Evindelminn

Spring pebbles

2009-09-29T21:06:00.000+02:00

The first dust
on the puddles
the mirror lay there last night.
Dry lines
brimmed with black that was grey,
born white.
Pebbles swirl,
dance on the bare pavement.

Cold cheeks,
kissed by wind.
They stride
from side to side,
before straightening out.
They stop at the zebra
look back at the dry line
they came on,
look forward.
The black is soon gone.
Little white dots
on the brown.

Sand
makes the wheel spin
before it grips the hill.
Pebbles swirl
dry, wet, dry.
Airy descend.

Tryllefløyten

2009-06-04T22:00:00.003+02:00

Nesten nederst i eska ligger en gammeldags spille-dåse-tingest. Ikke en slik boks som åpnes, men en mekanisk duppeditt med sveiv som må plasseres på et bord for å få fram lyden ordentlig. Den er egentlig pappa sin, men den har holdt meg med selskap i så mange ensomme stunder at jeg har adoptert den for godt.

Lyden klinger som spede klink av harpestrenger, og den speiler livets luftige gang. Hver gang er jeg litt redd den skal ødelegges, for det er en stemme i tonene som høres ut som den brister, som en streng som er strammet litt for hardt. Nesten som stemmene i hodet mitt den gang jeg var liten, og tok med meg spilledåsen under senga, og gjemte meg for den strenge stemme som hørtes så sint ut, selv om den kanskje ikke mente det så alvorlig. Der kun jeg ligge i timesvis og lytte til den stille spede melodien fra det grå snurrende hjulet, og lytte etter skritt i gangen, helt til jeg følte det var trygt å komme fram igjen.

Den brakte alltid tilbake tilbake roen til mitt skremte barnesinn, som ved en behagelig liten tryllemelodi som alltid bringer våren tilbake.

Froskeprinsen

2009-06-02T12:54:00.004+02:00

Da jeg var yngre samlet jeg på mye rart, som minner fra det jeg opplevde, og satte dem på hyller og bord når jeg kom hjem igjen. Derfra ledet veien videre inn i en skoeske, hvor jeg klarte å presse inn minnene fra de første 15 årene av livet mitt uten større problemer.

Ganske langt nede i den esken ligger det en gul-oransje tøyrose. Den var fant jeg mens pappa ennå bodde i Paris, og verden framdeles var ganske stor å se til. Vi gikk på sanddynene ved Atlanterhavskysten, og da jeg ikke fikk sove om nettene på grunn av varmen gikk vi turer i bekmørket og så på ildfluene og hørte at froskene og flaggermusene hadde ball i veikanten. Det var den sommeren da jeg glemte igjen sandalene mine så jeg måtte gå med lukkede sko i en hel uke, og druene var så søte fordi det var så varmt.

Alt det ligger i en enkelt liten tøyrose, på bunnen av en gammel skoeske, og derfor kan jeg ikke kaste den.

Askepotts glassko

2009-05-31T13:00:00.003+02:00

Nederst i boksen ligger det en liten, grønn boks. På lokket er det en utskåret elfenbensfigur av to mennesker som danser, og damen har en nydelig kjole på, en slik gammeldags lang kjole med massevis av folder som jeg ønsket meg som barn. Boksen er rund, og kan åpnes ved hjelp av en liten messingknapp foran, og inni ligger minnene av en barndom som virker så mye bedre i retrospekt enn det den syntes å være der og da.

