Gi et lite vink

CiaoBellaPortoneGrazie

2009-07-13T00:01:00.001+02:00

Italienske landsbyer er blant de få tingene her i verden som faktisk stemmer med stereotypene sine, som er akkurat sånn som man ser dem for seg. De klorer seg fast på høye fjelltopper, med opplyste bymurer og fantastiske, gamle bygninger, sånne som du leser om i bøker og forestiller deg at svømmer i tidløse minner, sagn og gregoriansk sang. Nedenifra ser disse byene ut som uryddige tenåringsglis, som åpne munner med tenner som aldri har vært utsatt for regulering. Husene står tett i tett, og ofte litt på skrå, lik pepperkakehus med vegger som har sklidd ut i ovnen. Fra midten av munnene geiper en kjempetunge ned mot besøkende og tilfeldig forbipasserende: en tunge i form av et tårn eller et kloster, en kirke eller en borg. Det er noe vakkert og innbydende med denne typen byer; det er som om tiden står stille der, uten at livet gjør det. En type magi du ikke finner så mange andre steder, en ro og en fast rutine i et yldrende liv av latter og rot.

Det er de samme menneskene som bor der, hvert eneste år, i dag som for to tusen år siden og sikkert om to tusen år fra nå også.

Du har de samme, gamle mennene med furer i ansiktene sine, med smilerynker rundt øynene og store neser, smattende på gamle piper eller sigarer, som alltid har sittet der og som alltid kommer til å gjøre det. Stokk og hatt og bukseseler, og sko som blir pusset med skokrem og det hele. De sitter på stoler utenfor leilighetene sine og ser på at byen deres puster.

Det er barn som løper i gatene, det er naboer som står på hver sin terrasse og roper og ler til hverandre fra hver sin bygning, og det er unge par på Vespaer, som suser forbi i trange, nydelige smug. Uendelige rekker med klesvask sperrer utsikten til Himmelen. Kanskje er dette også grunnen til at italienerne prøver å bringe Himmelen til jorda: byene er fulle av kirker og englestatuer og katolske ornamenter i vegger og vinduskarmer.

Som ung jente er det kanskje naturlig at en av de tingene jeg legger mest merke til, er alle de vakre menneskene.

Sånn sett kan det bli galt å sammenligne de italienske husene med tenner og byene med munner, for folkene som lever der er iallefall ingen Kariuser eller Baktuser.

Da er de snarere Calvin Klein-modeller og Briseiskvinner, med lange, mørke lokker og øyne med olivenfarge. Jeg må innrømme at jeg kjente en slags smålig glede første gangen jeg hørte på radioen og oppdaget at alle stasjonene er fulle av nydelige italienere som synger om sine miserable forsøk på kjærlighetsliv. Det hjelper altså ikke å være steinvakker. Selv i et land deralle er pene og spiser god mat og kan bade hele dagen og har Peterskuppelen og Roma, som formelig renner over av klissete kjærlighet, er folk ute av stand til å få sånt til å fungere.

Det er litt fint å tenke på, synes jeg.

Noe annet jeg tenkte litt på da jeg var i Italia, særlig mandag morgen da Isa og jeg befant oss på toget på vei inn mot hovedstaden, var hvor rart det er å være den som faktisk blir sett på i kollektivtrafikken. Vanligvis er det jo jeg som gransker de andre passasjerene. Det er jeg som gløtter diskret opp fra gjemmestedet mitt bak en bok eller en avis og ser om jeg kan skjønne meg på de andre. Det er jo sånn det skal være. Men ikke i Italia. Der er det de andre som stirrer åpenlyst, de ser på det blonde håret og lurer på hvem de blå øynene under det tilhører, hva slags person jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg lurer på om de synes at norsk er stygt.

Isa tror at de synes det.

Ærlig talt så forundrer det meg ikke.

Selv om jeg liker det.

Norsk, altså, ikke det å bli iaktatt på toget.

Sånn ellers så har jeg lekt turist, tatt en hel masse bilder, sett diverse kirker og fontener. Jeg har beina gjennom hele Roma i ekte Robert Langdom-stil (nuvel, greit, jeg har kanskje ikke prøvd å redde paven/verden/en eller annen dame, men jeg har prøvd å finne frem til ting (les: stasjonen) og rekke ting (les: siste toget hjem) i tide. Og klart det.) kledelig iført liten sommerkjole og noen uhyre ubehagelige sko og en kjempetung veske og med en lattermild Isa som av og til stoppet for å spørre storøyde italienere (på italiensk!) om veibeskrivelser. (Høydepunktet må ha vært da hun stoppet en gjeng gutter og begynte å bable i vei om ødelagte kart og hvordan vi ikke fant veien og at metrostasjonen åpenbart hadde sunket i jorda. På italiensk. Det viste seg at guttene var spanske, og kunne omtrent like mye på italiensk som undertegnede.)

Jeg har spist masse is (favoritten er en kule Kokkos og en kule sjokolade!), drukket massemasse kaffe, shoppet en del, og forelsket meg i en rekke dører. Italienske dører er veldig pene, nemlig. Og gamle. Det er dødssjarmerende.

Åja, nevnte jeg forresten at kofferten min var borte noe sånt som fem dager? Sånn som da jeg var i California? Jeg tror jeg har ekstremt dårlig karma. Men jeg fikk i det minste penger av forsikringsselskapet som jeg kunne shoppe for. Det passet meg ganske bra. Selv om jeg gjerne skulle hatt en bikini. De selger nemlig bare dustebikinier i Italia. Neste gang pakker jeg badetøy i håndbagasjen.

Nå tror jeg nesten jeg må gi meg for jeg må pakke om sekken min (i morgen drar jeg videre).

Jeg har aldri vært noe sted hvor jeg fikk så mye inspirasjon som i disse byene (da særlig en helt nydelig liten by som het Narni og en som het.. Nei, jeg kan ikke stave det. Men utrolig var den nå likevel), så jeg drar vel tilbake engang, tenker jeg. Bare for å skrive mer.

Avslutter med noen bilder.

Wow, for en herlig uke.

Men du kan tro jeg har savnet å blogge!

