DAGENS PUDDING

PUDDINGFERIE

2008-06-24T00:09:00.000-07:00

Ferien min har så vidt begynt, og jeg brenner etter å gå de turene jeg har tenkt, øve og skrive, være sammen med ungene som også har fri. Bloggefrekvensen min har ikke vært så heftig stor i det siste, jeg har brukt tid på bursdagsfeiring, konsertbesøk, kaffedrikking og klesvask. ..Og andre greier, kanskje ikke uvesentlige - men ikke noe jeg har funnet verdt å skrive om. Noe velger man å holde for seg sjøl, og gjemme i hjertet sitt. I dag skal jeg dele litt:)

Mannen min kom med en orkidé på bryllupsdagen forleden - 14 år, ny personlig rekord. Av meg fikk han hode - nakke - skuldermassasje. (Siden jeg husket det for sent til å ha rukket å kjøpe noe *humre*) Vi har nok aldri feiret denne dagen i stor stil - kunsten er vel å feire hver dag ellers i året etter beste evne. Vi har valgt å være to, justert forventningene etter hvert, gitt hverandre rom for alenetid. Vært borte fra hverandre, kjent lettelse over frihet og glede over egen utvikling, opplevd savn og heftig gjenforening.

Enig om det meste, sterkt uenig i noe. Krangel og forsoning. Jeg er ikke god i sånt, har vært konfliktsky siden tidlig barndom da jeg fant ut at det lønte seg dårlig. Gubben elsker å provosere (ikke meg, nødvendigvis...), jeg irriterer meg noen ganger over det, hisser meg opp og taper - men glemmer heldigvis fort og blir ferdig med ting. Jeg er ingen enkel person å leve med med mine svingende opp- og nedturer heller. Ikke alltid like rasjonell i tankegangen, og da er det han som sliter.

Men vi har aldri kranglet om penger.

Jeg skal sannelig ikke romantisere ekteskap og familieliv - det krever jaggu sitt. Heimen og husholdet er som en bedrift, hvor jeg er daglig leder. Vi forsøker å ha faste oppgaver, det sklir ut, jeg streiker (hæhæ, barnslig som jeg er) og huset ser ut som om det har vært en tornado inne.

Og jeg har tenkt tanken på å pakke og flytte, vekselvis med alternativet å hive ut kaill'n flere ganger. Tenkt litt, og så ombestemt meg etter hvert. Det har klart sine fordeler med å være to, og være litt romslig overfor hverandres særheter. Men på nattetid bør doringen helst ikke stå oppe...

Men jeg liker å være gift. At en annen har valgt å leve sammen med meg, være far for ungene mine, lovet å elske meg. Jeg finner for øyeblikket ikke den bibelen vi fikk da vi giftet oss, der presten hadde gitt oss et skriftsted som jeg ikke husker fra hvor, men teksten lyder slik:

"Bær hverandres byrder"

Dette har innhentet meg i minnet flere ganger, gitt motivasjon.

Ekteskap er en jobb, blir det sagt. Som en plante som må vannes, stelles og tilføres næring for å kunne vokse. Joda greit nok det. Men mange ganger og ofte kan jeg bare sitte og se på mannen min når han er intenst opptatt av ett eller annet og tenke "Herregud, som jeg elsker deg, gubben min" Og det kommer av seg sjøl. Enkelt og greit.

Nå kan det hende at Puddinghusets frue tar litt bloggepause, siden det er mye som skal skje i sommer - men hun kan også finne på og skrive mye og ofte, kommer an på hva hun trenger, det.

Men sånn i tilfelle; GOD SOMMER!

Alenehet

2008-06-16T14:07:00.000-07:00

Jeg trives i eget selskap, vanligvis.

Faktisk så setter jeg stor pris på stunden for meg sjøl med kaffen om morran.

Og det er som regel helt ok at mannen er bortreist et par døgn i uka, avstand er fint.

Stille fred hvor jeg kan bruke all min tid og oppmerksomhet på hva jeg måtte ønske.

Slippe galskapen løs, hoppe naken rundt i stua mens jeg synger høyt.

Eller sørge litt. Takke og be.

Men i dag skulle jeg gjerne ha hatt noen her.

Noen som kunne lytte.

Sette seg inn i mitt raseri og være med å dele

en ekkel følelse som oppsto som følge av noe som skjedde

da jeg gikk hjem fra jobben i dag:

Fin dame i fin rød bil kjørte forbi meg i full fart

spruta meg gjennomvåt av søle.

Hun stoppet, riktignok og beklaget så meget.

Men det var jeg som fikk trynet fullt, så det hjalp så lite.

Umulig å unngå og se de vannfylte hølene i vegen, nemlig.

