. Hendelser, følelser og minner har jeg skrevet et over 60 siders dokument om - på både godt og vondt har jeg "skrevet det av meg". Jeg har startet med det første jeg kan huske, kloret ned omtrent alt jeg har kommet på av erindringer, opplevelser, sanseinntrykk og refleksjoner.

60 sider, og jeg har så vidt nådd konfirmasjonsalderen i dette forløpet. Det kan bli ei lang bok. Kanskje tar jeg vare på den og lar etterkommerne få lese når jeg er borte - eller jeg sletter hele greia. Det er bare et tastetrykk unna, vet du.

Jeg har mistet en farmor, og samtidig blitt farmor. Det gir en dobbel følelse av glede og sorg, og jeg er blitt nok en dimensjon rikere av det. En annen person som har fremstått som et mareritt i livet mitt brøt jeg kontakt med i 17 årsalderen. Endelig har jeg funnet en form for forsoning i dette, en viss kontakt med dette mennesket har oppstått etter tiden som har gått. Internett er en fin greie, en kan dele uten å være fysisk nær. For øyeblikket er det godt nok for meg. Jeg er voksen. Nå kan jeg ta det.

Kjeder meg?

2009-05-17T23:41:00.000-07:00

Nåh, det er stille dagen derpå. Og jeg er rar i magen. Med dobbel bursdagsfeiring på lørdag og nasjonaldag i går ble det vel mye uvant mat...

Det er deilig å få være litt aleine igjen. Kjøkkenet ser ut som om noen har fyrt av ei bombe, det står kopper og dessertskåler rundt omkring i stua. Men akkurat nå nytes stillheten. Jeg blir så utrolig sliten av jabbing rundt ørene på meg og blir stressa i store folkemengder. Men nå kan jeg kvile litt.

Nå lider jeg valgets kvaler. Jeg har fått noen forespørsler som jeg har veeldig lyst til å si ja til. Og så begynner jeg nå omsider å skjønne at jeg ikke har kapasitet til å gjøre absolutt alt jeg vil. Jeg har begynt å si nei, men akkurat no sliter jeg litt med det. Luksusproblem, egentlig.

Så, jeg er litt oppglødd og tiltaksløs samtidig. Rare greier, og noe forvirrende. Men jeg vet at alt ordner seg. Fordi jeg vil det. Det blir en spennende høst, men nå teller jeg dager til ferie. Jeg tror jeg får en fin sommer. Men nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal finne på.

Kjøkkenet må ryddes, likeledes notearkivet mitt, jeg kan rusle en tur med bikkjene. Jeg kan støvsuge og rydde, ta ut av oppvaskmaskina, rydde i hagen...og så sitter jeg her og suller. Vel, mens jeg kjeder meg litt, kan jeg alltids brodere på sommerduken og drikke mer kaffe mens jeg ser noe dumt på TV.

Dette blir en fin dag:)

Faens unger!!!

2009-05-15T12:35:00.000-07:00

Ikke ofte jeg bruker det uttrykket, men jeg blir harm når jeg får høre litt av det yngsten opplever på skolen. I dag hadde klassen "MOT"-time, - en og en skulle reise seg og fortelle om seg sjøl; egenskaper, hobbyer etc. Det blir poden sin tur, han starter med innledningen om at han prøver å være grei og positiv, hvorpå hele klassen setter i et gapskratt som vedvarer mens stakkaren forsøker å få gjort seg ferdig med sin presentasjon. Ingen hører hva han sier - og etterpå er det nestemanns tur. Da er det selvfølgelig rolig igjen...hvorfor i all verden gir ikke den voksne lederen klar beskjed om hva som er akseptabel oppførsel mellom mennesker? Jeg trodde det var en del av denne MOT-greia...gjett hvem som kommer til å vokse seg gjennom telefonen og om nødvendig å vise tenner mot skolen over helga?