Som den gjenglemte glasskoen fra det klassiske Disney eventyret, er også denne blitt liggende på en tilfeldig trappeavsats i barndommens evige virkelighetsflukt.

snø

2009-03-21T11:49:00.002+01:00

Regndråper ramler ned fra skyene i harde rette linjer. Snøflak daler, leker, snurrer, danser og spinner sakte ned fra det samme luftige riket av bomull. «Kom å lek med oss», deres uhørlige små stemmer jaller der de danser i lysskjæret fra en lyktestålpe. Vinteres første snødag er en gledesdans. Høstens siste regnfall var et tårevått farvell.

goldhaired evergreen

2008-12-15T21:47:00.000+01:00

Even the happiest heart will fail the very moment the world stops breathing. Every evergreen looses its last lovely leaves, whilst the autumns golden hair remains till spring returns form the cold void of dark. Then they have to fall to make room for the new bright green, casting aside their last hopes of a new morning. The autumn crowns their wild forests with the the dignity and pride of royalty, and lets the black wood sadden with colour till the evergreen again will be its name worthy.

En tom stol - I

2008-12-14T00:24:00.000+01:00

I et hjørne av verden står en stol. Helt alene står den der, stiv og rakrygget. De blåmalte stålbena står plantet godt fra hverandre på gulvet, som om den vil forsikre seg selv om at den står støtt. Både setet og ryggstøet av tre er nedslitte, selv om ingen har sittet på stolen på årevis. Ingen vil finne på å sette seg på den heller. Det er ikke det at den ville falle sammen, nei så visst ikke, den er like standhaftig som alle de andre stolene i rommet, men akkurat denne stolen er spesiell. Den bærer på et minne om ei lita jente som satt der for lenge siden. Etter henne har ingen kommet. Derfor er stolen tom. Bestandig.

Ingen har hatt hjerte til å ta den vekk. En gang flyttet de den, men ikke mer enn noen få meter. Stolen ble flyttet inn i det samme hjørnet hvor den står nå. Det er ikke spesielt mørkt i hjørnet, og heller ikke slik at stolen ikke sees. Faktisk, så er den en av de første tingene man ser når man kommer inn gjennom den røde døra, om man ikke snuble over den da. De som flyttet på den mener stolen burde bli der så lenge det ennå finnes et hjørne å ha den i. Så kan den være det minnet, den påminnelsen, som de egentlig ikke vil ha, men som de vet at de ikke kan glemme. Et minne om ei lita jente som er borte.

Visse dager

2008-10-04T21:23:00.002+02:00

Tallet hundre er egentlig et ganske fint tall. Det er en sånn liten stemme inni hodet mitt som jubler når jeg har kommet meg til hundre, samme i hva. Hundre skritt, da kan jeg begynne forfra med å telle, hundre blog-poster, da tenker man så smått at man har jo holdt på en stund tross alt. Hundre kapitler i ei bok, da burde man tenke at den boka var da skrekkelig meg lang, ellers har den meget korte kapitler. Hundre sider i ei bok, da er man kommet langt nok til å fullføre den og for langt til å la være. Hundre er tallet på frakoblede kontakter på MSN i skrivende stund. Hundre er også tallet på navn jeg har kommet til i listen min, med oversikten over innholdet i den "lille røde" selv om de egentlig er to nå.

Visse dager er det ikke helt enkelt å skulle være alene. Særlig hvis man burde jobbe, men ikke er i stand til det. Selv ikke en konstant strøm av sang klarer helt å fjerne ekkoet av dine egne skritt når du krysser de evige meterne mellom kjøkkenbordet og tekanna. Selv ikke selskapet av en liten svart katt med mord instinkt, medfødt sovesyke og en ekstra bit latskap, som ligger på bordet og vil lekes med og klappes på, kan helt ta bort den øredøvende stillheten.

Gulvet på kjøkkenet er overraskende hardt og kaldt i lengden. Særlig kaldt.

Tilfeldig?

2008-08-06T21:06:00.003+02:00

Av og til skjer ting bare av seg selv.. tilfeldige og litt mindre tilfeldige hendelser i salig orden. Det rare er selvfølgelig at selv om mange av disse tingene som skjer er tilfeldige, så kan de til en viss grad styres av oss selv. Så hvor mye er det totale tilfellet var faktsik din egen fortjeneste eller skyld?