Så hun fikk ikke "jada, jeg skjønner så godt" - blikket mitt, ikke denne gangen.

Det var hun som dreit seg ut.

Så hvorfor er jeg så utafor og muggen?

Ville det vært annerledes om jeg var den fine damen, og hun ei sjuske?

Lurer på om det er akkurat der skoa trykker.

Jeg skal IKKE la sjøldestruktiv tankevirksomhet få stjele tid.

I dag trenger jeg

at jeg er tilstede for meg sjøl.

Minne meg på min egen verdi

Håper at damen husker

og at jeg glemmer...

...og at jeg husker

at jeg er ok!

Søndagsposten

2008-06-12T23:23:00.000-07:00

Nå sitter jeg og slapper av etter ei travel uke og helg. Forbereder meg til å ta fatt på siste etappe mot sommerferie, praise the Lord! Jeg liker å ha nok å gjøre, men har innfunnet meg med at det må være sånn akkurat passe, ikke for mye.

Ved slutten av et skoleår er det en ok ting å tenke tilbake og evaluere litt opp og ned, ikke at jeg sitter og ni-analyserer hemhvordanhvorfor - jeg gleder meg over de oppturene som har vært, rydder unna nedturene og lærer av feilene. Uten fy og skam.

Den store nedturen kom før jul, da jeg var og fikk operert ut ei visdomstann. Ikke bare var det vondt, men noe ble ødelagt i kjeven. Så hver gang jeg har gjespet, sunget, gapt over ei litt tjukk brødskive har det kommet en knake/knaselyd når jeg har åpnet munnen. Jeg trodde det kom til å gå over etter ei stund, men etter et halvt år har jeg blitt bekymra over om dette er noe jeg bare må leve med. (Jeg har kraftig tannlegeangst, by the way)

For kort tid siden fikk jeg innkalling til min faste tannlege, og jeg grudde som bare juling for å møte opp, siden dette monsteret av en "oralkirurg" presterte å knuse nabotanna under trekkinga. Jeg lå i tannlegestolen, gråt og skalv - men greide heldigvis å fortelle hva som plaget meg.

Det var flere innom for å kjenne, undersøke og høre på knaselyden min - og mente at dette ikke gikk an; "du får en henvisning til spesialist, og får du ikke gjort noe med det, så kan vi henvise deg lengre opp i systemet - du skal få hjelp" - - og da lettet jeg flere kilo bare ved å høre disse ordene. Nå har det kommet brev, og jeg skal på røntgen og til ansikts/kjevekirurg for vurdering i begynnelsen av neste måned. Og krysser fingrene.

det er vel det som har ligget og gnagd meg i løpet av vårsemesteret; jeg blir sprø om dette skal forfølge meg resten av livet...og må jeg skifte hovedinstrument, osv... og jeg har møtt engler i tannlegefrakker - kan du tenke deg!!!

Jeg skal takle dette, og jeg skal tenke positive tanker. Jeg har en sommer jeg gleder meg til, og en høst jeg gleder meg enda mer til - med Betty's "Ut å flyyy" - prosjekt. Tenk, at gjennom bloggverdenen har jeg blitt kjent med dette fantastiske inspirerende mennesket! Og at det igjen har hjulpet meg til å åpne meg for flere ukjente, potensielle venner. Jeg er fremdeles tilbakeholden overfor fremmede, jeg har hatt for mange "energi-vampyrer" i livet mitt. Nå er jeg mottakelig for positiv energi fra andre mennesker også.

Jez - jeg er tilstede i min helt egen sfære, verner om min integritet og er min beste venn. Jeg trenger jo det, jeg som har det svart på hvitt at jeg er en gal person..*humre*
Som Betty hevder: "livet er rikt" - I'll drink to that!

Natta!

megmegmeg

2008-06-11T01:07:00.000-07:00

Jeg er tagget av betty, og lar jo ikke sjansen gå fra meg, siden jeg liker det:)

Vel;
1. For ti år siden gjorde jeg: I 1998 begynte jeg å jobbe i gullsmedverksted, sang i Hell BluesKor, var til tider veldig deprimert og suicidal.

2. 5 ting på å-gjøre-lista mi i dag: Skrive elevvurderinger, ekstraøving til konsert på torsdag, se sønnens danseoppvisning, dra på møte i musikkutvalget til koret jeg dirigerer. Sende en hyggelig mail til betty. (og så må jeg sette ned farta litt...)

3. 5 Snacks jeg liker: potetgull, masse frukt, sjokolade, øl, vin

4. 5 ting jeg vil gjøre når jeg er rik: ta med familien på reiser, gi modern en ferie med spa-behandling, bygge fin veranda til huset, ta meg tid til å skrive ei bok, skaffe førerkort og bil.

