Stedet mitt

Jah! Jeg har produsert noe igjen! Endelig!

2008-07-06T11:05:00.003+02:00

Ikke det helt store, men herregud, det er sommer og varmt og jeg har det fryktelig travelt med å holde kontroll på alt som skjer i TdF.

Jeg fikk i en av kommentarene i denne bloggen et tips om å bruke alpakkasokker på lange dagsetapper, og da jeg skal ut på en ganske lang fottur i sommer/høst er jeg jo bare nødt til å teste dette ut. At alpakkasokker ikke akkurat utmerker seg med slitestyrke gjør ingenting, holder de noen etapper så er kan de gjerne være full av hull når jeg kommer hjem. Altså:

Jeg planlegger dessuten litt framover og har kjøpt garn til Mari Lenes pulsvanter. Hun ønsker seg disse i to forskjellige rosafarger. De lilla er strikket i Rowans Kid Silk Haze, og jeg ønsket i utgangspunktet å strikke disse også i dette nydelige garnet, men har ikke funnet de(n) riktige rosafargen(e). Så nå skal jeg prøve ut Kittens Kid Mohair i stedet:

Tour de France dessert

2008-07-06T10:30:00.004+02:00

Jeg bestemte meg for å dele oppskriften til denne nydelige desserten, og som skrevet tidligere så har vi som tradisjon å spise denne under første etappe - eller som tidligere år; prologen - av Tour de France.

Oppskriften er delvis min egen og delvis fra restaurant & bar Es Port i den lille fiskelandsbyen Fornells nord på Menorca. Dit kjørte jeg sammen med Piero en sommerkvled i 1985. Vi skulle egentlig spise hummer, men det tror jeg ikke vi gjorde likevel av en eller annen grunn. Om jeg ikke husker hovedretten, så gjorde desserten såpass inntrykk at jeg etter beste evne forsøkte å kopiere den vel hjemme i Norge. Om det er nøyaktig lik vet jeg ikke, men god er den i hvert fall!

Tour de France dessert (4 posrjoner)

3 dl. kremfløte
2 ts. sukker
1 ts. vaniljesukker
8-10 ss. bær
8-10 kiwi
Flytende akasiehonning

Stivpisk kremfløte sammen med sukker og vaniljesukker. Skjær opp friske bær hvis de er store som f.eks. jordbær og la frosne, tinte bær renne av seg. Legg et par spiseskjeer bær på hver tallerken. Dekk så denne lille haugen av bær med stivpisket krem og form til en halvmåne. Skjær kiwi i tynne skiver og dekk hele kremhaugen med kiwiskiver. Hell så den flytende honningen i en tett spiral over det hele. Skal desserten stå i flere timer før servering, så vent med å helle honning over til ca. 15 minutter før. Enjoy!

Tour de France 2008

2008-07-05T09:11:00.005+02:00

WHEEEEE! Det er 5. juli! Det er 5. juli! Det er 5. juli og det begynner i daaaag! WHEEEEEEE!

I tre hele uker skal jeg gi meg fullstendig over og la dette storslagne eventyret beruse og bergta meg, overta sjela mi og fange meg inn i en boble av manisk entusiasme. Hvor alt annet i livet blir digresjoner og hvor dagene består av tv-sendinger, sykkelnyheter, sykkelblogger, sykkeldiskusjoner på nett og utenfor, tidlige morgener (enda tidligere morgener) fordi du må oppdatere deg på alle 27 sykkelsidene før du går på jobb og lange, nydelige ettermiddager i godstolen med beina på bordet og hjertet i halsen. Ja, det siste under spurtene som er vanvittig nervøse den første uka av touren, og under de halvsprekkende utforkjøringene som bedrives nedover fjellsidene i Alpene og pyreneene. Det begynner i daaaag! WHEEEEEEEE!

Dansk tv2 begynner sendinga allerede kl. 11.00, Norsk tv2 starter en time seinere. Eurosport sender selvsagt også, greit å ha zappe-backup under reklamepauser. Vi - det er Anja og jeg - skal lage den tradisjonelle lapskausen og den like tradisjonelle kiwi/krem/honningdesserten og nyte at dette bare er begynnelsen på det heftige sykkelsirkuset som går under navnet Tour de France.

I daaaag!

Svineri i det grønne

2008-07-05T07:54:00.006+02:00

Svinene er på sommerbeite. Nå når det er så fint, varmt vær blir de sluppet ut i innhegningen sin hver dag. Dette er stort! De pludrer og klukker til seg selv og hverandre, spesielt Lille Svin er særdeles pratsom av seg. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg tippet han prøver å mase seg til sex, men da han aldri har brydd seg med å innhente noe samtykke fra Ikke Fullt Så Lille Svin tidligere, så er det lite sannsynlig at han helt ut av det blå har begynt å ta slike hensyn.

Yækkk, mamma, kom og se i pannen til Ikke Fullt Så Lille! ropte Julia for en tid tilbake. Han så ut som han hadde vært litt uheldig med dagens styling, eller at han bare hadde nok hårgelé til en hårtust midt i pannen. Lille Svin har aldri vært så nøye med framme, bak og sidelengs og sånt.