Heldige tilfelsigeheter er måten jeg foretrekker å omtale lykketreff. Eller gode bilder. "Happy accidents" var det kunstlæreren sa om tilfeldig gode bilder og fotografier. You take a 100, and if you're lucky, there might be 2 you can use for something...

Livet består av heldige, og mindre heldige, tilfeldigheter. Og egentlig er det jo greit slik..

regn og kasetter

2008-07-21T10:43:00.003+02:00

Det har regnet, det regner, og kommer vel til å fortsette å regne. Jeg er skrekkelig glad i regnvær, for under slike omstendigheter er det ingen som forventer at man skal være utendørs og gjøre noe nyttig. Det er bare så synd at ferien atter skal ta slutt, og at jeg ennå ikke har kommet langt nok i leksehaugen min til virkelig å kunne slappe av. Men snart kanskje.

Da lydbøker har vært min store glade i bøker siden jeg var så liten at jeg ikke kunne lese ordentlig, og ennå er det, har jeg barrikadert meg innendørs med gamle minner, og en av de få bøkene som ennå finnes på kassett. Det er en melankolsk glede, og har en veldig beroligende effekt mot de alminnelige bøkene på CD. Den stasjonære gleden av kassetter, kombinert med store tekopper og ullpledd er et bilde av gamledagers gleder. For nå som det lille barnet er tilbake i de trygge omgivelsene kalt hjemme, så blir det til at livet fra før forandringene er ønsket tilbake.

Derfor kan det godt regne, det gjør ikke noe. Og kanskje leksene krymper inn av seg selv i den kalddusjen som møter dem utenfor husveggen..

I et hjørne av verden står en stol.

2008-06-02T23:00:00.004+02:00

2. juni 2008
Jeg vet ikke om du husker hva vi snakket om for et år siden. Det er vel ikke noe jeg kan forvente av deg heller, men jeg bare lurer. Lurer på om det har festet seg i minnet ditt på samme måte som det har gjort hos meg. Det var noe om framtiden, som vel kan tenkes. Jeg skulle kanskje reise, og det skulle du også. Jeg var redd som ville fy. Og du lot ditt vanlige, stødige deg være en støttende skulder, og sa at om jeg lot sjansen gå fra meg, så kom den neppe tilbake. And guess what? Jeg tok sjansen, muligheten til å oppleve noe helt annet, og jeg går utifra at du hadde rett. Jeg hadde kanskje angret.

Det første halvåret var ett langt helvete, og du vet hvor nær jeg var ved å gi opp hele greia. Men på en måte var det at du bare var en mail eller telefon unna en skrekkelig stor trøst. Og det var ting du sa som hjalp meg innse at jeg er litt for sta til å kunne gi opp uten å fullføre. Det er noe med å vite hva man jobber mot. Og det er noe veldig annet å vite at noen er der for deg uansett.

I dag hadde jeg nok virkelig trengt den støttende skulderen mer enn vanlig. Men jeg fikk meg ikke til å si noe. Jeg kunne ikke fortelle om den delen av meg som ikke finnes mer. Den som døde i dag. Uten at jeg visste om det, uten at jeg følte det, og uten at jeg gråt. Det ønsket som blir båret av så mange mennesker, ønsket om å dø når tiden er inne, blir for noen aldri oppfylt. Men når det blir det, hvorfor sørger vi da?

Jeg gråter ikke. Bestefar er død, men jeg gråter ikke.

Båten og båra

2008-06-02T20:57:00.003+02:00

Kom ban og ta i hajnna nu
så ska han bestefar og du
gå ned i støa førr å sjå på båra.
Han bestefar så lite vijnn
å bale meir med båten sijnn
så ligg der segellaus og uten åra.

Og båra ho e farlig og båra ho e go,
og båra dreg deg ujnder og båra gjér deg ro.