Selv om jeg ikke ser lykkelig ut, så er jeg det. Vi hadde nemlig et svømmebasseng. Det hørte nemlig til dette huset:
Og inne i huset så delte Isa (jenta på bildet) og jeg et rom som så sånn her ut:
Vi tok bilder i kjempefine, gamle dører:

I byen Narni var alle bilene på denne størrelsen. Jeg elsker det. Når jeg blir rik så skal jeg ha en sånn bil.
Dette bildet er fra Narni. Som like gjerne kunne ha hett Narnia. Fantastiske byen.
Mer Narni.
Sånne trapper hadde folk..
Og sånne hagestatuer. Det slår hagegnomene i Norge, hva?

Vi hadde blomsterenger og solsikker i hagen.

Yndlingsstatuen min står i Orte:
Jada, jada, også var vi turister, da.

Nei, seriøst, pakke, nå. Jeg har så mange bilder at det er pinlig. Dette kan ta hele kvelden. Så. Ciao. Tog videre i morgen tidlig!

P.s: Takk for alle postkortmeldingene! Det er bare å fortsette å sende meg adresser, altså, jeg gleder meg allerede!

Ta kontroll på kontinentet!

2009-07-04T00:14:00.001+02:00

Jeg er den lykkelige innehaver av det styggeste bankkortet i manns minne. Det er penger på det.

Jeg er også velsignet med et pass som er så stygt at alle Oslos dørvakter glemmer å se på legget til den som kommer inn etter meg. Fordi de ler.

Dessuten har jeg sånne servietter som dreper alle bakterier, og jeg vet hvor jeg har håndkleet mitt. Maren skal ut og reise.

I morgen på denne tiden så sitter jeg i solfylte Italia med en is i den ene hånda og en mobiltelefon med mamma inni i den andre.

Man kan jo ikke godt bli her i Bærum nå når det er blitt levelig temperatur her.

Min kjære venninne har allerede utforsket området i rundt en uke og funnet ut hvem som er rikest, kjenner jeg henne rett, så når jeg kommer hjem om en uke er jeg kanskje ikke bare brun&blid, men også en godt gift kvinne. Jeg har hørt at det skal holde å være blond, nemlig.

Om jeg er blond? Check.

Om jeg kommer til å være enda blondere når jeg kommer tilbake igjen? Check.

Å, det blir så bra.

Og så skal jeg kjøpe chihuahuaer til alle som vil ha det, bare fordi de er dyre og jeg er kvalmende velstående som følge av et heldig innfall om å ta en tur innom et eller annet flott, gammelt kapell. Disse italienerne og bryllupene deres, du vet.

(Slapp av, pappa, jeg bare tøyser. Vi kjenner jo meg. Jeg fikser ikke å være vittig og/eller vakker i varmen. Og vi vet alle at jeg ikke kommer til å kapre Romas rikeste på sjarmen eller min høyt utviklede sans for romantikk. Jeg kommer nok hjem igjen helt blakk, skal du se. Blakk og solbrent.)

På mandag (den 13) forlater jeg nok en gang gamlelandet, denne gangen per tog og til fordel for følgende gullrekke: Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike, England, Wales, Skottland og, til slutt (helst i rundt en uke): Irland.

Så hvis alt går etter planen så har jeg lagt alle de kuleste delene av kontinentet under meg innen åttende august. Det blir flott, jeg skal få litt skikk på disse danskene, og så skal jeg fortelle tyskerne at de er nødt til å gjøre noe med imaget sitt (for de kan jo ikke være så håpløse som de blir framstilt i tysktimene? .. Kan de?), og Franskmennene skal jeg banke litt høflighet inn i (bortsett fra Remi fra språkreisen til California da, for han sang Counting Crows på fransk for meg, så ham liker jeg), og alle menneskene borte i England og sånt skal jeg bare fp til å.. du vet.. snakke mer. Ha så fin dialekt og likevel snakke så lite? Egoistisk, er det. Nemlig.

Jeg har tenkt til å innføre litt ordentlig hoffetikkete, forresten, litt sånn Middelalder-style, når kontinentet er mitt. For eksempel så skal jeg ha hoffnarrer og trubadurer og alle blir nødt til å bukke for meg. Toget skal være min stolte jernganger. Og Pink Floyd og Hello Kitty blir mine modige væpnere. Eller mine Sam Gamgoder. Jeg skal nok få dem til å bære Lembasbrødet mitt, jeg. (Jeg har hørt at knekkebrød er et must på interrail. Noen flere tips?) Å, der byttet jeg visst historie. Oh, well. Når jeg har kontroll på kontinentet så blir alle de beste historiene flettet sammen uansett.

Hvis du vil ha et postkort fra et tilfeldig land i Europa så er det bare å legge igjen navn og adresse etter pipetonen. Ja, for jeg tviler jo på at jeg tar telefonen. (Jeg bare tuller igjen, mamma, jeg lover å være tilgjengelig til alle døgnets tider.) Men helt seriøst. Postkort. Send en mail (evil-cookie@hotmail.com). Eller legg igjen en kommentar. Eller kontakt meg på facebook eller noe. Jeg elsker postkort. Virkelig. Særlig å sende dem. Det blir kos! Don't be shy!

Og for dere kjipinger som ikke stoler på meg og som derfor ikke sender meg adressen deres, skal jeg prøve å blogge så ofte som jeg bare kan, men jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvordan det står til med internettkafeer i dagens fancyeuropa. Hadde det vært egypt eller noe sånt jeg skulle til så kunne du ha bannet på at jeg ville funnet en pc til leie på hvert gatehjørne, men neida, jeg skal til sånne land hvor folk ser på deg med hevede, perfekt nappede øyenbryn og sier "hvorfor kan du ikke bare bruke Blackburryen din, da?"

("Fordi pappaen min ikke vil at jeg skal ha med meg dyre ting på interrail, vel, ekle overklassetufs! Nå, får jeg låne macen din eller ikke?"

"Ikke, selvfølgelig?"

"Arrgggh. Greit. Jeg går og ser en musikal eller noe.")

Oppsummering av vrøvlete avsnitt: Sjekk bloggen av og til, den oppdateres når du minst aner det. (Fortere enn du aner, Pinky! Ehe.)