Men altså, svinene er på sommerbeite for tida. De er hypre, de er glade og de er brrrunstige så det holder. Selv den stoiske etemaskinen IFSLS blir tydeligvis påvirket av heten og sola og glimter til med noen få klønete forsøk på å tilfredstille kjødets lyst. Da kviner Lille Svin høye protestlyder, klukkingen går over til rasende kjeftelyder og han vrir seg som en mark under alle 1,3 kiloene til overgriperen. Ikke Fullt Så Lille Svin skjønner når overmakta har talt. Han klatrer som regel resignert ned fra det rasende vesenet under seg og fortsetter det store etegildet.

Og Lille Svin er like dyktig i angrep som han er i forsvar. Nå skal det sies at han ikke på langt nær møter en sånn massiv motstand som han selv oppviser under Ikke Fullt Så Lille Svins klønete tilnærming til sex, men det hadde da heller ikke nyttet. Bare IFSLS forflytter seg aldri så lite seg under akten - han pleier selvsagt å spise mens seansen står på - så blir Lille Svin umiddelbart hysterisk rasende og kjefter han huden full.

Selv Ikke Fullt Så Lille Svin...

...er preget av denne løsslupne årstiden

Min tur! Min tur!

Høh. Det holder nå

Holder? As if! *fnys*

Ser deg nok! Bare ikke prøv deg!

Lille ADHD Svin blir lett distrahert

Hah! Gotcha!

Full kontroll

2008-07-02T06:19:00.003+02:00

Ny dag, nye gleder og en fin gul sol på himmelen!

Jeg våkner av meg selv og ser at klokka er "stå opp-tid" om fem minutter.

Gå på do, dusje, pusse tenna
Lage niste, koke kaffe
Bære ut søppel - det er onsdag
Lage fruktsalat m/vitamindryss til små svin
Fóre svin med høy, kraftfór og salaten - virker de litt fjerne i dag? Varmen?
Sjekke klokka - kvart på
Lese nyheter på nett - logger av fem på

Tar bilen i dag da jeg skal handle mange tunge grønnsaker til lørdagens tradisjonelle Tour de France åpningsmiddag: lapskaus og det som Anja kaller honningdessert. Pluss at jeg skal hente den nye Osprey-sekken min hos Platou! Wheee!

Lite trafikk
Sola holder en noe overdrevet østlig retning
Klokka i bilen viser 6.02 - trodde jeg hadde husket å stille den fram?

Så sitter jeg her, da. Kl. 6.29. På jobb. En time for tidlig ute. Det er nå så sin sak, jeg er morgenfugl og synes i grunnen det er helt greit å begynne på jobb litt over kl. 6. Men at jeg har sjekket tre forskjellige klokker uten å ha fått med meg riktig tid, se det er litt av en bragd.

Selektiv fokusering er når man bare ser den lange viseren på klokka.

Somethings never change - om å pushe grenser

2008-07-01T10:13:00.004+02:00

Da jeg var 3-4 år klatret jeg opp på ei kiste som sto i stua. Så hoppet jeg ned på golvet. Dette var så morsomt at jeg måtte gjøre det flere ganger. Jeg hoppet og hoppet og hoppet.
Kanskje var det mer spennende å hoppe fra kaminen? Det var det definitivt. Jeg hoppet og hoppet og hoppet. Jeg var verdensmester. Å hoppe sidelengs fra kaminen var sikkert enda gøyere. Jeg hoppet sidelengs. Og brakk foten.

Jeg er 54 år gammel, og for tre uker siden kjøpte jeg ny sykkel. Jeg har ikke syklet særlig mye de siste tretti år. Sykkelen er fin og blå og det er gøy å sykle. Når jeg skal opp på fortau og det ikke er skrådde overganger gjør jeg et lite hopp med sykkelen, og vips så er jeg på fortauet. Hopp, hopp.
Etter noen dager sluttet jeg å bruke de skrå overgangene. Jeg er verdensmester. Selv høye fortausekanter klarer jeg nå å bykse meg opp på. HOPP! Jeg sykler på veien i regnet og tenker at jeg vil sykle på fortauet i stedet. Fortauskanten er høy og det vil sikkert være morsomt å forsere den sidelengs. Med tunga som styrepinne tar jeg sats og hopper opp og sidelengs på én gang med sykkelen. Jeg har skrubbsår på hender og knær og stort blåmerke på leggen.

Man lære absolutt ingenting den andre gangen man blir sparket av et esel.

Olalia 28.06.08

2008-06-29T13:10:00.008+02:00

Igjen var det Lillian og jeg som la ut på tur. Det er et par år siden jeg var på Olalia sist, og for Lillian sin del var det første turen opp sommerstid. Vi skravlet noe sinnsykt på vei innover, og hadde nettopp passert Ølen da hjernet plutselig scannet inn gule refleksvester og mørkkledde vesener litt lenger framme. Et mørkt erme vinket oss inn til sida. Et øyeblikk klarte jeg å holde håpet intakt om at dette bare var hyggelige Røde Kors-mennesker som ville ønske folk en god ferie og dele ut roser.

DIGRESJON
Det var litt av en fart! Politimannen så streng ut.
*hikk* Hæ? Jammen jeg kjørte da ikke fort?! Dette var mer et instinktivt forsvar enn et saklig argument. Sannheten var at jeg ikke ante hvor fort jeg hadde kjørt.
He he, jeg bare tulla. Sa Politimannen.

Uuæææ! Det skulle ikke være lov! Tenk om legene hadde oppført seg sånn; Jøss, du har pådratt deg den mest dødelig formen av ebola!
For å så: Ha ha ha! vart du skræmt no? Bare tulla!