Ja båten mijnn du bane mett,
du kajnn vel tru vi to ha slett
oss fram så mang en gong i storm og stijlle.
Om leia stengt og seglet flengt,
vi heim oss vajnn og støa fajnn,
og uversbåra bar seg stygt og ijlle.

Ja, båra ho e farlig og båra ho e god,
og båra dreg deg ujnder og båra gjér deg ro.

Men sommars tid når båra blid
og kjælen smaug om kjøl og baug,
då kjejnt han bestefar seg mjuk i sijnnet.
Her kujnn eg meg og mine fø
med hus og heim og båt og stø -
og båresujll så várt om alt her ijnne.

Ja, båra ho e farlig og båra ho e god,
og båra dreg deg ujnder og båra gjér deg ro.

Langt vest i hav der sol går ned
dit får han bestefar beskjed
å segle på den ajller siste båra
Ho kjem vel snart når ajlt e klart
og båten ligg med nystejlt rigg
og kveldssol over ripe, segl og åra

Den båra e’kje farlig
den båra ho e god
den båra tar dæ varlig
i famn og gjér dæ ro.

Tekst og melodi av Mary Pettersen

Denne sangen mente mor at burde vært sunget i morfar sin begravelse for fem år siden. For å være ærlig så husker jeg ikke hva som ble sunget istedenfor, for dette har bare blitt den sangen som skulle vært sunget. Jeg vet ikke hva som kommer til å være salmen sunget i den neste begravelsen. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å være der.

mai i "Det store utland"

2008-05-17T21:33:00.003+02:00

17. mai er vi så glad i. Men det er ikke så gøy når man ikke har noen å ha det morro med fra morgen til kveld. Hvorhen du går i de ikke eksisterende liene og fjellene, så er det ingen vinterkveld med snehvitt, eller lyse sommernetter. Særs få bjørketrær, og jeg har ikke sett en eneste blåklokke, ei heller noe rødmalt stue i veien. Blant alle lande i øst og vest, er mitt kjære Norge mitt hjerte nest, der er jeg hjemme og kan istemme "Hipp hipp hipp HURRA!".

Jeg har ikke sunget "Ja, vi elsker" for det blir så feil for meg å synge den mutt alene i et fremmed land, og på en måte så er det ikke 17. mai her. Jeg har ikke spist is i det hele tatt, men "tilslørt bondepike" sto heldigvis på menyen. Iført et nostalgisk blikk har jeg sett på bilder fra fjorårets feiring, med Hobbit-piknik i Frognerparken, og bunadskledde mennesker med flagg opp hele Karl Johan. Det har pøsregnet i nesten hele dag.

Så ender det med at jeg synger for meg selv, som det så ofte gjør, og siden jeg ikke kan synge nasjonalsangen så holder jeg meg til den av Norges sanger som jeg liker best.

"Blant alle lande"
Tekst: Ole Vig
Mel: H:Matthison-Hansen,

"Blant alle lande i øst og vest
er fedrelandet mitt hjerte nest!
Det gamle Norge, med klippe borge,
meg huer best.

Fra Vesterhavet til Kjølens rand,
fra Nordishavet til Kristiansand,
der er jeg hjemme, og kan istemme:
Mitt fedreland!"

Regn

2008-05-14T20:08:00.006+02:00

Himmelen åpnet seg, regnet strømmer ned, og trykket som lå i den lumre lufta er regnet bort. Sommer-jazzen er byttet ut med filmmusikk, og katta på nabotaket har funnet ly et annet sted. Jeg liker regnvær. Iallefall når jeg ikke må ut.

---

Maintenant je ne suis pas sûr si mes amis ici vais me manquer quand je reviens chez moi en Norvège. Mais je le crois. Je sais que ils sont tous très gentils, et après un an ici j'ai finalement trouvé des gens qui me plaît. Et comme toujours, quand j'ai trouvé des amis, je vais partir. Mais, comme j'ai déjà dit trop cette année: "C'est la vie". Et maintenant je ne sais pas si je l'aime. Bien sûr, mes copines en Norvège me manque aussi, et je sais que quand je reviens je ne vaux pas partir encore, mais je suis un peu peur. Oui, peur, parce que je crois que tous le monde a changé un peu. C'est pas mal, pas du tout on peu dire, mais quand j'arrive rien veut être comme c'était. Mais je sais que c'est la vie.
Vous me manque.