Heldigvis har vi nå fått et fagteam på lag, skolen er med, ledelse, sosiallærer og kontaktlærer og PPT er involvert. Det ser ut til at endelig vil noen hjelpe en gutt som har vanskelig for å konsentrere seg, er ensom og full av angst. Enn om noen av de jevnaldrende også kunne vist litt sosial intelligens. Jeg har måttet slåss for alle tre ungene mine, jeg er sliten og ikke så rent lite forbannet...Selvfølgelig vet jeg at det er foreldrene som bør klandres - det hjelper bare ikke.
Jeg har fått nok av drittunger uten empati. Helvete!

Hipphipp.

2009-05-12T12:11:00.000-07:00

Nok et år siden sist. Yngstemann og jeg med bursdag på samme dato. Fineste gaven jeg noen gang har fått er en baby:)
Nå har vi spist på restaurant, og på lørdag er det kake med resten av slekta. Full guffe med påfølgende vond rygg.

Hvert år har bestemor ringt meg og gratulert med fødselsdagen. Men ikke i dag. Hun er ikke mer. Det oppleves rart å minnes på denne måten. Jeg venter liksom på at hun skal ringe. Hun virker så nær.

Motivasjon, motivasjon...

2009-05-10T08:13:00.000-07:00

Livet setter sine begrensninger, gitt. Jeg hadde tenkt å begynne på videreutdanning til høst, som yrkesrettet attføring. Hadde sjefens støtte i ryggen, han var dønn åpen for permisjon. Positivt møte med NAV. En mulighet for å kunne jobbe mer, større valgmuligheter og ikke minst - høyere lønn. Nesten for bra, ikke sant?

Nemlig. Helsa sier stopp. Legen fraråder meg å hive meg utpå denne gangen, siden det er kun omtrent tre måneder til skolestart. Behandlingen har tatt lang tid, "ting" har skjedd og satt meg grundig tilbake i prosessen. Psykiske påkjenniner gjør tilstanden værre. Blodprøvene viser at medisinene må justeres anyway. En konstruktiv idé i utgangspunktet, - vasket vekk med høytrykksspyler. Æsj.

"Bit livet i låret" sier Betty. Og det skal jeg faen meg gjøre. Heldigvis har jeg prosjekter gående med mennesker jeg digger, mennesker som gir. Der jeg har noe å levere, det får være landskaper jeg skal bevege meg i framover. Så får jeg vente og se til neste år, da...

Jeg får i det minste muligheter til å fullføre påbegynt arbeid innen skriving, komposisjon - og kanskje komme meg tilbake til jobben for fullt. Jeg har begynt å trappe forsiktig opp, og hadde i forrige uke noen flotte opplevelser med to elever som kom over personlige sperrer og plutselig begynte å synge med trøkk som aldri før. Det hadde alltid vært der, jeg visste det! High five og lutter begeistring. Flott å se at de unge lykkes og treffer mål! Med riktig innstilling kommer man dit man vil. Jeg må bare bruke litt mer tid, jeg.

Mora di!

2009-05-05T00:22:00.000-07:00

"Mora di!"
Dette er vel et av de nye uttrykkene jeg/vi har stiftet bekjentskap med og levd med ei god stund. Det skal visstnok fungere fint som skjellsord. Jeg hører det omtrent hver dag, også fra mine egne unger. Rare greier.

Jeg har det for vane å ansvarliggjøre mennesker for hva de sier, uavhengig av situasjon. Noen møter seg sjøl i døra og innser hva de egentlig har sagt, noen skjønner ikke poenget, andre kan bli provosert. Vel, nok om det.

Det finnes vel mange utgaver av typen mødre, noen mer "vellykket" enn andre. Eller det motsatte. Utenpå eller inni, vi mødre (og fedre) møter utfordringer det kan synes som umulige å mestre og bærer den dårlige samvittigheten som rir oss til helvete. Bunnløs sorg og lutter glede har preget min "karriere" som mor. Høres det ut som en klisjé? Jeg tror likevel mange vil kjenne seg igjen...