Neida, jeg hadde ikke kjørt for fort, bortsett fra de siste 20-30 metrene da jeg svingte inn til siden. Og det var no problem. Et noe større problem var det at han ville se førerkortet. Joda, jeg hadde for en gangs skyld husket å stappe det ned i den lille lomma på tursekken, det var ikke det. Det at jeg ikke følte meg helt vel til mote skyldtes at førerkortet ikke helt holdt mål rent ..eh..skal vi si..kvalitetsmessig. Neida, jeg hadde ikke skrevet handleliste i det sånn som jeg gjorde i det forrige passet mitt, det var bare litt vanskelig å se hvem som var den rettmessige eieren til dette viktige dokumentet. Det var vanskelig fordi bildet hadde falt ut for et ukjent antall år siden. Noe som kunne komplisere saken var at personnummeret også var feil. Med ett siffer. Jeg har alltid tenkt at det ekstra personnummet kan være kjekt å ha. man vet jo aldri, plutselig kan jeg befinne meg i en aldeles fryktelig situasjon, en situasjon som krever drastiske avgjørelser som f.eks. et bankran. Eller et togrøveri. Da kan det være jævlig greit å ha en ekstra identitet.

Her er det noe som mangler! Sa politimannen og viste meg siden hvor bildet hadde vært for hundre år siden.
Åh? Hvafornoe?! Er det ikke bilde??!!! For en føkkings overraskelse.

Nuvel, med en vennlig oppfordring om å stikke innom biltilsynet med et oppdatert bilde slapp jeg flere nervepirrende opplevelser fra den kanten. Han oppdaget ikke feilen med personnummet. Jeg kan fortsatt rane banker. Kjærlig hilsen Bonnie Parker.

DIGRESJON SLUTT

Vi kjørte til Oppheim, parkerte Atos'n, gikk på do og la i vei innover mot Olalia. Noe særlig stigning er det ikke her, det aller meste av høydeforskjellen er faktisk unnagjort før parkeringsplassen. Det er en vedlig avslappende tur, fine stier som er veldig godt merket enten med varder eller med med røde T-er, ofte begge deler. Turistforeninga har også lagt ned et anseelig stykke arbeid med å legge planker over våte partier, lage små broer og i det hele tatt legge forholdene godt til rette for vandrere:

Turen inn til hytta tok mellom 1,5 og 2 timer, vet ikke helt nøyaktig. Det var ingen mennesker på hytta, og vi benket oss ute på den svære terassen og gnafset i oss nista. For noen er det selve matpausen som er høydaren ved turgåing, det er belønninga for å ha trasket i vei kilometer etter kilometer og matpausen skal helst s-t-r-e-k-k-e-s ut i det uendelige. Lillian er grei sånn, hun dveler ikke i utrengsmål etter at maten er slukt, selv om hun hardnakket nektet å forflytte seg før hun har svelget siste biten. Ikke at jeg pisket henne opp fra trebenken, men jeg har vissnok et meget talende kroppsspråk når jeg blir utålmodig. Høh. Men ok, jeg må bare innse at ikke alle foretrekker å tygge geitostskivene sine mens de går.

På veien tilbake fikk jeg den glimrende idéen å bedrive eksponeringsterapi i forhold til Lillians lille snev av høydeskrekk. ja, hun hadde sikkert vært enig selv også, hvis hun hadde blitt spurt, mener jeg. Men det ble hun ikke. Spurt, altså. Poenget er å bjeffe ut ordre fort som faen sånn at offeret ikke får tid til å tenke seg om. Gjør det, gå dit, bøy deg fram, reis deg opp, gå helt ut på kanten...kjuppkjuppkjupp..HOPPLA! På den måten faller det ikke offeret - som denne gangen var Lillian - inn å protestere. Og terapien var overmåte vellykket:

Ake seg litt fram? Ja?

En noe stiv positur

Hmm, dette går jo faktisk bra

Opp og stå
riktignok på skjelvende bein

En ny og helbredet Lillian! Halleluja!

Vi hadde en veldig hyggelig tur med flust av barnslig fjolleri, godmodig mobbing og de vanlige meningsutvekslingene om viktige og ikke fullt så viktige ting. Slenger på noen flere bilder av naturen og sånn:

Tur til Lammanuten 631 moh 15.06.08

2008-06-29T11:46:00.011+02:00

En lenge påtenkt topptur var Tysværs høyeste fjell, Lammanuten. Denne gang var det Lillian og jeg som dro avgårde en søndag i juni. Værmeldinga var so and so, men det er rart med det; en antydning til sol på disse værkartene og optimismen trigges umiddelbart. Nå er det jo ikke så altfor ufyselig å gå tur i sommerregn heller, men når det gjelder toppturer er det unektelig en ekstra bonus å kunne nyte utsikten etter mer eller mindre strabasiøse stigninger. Så får jeg heller være uten den uværstreninga som skulle herde meg til møtet med et potensielt uvennlig klima i et høstlig Nord-England. Dessuten tror jeg det blir en skikkelig indian summer i England i år. Den beste på 300 år.

Stien opp til Lammanuten er veldig fin og går gjennom et meget variert terreng, og den er også variert mtp høydeforskjeller; Jevnt opp - utflating - bratt- utflating - jevn stigning osv. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Skog, lyng, myr, skog, fjell, gress. For meg som får kick av stadig vekslende terreng er Lammanuten virkelig en favoritt.