Vennskap

2008-05-06T20:23:00.002+02:00

Da du kom inn på skolen den første dagen, og klasserommet var halvtomt, tenkte du da på hvor mye det ville bety for resten av skoleåret hvor du satte deg?

...

Jeg blir kjent med mennesker på random. Ikke at det er noe galt med det, men man innser etterhvert hvilke av disse randomly utvalgte folkene som faktisk er venner verdt å beholde når det ene dere hadde til felles plutselig ikke er der lenger.

Hjemme er så langt tilbake

2008-04-22T09:27:00.002+02:00

Home is behind, the world ahead,
And there are many paths to tread
Through shadows to the edge of night,
Until the stars are all alight.
Then world behind and home ahead,
We’ll wander back to home and bed.
Mist and twilight, cloud and shade,
Away shall fade! Away shall fade!

Pippins sang - Ringenes herre

husker jeg?

2008-03-27T22:35:00.003+01:00

Har du hatt en sang så satt fast i hodet at det bare er umulig å gjøre annet enn å synge? selv om du ikke kan teksten, for den er ikke alltid så lett å huske. Iallefall er det en melodi å nynne på, sant? Men hva skjer når du ikke kan melodien lengre heller?

Jeg tenker at det er litt sånn med deja vu, at det er noe man vet, kanskje underbevisst, men ikke gjenkjenner før det er rett foran en. Det er minner som man ikke finner hvis man leter etter dem, men plutselig og uten forvarsel dukker de opp.

Det er som en sang som har festet seg i hukommelsen min, i hjernen og hjertet, og jeg kan hverken ordene eller melodien. men likevel må jeg bare synge med.

uante konsekveser

2008-03-16T21:08:00.002+01:00

Det er rart å møte mennesker man ikke har sett eller hørt fra på veldig lenge. Folk som engang var gode venner av deg, eller som du trodde du kjente, men som du plutselig innser at er helt andre personer enn hva du hadde klassifisert dem som. Fjesboken er en av de tingene som gjør at sånt kan skje. Jeg søkte etter en gammel venninne, fra virkelig lenge siden, som jeg ikke har hatt noe kontakt med på ti år, og jeg fant henne. Åpen profil, massevis av bilder, og ei godt sminka jente som nesten for tydelig elsket kameraet.

Hun var den beste venninna mi, den gang da, før jeg flyttet. Og jeg tar meg selv i å tenke om jeg også hadde vært sånn hvis vi hadde blitt der, istedenfor å dra. Det er noe jeg aldri kommer til å vite, men bare tanken på at jeg kunne vært som henne, eller som de jentene jeg ikke omgikkes med på skolen, er skremmende.

Det tok lang tid, flere år, før jeg tilgav foreldrene mine for at de hadde flytta fra nord-Norge, ned til Oslo-regionen. Flere år med følelsen av å ikke høre til. Men når jeg nå ser hvordan den jenta, som var min beste venninne der oppe, har blitt, så tenker jeg at kanskje var det bra for meg. Men, nok en gang, det får jeg vel aldri vite. Men jeg er glad for at vi flytta, for ellers hadde jeg ikke vært den samme som jeg er nå, og for å være ærlig så tror jeg jeg passer best til å være nettopp dette meg.

Hva skjedde med tiden?