Jeg har født mine tre barn i smerte og lykke. Som ung alenemor har jeg kjent på stort ansvar, ensomhet og redsel for ikke å gjøre jobben godt nok. Å bryte ut av et forhold, råde over bolig og økonomi på egen hånd, gi slipp på en trygghet det kunne ha vært lettere å leve med er ingen enkel sak. Å tørre ta sjansen på nytt er ikke mindre vanskelig. Blir livet bedre eller vanskeligere for mitt barn? Vel - jeg lot det stå til og var heldig. Mitt barn fikk en pappa.

Redselen har vært påtagende når noe har skjedd med ungene; to uker med nyfødt sønn i kuvøse forlenget tiden med fødselstårer. Feberkramper med pustestopp, turer til legevakta for sammesying av sår. Verkende eksem og ørten turer til sykehus for testing av både fysiske, psykiske og nevrologiske tilstander. Intuisjonen har gitt meg rett i alle tilfeller. Panikk når barnet har forsvunnet i store folkemengder. Og siden, med tenåringen som har vært borte i timesvis uten å gi lyd fra seg og med mobiltelefonen slått av. Høy puls, sammenhengende søvnløse netter i to år på grunn av barneskrik og uro. Fortvilelse og raseri når et barn kommer alt for seint hjem fra skolen etter å ha blitt plaget av andre unger nok en gang - gjentatte episoder i årevis. Jeg har opplevd at alle tre i lange perioder har blitt utestengt fra "det gode selskap", latterliggjort, sett sjølbildet forvitres til det mikroskopiske. Sånt tar lang tid å bygge opp, og der er jobben ikke fullført ennå. Jeg har spurt meg sjøl mange ganger - er det på grunn av meg at det ble sånn, - gjorde jeg noe galt?

Det gir meg en stille indre glede når barnet kommer hjem og kan fortelle om noe fint som har skjedd på skolen, og å oppleve at "lesekoden" er knekt. Se det finne sin veg, bli rørt over Luciatog i barnehagen, bli stolt og begeistret ved opplevelsen at det oppdager noe å bli flink til. De lange fortrolige samtalene i sofaen har vært som gull, i tillegg til å dele både små, fine, eller storslagne opplevelser. Og latterkramper; jeg har flirt meg fordærva og til tårer.

"Jobben" som oppdrager og omsorgsperson er i stor grad fullført i formell forstand, i alle fall er avkommet opptatt av å gjøre meg oppmerksom på det . Eldstemann blir 22 og har fløyet - er bare på mellomlanding i ferien, mellomste fyller 18 til høsten, 13-åringen viser også tegn til voksevilje vekselsvis med stort behov for omsorg. Det gjør ikke spesielt vondt å slippe taket. Jeg føler ikke trang til å ta styringen. Det er ikke min jobb å leve barnas liv, og forlanger heller ikke livslang takknemlighet for å ha satt dem til verden. De har ikke valgt meg. Jeg valgte dem. Med glede.

Det er ikke mulig å si at jeg har gjort de riktige valgene når det gjelder oppveksten deres. Oppskriften finnes ikke, uansett hva bokforfattere og fagfolka måtte ha av formeninger. Jeg har gjort så godt jeg kunne.

Jeg elsker deg, barnet mitt.
Det er jeg som er "mora di".
Vær så snill, ikke bruk det mot meg.

Bedre!

2009-05-03T11:14:00.000-07:00

Endelig ser det ut som at det er en mening bak å svelge de store, ekle penicillintablettene. Nå har jeg gått snart ei drøy uke med tannpine, gomlet paracet og ibux, sittet med varmeflaske mot kinnet - klaget og ropt om sympati...I dag er det bittelitt mindre vondt, og jeg ser fram mot snarlig bedring videre. I dag har jeg faktisk spist skikkelig mat- og humøret går da rette veien!

- og så er det ett eller annet som også er fint og bra som jeg tenkte å skrive om her, men nå husker jeg faktisk ikke hva det var...oppdatering kommer.

Kom, mai - kom igjen!!