De som ennå ikke er drittlei av utsiktbildene i denne bloggen: Klikk og det skal åpenbares!

På toppen

Vi var i ferd med å ta fatt på den siste halvtimen da været snudde. Det ble veldig mørkt, og regnet begynte så smått å dryppe. Ut fra himmelen å dømme så det ut til at et kraftig regnvær når som helst kunne bryte løs, men utrolig nok holdt småregnet seg ganske stabilt mens vi vandret den siste biten nedover mot parkeringasplassen.

Det var først da vi hadde satt oss i bilen og svingte ut på veien at regnhelvete begynte å slå ned. Snille værgudene som lot oss gå i fred ned til bilen!

Legba: Thanks man! :)

Hverdagsmagi

2008-06-08T18:51:00.003+02:00

Enda et par baby booties, disse i rosa og med en personlig vri ved at jeg har strikket vrangbord i stedet for å ha knapper og knapphull. Mønsteret - minus den lille vrien min - er Randi K Design, garnet er fremdeles Rauma Finull, pinner nr. 6 og "bootiene" er tovet på 40 grader.

Voila!

Sommerblues

2008-06-08T07:42:00.008+02:00

Jeg liker regn. Når det regner er det ingen som lager regler for hva man skal spise, drikke, gjøre eller hvordan man skal oppføre seg. Man kan egentlig gjøre hva som helst uten at noen hyler opp om hva som er upassende aktiviteter. Selvsagt finnes det regnværstabuer, i hvert fall for voksne mennesker, man ruller seg f.eks. ikke i søledammer eller hopper naken på trampolina i sommerregnet. Vanligvis.

Når det er sol derimot, da dukker dette forskrudde regelverket opp. Når det er sol skal man sitte ute. Man skal rigge seg til på terrassen i livsfarlige baden-baden stoler, man skal lese bøker i baden-baden stolen og man skal nippe til iste, sitronvann eller noe annet kaldt og hikkefremkallende som man plasserer på baden-baden bordet til høyre for baden-baden stolen. Smoooothies, kanskje.

Ikke nok med at man skal sitte der som en fjott, man skal i tillegg nyte tilværelsen. Og gi høylytt uttrykk for det. Si ting som: Åh, er det ikke deilig!, Nei se, hvor flotte rosene er i år!, Åh, for en vakker liten veps! ÅHH! Innimellom hikkinga.

Deilig my ass.

Ja. Så sitter man der da. I baden-baden stolen sin. Ser ut over land. Ser ut over vann. Leser noen setninger av Margit og de gode hjelperne, ser på rosen og vepsene og smooooothien. Dagdrømmer om sludd og slaps og adventstid. Repeterer alle versene av Musevisa inni seg for å få tida til å gå. Hikk.

Om sommeren går man på stranda. Man bader og soler seg. Noen bader om vinteren også, russere og finner f.eks., det er nok et uttrykk for disse menneskenes melankolske sjeleliv. Her i Norge går man på stranda om sommeren. Man nyter naturen, sanden, brennmanetene og småungene som bæsjer i vannet. Og av og til på land. F.eks. på badehåndkleet ditt. Og så hyler de. Hele tida hyler de. De hyler i vannet fordi det er kaldt, de hyler på land fordi det er varmt, de hyler når de blir smurt, de hyler når de blir brent, de hyler fordi de vil ha kjeks og de hyler fordi det var feil type kjeks. Mødrene snadrer. Med hverandre, that is, ikke med barna. De snadrer om barna til andre mødre. De maser på barna. Maser og kviner. Ikke for at de bryr seg så mye om dem, men for å signalisere til alle de andre mødrene at de gjør det. Bryr seg om barna, mener jeg. Om snadringa gir deg øreverk, så blåser den djevelske kvininga hjernen din ut. Og det er jo like greit. Hadde Gaustad hatt tilgang på kvinekor av denne kaliber i de harde 50-åra så kunne de spart på ishakka.

Og så skal der grilles. Utpå ettermiddagen når heten
riktig har satt seg i husveggene og terrasseflisene, og man er så klam i alle krokene sine at det damper, da er det tid for å stå over en heit kulegrill og slåss med dryppende fett fra et stykke død gris. For et paradoks; koser man seg foran tv'n med varm kakao på sånne sommerdager, så tror de fleste at det har tilta helt for en. Står man og svetter over grillen derimot, - og gjerne drypper over grillmaten også - og slafser i seg brent flintsteik med et euforisk glis, da avanserer man kjapt til det øvre normalområdet. Man blir nærmest übernormal.

Flintsteik, flintsteik über alles. Heil, meine kleine gris!

Og så er det ølet. Hvem pokker har bestemt at øl skal være iskaldt og sprudlende?! Jeg liker ikke kaldt øl. Jeg får hikke av det. Særlig etter den femte, sjette boksen. Sprudling er også noe dritt. Sprudlene formerer seg på veien fra boksen til munnen, og overskuddet setter seg i nesa. Av og til kommer de ut derfra også. Sprudlene altså. Jeg pleier å varme ølboksene mine på komfyren. Først åpner jeg dem, gjerne tre i slengen, så setter jeg dem på plata og skrur på svak varme. Jeg liker ølet mitt lunkent og flatt. Høvdingen sier jeg er en vandal, men høvdingen er tysker og hvem faen bryr seg om hva tyskerne mener. Etter 1945, mener jeg.