2008-03-10T22:14:00.004+01:00

Where now the horse and the rider? Where is the horn that was blowing?
Where is the helm and the hauberk, and the bright hair flowing?
Where is the hand on the harpstring, and the red fire glowing?
Where is the spring and the harvest and the tall corn growing?
They have passed like rain on the mountain, like a wind in the meadow;
The days have gone down in the West behind the hills into shadow.
Who shall gather the smoke of the dead wood burning,
or behold the flowing years from the Sea returning?
Two Towers - J.R.R. Tolkien

Hvor er de lykkelige årene av den siste uskyldige barndommen gått? Hvor ble det av den første ungdomstidas famlende usikkerhet og glede? Hva skjedde med de smilende øynene som lekte i solen, og de bare føttene som løp ut i vannet i begynnelsen av mai. Hva skjedde med å holde følelser i skjakk, la hodet planlegge neste trekk og la intuisjonen komme med argumentene?
De er borte med tiden, som flyter forbi i en saktegående men evig gående strøm av vann mot havet. Ett år når det er framfor en er så my kortere enn ett år som er bak en.

Tolkien samling - reloaded

2008-02-17T14:37:00.003+01:00

Dette var før. (aka i høst en gang)
Siden den tid har ting forandret seg.

Derav - Tolkien samling RELOADED, og her er de nye elementene som jeg føyer til listen:

"The Children of Húrin" - Denne gangen min egen:D Siden bror var så snill å gi meg den til jul:)

"Le seigneur des anneaux" - "Ringenes herre" fransk utgave. Tre separate bøker. Kommer til å ta lang tid før jeg begynner å lese dem.

"Bilbo le Hobbit" - altså "Hobbiten" på fransk. Og ikke bare har jeg den, men jeg har faktsik begunt å lese i den også. Og det går treeeeegt.

og sist, men ikke egentlig minst:
"Les aventures de Tom Bombadil" - og dette er virkelig en flott bok for den er dobbel, altså både på fransk og engelsk:) Så hvis man slår opp på en dobbelside så vil den ene sida være engelsk, og på den andre vil det stå akkurat det samme på fransk. Og dette er jo genialt for å lære seg språk:)

'cause we don't want to be bad influence

2008-02-15T17:36:00.004+01:00

J: "Sooo, clubbing next week, right?"
L: "No.. I was thinking more like tomorrow. And then we'll go on Monday too, with M.. Oh, I'm so looking forward to get totally wasted!"
J: "Oh, yeah, me too. So, see you after the holiday then Simble. And L, I'll call you tomorrow about that clubbing, ok?"
L, and me: "bye, see you."
L: "Oh, it's such a long time since I've been clubbing with J. You're living Monday aren't you?"
S: "Yeah, Monday around noon. So I'll be here all weekend.."
L: "Oh that's nice than, you'll have time to relax a bit. But, well.. I'll see you after the holidays then."
S: "Yeah, bye"

You see, they don't want to be bad influence, that's why they talk about this right in front of me, but not ask me to come.. It would probably not be good for me, and I'm logically very likely to not choose for myself whether I drink or not, I have no will of my own and am always very easily effected by those around me..

Og hva med deg selv?

2008-02-13T19:47:00.005+01:00

"And it's like, you know, as if J just drops me like a toy she no longer uses, as soon as anyone better comes along. I feel so used, if you know what I mean. And now she hangs out with her(F)! I can't believe it. J knows I can't stand F! She's such a bitch!"

Gjennom store deler av forrige uke hadde jeg så lyst til å stanse den evige ordflommen av "åh, det er såååå dårlig gjort av henne", og "At hun kunne!", og be jenta som ordene tilhørte om å se seg i speilet før hun sa noe mer. Men jeg gjorde det ikke, for jeg tror det ville vært litt slemt, og ikke hjulpet noen. Og gjennom hele den uka skjønte hun ikke at det hun klaget over, det å ha blitt "dumpa" av ei venninne(J) til fordel for noen andre, dette som hadde "såret henne sååå dypt", ikke var annet enn det hun hadde gjort selv. Noen måneder tidligere.