2009-04-30T12:04:00.000-07:00

Nå koker det litt, vettu. Jeg har et lite prosjekt på gang - igjen. Mulig oppstart fra slutten av august, mye papir, en del kontorer å oppsøke. Alt har gått greit så langt. Dette er ikke en av mine mange nye geniale ideer, bare noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge. Ikkeno stress - blir det, så blir det. Prosesser har det med å gå sin gang, bare man har en plan:)

Fra mai og til skoleslutt blir det travelt....
Akkurat nå suser sjølangivelsa inn, og etter grov beregning ser det ut som jeg berger for restskatt. Eller...er ikke helt sikker på det, nei. Nok pengeprat.

Jeg har tatt noen merkelige bilder i det siste, og kommer nok til å poste noen tvilsomme innslag framover. Mange absurde tankeideer som roter rundt - jeg har begynt å male bittelitt igjen. Fomlete, men det er ett eller annet jeg får uttrykt - sjøl om jeg ikke helt vet hva...*humre*

Det er lenge siden jeg har laget lister nå, så her kommer en "bruke tiden på-liste"; ikke i prioritert rekkefølge
1. Trene (jepp, har treningskort igjen!)
2. Øve
3. Skrive
4. Bli flink på det nye noteprogrammet
5. Holde tidplanen fram til påske neste år, jobb i vei (annet prosjekt)
6. Kvile
7. Gi avkall på grunnløs dårlig samvittighet
8. ....æsj, gidder ikke flere sånne lister - poenget er å se hva som skal til når det gjelder. Jeg orker sannelig ikke å være så flink som jeg tror jeg er nødt til å være.

Forøvrig kan jeg nevne at visdomstanna lager helvete igjen, jeg har fått nok en hestekur med antibiotika. Når betennelsen er gått tilbake satser tannlegen min og jeg på å rydde tomta.

Ellers så skal jeg ikke kjede verden med å legge ut om alskens planer. Jeg skal gjennomføre dem først:D
Jeg fikk forresten forespørsel om å vikariere som dirigent for Sosialistisk Kor i Trondheim her forleden...så artig å bli spurt! Men klok av skade og med tungt sinn takket jeg nei. Og deretter takket jeg meg sjøl. Ingen dum idé.

På tide å pakke inn noen ibux og gå til køys. I'll thank me later.
Kom mai! I morra er jeg kanskje å finne i tog, eller ved siden av...hvor mange paroler er det mulig å slutte seg til samtidig? Får se.

myke, lille, gode varme...

2009-04-25T00:34:00.000-07:00

Dette blir nok en litt sånn der svimmel lykkepost, så hvis du er mer interessert i å lese/synse om finanskrise og bedrageri, kan du surfe videre.

I går fikk jeg ha min lille sønnesønn på besøk, helt for meg sjøl. Etter noen dager med sterk turbulens og travelpliktkjør ble dette en oase for ro, god konsentrasjon, og gapskratt. Fine gutten begynner å kjenne seg igjen i huset, tar seg fram over alt, prater og smiler til meg. Sover som en engel...men bæsj lukter fremdeles ikke godt, sånn bare for at dette ikke bare blir blonder og glitter. Må flire litt av meg sjøl her jeg sitter og ser hva jeg skriver.

Jeg liker å være 42 og farmor, mor, hustru og venn. Jeg liker å være meg - og vil fra nå av avstå fra å bruke energi på irritasjon over mennesker uten sjølinnsikt. Fordi det ødelegger meg.

Nå går det i "lilletå - tåtille - tilleros...."osv, herregud, kjerring - må visst lage en "bæssmor-blogg"......

Kulde

2009-04-22T21:46:00.000-07:00

Jeg har et hjerte med stor plass, og der befinner det seg mange mennesker jeg setter umåtelig høyt. Mye av tiden min bruker jeg til å ta vare på disse, gi kjærlighet, støtte og omsorg. For meg har dette stor betydning, men tanken slo meg i natt da jeg ikke fikk sove; kanskje bruker jeg vel mye energi på de som kun tar imot?