Sånn, da gjenstår det bare å avslutte dette skryteinnlegget med en sang spesielt til ære for Lars, Didrik og Henrik:

(Og ikke prøv dere på noe "når man hører mye på Pink Floyd blir man litt kresen i musikkveien"-crap. Jeg vet at dere liker det. Det er Kaizers. Alle liker det. Det er som Tressis, "alle liker tressis", bortsett fra at med Kaizers så stemmer det faktisk. Alle liker Kaizers. Men ikke alle liker Tressis. Jordbæris er bare.. unødvendig. Og vanilje også. Vanilje kan brukes som drukningsmateriale for folk jeg ikke liker.)

Ha det bra, alle barn! Ha det hyggelig så lenge! Husk solkrem, husk å ta sjanser, husk å ikke finne på noe tull (var de to selvmotsigende, mon tro?), husk å være søte mot folk som har fortjent det, og.. husk å fôre broren min, hvis noen av dere ser ham. Tusen takk.

Nøtt, nøtt, nøtting!

Ikke at man ikke kan skrive på toget, men..

2009-07-03T02:22:00.000+02:00

Det er rart hvordan det å sovne kan endre alt.

Du kan legge deg trist og våkne glad. Uten at det egentlig har skjedd stort. Du har ligget og sparket litt i et laken i et par timer. Og dét er liksom det. Mennesker er egentlig ganske enkle, sånn sett. Alle driver og snakker om hvordan det er viktig at vi prater om problemene og at vi skriver dem ned og får dem ut av systemet. Jeg tror det til en ganske stor grad er tøv. Jeg tror det er viktig at vi sover.

For meg så endret det å sovne hele synet på ferien.

Før jeg sovnet så gledet jeg meg.

Etterpå så følte jeg at hele greia egentlig er ganske så forbasket.

Ikke selve ferien, altså - fravær av prøver og søvnmangel passer meg egentlig ganske bra - men akkurat det der med at jeg skal forsvinne i fem uker.

Fem uker er egentlig ganske lang tid.

Og når du har drømt en helt vanvittig historie som du bare dør etter å skrive ned, da er fem uker umenneskelig lang tid.

Så nå sitter jeg på verandaen og tegner hele historien, sånn at jeg skal kunne huske den når jeg kommer hjem igjen. Hvis jeg kommer hjem igjen, da. (Nei, ikke som i "hvis jeg slipper levende fra det", men heller "dersom de klarer å tvinge meg til å forlate Irland.")

Også hører jeg på Tori Amos og drikker kakao og ser gjennom sprinklene i rekkverket at nabokatten legger lumske planer mot den dumme, sovende nabohunden. Så naiv. Så intetanende. Så.. hund. Der har du nok et eksempel på hvordan det å sovne kan endre alt: da hunden sovnet så var den glad og tilfreds og trodde at den var trygg fordi katten sov. Når hunden våkner så kommer den til å være sur og ydmyket og vettaskremt fordi den vet at djevelkatten er våken og befinner seg et par meter utenfor hundelenkens rekkevidde.

Jeg gleder meg til å se planen utspille seg i løpet av kvelden. Det er bare dømt til å bli bra. Jeg ser det på hele kroppen til kattepusen at dette er et show som kommer til å huskes.

Under det nydelige røykspillet som snirkler seg over hele himmelen lik et ukjent språk i grå løkkeskrift. Kanskje er hele brannen en avledningsmanøver, eller kanskje han har laget den bare for å få litt ekstra stemning. Hvem vet.

Det er en smart katt.

Sikkert fordi han sover så mye.

Rosablogging og etterlysning

2009-07-01T03:14:00.007+02:00

Ida Wulff har skrevet om hva Den Eldre Bloggenerasjonen kan lære av Rosabloggerne. Nå skal det sies at jeg har litt problemer med å plassere meg selv (ikke er jeg moteblogger eller tar bilder av kaffen min eller bryr meg noe særlig om hullete gensere fra Achne, og ikke er jeg "eldre" eller går under kategorien "smartinger som kan en hel del", som hun kaller det, heller), men jeg tror at jeg akkurat i dette tilfellet vil velge å være en del av den eldre generasjonen. Ikke fordi jeg er gammel eller lur, men rett og slett fordi det er det miljøet jeg trives best i, det er de bloggene jeg personlig finner mest glede i å lese, og det er den gjengen med bloggere som jeg ser mest opp til. Jeg liker sonitus bedre enn blogglisten.no. Fordi jeg liker tekst bedre enn bilder - ikke fordi jeg har noe imot mote-/rosabloggerne.

Og den godeste Ida mener at vi kan lære noe om Hvordan Bli Populær & Få Mange Lesere av henne og hennes velkledde hoffpiker og talentfulle fotofyrer. Og for all del, jeg skjønner jo hva hun mener, det er jo for det meste de unge, vakre menneskene med kule klær som kan sies å "lykkes" i bloggverden. For hvem er det som nevnes i avisene? I bladene? Hvem tjener penger? Hvem herjer på bloggcamp? Hvem får gratisbilletter til festivalene? Hallo, rosa.

Og ja, jeg vet at jeg høres mektig bitter ut, men jeg er ikke det, og det er nettopp grunnen til at jeg ikke er bitter som er poenget mitt.

Jeg tror nemlig at bloggprinsessen har helt rett i at vi kan lære noe av henne om hvordan få flere lesere, og dermed også pengemuligheter. Problemet er bare det at mange av tekstbloggene kvier seg for å gjøre det som trengs. Tror jeg, da.

Jeg tror nemlig at når mange av bloggerne bak smarte/"eldre"/tekstbaserte blogger tenker på hva som skiller dem fra rosabloggene, så tenker de stikkordene "blogg.no, sminke, dårlige formuleringsevner, fattig vokabular, kjedelig og uviktig innhold, mye hud, lite meninger."

Og i noen tilfeller så kan dette stemme. Noen rosablogger preges mye av dette.

På samme måte som at noen av tekstbloggene er sterotypiske enspora og kjedelige, også.

Men.

Jeg tror også at noe som faktisk er en vesentlig forskjell mellom de fleste rosablogger og tekstblogger, er motet. Jeg snakker ikke om tilstedeværelse av mot, men rett og slett type mot. Der gode tekstbloggere tør å snakke om politikk eller religion, å krangle så innleggene blør kommaer og utropstegn i strie strømmer, å dele tanker og meninger med alle som vil høre, der tør de gode rosabloggerne noe jeg aldri ville ha turt: de tør å blottlegge seg selv helt og holdent. De tør å hive sensuren ut av vinduet og kle seg nakne for tusenvis av lesere - fremdeles smilende og ikledd de nydeligste gevanter. For når rosabloggene leker tekstblogg, da er det ærlig og nakent. Bloggene deres formelig renner over av det som kanskje kan kalles "fjollete fjortizforelskelser", men som ved nærmere granskning viser seg å være.. tøffhet.