Denne sommeren skal jeg lage juledekorasjoner. Ja.

Ryvarden - Lyngholm - Ryvarden 1. juni 2008

2008-06-07T11:50:00.006+02:00

Dette er en tur vi har snakket om å ta i over et år. I og med at løypa ligger ut mot havet så var ønskeværet masse sol og lite vind. Og det var det denne første søndagen i juni. Vi, dvs. Inger, Lillian, Randi og jeg, parkerte ved parkeringsplassen et par km fra Ryvarden Fyr. Så gikk vi nesten til fyret, men tok av på stien til høyre like før minnesmerket over de omkomne i Sleipnerforliset. Turen gikk del langs sjøen og dels litt lenger inne, men i typisk kystlandskap med svaberg, stein, gress og lyng. Streng tatt gikk vi vel over et par myrområder også, men de var så tørre etter den lange perioden med varmt vær at myrulla knaste under skosålene. Et sjeldent fenomen her i vest! Turen tok fire timer med to innlagte pauser på ca. 10-15 minutter hver.

Jeg er i det late hjørnet, og gidder ikke laste opp enkeltbilder. Enjoy slideshowet: :)

Helgetur til Suldalsfjella 23 - 25 mai 2008

2008-06-01T07:38:00.016+02:00

Sammen med Hilde, Eli og hytteeieren herself, Gunhild, dro vi fredag ettermiddag avgårde til den rykende ferske hytta til Gunhild og Steeven i Suldalsfjella. Ja, også bikkjene selvsagt, det er deres hytte også må vite. Etter en umåtelig kronglete tur fram til hytta, - en tur som muligens hadde fortjent et eget blogginnlegg hvis jeg hadde hatt tid - som inkluderte laaaang ventetid, ei ferje som hang fast i ferjekaien, en plan B avgang ferjeleie & ferje, en plan C ankomst ferjeleie, (det var da vi måtte spørre folk som sto på kaien hvor vi var da vi kjørte i land!) atskillige mil som ikke var helt med i beregningen og at en tur som vanligvis tar 2,5 timer denne gangen tok 6. Sånn kan det gå, he he. Klokka var 23.30 da middagen var klar.

Hytta ligger bare så vakkert til, høyt og fritt og med den aller nydeligste utsikten. Den er også noe av det mest unike og særpregete jeg har sett, veldig gjennomtenkt og praktisk med mange fiffige løsninger. Og Gunhild og Steeven har bygget den helt på egen hånd. For et arbeid! Og for et vanvittig bra resultat!

Gratulerer Gunhild og Steeven!

Det er veldig bratt oppover mot hytta fra veien, så bratt at hvis man bærer sekk pluss endel annen bagasje så bøyer man seg automatisk godt fram for ikke "velte" bakover:

Naturen rundt hytta er typisk vestlandsk postkort-landskap: Snøkledde topper - vel, strengt tatt var det ikke bare toppene som var snøkledde denne helga i slutten av mai, det lå faktisk snøflekker like ved hytta også - irrgrønn bjørk og blå, blå himmel. Og nå man våkner om morgenen og står på badet og pusser tenna, så kaster man et blikk ut gjennom vinduet. Og ser dette:
Selskapet delte seg i to deler på lørdagen; Hilde og Eli foretrakk å nyte sola på terrassen mens Gunhild og jeg ville på tur. Vi la i vei videre innover i fjellet, fulgte elva fordi flere setre før vi tok av oppover. Her var det ingen merket sti, bortsett fra små mini-varder et par steder, og det hendte vi mistet den av syne. Særlig når vi måtte over snøpartier var det ikke like lett å finne stien igjen når snøen tok slutt. Etterhvert som vi kom opp i høyden ble det mer og mer snø, og ganske uframkommelig å gå til fots. Vi stoppet for en matpause i stedet og tuslet nedover igjen etter en stund. Noen bilder fra turen:

Søndag formiddag dro vi ut på tur i området bak hytta, altså på andre sida av elva. Da vi kom opp i høyden kunne vi se over til de stedene vi hadde gått dagen før:

Det er mye elg i området. Jeg er bittelitt ukomfortabel når det gjelder elg. De er så fordømt digre og olme og trampete. Og så ser jeg for meg at bare durer i vei. Går på med den særs krumme elgnakken sin og stanger og sparker i blindt raseri - eller nesten blindt, for elger er jo samtidig fryktelig målretta - fordi du har forstyrret den i et eller annet viktig elg-gjøremål. Jeg synes elgen er naturstridig. Den er et hov/klauv/tågjenger (stryk det som ikke passer) eller annen type ku-dyr, ikke et rovdyr, og bør oppføre seg deretter. Stå majestetisk bak et tre og bare se overbærende på oss, ikke nedlate seg til å gi oss noe mer oppmerksomhet enn et arrogant blikk. Til nød et lite fnys. Et lavt lite fnys. Vi så flere spor etter dette utilregnelige dyret; fotspor, møkk og senga dens:

Klumpen er som kjent ikke av de modigste her i verden, men det er rart med det; når flere angster kjemper om førsteplassen og minst to av dem kommer i konflikt med hverandre, så må nødvendigvis den ene overvinnes. Og selve überangsten, angsten for å bli forlatt, er langt mer skremmende enn ferister. Som har plassert seg på rundt 38 på Klumpens TOPP 100 liste:

det gjelder å psyke seg opp...og opp...og..opp

legg merke til bekymringsrynka i pannen

Turen hjem på søndag gikk noe kjappere enn turen opp, men ikke helt uten heftelser. Vi måtte stoppe noen ganger for å kjøle ned bremsene, de hang seg opp rett som det var. Og ventetida på sand var mye lengre enn vanlig, noe som på en eller annen måte hadde sammenheng med hendelsene på fredagen.