5. 5 steder jeg har bodd: Bergen, Ørlandet, Linköping, Trondheim, Stjørdal.

6. 5 ting jeg er: Jeg er full av kjærlighet. Jeg er til tider morsom. Jeg er oppfinnsom. Jeg er tålmodig. Jeg er en veldig ok person:)

Disse folka vil jeg vite mer om: Sexy Sadie og Heidi Fleiss

Splitt og Hersk

2008-06-02T00:02:00.000-07:00

Jeg har vært utskremt Trønder-delegat til årsmøte for en landsdekkende organisasjon i helga. Blir like forundret hver gang over hvordan det skjer - man deles i "leirer" og driver ekstraordinære møter i kriker og kroker i pausene...

Ordstyrer kjemper for å holde på agenda, folk kaster bort unødvendig tid på flisespikkeri i forhold til både ordlyd og stavemåter i årsmelding...andre stiller styret til veggs med filleting de kunne ha fått ut av seg for lenge siden, eller meldt det inn som sak på forhånd - bah!

En annen ting er dårlig folkeskikk og mangel av evne til å skille sak og person. Det er snakk om voksne mennesker her... Det sitter tre kjerringer ved siden av hverandre, de rekker opp hånda i ett sett. Man skulle tro de har avtalt på forhånd å "ta" avtroppende styre, og det ser ut til at de har forberedt seg grundig. Ikke mye tid til å la andre få ordet, her burde ordstyrer ha satt ned foten - sjøl om personen på forhånd har meldt å være litt rund i kantene. Snill og grei, sympatisk, hurra.

Herregud og faen, hensikten med denne organisasjonen er å bistå medlemmer rundt om i landet. Kanskje kjerringene kunne brukt årsmøtet til å hjelpe brukerne til å få en bedre hverdag og et godt liv, i stedet for å dyrke sitt eget ego. Legge vekk misunnelse og gammelt gruff. Sørge for å få litt glede og kjærlighet i sitt eget liv. Pule mer.

Nåh, jeg måtte bare få det ut av systemet mitt her, siden jeg sto opp før fanden hadde fått sko på beina på lørdags morran. Flytur og hodepine, varmt og trykkende. Fikk ikke nok tid til å slappe av før årsmøtet begynte. Ikke bra frokost og mangel på kaffe. Og noe irritasjon over min egen feighet i etterkant.

Heldigvis hadde jeg også mange gode opplevelser med de hyggelige gode menneskene som tross alt var i flertall. Jeg gleder meg over at det finnes noen der ute jeg ikke behøver å forholde meg til ellers, jeg har andre jeg kan gi noe til. Uten at de forurenser meg og stjeler min energi.

Nå føler jeg for å skrive ned fem fine ting om meg sjøl, og oppfordrer alle som leser dette til å gjøre det samme:

1. Jeg er tålmodig
2. Løsningsorientert og målbevisst
3. Flink i jobben
4. Har pene øyne...
5. Besitter evnen til å elske uten forbehold

Og med disse ord erklærer jeg herved møtet for hevet, og ønsker alle en god dag videre.

Seier

2008-05-23T23:51:00.000-07:00

Jeg vil svare på kommentarene på forrige post (Se neden for) på denne måten. En liten rapport på hvordan det går med gutten i dag.

Han har fullført kurs som konfirmantleder

Bestått jegerprøven og er aktivt medlem og nestleder i ungdomsgruppa i Jeger-og fiskeforeningen

Stått på scenen og opptrådd en rekke ganger, både teater og ulike musikksjangre
Han jobber som støttekontakt for en ungdom som sitter i rullestol pga CP

Holdt foredrag på kurs v/BUP St.Olav om hvordan det er å leve med Tourettes Syndrom

Toppkarakterer i engelsk, men strever veldig med matematikk og har behov for spesialundervisning

Han går jevnlig til psykolog på grunn av tvangshandlinger og angst på grunn av det han ble utsatt for på barneskolen

Jeg er så stolt av denne flotte ungdommen, er det rart at jeg elsker ham?

Vår Verden; tanker fra en 11-åring

2008-05-18T00:02:00.000-07:00

Jeg har en sønn på snart 17 år. Da han gikk på barneskolen ble han mobbet fra første dag. Vi foreldre og kontaktlæreren forsøkte alle mulige måter å få bukt med dette på. Det stoppet selvfølgelig hos rektor, som mente at vi måtte ikke stigmatisere mobberne...og egentlig så var jo sønnen vår ganske sutrete og tok seg nær av veldig mye unødvendig. (HVA???!!!!)