For de vet jo hva de driver med, disse rosabloggerne.

De er jo businessmennesker, de tjener jo penger på dette, så de vet nok hva dette med eksponering på nett kan føre med seg. De vet jo at bloggen kan bli funnet av familie og venner og lærere. De vet det - og publiserer sine innerste følelser likevel.

Forteller om den siste daten de var på eller om guttene de liker eller om hvordan man skal komme seg over vanskelige brudd.

Dette ser jeg ikke så mye av på de tekstbloggene jeg liker best. For den eldre bloggenerasjonen velger å holde slikt privat. Selvfølgelig går det mye på hva en ønsker å fortelle verden, men jeg tror også at det på et eller annet plan også dreier seg om et spesielt type mot. Det er noe med å bryte noen grenser vi har lært oss at ikke bør brytes.

Jeg tror at en vesentlig forskjell på de to "bloggruppene" er hvordan den eldre bloggenerasjonen har en tendens til å blogge sine innerste tanker, mens rosabloggerne forteller om sine innerste følelser.

Jeg er ikke bitter for at jeg aldri kan få det rosabloggerne får, fordi jeg aldri vil være i stand til å gjøre det de gjør.

Det er kanskje ikke noe lettere, men for meg føles det tryggere å gjemme seg bak slørete tekster og tanker enn å røpe ordentlige følelser dag etter dag. Jeg er ikke modig når det kommer til sånt.

Så det er for å ta et lite skritt mot det å lære av, og kanskje også strekke ut en liten hånd til/ gi et lite vink til rosabloggerne, at jeg skriver dette innlegget. Og henvender meg direkte til en gutt jeg ikke kjenner eller vet navnet på.

Ikke fordi det er noe kjærleik i bildet eller andre rosafargede grunner. Det er ikke noe sånt.

Men jeg vil gjerne tørre å poste innlegg som viser at jeg er en tenåringsjente, jeg også. Og ikke bare en liten boks som spyr ut ord iblant.

Også velger jeg å skrive det i rosa fordi jeg føler at når man først skal skrive noe som minner mistenkelig om en kontaktannonse så kan den likesågodt være en ordentlig rosablogg. Og for guds skyld, ikke tolk noe inn i den, er du snill. Dette er ikke noen introduksjon av Marens Mr Darcy.

---

Hei toggutten.

Husker du meg? Hun du snakket med på togstasjonen og på toget? Som leste "Boktyven" og som tok ut øreproppene og la iPoden i vesken for din skyld? Hun som hadde på seg denne kjolen?

Jeg har brukt hele kvelden på å vri hodet mitt så mye at jeg ikke ville bli det spor forbauset om jeg våkner med krøller i morgen. Jeg har vridd det fordi jeg lurer på hvordan det kan ha seg at du vet hvem jeg er og hva jeg tenker uten at jeg kan huske å ha sett deg før.

Jeg har prøvd å skjønne hvordan jeg kan ha glemt en som åpenbart er genial.

For du virket genial.

Førsteinntrykk og du er visst gode venner.

Førsteinntrykk, ja, for etter å ha tenkt meg om så har jeg kommet frem til at det må ha vært første gang jeg møtte deg.

For ikke søren om jeg ville ha glemt deg om jeg engang kjente deg. Til det så var du alt for.. sånn som man ikke glemmer, skjønner? Du hadde litt sånn "bestevenn"-preget. Og bestevenner forsvinner ikke bare ut av hodet sånn helt uten videre.

Jeg sank til og med så dypt at jeg ringte min venninne som bor i asker og spurte om hun visste hvem du var, men det visste hun ikke, og da ble jeg skuffet kan du tro, for hun vet hvem alle med y-kromosomer i hele pokkers kommunen er. Så da måtte jeg nesten gå utifra at du kom fra oslo, for du gikk ikke av toget i Bærum. Og du skulle hjem.

Så da var vi ikke gamle venner.

Og så sa min venninne: "men hvis han virket som at han kjente deg. Og du ikke kjente ham.. Du har jo en blogg?"

Så jeg tenkte jeg skulle si "hei". Og at jeg har gjennomskuet deg.

Neste gang så blir jeg med deg til Oslo, bare så du vet det. Så kan vi le av barn som skriker og du kan lære meg hvordan iphone fungerer.

Og neste gang så nevner du, om så bare fort i en bisetning, at "hei, Maren, jeg leser bloggen din."

Forstått? Danke schön.

Nå går jeg og legger meg. Og drømmer om Jim Sturgess. Tenk.

Because the world is round

2009-06-29T02:52:00.001+02:00

Det fine med å sitte ved siden av noen og bare være helt stille, er det at du kan prøve å forestille deg hva den andre tenker. Det blir på en måte mer spennende på den måten.

Jeg vet jo hva jeg selv tenker. Særlig om sommeren, for da går alle tankene som regel i repriser. Jeg har tenkt alt sammen før. Det blir litt som å lese en litt underlig bok mange ganger på rad.

Det er vanskelig å skrive når det er så varmt, for det eneste jeg klarer å tenke på er samtaler jeg hadde med folk jeg nesten har glemt. På klassetur i tiendeklasse. På bussen i sjuende. Sånne ting.

Det blir ikke så mye nytt, liksom.

Men når jeg sitter ved siden av noen og vi ikke sier noenting, da skjer det noe. Plutselig er det som om jeg får en helt ny fantasi, som om det åpnes en dør til et rom jeg aldri har sett før.

Det er forskjellige rom for hvert eneste menneske, på samme måte som at det alltid lukter litt forskjellig hjemme hos folk. Jeg mener ikke bare sånn "å, her lukter det sånn-og-sånn mat", men noe mer, en lukt som de som bor der ikke legger merke til fordi det er en del av dem, på samme måte som at folk flest ikke går rundt og tenker over at de har albuer. Selv om man godt kunne ha tenkt mer på det, jeg mener, hallo, albuer. Blir det rarere?