Komplett fotoalbum:

Suldal 23-25 mai 2008

Tur i byheiene med Janice 18. mai 2008

2008-05-31T09:18:00.005+02:00

Løypa: (se kartet over)
Kleivane - Anleggsveien - Svehaug - Bårdsheimvannet - Jøtnaheim - Presten - Krokavassnuten - Grusveien krokavannet mot Djupadalen - 1000 trappene - Jøtnafjell - Demningen - Anleggsveien - Kleivane

Janice hadde ikke tatt med seg fjellstøvlene da hun kom på besøk fra Østerrike, - man skal nøye prioritere hva man skal drasse med seg dersom man flyr med Ryan Air - men det løste seg greit da hun og Anja brukte samme størrelse. Turbukse og jakke var no problem; frysepinnen Janice lånte det varmeste settet og jeg nøyde meg med singlet og tynn zip off.

Vi hadde en kjempefin tur, ingen topper riktignok, eller jo, vi var oppom Krokavassnuten, Janice er mye lik meg i "gåstil", hun er som duracell-kaninen og holde i tillegg et veldig ok tempo. I tillegg er hun vant til å gå i terrenget, hun har bl.a. vært på hiking i Sør-Afrika og i Jordan. (Petra)

Denne mai måneden må vel slå alle tidligere rekorder reint værmessig? I hvert fall her på vestlandet. Så nydelig vær hver eneste dag, varmt solskinn og med en luftfuktighet tilnærmet ørkenklima! Selv Janice - som forøvrig insisterte på varmeflaske i senga under besøket sitt! - kastet fjellanorakken i stigningene. Men var kjapp å ta den på igjen på toppene, he he.

Oppe fra Presten så vi mørke, gråblå skyer innover mot Valhest, og tordenen begynte å drønne fra samme retning. Bare en slags fjern bomullsbrumming, ingenting tydet på at dette var noe som nærmet seg. Enda mer fascinerende og mørkere så det ut over Valhest fra Krokavassnuten:

Vi ruslet rundt i byheiene i over fem timer, en perfekt roe-ned-dag etter gårsdagens pes.

Tur til Stølanuten 577 m.o.h. 8 mai 2008

2008-05-31T08:05:00.009+02:00

Stølanuten er en av fire topper som inngår i Bli Lommekjent-konkurransen, og Gunhild og jeg pluss bikkjene la i vei en ettermiddag etter jobb. Måtte først kjøre en times tid, denne toppen ligger nemlig i Nedstrand.

Fra parkeringsplassen ved Gurigjerde

Vi gikk oppover på fin traktorvei første halvpart, det var litt bløtt av og til men ikke noe problem. Veldig jevn stigning, ikke så altfor bratt. Etterhvert som vi kom litt opp i høyden gikk traktorveien over til sti og terrenget endret seg fra bjørkeskog og utmarksbeite til et mer nakent landskap. Ved vannet stoppet vi opp litt, lot hundene få bade og drikke pluss at vi fylte opp drikkeflaskene.

Gunhild, Tuva og Klumpen

Klumpen

Videre fulgte vi stien til venstre for vannet, det står da også skilt med tydelig pil til Stølanuten. Fulgte den stien i ca 10 minutter, så delte den seg og den til høyre gikk oppover til nuten. Et lite obs her til lesere som tenker på å ta samme turen: følg godt med, lett å ikke få med seg dette stiskille!

Utsyn innover fjellene

Stien gikk videre gjennom et skar og videre ganske rett opp mot toppen. Litt bratt, men likevel en veldig lett sti å gå. Utsikten er helt utrolig på toppen! Fin tur for unger!

Noen utsiktsbilder - tre fra toppen, ett lenger nede

2 timer og 40 minutter totalt, glemte å ta tida på toppen, ca. 1,5 timer vil jeg tro.

Turistforeningen beskriver turen som "litt krevende", men det synes jeg personlig er noe misvisende. Turen til Stølanuten er en av de letteste toppturene jeg har gått i år, og den er ikke krevende i det hele tatt. Husk at utgangspunktet allerede ligger ganske høyt, så her er det ikke snakk om å gå 577 høydemetre. Nedenfor har jeg klippet og limt litt fra Turistforeningens beskrivelse, og føyd til egne kommentarer i rødt.

Sesong
Sommer

Terreng
Meget kupert - synes ikke denne var så kupert

Vanskelighetsgrad
Middels - her ville jeg sagt lett

Type tur
Topptur/fottur

Lengde
Dagstur - ettermiddagstur hvis man ikke legger inn en rundtur på tilbakeveien

Gangtid til toppen
1,5 - 2 timer - max 1,5 timer med pauser

Hvordan man kommer dit
Kjør nesten til Nedstrand, men ta av til venstre mot Gurigjerde et par km før ferjekaien. Her står det skilt med "Gurigjerde". Kjør oppover til du kommer til en parkeringsplass på venstre side, mener den var merket med Turistforeningens logo, men er ikke helt sikker på dette. Parker bilen, gå ut på den veien du kjørte på og legg i vei opp mot gården. Der finner du nye skilter som peker TIL FJELLS.