Vel, nok om det. En dag kom han hjem fra skolen mye senere enn han pleide, skjelvende etter å ha blitt stengt inne i dusjen etter gym, i tillegg hadde tøffingene invitert jentene inn i garderoben for å se...jeg får fremdeles vondt hver gang jeg tenker på det.

Etter denne episoden nektet sønnen å gå på skolen, og vi sørget for at vi fikk bytte skole ganske omgående. I mellomtiden hadde vi undervisning hjemme, og da skrev han noe som jeg har tatt vare på for ettertiden. Han gir dere lov til å lese det nå:

Vår verden. Er egentlig bare en prikk i noe stort. noe så stort at det ikke kan forklares med ord.
Det er ikke sikkert at dette er noen verden heller. Muligens er vi bare en annens drøm. og han/henne er også en annens drøm osv.osv. Hvorfor er akkurat vi her? Hva er vi laget for? Er vi laget for å gjøre noe spessielt? Et par ting med verden har jeg forstått. Mennesker er laget for og tenke mest mulig. Selv om man er lammet eller noe annet som gjør at man ikke kan tale eller gjøre noe med hender og føtter, tenker man. Hvis man tenker etter man er ydmyket, presset og MOBBET, blir man frustrert.
Hvis man tenker etter å ha følt lykke, mot og godhet, blir man glad. En eneste ting! kan forandre ens tanker. Enkelte tanker forsvinner ikke, men forblir lagret i hjernen. Så enkelte ting og farger "laster opp " disse tankene.
En av mine største tanker, er "Eventyr-tanken" for, vår verden er nesten litt kjederlig. Den er også litt grusom. Derfor har mange i vår verden utviklet en drøm, en drøm om et sted der fantastiske, ufattelige ting skjer, "fantasiverdener" slik har jeg også tenkt ut at hvis det finnes liv ute et annet sted som vi ikke har funnet ut noe om. Så kan det være en/et annet individ som kan tenke selv, som også har en fantasiverden. Og denne er helt lik vår.
Dette er kanskje ikke helt rett. Men dette er bare tanker og teorier.
Craig Robin, 11år

SJÅÅÅÅÅÅH!

2008-05-07T03:45:00.000-07:00

Ein flaggspætt kom på besøk i 12-tia i dag! Tok bildet gjennom stuevinduet, fin fuggel.
Legg forresten merke til at juleneket fortsatt henger oppe, hihi....

Ferrbaska!!!

2008-05-04T14:15:00.000-07:00

E e nå så inni hælvete forbanna!

En tomsing av en jævla taper har knabba sykkelen min! For en dust! Det e ikke en gang en ny fin stilig sak, men en klumpete kjærringsykkel. Men et brukbart framkomstmiddel no når veien er bar og været e fint...

Enkelte skjønner ikke forskjell på mitt og ditt...åh, helllvette...hrmfhh...
AAAAAAARRRRGHHH!

...Lurt å sette sykkelen tilbake der man fant den, kanskje????

AVSKJED...

2008-04-29T09:54:00.000-07:00

Jeg sitter i sofaen og kjenner meg fullstendig tom, samtidig som jeg kjenner behovet for å tømme hodet...

For noen timer siden satt jeg på en hard kirkebenk iført svart skjørt, bluse og pene sko. Solid utrustet med tre pakker kleenex i veska. Vi skulle følge barnas oldemor til graven, og jeg tenkte som vanlig at dette skulle gå greit, sjøl om jeg som regel sliter i begravelser. Samme hvor mye/lite jeg har kjent avdøde, har jeg brutt sammen - mange har vel spekulert; hvem er denne damen som holder på og gå i oppløsning der borte?

Akkurat, der er jeg. Men nå tenkte jeg at jeg må "skjerpe meg" siden det var barnas første deltagelse i begravelse. Følte meg rolig - helt til vi hadde satt oss. Jeg har aldri sittet på første benk før - sjøl i farfars begravelse gjømte jeg meg langt bak. Her var det ingen vei utenom, her satt jeg med full utsikt til kiste, blomster og lys. Ufattelig vakkert. Og mere skal ikke til.

Organisten begynte med spill til meditasjon før ringing og preludium. Dermed var jeg i gang, tårer og snørr rant i strie strømmer, mens jeg satt stille og bare lot det skje og tørket unna med papirlommetørklær i fleng. Av erfaring så vet jeg at det går ikke å stoppe tårene likevel. Mannen min satt og holdt meg i handa, litt bekymret, tror jeg.