Det er sånne ting jeg tenker på når det blir helt stille. Når vi sitter og vipper med føttene i vannoverflaten på en brygge og ikke sier noenting.

Jeg tenker på om den ved siden av egentlig har filosofert litt grundig over det faktum at mennesket faktisk har albuer, og ikke bare dét, gutter har adamsepler, og dessuten så får de skjegg. Og likevel så velger folk å fokusere på sånne dustete kroppsdeler som magen og lårene. Idiotisk.

Det er sånne ting jeg tenker på.

Og selv om tankene rent teknisk sett finner sted i mitt eget hode, så er de spennende fordi de på en måte ikke tilhører meg.

For i mitt hode, i min fantasi, så er det jo personen ved siden av meg som tenker på dette.

Eller på regn. Eller på religion eller på sånne små, grønne prikker på jordbær eller på hekser og trestubber eller kanskje på brenneslesuppe.

Noen ganger så tenker jeg at de tenker på mindre melodramatiske ting også, altså. Noen ganger så vedder jeg på at de tenker på Ed Westwick.

Og jeg tør nesten banne på at guttene tenker på Natalie Portman iblant, for det gjør til og med jeg, og jeg er jo jente.

Men jeg tenker vel ikke på henne i samme setting som vennene mine, da.

Hva vet vel jeg, forresten, det er kanskje litt tøvete å gå utifra at de er eklinger bare fordi de er heterofile gutter. Kanskje de bare setter pris på skuespillerprestasjonene hennes og synes at hun gjør en ypperlig tolking av Star Wars-prinsesse/Evey fra V for Vendetta.

Eller kanskje de ikke tenker på henne i det hele tatt; kanskje tenker de på hvor sinnsykt lyst de har til å hoppe i fallskjerm og om det ville gjort vondt å lande i et tre eller om det bare ville vært kult. Og dessuten hvordan man styrer. Kanskje styrer man ikke. Eller kanskje de tenker på om de skal søke et eller annet mattefag i Trondheim. Hvem vet. Jeg foretrekker å tro at de tenker på havfolk eller vikinger eller noe.

Noen ganger så ser jeg dem i øynene, de jeg sitter ved siden av, altså (riktignok ikke ofte, jeg har en tendens til å se på munnen til folk, det er jo munnen som beveger seg når man snakker, ikke sant, så da er det jo naturlig at den tiltrekker seg oppmerksomhet, jeg skjønner egentlig ikke poenget med denne evinnelige øyeglaninga) og da prøver jeg å se om jeg kan lese hva de tenker.

Det kan jeg heldigvis ikke. Så da kan jeg fortsette å gjette.

Det er selvfølgelig morsomst å gjette tankene til en jeg vet at er genial.

En som lager fantastisk musikk, for eksempel.

Eller tegner som en gud eller lager fine filmer eller tar gode bilder.

For da kan jeg regne med at de tenker på noe kult, og da blir det en utfordring.

Det holder liksom ikke å gjette på at de tenker på solkrem eller kanarifugler. Det blir for enkelt. De tenker sikkert ikke på middag eller Gina Tricot heller.

Jeg har alltid lurt på hvordan et annet menneske kan inspirere frem noe i deg. For er det ikke sånn at alt du har i deg, alt potensialet, det er inni deg hele tiden? Fra du er liten av?

Men kanskje er greia akkurat den at du må tenke litt utenfor boksen for å få det frem? Det er ikke bare å spytte det ut?

Og i dette tilfellet så er jeg boksen og personen ved siden av meg er den andre boksen, og siden jeg ikke kan åpne eske nummer to så blir jeg rett og slett nødt til å tenke et sted midt i mellom dem? Jeg kan bruke eget potensiale til å gjette innholdet i den andre. Men det er også alt jeg kan gjøre.

Jeg vet jo at jeg kan åpne den andre esken. Det er bare det at så snart du begynner å bryte stillheten og spørre den andre om hva den tenker på så setter han eller hun på en slags selvsensur. Og den vil jeg ikke ha noe av. Gi meg heller en ærlig, utbrodert og vakker fantasiløgn enn en kjedelig og snever sannhet.

Noenganger så ser folk så lure ut at jeg dør litt av misunnelse fordi jeg føler at de vet noe jeg ikke vet og som jeg gjerne skulle ha visst.

Det er på dette tidspunktet at jeg pleier å dytte dem i vannet.

Gi et lite vink fyller år♪

2009-06-25T19:39:00.008+02:00

"Akkurat hva nettet trenger; ENDA en blogg.
For hvem liker egentlig disse bloggene?
Ikke jeg i hvertfall. Vel, ikke frem til akkurat nå, da."

Det er tre år siden jeg skrev dette. Tre år siden mitt aller første innlegg! Tre år! Hurra bursdag, lille bloggen!

Det er jo bare helt sinnsykt, egentlig. Målet var å klare meg i en måned. For jeg er ikke en sånn person som follows through, så jeg trodde at jeg kom til å gå lei iløpet av en uke.

Men se på det, du. Tre år. Det er ganske så lang tid, det. På tre år har jeg rukket å bli ferdig med tiendeklasse og komme meg gjennom 2/3 i videregående. Og jeg har rukket å finne ut at jeg skal gifte meg rikt sånn at jeg kan lage meg et eget personlig lite forlag og gi ut masse dustebøker om ting som egentlig bare interesserer meg selv. Jeg ser for meg en hel del sjøhestlitteratur. Og dette høres kanskje ikke så bra ut, men det er det, for uten bloggen så ville jeg fremdeles levd i den tro at jeg skulle bli arkeolog eller skuespiller eller psykolog eller noe annet tøv som andre mennesker kan gjøre det bra i, men som ikke passer seg helt for meg. Jeg skulle iallefall ikke bli skribent, ikke før jeg begynte å blogge, men det vil jeg nå, så sånn sett så kan man jo si at bloggen har bidratt til å gi livet mitt litt mer mål og mening. Okei, da, så kanskje ikke så mye mening. Men iallefall mål. Det er fint å ha mål. Om det så bare er å gifte seg rikt.