"And you know what's like the worst of it? When F is not around, THEN J comes back and want to be with me. Like I'm the second choice. She can just forget it!"

Det var så mange ganger jeg holdt på å ta opp et imaginært speil fra skoleveska og holde det opp foran ansiktet hennes, og spørre henne "..og hvem er det du snakker med nå? hvem kommer du løpende til når det ikke er noen bedre i nærheten av?" Men det ville vel ikke hjulpet noe det heller. Selv om hun kanskje ville innsett at hun gjorde akkurat det samme selv, for noen måneder siden. Men sannsynligvis ikke.

Men så ordnet det seg mellom jenta og J, sånn over helga, de dro på en fest sammen og sånt. Så på mandag på skolen var alt perlefint igjen, som jeg merket, enkelt og greit ved ikke å bli fortalt noe. For nå trenger hun jo ikke meg mer. Nå har hun jo noen bedre. Akkurat som for noen måneder siden...

Bilder

2008-02-06T22:56:00.000+01:00

Av og til så er det eneste som hjelper for å komme seg ut av et tungsinn å skrive. Avogtil mye, andre ganger bare noen få små linjer i håpløs motgang. De ordene skrives inn i "Den rød boka", og der forblir de, ulest, til jeg åpner boka igjen.

Kunst er et av fagene mine på skolen, og da jeg ikke fikk lov til å lage rebus-bilder med titler og sitater fra filmer, så måtte jeg finne noe mer "modent" (aka. depressivt og følsomt) å ha som tema. Derav kommer da dette, som skal representere "Detatchment from the world" eller noe i den duren, og hvor læreren var passelig fornøyd med nivået at depresjon i bildet.

Fra forrige februar

2008-02-01T20:57:00.000+01:00

Det er februar... det er akkurat ett år siden skolen min ble "angrepet" av en ungdomsgjeng fra naboskolen. I mellomtiden har jeg erfart at gutten som angrepet var rettet mot har sluttet på den skolen. Tror kanskje det var bra for ham.

Det er bare en uke unna årsdagen for da jeg for alvor falt pladask for IB... hvem skulle vel trodd at jeg iløpet av et knapt år kom til å bygge opp et angst forhold til nettopp samme skolesystem?

Det er litt under et år siden jeg begynte å skrive Mandager Rimer, noe jeg jo har sluttet med ighen også... Alt bare fordi Maren ikke gadd å fortsette med det..

Et år siden jeg tok det viktige valget om hvilen videregående skole jeg ville begynne på. Det var et vanskelig valg, og det viste seg jo å være et særdeles bortkastet valg, og unødvendig bryderi.. Men jeg var iallefall gald da valget var gjort..

Et år siden jeg ble forelsket, og gjennomlevde en opptur som på alle mulige måter ville vært fint nå også.

Og ikke minst, så er det snart et år siden forrige vinterferie, noe som vil si at den igjen nærmer seg med stormskritt..

Alt i alt har et år godt ganske fort.
Det er vel kanskje best sånn...

How to understand and use a Norwegian

2008-01-29T23:15:00.000+01:00

How to understand and use a Norwegian, skrevet av Odd Børretzen, er ei fanmtastisk morsom og lett bok. Kort er den også forsåvidt, men det er mye morro (og litt selvinnsikt) presset inn i de sidene. Og etter at jeg nå har lest den, så har jeg en viss trang til å forklere min eksistens og personlighet med de forvrengte faktaene i den boka. Som det at jeg er stille menneske hvis man ikke kjenner meg, noe som kan bli forklart med at: 1) "Speech is silver, but silence is gold" eller 2) siden vi nordmenn i de siste 8000 årene før vår tidsregning levde adskilt på "hver vår fjelltopp, ved hver vår fjord, eller i hver vår dal" så er vi ikke så flinke til å omgåes mennesker.

Noen ganger er det virkelig bare litt latter som skal til for å gjøre en dag betraktelig bedre..