Minstegutten satt på andre sida av meg og bladde i programmet. De siste dagene hadde vi pratet mye om hva som foregår i en begravelse, så han var rolig. Vi hadde til og med øvd på salmene i morges. Der gjorde jeg en stor oppdagelse, forresten;

Vi oppholder oss på øvingsrommet, jeg ved pianoet og han ved siden. Jeg blar fram "O bli hos meg", synger og spiller gjennom første vers. Så skal vi prøve å synge sammen - hvorpå gutten synger gjennom hele greia nesten feilfritt. Jøss, tenker jeg - har han også fått "det"? Jeg har i motsetning hatt elever som har strevd med enkle, korte strofer.
Sønnen er 12, han vil lære mer. Det skal han få. Takket være oldemor som er død, fikk jeg oppdage dette.

Det var et usedvanlig menneske vi skulle ta farvel med - et langt og aktivt liv, med påfølgende sykdom, demens og smerter. De siste to ukene ville hun verken spise eller drikke - "orker ikke..." Hun ville kvile. Og det fikk hun, uten dramatikk og kamp på slutten. Det følte som en lettelse, og derfor trodde jeg resten også ville gå greit.

Vel, presten holdt en vakker minnetale, sønnen satt ved siden av meg og sang, der var gleden opp i alt det triste. Jeg slappet av og tenkte "dette går da bra, det". Så skulle bærerne gå fram, mannen min, svigerfar, svoger osv. Resten av oss i prosesjon etter kista, kirka var full, men jeg torde ikke møte blikket til noen. Da organisten satte i gang med "Jesu Joy of Man's Desiring" av Joh. Seb. Bach, var jeg i gang igjen...Masse snørr - og veska var allerede full av vått papir.

Barnebarn og oldebarn la hver sin rose på kista før den ble senket ned i jorda. Da kunne jeg ikke holde igjen, og ble stående som en skjelvende geleklump - enset ikke hvem som sto rundt meg og såg - og jeg ga forresten blaffen. Det er lov å gråte i begravelser, hadde jeg sagt til min sønn. Likevel så opptrådte mange av familien skremmende behersket, slik at jeg nesten begynte å skamme meg. Men bare nesten - for jeg har rett til å felle mine egne tårer.

Jeg var ferdig med selve sorgen for lenge siden, fordi mennesket ble så sykt og ble liggende - det var vondt å se. Som sagt, da det var slutt, var det godt.

Jeg kjenner med meg sjøl at det er ikke på grunn av tap, sorg og savn jeg gråter i begravelser. Det er selve situasjonen, handlingene, synet av barn som legger blomster på kisten, salmene, blomstene, alle inntrykkene som overvelder meg. Og jeg er ustoppelig, sminke kan jeg bare glemme, jeg blir ikke noe vakrere syn etterpå for det. Illrød i trynet og en voldsom "toddy-nese"...

Og minnesamvær etter jordfestelsen er både ok og veldig slitsomt. Jeg blir alltid sulten etterpå - men blir ganske forvirret når jeg skal hilse på folk jeg burde kjenne, men som jeg ikke husker. Jeg peisa på med paracet, og heldigvis måtte vi dra tidlig og takke for oss, for mannen skulle rekke et fly.

Nå har jeg vrengt av meg hold-in-strømpebuksa (auau), fått på meg stygg joggedress og sitter i sofaen med en kald øl.
Været er fantastisk.
Jeg minnes med glede.
Og jeg lever i øyeblikket.

Nytt fra skogen...

2008-04-18T04:09:00.000-07:00

I dag observerte vi grunneier og en byggentreprenør på befaring der skogen har vært. Ser ut til at de tenker på utbygging. Jeg er ikkkke spesielt happy for at det eventuelt skal kjøres gravemaskiner og annen tung transport rett forbi ytterdøra og gjennom gårdsplassen min. Det er nemlig nødvendig for å komme til. I tillegg må garasjen flyttes.

Dette kommer ikke til å bli hverken enkelt eller billig for vedkommende som har tenkt å lage boligfelt av skogen...Og det er ikke sikkert planene vil bli godkjent en gang. Det er det jeg håper på, sjøl om vi vil ha rett til kompensasjon. Jeg er vanligvis veldig tilpasningsdyktig, men får angst av tanken på muligheten for at en så drastisk forandring kan oppstå. Det var så godt å flytte hit pga å bo så usjenert til, med skogen rett ved ytterveggen...gjennomgangstrafikk, byggeperiode, støy og uro...og uvissheten om hva slags naboer man eventuelt vil få.

Vel, får vel ikke ta sorger på forskudd - det sier jeg til meg sjøl stadig vekk, men i dag ble jeg nok virkelig satt ut for et øyeblikk. Og nå er jeg urolig inni meg.

Men faen, ting skjer ikke uten kamp - beware!