Og tradisjonen tro så ramser jeg opp de innleggene som jeg føler at oppsummerer best. Sånn at hvis du er ny her eller litt sånn halvsenil eller har skikkelig fritidsproblemer, så kan du jo lese noen av dem. Jeg har stjålet de fleste av forklaringene fra fjorårets bursdagsfeiring. Hvis ikke så kan du bare hoppe rett til kommentarfeltet eller mobilen eller hvordan du nå enn har lyst til å gratulere meg. For jeg blir bare så utrolig furt hvis ingen gratulerer. Det er jo tre år. Hadde bloggen vært en unge så ville den ha beina rundt og svelget legoklosser nå. Legoklosser!

2006/2007

"ENDA en blogg?" var aller først.
"VM- Verdensomfattende Mega-krangel" oppsummerer mitt forhold til fotball sånn rimelig greit.
"Skilttyven" handler om Oslo.

"Ting jeg skjønte for sent" er et MeMe om ting jeg skjønte for seint. Rett og slett.

"Drink Up, Pirates, Yoho!", bedre kjent som ro-posten.
"Bloggrevolusjonen" ble det mye bråk rundt. Mange trodde nemlig at jeg yppet til krig, og feiltolket hele innlegget. Sannheten er at jeg på ingen måte ville krangle med eller fornærme/såre noen. Men alt er ikke alltid like enkelt når det ikke er noe kroppsspråk til å avsløre den sanne meningen bak teksten.
"Halvfull eller Halvtom?" viser et visst snev av schizofreni.

"Det handler om å overleve" er om familieidyll. Til en viss grad.
"Observasjon: Barbie" er om livet i Bærum.
"Om forvokste barn og dukkene deres" er om unge jenter og foreldrene deres.
"Om å knytte bånd med fortiden" handler om en gutt som neppe har det særlig enkelt i dag.
"Savn" om savn, rett og slett.

2007/2008

”Miss World” handler om møtet med en butikkeier i California
”Maren: En Paria” - om den gangen jeg ble kastet ut av Facebook
”Dr Marens Lure Trix for Forelskede” - Maren leker med språk
”Perspektiv” er om dårlig selvfølelse på fest
”Vitnevenn” er et typisk eksempel på hva du går glipp av hvis du hører på musikk og leser bok på bussholdeplassen på kveldstid.
”Alt er relativt” en genial gutt jeg møtte i kollektivtrafikkens verden.
”Furt” handler om en teit gutt som satte folk i bås
”Devalue” er om å løse mennesker som barneleker.
”Walk Of Shame” var navnet jeg ga marsjen mot den felles ekteskapsloven. Den mest leste bloggposten jeg har, tror jeg.
”Ubehagelig” Når jeg har fri og ingenting å gjøre så liker jeg å tenke på denne posten og bli enda litt lykkeligere.
”Keyword” er en post om nøkler
”Spesialisten Maren redder fotballmanager” i tilknyttning til EM.

2008/2009
"Enveis Dialog/Toveis Monolog" er om hvor mye jeg hater å snakke med folk som ikke snakker tilbake.
"Om å ikke være enige" er et samtalereferat.
"Matrix - The Masterplan" - Jeg synes egentlig litt synd på min Tilkommende.
"Spøkelsestoget" Sjansen for å sitte på det samme toget som noen hiver seg foran er ganske liten. I got "lucky".
"Du bare er" handler om vår tids Don Juan.
"When you gonna make up your mind?" Jøss, jeg hadde nesten glemt hvor mye drama det var i kjærlighetsverden en stund. Morsomt å se tilbake på, though.
"Du, jeg og dyrehagen" - Noen ganger så føles det som om det er tusen rosa elefanter i rommet, men ingen har mot til å påpeke dem. Jeg har det ikke, jeg heller. Men jeg kan iallefall blogge om det.
"Innestengt"Jeg tror nok alle føler seg innestengt på skolen sin iblant. Her var det ikke snakk om "føle seg". Jeg ble bokstavelig talt låst inne.
"Norsk Busskultur" ble skapt i en periode da jeg tegnet mer enn jeg skrev.
"Han venter på deg, Line" er den samtalen jeg har hatt i hele mitt liv som har gjort mest vondt.
"Julekalender" I hele desember skrev jeg Julekalender, som Thea illustrerte. Den var opprinnelig en desembergave til Hello Kitty og Pink Floyd, og vi ble egentlig ganske fornøyde.
"Nyttårsdialog" er yndlingsblogposten min av alle sammen. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare.. Ja. Nyttårsaften.
"Ordkunstene føles så kunstige" Jeg har mistet et par venner i år. Og selv om dette har vært det året "da alle døde", så er dét dessverre ikke grunnen til at disse menneskene ikke er i livet mitt lenger. Da jeg skrev dette så var jeg ganske sint, for å være helt ærlig.
"Nattens prinsesse" Jeg har en hyperaktiv fantasi om natten...
"Für Emilie" .. Men jeg er åpenbart ikke den eneste.
"Da Blogspot møtte Blogg.no - A love story" var mitt forsøk på å skape litt god stemning i bloggverdenen.
Glansbilde anno 2009" - Ah, there's no business like showbusiness.
"Når ordene blir viktigere enn avsnittene" handler om detaljarbeid.
"Uncomfortably Numb" ble skrevet for tidlig: Jeg trodde at det at jeg ikke kom opp til skriftelig eksamen betydde at jeg nødvendigvis kom opp i muntlig. Det stemte ikke, det betydde bare at jeg kom opp i teater i perspektiv. Hurra!
"Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken" overhørte jeg på bussen.
"Om det å blogge bilder" Tittelen taler vel for seg selv.
"Det året da alle døde" er hvorfor det har vært overraskende mange deppeposter i år.

Nå er det jo ikke sikkert at dere er enige i prioriteringene, da, men det er iallefall det jeg mener at oppsummerer årene best. Sånn cirka.)

Jeg feirer Gi et lite vink sin bursdag ved å ligge hjemme i store skjørt og være syk fordi jeg var ute i varmen i to dager i strekk og jeg tåler ikke varme. Så jeg drikker iskaffe og kjøper Susanne Sundfør fra Itunes med gavekort jeg fikk av snille mennesker på min egen bursdag. Jeg leser Erlend Loe og smører inn leggene i Aloe Vera og er generelt ganske så fornøyd.

Isa og jeg har sett Brokeback Mountain og det er en fin dag å være blogger på. Hurra!