Hva gjør jeg når noen jeg er glad i kjefter meg huden full, sårer og fornærmer meg uten noe som helst forvarsel? Hva gjør jeg når jeg vet at dette mennesket er fullstendig ute av balanse, skal jeg godta og tilgi sånn helt uten videre likevel? Jeg vet sannelig ikke, - i går ble jeg opprørt og lei meg, gråt som en foss i timesvis. Jeg pælma en tallerken full av suppe i veggen og ba vedkommende å gå. Det er over 20 år siden sist jeg kan huske å ha blitt til de grader sinna. Jeg måtte avlyse å gå på jobb, fikk ikke gjort noe som helst resten av kvelden.

Klokka er litt over sju, jeg har allerede vært oppe i to timer. Tankene har surret i ett sett, og jeg begynner vel egentlig å komme til erkjennelsen av at uforskammethet og mangel på folkeskikk settes på konto for umodenhet. Dette har jeg ikke krefter til å gjøre noe med. Det er skuffelsen som gnager mest. Jeg har ingen kontroll uansett, vedkommende får finne sin veg i verden på egen hånd. Det bør jeg huske fra nå av, jeg har vært tålmodig nok.

Fokus ligger nå på familien - jeg elsker mannen min, ungene mine og mitt lille barnebarn. Og i kveld skal jeg synge på konsert. ..

Hot Cross Buns

2009-04-10T22:00:00.001-07:00

Det er vanlig tradisjon i Storbritannia å kjøpe/lage/servere og spise hot cross buns på Good Friday/Langfredag. Det tar over to og en halv time å bake disse vidunderene, sikkert siden dagen er så lang uansett:) Vel, det er snakk om luftig-luftige schwære boller, krydret med kanel/muskat/kardemomme, med rosiner og/eller sukat, penslet med varm sirup rett etter man tar dem ut av ovnen. Absolutt verdt den tiden det tar å lage dem.

Symbolikken med kors hører til. Jeg hadde en liten diskusjon med Hedningebarna mine om hvorvidt det er det kristne korset eller solkors som er opprinnelsen her. Antagelig det siste først, siden kristendommen har gjort mange av de gamle tradisjonene til sine egne, konvertert slik det måtte passe. Solkorset bærer ønske om en fruktbar vår. Sirkelen med kryss er et vernekors, de kan du finne risset i vegger, over dørkarmer i gamle trehus - eller du kan gå inn i Værnes Kirke og se dem plassert rundt omkring som kalkmaleri.

I år har det vært slitsom påske til nå - kanskje noen som har fått det med seg at jeg har vært syyyyk - , men jeg begynner å bli bedre. Tiden i sofaen har jeg brukt til lesing og håndarbeid. I går såg jeg "Fjols til fjells" for ørtende gang - litt mindre morsom med årene, kanskje, men koselig. Jeg har litt ferie-feeling nå, tror jeg.I alle fall så laid back at jeg ikke rydder stort - påskekaos kaller vi det denne gangen. Ellers er det jo både julekaos, pinsekaos, onsdagskaos og morgenkaos her i huset. Håper noen her kan puste litt ut og tenke "ah, det er ikke bare hos meg det er rotete". Værsågod:)

- påsken kan være så mangt... Noen minnes Jesu død og oppstandelse, andre priser våren og nyter solværet. Noen drar til fjells og lever primitivt på hytta si, andre sleiver ned alpinbakkene etter for mye Glühwein på termos øverst i løypa. Noen stikker av fra hele greia og fyker til Sol og Varme i sydligere strøk.

Noen dyrker fylla, ferie gir god tid til husbråk og jævelskap. Nå begynner 'a igjen og moraliserer, tenker du kanskje. Jeg kjenner bare på tristheten basert på egne minner fra barndommen. Igjen. De skiturene med Kvikklunsj og kakao, solkrem og snø har det vært få av. Jeg kan telle dem på en hånd og ha fingre til overs. Jeg har sett familier pakke bilen for dagsturer i solskinn, kjent både undring og misunnelse. Ikke minst ensomhet.