Vårslapphet?

2008-04-17T00:53:00.000-07:00

Sola skinner fra blå himmel, småfuglene synger fint og høyt utafor vinduet. De høres ganske så hæppi ut. Ute i hagen begynner det å dukke opp en del fint, og annet som jeg ikke setter like stor pris på. Tåler å se løvetann altså, det er brenneslene som er utfordinga. Og jeg sitter her som en annen sofagris og kjennnnner på at jeg har vondt i hodet. Burde vel strengt tatt holde meg unna pc'n, men er så selskapssyk...

Jeg tenker mye for øyeblikket. Knakingen i kjeven har ikke gitt seg siden operasjonen i vinter - jeg mister motivasjonen når det gjelder sangen, som er hovedinstrumentet mitt. Jeg bruker en del tid på korarrangering og pianospill for tiden. jeg sørger litt over begrensningene jeg har fått pga operasjonen - som egentlig skulle ha økt volumkapasiteten min. Faen! Jeg har fått noen øvelser av tannlegen min (ikke vedkommende som opererte, der setter jeg ikke beina en gang til), om øvelsene vil hjelpe gjenstår og se. Jeg forsøker, om ikke annet.

Klagepost i dag, og det hjelper meg egentlig ikke stort. Kanskje jeg skal finne en kiwi og trøstespise litt. Ønsker the superbloggers en fin dag. (Om du lurer på hvem som er en superblogger, så er det nok deg:))

Dørstokkmila

2008-04-06T03:45:00.001-07:00

Rompa har vært utrolig tung i det siste - seint i seng, tidlig oppe, og så kommer trøttheten sigende ut på dagen. Gode forsetter om mosjon pulveriseres når jeg finner sofaen, kaffekoppen og slår på tv'n. Sånn som i dag...

I går derimot, tok jeg med kaffekoppen ut sammen med bikkjene, labba 100 m fra ytterdøra og satte meg på en palle i det som var skog i fjor. Bikkjene snuste rundt mens jeg så utover snauhogsten med sorg. Det er ikke et vakkert syn.

Her sto det høyreiste grantrær over en mørk, spennende skoggrunn. Det var lekeplass for unger i generasjoner, barnehagen i nabolaget fikk labbe over tomta vår for å komme seg til "eventyrskogen", som de kalte det. De spiste matpakker der inne, i ly for vind og regn.

Vittig - folka har latt fuglekassa stå tilbake, som om noen vil bosette seg der nå. Småfuglene er blitt færre på fuglebrettet, ikke et ekorn i sikte...her bodde det i tillegg både rev og grevling.

Når leges sårene?Vel, frisk luft gjorde seg i alle fall, for både meg og vofsene...
"- Kan jeg få resten av pølsebitene du har i lomma di?"

Skjellsord

2008-04-04T03:08:00.000-07:00

Jeg blir stadig forundret over språkbruken blant barn/ungdom i dag. Jeg som halvgammel kjerring har selvfølgelig ikke glemt fjortis-språket mitt - men jeg innbiller meg at det er hakket grovere i dag. Som tenåringsmamma får jeg høre litt av hvert.
Altså -jeg roper "FAAAAAEN!!!!" når jeg mister en hammer på tåa jeg også, men om ungene hører det, er jeg snart med å si "unnskyld, jeg fant ikke et bedre ord i farta"...enkelte ord er så innarbeidet at de bare fyker automatisk ut av kjeften min...

Daglige slanguttrykk som "du ruler", "helt konge", "seff", "lol" tåler jeg godt. Det jeg har problemer med å akseptere er ord og uttrykk som min 13-årige sønn og andre hører/bruker;

Din homo!
Hore!
Du suger!
Tard!
Jeg skal drepe deg!
Bitch!

Er jeg prippen, eller det helt ok at ungene slenger disse ordene rundt seg som en helt hverdagslig sak? Jeg er klar over at språket forandres over tid, det er vanskelig å unngå. Men hvor går grensen?

Ny dings

2008-04-03T13:46:00.000-07:00

Jeg er så glad i duppeditter, og har bestilt ny leke/arbeidsverktøy!! Nå venter jeg bare på pakke i posten - Jesss!

no føkk no trøkk :)

2008-04-03T00:01:00.000-07:00

Ja, freden har senket seg - noen møtte seg sjøl i døra og ble fornærma, andre skjønte ikke poenget. Jeg sitter her i kosekroken min og har bare fått positiv respons fra indre krets i undergrunnen - muligens fordi jeg ikke har nevnt spesifikke bloggere. .. kanskje det var smart av meg, eller feigt?