God tur! :)

Gråhorga 740 m.o.h. - tur 4. mai 2008

2008-05-30T19:20:00.008+02:00

Helga 2 - 4 mai dro vi på hytta sammen med Gunhild og Steeven. Og selvsagt Tuva og Klumpen. Den lokale "sjefstoppen" - eller fjellet, siden den strengt tatt ikke ser ut som en topp, men mer et platå - heter Gråhorga og er 740 m.o.h. Skal man holde seg til dialekt sier man Gråhorja eller Gråhorjo. Det var denne toppen vi hadde sett oss ut før vi satte kursen hjemover søndag. Anja og Prada møtte oss ved startpunktet, dvs. kommunens renseanlegg noen få hundre meter fra hovedveien. En gammel ankelskade gjorde imidlertid strabasiøs byksing på en myrete traktorvei vanskelig, og de snudde etter ganske kort tid.

Gunhild studerer kartet

Steeven tar seg (for en gangs skyld) tid til å nyte utsikt

Gunhild - vi er kommet litt opp i høyden

Og det var virkelig tungt å slite seg oppover i myra i tre kvarter. Ikke at det på noen måte gikk rett til himmels, men en jevn og forholdsvis slak stigning kan være vel så utfordrende som klatring hvis løypa mangler variasjon i form vekslende terreng/høyde/vegetasjon etc. Det var en lettelse da myra tok sluttog ble avløst av fin og noe brattere skogsti. Etterhvert ble både armer og bein tatt i bruk, og det hendte Klumpen måtte ha litt drahjelp og/eller dyttehjelp opp de mest smale og bratte passasjene. Vi nådde tregrensa og beveget oss videre over det som er mitt personlige favoritt-terreng; vekslende lyng/brake og nakent fjell.

Utsikt mot Skånevik og Rosendal

Ved svalesteinen

Klumpen og 'an far i snøen

Svalesteinen dukket opp, den pleide å gi ly til reisende når været ble for ille til å fortsette. Da vi nærmet oss toppen ble også snøpartiene større, og siste del av turen gikk ganske bratt oppover på en snøskavl. Vi sparket oss innover i snøen og oppover mot toppen, eller platået. Vel oppe traff vi på et par lokale turfølger, og i motsetning til oss så de helt tørre ut nedenfor knærne, den ene hadde til og med joggesko på seg. Tørre sådan. Vi måtte selvsagt be dem forklare dette merkelige fenomenet, og det viste seg at de hadde fulgt en helt annen løype enn oss. "Autostradaen" går fra Bjoa til Ølensvåg, og en avstikker opp til Gråhorga fra denne tar ikke lang tid. Stien går også over et tørrere og mer menneskevennlig terreng. Jeg trøstet meg med at myra i første del av løypa sikkert hadde gitt et anseelig bidrag til en videreutvikling av mine lår- og leggmuskler.

Puuhh! Svært så tung den skulle være, da!

Ved varden på toppen

Mien og Steeven - nettopp startet på nedturen

Turen tok 5-5,5 timer, hvor turen opp tok 3 timer. Vi tok flere pauser; fylte vannflasker, lekte med hundene i snøen, tok bilder og så på utsikt.

Hvordan man kommer dit
Fra Haugesund: Kjør til Ølensvåg og kjør til venstre ved Statoil. Videre mot Bjoa, ta av ved skiltet som viser Tunge Hundepensjonat, og kjør et par hundre meter innover. Parker ved vassverkets renseanlegg, det er en grønn bygning m/stor parkeringsplass på venstre side. Følg skiltet til Gråhorga.

Joda, jeg strikker da litt fremdeles

2008-05-27T19:11:00.003+02:00

Selv om tida mi stort sett går med til jobb og friluftsliv. Ikke rare produksjonen riktignok, men så har vi jo det utendørsværet også da.

Baby booties
Mønsteret er fra Randi K Design, hun har utrolig mye fint i design, bare sjekk ut bloggen hennes! Jeg brukte Rauma finull og pinner nr. 6. Egentlig skulle det være pinner nr. 6,5 eller 7, men det hadde jeg ikke. Tovingen gikk som smurt: Omo color og 40 grader. Piss åff keik! Vasket dem sammen med en dongribukse, har hørt det skal være bra av en eller annen grunn.

Barnesokker
Ca. størrelse 3-4 år, strikket i Regia firetråds på pinner 2,5.

Alle veier fører til Rom.. forts. - Specially for Laura

2008-05-01T11:36:00.003+02:00

Ok, her følger kjøre- og vei/stibeskrivelse:

Kjør forbi Kopervik på "austra sidå"
Parker ved Stokkastrand Skole
Kryss hovedveien og følg grusveien som går fra gårdstunet
Følg veien til du kommer til et "veikryss" hvor det står et skilt som informerer om kommunens drikkevann (ca. 10 minutter)
Hils pent på mannen med fiskestang som plutselig bykser ut fra venstre
Ta til venstre
Følg stien langs vannet og videre til S. Sålefjell. Den er merket med røde K-er og gule piler.
Følg samme sti tilbake
Fortsett å følge samme sti tilbake
Nøyaktig den samme, er det klinkende klart?!