Jeg vil at så mange foreldre som mulig unngår å sove til langt på dag, stå opp og være grinete og bakfulle - og i stedet skape ro og gjøre hyggelige ting med barna. Like viktig hele året det, jeg tenker bare litt ekstra på høytider og ferier, hvor forskjellene blir større, forløpet skjer over lengre tid. "Hva har du gjort i ferien?" er omtrent det første spørsmålet ungene møter når de er tilbake på skolen igjen. Gi dem noe hyggelig å fortelle om, vær så snill. Det skal ikke så mye til. Man trenger ikke nødvendigvis bruke halve dagen på baking, sjøl om hot cross buns er veldig, veldig godt.

Nyt dagen.

HOST!

2009-04-08T00:32:00.000-07:00

I'm in pain!

Brakkesjuka begynner å melde seg etter dager under pledd og med stort inntak av te og paracet. jeg vil bli frisk - nå!!!
Jeg har fått en sånn type hoste som river meg opp innenifra, lange tokter så jeg holder på både å tisse på meg og kveles. Seriøst, dette har jeg ikke fortjent.

Fra vinduet mitt ser jeg at plena blir grønn, 400 hundebajser titter fram og jeg lurer sånn på hva jeg skal ha på meg 17.mai.

nys!

2009-04-04T08:00:00.000-07:00

Typisk ferie - jeg blir sjuk. Det gjør egentlig ikke så mye - jeg kan ligge i sofaen og se dvd så mye jeg vil, jeg spiser det jeg har lyst på - og snille gutten kommer med kaffe. Likevel håper jeg at formen blir bedre i løpet av helga, sånn at jeg kan gjøre det som hører påska til - lemon curd, egglikør, pynte egg, lammelår - tur i fjæra og inntak av frisk luft...

Små ting, stor glede.

Nytt og nyttig

2009-04-02T00:09:00.000-07:00

Lite å melde fra fronten - eller kanskje veldig, veldig mye, så det blir vanskelig å sortere?
Justering av medisindosering utforskes i samråd med lege - og samme hva enkelte måtte mene om sjølhjelp som beste og eneste alternativ; medisin gjør det lettere å komme i gang med det...
Sånn er det for meg, og det er i grunnen det jeg har å relatere meg til.

Vårens musikkprosjekter begynner å nærme seg - jeg har sagt nei til en "forespørsel" til nå. Jeg foretrekker ryddige samarbeidspartnere, orker ikke gjøre mer enn avtalt. Fort gjort å la seg lure inn i noe man ikke kjenner omfanget av. Da bør det være noe ekstra som lokker, jeg jobber gjerne døgnet rundt med ting jeg har et eierforhold til.

Ferie er bestilt, kjenner en lett ambivalens mot familietur. Forrige gang var jeg mer sliten da jeg kom heim enn før avreise. I år reiser vi sammen igjen, men jeg blir kun med på det jeg sjøl ønsker og orker. Det er nå i hvert fall det jeg har tenkt. Mulig jeg bestemmer meg for å ha det gøy, hvem vet? ;D

Ellers så har vi hatt barnebarn på første overnatting, en overveldende opplevelse. Jeg som har glemt "alt", opplever deja vu - stå opp tidlig, mate, trøste, kose, le. Jeg er bevisst på at det er far som må få gjøre jobben, og lar ham få ta fullt ansvar med hensyn til rutiner og oppgaver. Så deilig å bare være tilstede, og super inn hvert eneste sekund. Blir så rørt her jeg sitter. Gutten er så nydelig...og i dag fyller han ett år. Vi gikk glipp av de første månedene, men tida ligger foran oss. Det er noe, det!