Jeg ramler nå innom disse "blogge-trollene" innimellom, men avstår fra å kommentere. Det funker ikke for meg, forsvinner i mengden uansett. Og så var det de fiktive bloggene da... Min mening er at det er usmakelig at bloggere opererer under flere nick og falske profiler. Men er det til å unngå? Nix, og jeg har vært naiv - men føler meg ikke dum.

Jeg kommer til å finne andre bloggere der ute som deler. Verden er full av flotte mennesker, jeg leser både hos personlige "strikkebloggere" og andre som har noe å melde. Ikke alltid jeg tar meg tid til å kommentere, men kommer ofte tilbake og følger med.

Det er ikke alltid opprør fører til stort, men det setter i alle fall sine spor. Jeg er fornøyd. Nok om det.

Det er vår, mine venner!!!

Ha en fantastisk dag!

Giddalaus ...

2008-04-01T13:02:00.000-07:00

Livet i Bloggeby (Fuck the system episode 7)

2008-04-01T10:45:00.000-07:00

Livet går sin gang, de små ting blir schvære greier, og ord for dagen er:

JA TIL NEI, OG BORT MED VEKK!

Her er en av mine største favoritter, sjå og les;

Day after day, they send my friends away to mansions cold and grey. - To the far side of town, where the thinmen stalk the streets, while the sane stay underground

Day after day, they tell me I can go, they tell me I can blow to the far side of town - where it's pointless to be high, 'cause it's such a long way down.

So I tell them that I can fly, I will scream, I will break my arm. I will do me harm. Here I stand, foot in hand, talking to my wall, I'm not quite right at all - am I?

Don't set me free, I'm as heavy as can be. Just my librium and me, and my E.S.T. makes three.

'Cause I'll rather stay here whith all the madmen than perish whith the sadmen roaming free. And I'll rather play here whith all the madmen - for I'm quite content, they're all as sane as me.

(Where can the horizon lie when a nation hides its organic minds in a cellar...dark and grim. They must be very dim)

Day after day they take some brain away, then turn my face around to the far side of town. Then tell me that it's real, then ask me how I feel.

Don't set me free, I'm as helpless as can be, my libido's split on me. Gimme some good old lobotomy....

FUCK THE SYSTEM, DEL 4

2008-03-31T11:37:00.000-07:00

Jeg hiver meg utpå i mitt deilige selskap, den gode Anja startet noe riktig skummelt her i bloggeby... Betty heiv seg på med utfyllende instrukser, Buster sørget for parolen - og Sexy Sadie har kommet med en veiledende guide til bykartet - nyttig informasjon for de som vil bruke tid på og lese ord.

Ord, ja...så utrolig mange bruker lassevis med sorten uten å ha stort å fortelle. Det er gjerne også de som snakker fort, høyt og lenge. Ofte er det umulig å komme med innspill - enten blir man avbrutt eller fullstendig oversett. Jeg har ikke bråkt så mye gjennom tidene, ble gørrlei av de kvasi-intellektuelle som strør rundt seg med fremmedord og flagger sitt monopol på sannheten. Jeg holdt på og mista motet fullstendig da jeg sneik meg rundt som tilfeldig ferskis i bloggeby, retningssansen min er ikke god, og jeg har det med å rote meg bort.

Heldigvis fant jeg noen gode sjeler her som deler og ser. Det er på grunn av dem jeg bor her fremdeles - i gæli kant av byen. Jeg har aldri vært av de "fine", og var nok tidligere også en av de ungdommene som bestemora mi advarte meg mot. Faren min nektet meg hjelp fordi jeg ikke ville gå i skjørt, slik som hans kollegers prektige døtre... *humre*

Sjekk videoen som Betty la ut på bloggen sin her forleden. Fra 80-tallet, ei tid for de vellykkede. Den søte, flinke jenta som argumenterte for at "alle måtte jo finne sin plass på rangstigen", eller noe sånt. Jah, så velmente ord fra vestkanten. Og så er det jaggu meg sånn fremdeles!!?? Og så her - i bloggesfæren? Pop-eliten mangler folkeskikk, om fasaden og layouten er aldri så schtiiilig, same shit, same wrapping.

Mulig du som besøker meg her inne syns jeg har en drittblogg, bare fordi jeg skriver om meg og mitt - som om det er interessant for deg? Men ærlig talt, jeg orker kanskje ikke å lese dine kilometerlange poster fulle av tomme ord heller...

Lady Keira, taxibabe og rocker - jeg vil gjerne at du skriver del 5 fra undergrunnens bloggere...

Ferieeee - kom tilbakeeee...