Også vil jeg få si takk til alle flinke, søte, snille lesermenneskene mine.

Jeg vet at jeg er sinnsykt dårlig til å si takk. Men det er bare fordi jeg føler at det blir så tamt sammenlignet med det jeg føler når jeg får så fantastiske tilbakemeldinger.

Så vet dere det.

Okå, nok, nå.

Statusleken

2009-06-24T02:40:00.000+02:00

Det var mens jeg hoppet opp og ned og prøvde å holde øyenkontakten med Brandon Flowers (The Killers-vokalisten hvis autograf for øyeblikket ligger på et ark ved siden av meg i påvente av en ramme. Arket er et papir med teksten til Glamorous Indie Rock'n'roll på. Og autografen til henholdsvis Mark, Ronnie og Dave, da, selvfølgelig) at jeg kom til å tenke på Statusleken fra førsteklasse. Førsteklasse på dramalinja, altså.

Statusleken, skjønner du, er egentlig en ganske så genial lek, om jeg så får si det selv. Og det får jeg, for det er ikke jeg som har funnet den på, så det blir ikke skrytete.

Uansett: Den går ut på at elevene blir plassert på en lang rekke, og så får de hver sin lapp i panna med et tall på. Tallene går fra 0-6, der null er skikkelig, skikkelig kjipt og seks er Meningen med livet, sånn cirkus.

Hvis du har 6, så er du tøffere enn toget og alle vil på fest med deg. Da er du kul. Har du 5 så er du også temmelig kongen på haugen. Det er litt sånn, 6 er hun jenta med brunkrem som bestemmer at de andre skal drikke Chai Latte, mens 5 er hun med brunkrem som sørger for at de andre barna gjør som nummer 6, hennes bestevenninne/sjef, har bestemt. Skjønner du systemet? Hvis du er en ener (1) så er du skikkelig dårlig, og hvis du drikker chai latte da så kommer til og med firerne og treerne til å se på deg som om du nettopp har røpet at du sover med snegler i sengen din. Og si "æsj, du er så ekkel. Du er ikke kul nok til å drikke chai latte. Wannabee."

Og ikke engang 1erne har lyst til å leke med folk som har 0 i pannen sin. Har du 0 så kan du likesågodt bare bli emo med en gang, for da er du taper.

Get it? Fint.

Poenget med leken er den at du kan ikke se hvilket tall du har i panna selv.

Det må du rett og slett skjønne etter hvordan folk oppfører seg mot deg.

Uten de andre menneske har du rettogslett ingen status. For du kan ikke skjønne om du er kul eller ikke kul hvis ingen er der til å fortelle deg hva du er. For jeg mener, du vil jo alltid gjøre det du selv synes er kult, sant? Men det er ikke sikkert at samfunnet, eller i dette tilfellet de andre elevene, er enige med deg. Så da trenger du å observere reaksjoner. Hvis en 4-er kommer bort til deg og spør om han/hun kan få være fotskammelen din, kan du gå utifra at du er 5 eller 6, ihvertfall hvis du kan anta at firereleven har et korrekt inntryk av egen status.

På slutten av leken skal alle sammen selvfølgelig gjette hvilken status de har. Og det morsomme er at alle som regel gjetter rett. Fordi dette er noe som sitter inne i oss. Vi kjenner igjen systemet. Vi vet hvordan man oppfører seg mot samfunnets treere og toere og seksere. Og hvordan man blir behandlet avhengig av hvsa man er. Alle som har gått på en ungdomsskole, kjenner seg igjen.

Så det jeg lurte på, da, mens jeg danset til lyden av the Killers, var hvordan alle menneskene bak meg hadde fått det for seg samtidig at disse fire mennene på scenen var soleklare seksere i statusleken. Sa jeg seksere? Jeg mener selvfølgelig syvere. Helst niere. Hvorfor var disse mennene guder?

Jeg lot blikket vandre fra den ene til den andre, helt til jeg hadde vært igjennom dem alle.

Jeg kom frem til et par punkter:

- Folk som står på en scene utstråler selvtillit. Selvtillit er tiltrekkende. Høy tiltrekningskraft = høy status. (Teoriødelegger: Jeg er ikke tiltrukket av scenearbeiderne, til tross for at de vet utmerket godt hva de driver med, altså utstråler selvtillit, og dessuten befinner seg på en scene.)

- Brandon Flowers har en eksepsjonelt fin stil: Sorte bukser, kule sko, skjorte, vest, armbånd. (Denne fant jeg egentlig ingenting å trekke ved. I en overfladisk verden er vinneren av statusleken som regel den med kulest utseende. Klærne hjelper.)

- Brandon Flowers smiler mye. Smiling = tiltrekkende + selvsikker = høy status. (Teoriødelegger: Dave smiler pokkermeg aldri. Men han er skikkelig syv likevel.)

- Musikken er fantastisk. God musikk = Talent = høy status. (Teoriødelegger: Bare fordi du er talentfull, trenger du slett ikke være noen god person. Du kan for eksempel bare vær kjempekynisk og skjønne hva som selger, og så lage sånne sanger/bøker/malerier, uten å føle/mene det.)

- De har annerledes yrke fra det målgruppen har (du vet, dataprogrammerere og sivilingeniører og lærere, sånn som alle i Norge er.) Annerledes = Spennende. Spennende= Høy status. (Teoriødelegger: På skolen min er det annerledes å stemme Frp. Du blir ikke spennende av den grunn, du blir bare dust. Og får lav status.)

- Vi har hørt dem på radioen = de er kjendiser = de er godtkjent av resten av verden = saueflokken liker dem = vi kan like dem uten at vi virker sære = høy status. (Teoriødelegger: Vi har hørt en hel masse idol-gkjendiser på radioen, også, men det betyr ikke at vi ville klappet hendene av oss av den grunn.)

Og listen ble bare lenger og lenger! Altså ble jeg nødt til å gi meg med dét, og klatre videre til neste gren i tanketreet mitt. Nemlig: hvordan fant disse fire mennene ut selv at de var seksere på skalaen? For altså. Det må jo ha gått opp for dem, sånn etterhvert, ikke sant. Et eller annet sted midt i mellom deres første forsøk på å gro den karakteristiske barten, og gårsdagens platesignering som dannet kø gjennom hele Oslo City, må de jo ha skjønt at "jøss. Jeg kan fankenmeg få hele bunten til å bøtte Chai Latte om jeg vil." Hvor mange mennesker trengs til å juble for deg før du føler at du herjer i statusleken? Og er noen mennesker bare født med seksere i panna, eller kan man utvikle treeren sin?