Etter flere måneder i mørkehulen hvor alt går sakte, er jeg på tur ut. jeg har lagt på meg flere kilo, og jeg har ikke helt funnet ut hva jeg synes om det. Jeg er støl i dag etter gårdagens fysiske aktiviteter - og det kjennes i grunnen ganske så godt, så uansett har jeg planer om å finne tilbake til den kroppslige styrken jeg en gang hadde. Jeg var råsterk! Kroppen min føler seg ganske komfortabel nå, bare jeg ikke ser for mye i speilet. Syns ikke jeg er så flott, akkurat - prøver å tenke "frodig", ikke feit og ekkel. Det er hardt, det.

Gleder meg til påske, harrytur, barnetv - og å sitte i fjæra, grille pinnebrød og lete etter skjell.
Ha en god dag:)

Brrrr...

2009-03-24T00:22:00.000-07:00

11 minusgrader tok meg på senga i dag, jeg fryser. Har tent opp i ovnen, men fryser egentlig mest inni. Jeg trenger å bli holdt rundt, bli varmet av noen. Aleneheten er stort sett en god ting, behagelig å stenge seg inne. Men vanskelige tanker suser rundt meg som radiostøy. Jeg holder på og lære meg å la disse tankene fare forbi, slik at de ikke stjeler min energi - den trenger jeg til andre ting. Å bli avledet for ei stund hjelper egentlig lite. Etterpå er jeg tilbake til samme tilstand, tankekjøret er tilbake. Jeg får hjelp til å lære meg å behandle tankene på en annen måte enn før - de vil aldri forsvinne, men jeg kan med trening kunne håndtere dem annerledes.

Nå skal jeg ta en kopp kaffe, "mat-alarmen" på mobilen har ringt, og jeg skal strikke ferdig ermet på ei lita setesdalskofte:) Så skal jeg forsøke å få bukt med min hjerne som må omprogrammeres.

ÆVV.

2009-03-17T01:16:00.000-07:00

Det er nå to dager siden jeg tryna og slo foten min. Dette bildet tok jeg nå nettopp - nå ser den mye bedre ut, ja. - og her kommer litt høgverdig lyrikk fra en inspirert poet (meg):

mista balansen

ned trappa jeg falt

gubben ble redd

da han hørte det smalt

han storma på gangen

da jeg ropte "au"

han var fortørna

men jeg var bare flau

tross førstehjelp, nedkjøling

foten blei blå

men jeg får på meg sko

og kan heldigvis gå

moralen er den:

man må ta det med ro

og ikke storme ned trappa

med for store tresko

HAIR!!!

2009-03-17T01:06:00.001-07:00

Sønnen og kjæresten etter vel overstått forestilling v/musikk/dans/dramalinja på stedets videregående skole. Imponerende innsats av alle, dette er det beste jeg har sett bli framført av ungdommer på en scene. Bandet låt fantastisk bra, fett massivt kor, imponerende sangprestasjoner, dansescener og masseopptrinn som tok pusten fra meg. Herlig!!! Jentene er tidligere elever av meg - i programmet kunne jeg telle hele 15 stk som jeg har undervist på en eller annen måte. Dritartig å sjå! All ære til ensemble og dyktige lærere! (og bittelitt til meg, hehe) Fy søren detta var bra, ja.

mmmmmh - det våres

2009-03-17T00:57:00.000-07:00

Bildet ble uskarpt, men jeg syns no det ble litt stilig - se så fint lysene speiler seg i søledammen. Og jula varer helt til påske, tjohei... ...og seeee her da...

Næmmen - jeg fant igjen krokketkula som forsvant i høyt gress i fjor sommer. Vi lette som gale og trodde den var tapt for evig. Jess, da blir vi seks stykker - jeg gleder meg til fint vær, krokket og øl :D

God vår, venner!

Lyden av Rock'n Roll

2009-03-13T00:05:00.000-07:00

Konsert i går - jeg hadde fornøyelsen av å kjøre lyd, kjempefin utsikt og feelgood. Det er godt over 20 år siden jeg sist satt ved spakene, og det var da jeg jobba for TV-Trondheim. Noe helt annet da, - jeg foretrekker musikken framfor direktesendt debattprogram på lokal-tv'n...
Freedag i dag, pizza i kveld, tror jeg.
Ha ei fantastisk helg!