Terrenget er typisk hei-terreng med masse lyng, brake og myr. Temmelig bløtt enkelte plasser, men stiene er fine. Og det er et veldig lett terreng å gå i.

29. april - Alle veier fører til Rom..

2008-05-01T10:40:00.006+02:00

...men enda flere fører til Søre Sålefjell i Karmøy-heiene. I hvert fall fører det ofseleg mange stier fra det samme jævla fjellet.

Sist tirsdag dro Gunhild, jeg og bikkjene ut på tur i drittværet, regn regn regn og grått grått grått. Skulle bare ta en liten topptur, og hadde sett oss ut Søre Sålefjell som er den største lille toppen på Karmøy. Vi er ikke særlig kjent på de traktene, men hadde lest oss til startpunkt og fått med oss at stien var lett å følge.

Dro ut i 18-tida, og beregnet 1,5-2 timer på turen, fant ut det var nok i øsregnet. Så tråkka vi avsted, da. Og stien var lett å følge, selv om vi møtte utallige stiskiller på vår vei mot Sålefjellet. Tror ikke vi brukte mer enn en snau time opp, og da det var altfor surt og grått til at det var noen utsikt å snakke om tok vi fatt på returen umiddelbart. Og vi skravlet noe sinnsykt, lo og fjollet mens vi bykset i vei over myr, lyng og stein.

Stien var ikke vår sti. Plutselig var den blitt til en helt annen. Øh. Men skitt au, den gikk jo helt parallelt, og i samme retning, så vi ville uansett komme ut like ved der vi egentlig hadde hatt tenkt å komme ut. Det er et mysterium hvordan en parallell sti kan være så jævlig mye lenger enn den stien den skal være en parallell til. Et enda større mysterium at den parallelle stien går i motsatt retning - enda vi ikke har snudd! - og så svinger den og ta mange rare krumpsving uten at vi merker det i det hele tatt.

En Karmøy spesial fant vi da vi surra rundt ute på heiene, en påle med to skilt. På det ene skiltet pekte pila én vei, på det andre pekte pila i motsatt retning. På begge skiltene sto det: S. Sålefjell 1.5 km

Vi besteg Søre Sålefjell fra helt motsatt retning denne gang. Snodig. Vi begynte så smått å se litt nøyere etter i brakebuskene vi passerte; jo større tetthet, desto tørrere natt. Sånn i tilfelle. Det begynte å bli mørkt. Plutselig kom jeg til å tenke på Gunhilds og min gamle avtale, en liten pakt vi var forutseende nok til lage etter at vi så filmen Alive. Jeg mener, man vet jo aldri hva man kan komme ut for. Og mat må man ha. Avtalen gikk ut på at det var helt i orden, at en av oss spiste den andre hvis den andre var frosset i hjel eller døde på en annen noenlunde renslig måte. Den tanken slo meg under vår vandring i Karmøyheiene.

På et eller annet vis fant vi fram i skumringa og etterhvert mørket. Klokka var 22.30 da vi var tilbake ved bilen.

Jeg har dessverre ingen bilder fra vår egen lile versjon av LOST, - det regnet såpass at jeg fant det best å la kameraet bli igjen i bilen - men tegningen under sier det meste:

Note to self:

Ha alltid hodelykta i sekken
Sjekk alltid batteriene på hodelykta i sekken
Kjøp kompass
Se på det kartet du har i sekken. I hvert fall én gang! Ja?
Parallellitet er vandrerens livsløgn
Kjøp ny regnjakke
Enda bedre: Før opp ny regnjakke på ønskelista
Før opp Lars Monsen DVD på samme liste
Ikke tro på skiltinga i Karmøyheiene
Enda bedre: Drit i å bedrive friluftsliv i Karmøyheiene

Kort turrapport fra Dreng søndag 27. mai

2008-05-01T09:56:00.005+02:00

Bare for å gjøre det helt klart; å bestige Dreng har like lite til felles med å bedrive seksuelle uhumskheter med gårdsgutten som genitalia har med et italiensk flyselskap. Nøff sædd.

Ok, vi dro altså for å bestige den lille toppen Dreng i Førde; Inger, Lillian, Anne og jeg. Det tar ca. 20 minutter å kjøre fra Haugesund til parkeringsplassen ved Førde samfunnshus. Fra parkeringsplassen tok vi inn på en gruset vei i nordre ende av plassen, og fulgte denne 10-15 minutter. Den gikk etterhvert over i en ganske gjørmet traktorvei, dette til tross for siste ukas finvær med sol og tørke.

Anne på toppen

Traktorveien ble til sti og stien gikk jevnt oppover. Nokså bratt, men likevel enkelt å komme seg oppover. Tror ikke det var noen partier der man måtte ta armene til hjelp. Husker heller ikke nøyaktig tid, men vil tro ca. tre kvarter. Dreng-toppen var virkelig et nydelig lite sted, fint og lunt med all furuskogen rundt og med flott utsikt til å være såpass liten topp.

Facts:
Dreng ligger 277 m.o.h.
Kjøretid fra Haugesund er 20 minutter
Gange: 0,5 - 1 time opp
Terreng: Skog

En bildemosaikk av Tuva og Klumpen

2008-04-27T09:22:00.002+02:00