2008-03-25T02:24:00.000-07:00

Da er det slutt på påskeferien, og jeg furter litt fordi jeg syns den burde vart noen dager til. Noen dager for å leve fullstendig i nuet, uten tanke på dagen etter. Jeg har ikke hatt det sånn på veldig lenge, kan faktisk ikke huske om det noen ganger har kjentes på denne måten til de grader.

Dagen i dag, fylle den med hva jeg vil og syns er viktig - og i morgen er i morgen. Jeg har ikke kjent noe stort behov for å blogge, derfor har jeg latt være. Uten dårlig samvittighet. Herlig.

Jeg har stått opp tidlig om morgenen, hatt en deilig stille stund for meg sjøl, holdt meg innendørs i kulda med fyring i peisen. God og rolig hjemmepåske, med andre ord. Helt rart hvor freden har hersket blant oss i her i huset, ingen heftige krangler ungene i mellom - de har gjort ting sammen, lagd vafler og kost seg på egen hånd. Hybeljenta har vært hjemme noen dager, eldstesønn har farta litt på isfiske, kompisovernattinger vekselvis med kvelder i sofaen sammen med oss andre.

Ungene kommer til å forlate redet alle sammen i løpet av noen år, det har jeg begynt å tenke på. Så da får jeg ha best mulige dager med dem den tida de bor heime. Litt rart å tenke på at med tid og stunder kommer gubben og jeg til å bo alene her i huset...og noen ganger kjennes det sånn allerede. Litt fint, det.

Jeg ønsker meg tid, det skal jeg sørge for å skaffe meg mer av. Både tid til å komme seg over vonde kneiker, men også tid nok til å kunne surfe maksimalt på oppturene. Tid til å kjenne at jeg gjør en god jobb. Jeg vet jeg er dyktig i faget mitt, men tempoet er noen ganger så høyt at jeg ikke får tid nok til å la gleden over framgang få leve i meg noen ekstra øyeblikk.
øyeblikk.
øyeblikk.

Jeg skal på jobb i dag, skal forsøke å la feriefølelsen få fortsette.
Det er forresten jeg som har malt tulipan-bildet ovenfor :)

Sexy påske

2008-03-18T02:36:00.000-07:00

Jeg ønsker dere alle ei sexy god påske -
Kos dere med denna her - snadder. Jeg sliter med å overbevise mine kompiser om at Steven Tyler er sexy, men de er ikke enig, hehe. Det driter jeg i. Slafs.
Enjoy:

Opptur og Nedtur

2008-03-02T07:07:00.000-08:00

Hehe, ikke misforstå overskrifta - jeg har vært på skitur i dag sammen med yngstemann og gubben. Årets første, og gjett hvem som satte utfor og hylte "Hjælphjælphjælp, herregudherregudherreguuuuud" hele bakken ned...men sto! Ramla på flata etterpå da...

Rompa er litt frossen ennå, men middagen står i ovnen - bakt torskefilet med soyasaus, dillfrø, pepper og sitron. Fullkornspasta med masse grønn spinat i, dampet broccoli og ratatoille attåt. (Hoi, nå mangler det bare bilde, så begynner det å ligne en Betty-post.)

Skikkelig nedtur:

Velsignet god søndag.

"UT AV SKAPET"

2008-03-01T02:44:00.001-08:00

Ble litt utydelig teksten her, men håper det er lesbart...God lørdag.

Herlige 80-tallet!

2008-02-29T01:49:00.000-08:00

Året er 1986, jeg gikk på folkehøgskole - og var råstilig på håret - syntes jeg sjøl...joda, det var da ikke så ille...

22 år etter ser jeg sånn ut...say no more!

syyyyk...huff altså!

2008-02-27T11:36:00.000-08:00

Kjente i går at ikke alt var som det skulle..hoven tunge, smerter på høyresida inne i munnen, vondtet spredde seg ut i øret. Vondt å svelge og snakke. Det ble legetur i dag igjen, følte meg litt sånn hypokonder da jeg ringte. Fikk beskjed om at det sikkert bare var et halsvirus, men de skulle ta en prøve for sikkerhets skyld.

Streptokokkene har inntatt kjeften min, og jeg har fått en hestekur som skal jage dem vekk. Nå har jeg peisa inn på noe paracet, og jeg har nettopp klart å innta dagens første måltid - en rosinbolle. Hipp hurra! Må bli bedre til helga, ellers blir det ikke nå artig!

Jeg var på mammut-salg i går og kjøpte meg en femårs-dagbok. Håper jeg klarer å følge opp skrivinga der også. Lite plass å skrive på, det blir vel mest om vær og vind og den første hestehoven:) Men da kan jeg jo blogge litt her inne om andre ting.

Så øsker jeg meg sjøl riktig god bedring, og er kvikkas i morra!