(Og bør noen fortelle dem at du kan være en vinner i stausleken, uten å ha sekser? Sålenge du klarer å finne ut hvor på skalaen du ligger, altså finne deg selv, så har du faktisk vunnet. Selv om du er helt 0. Ja, jeg vet det, jeg er sinnsykt dyp. Det faller meg naturlig. Men det er jo også faktisk litt sant. De eneste taperne i statusleken, og i livet, er de som løper rundt og tror/oppfører seg som at de er noe de ikke er.)

Og så kom jeg til å tenke på Morrisseykonserten på lørdag. (Nevnte jeg at jeg har tatt på Morrissey, forresten? Sånn, i tillegg til Killers, liksom? Og Travis og .. Neida, jeg skal gi meg. Gawd, jeg kommer så til å bli groupie en dag. Neida, mamma. Ta det med ro. Jeg lover å la være.) Altså: Morrisseykonsert. Jeg vil nok hevde at den godeste herr Morrissey er en ganske så klar sekser. Og det kule er det at han også har kul stil og smiler en del og er/var pen og lager fantastisk musikk og har et annerledes yrke og står på en scene. Det virker nesten som en feilfri oppskrift på suksess. Og han har sikkert mange flere fans enn Killers. Jeg mener, han er jo gammel. Og genial.

Men to ting skurrer:

For det første så har han en tekst som starter på følgende vis:

"She told me she loved me

which means

she must be insane"

(Jeg vet, er det ikke helt sinnsykt kult? Jeg elsker det.)

Hvis han skriver tekster om det han føler (og hvis han ikke gjør det så blir jeg overrasket for han fremfører dem så utrolig overbevisende), så vitner jo ikke dette om den typiske sekserinnstillingen. Hvis dette er sekserinnstillingen, så betyr det at det finnes en kvinne der ute et sted som sprader rundt med en 14 i panna. Og henne bør man jo bure inne før hun lager kaos i trafikken eller noe. Uansett.

Hvis denne dama ikke fins (noe jeg tror at er tilfellet), så betyr dette at Morrissey er dårlig på dette med statusleken. For det betyr at selv om horder av mennesker dyrker ham, så tror han likevel at folk må være gale for å elske ham.

Enten dét, eller så er han rett og slett ingen sekser.

Og det kan jo isåfall forklare mitt punkt nummer 2 i kategorien "ting som skurrer":

En eller annen kastet nemlig øl på Morrissey på lørdag. Og jeg tenker som så. At uansett hvilken status du har, så kaster du ikke øl på en du ser at har en sekser. Det gjør du bare ikke. Ikke engang seksere kaster øl på hverandre på jobb.

Og nok en gang står vi med to alternativer:

Enten så er Morrissey en sekser, og mannen som kastet ølen har gjort en epic fail i statusleken. (Denne påstanden kan underbygges ved to ting: 1. Morrissey er Morrissey. Alt tyder på at han er en sekser. 2. Morrissey gikk av scenen. Han forlot en full sal som var der bare for ham, fordi han fikk litt øl på en skjorte. Enda han fikk en ny skjorte med én gang. Det er sekseroppførsel.)

ELLER så er ikke Morrissey en sekser, og da er det bare denne mannen som faktisk klarer å se hva Morrissey er (1? 2?).

(Denne påstanden kan underbygges ved to ting: 1. Morrissey kan virke som at har dårlig selvtillit: både tidligere nevnte sangtekst, og det faktum at han faktisk kom tilbake igjen på scenen til tross for at noen kastet øl på ham, er tydelige tegn på oppførsel tilhørende tall av den lavere delen av skalaen. 2. Mannen fikk seg til å hive øl på ham. Det skal visstnok stride mot vår natur å oppføre oss feil mot en av høyere tall enn oss. I statusleken, altså.)

Jeg tror kanskje at dette er noe jeg ikke kommer til å forstå meg på med det første. Og iallefall ikke klokken halv tre på kvelden når jeg er skikkelig varm og hyper. Men jeg skulle gjerne ha likt å vite det der med om man er født med fast tall eller ikke.

Også vil jeg nevne at jeg personlig synes at både Morrissey og Killers sprenger skalaen. Bare så det er sagt.

P.s: Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg har kjøpt flexuskort i dag, og siden det ikke står dato på dem er jeg avhengig av å kunne gå tilbake i bloggen og se når det nærmer seg en måned siden, sånn at jeg får kjøpt nytt kort i tide. Huhei.

How Soon Is Now?

2009-06-20T12:58:00.001+02:00

Det regner og jeg hører på Billy Joel. Hadde jeg bare ikke vært så latterlig lat så ville jeg sikkert ha spist is også, men da dét innebærer en tur ned på kjøkkenet så har jeg utsatt den planen med en time eller to. For rektor sa i talen sin i går at alle burde sove lenge i dag, og det tolker jeg til en "hold sengen helt til du ikke har noe valg lenger"-ordre. Og man bør jo høre på rektors sommeravslutningstale. Jeg mener, det er jo som å lytte til en mann når han ligger på dødsleie. Okei, så er det ikke noe kult å tøyse med at folk dør og iallefall ikke etter forrige bloggpost, men det er jo bare litt sånn Føniks-død, da. For hva er en rektor i de to månedene han ikke får patruljere gangene og smile til trøtte elever hvis eneste tanker kretser rundt en varm seng?

I de to månedene så er han jo bare en vanlig mann, på en måte. Kan jo ikke godt være rektor uten skole eller elever.

Så da dør rektor.

Men så stiger han opp av asken igjen engang ute i august, da, så vi trenger ikke å bli lei oss. Men vi kan i det minste ta oppfordringene hans på alvor.

Så derfor ligger jeg her nå og trommer fingrene på coveret til Brokeback Mountain og lurer på om jeg virkelig har lyst til å gjøre meg selv deprimert igjen nå som jeg nettopp har vært så helt ekstremt, kvalmende gjennomsyra-lykkelig. Hm. Ja, kanskje.

Hvorfor jeg er lykkelig?

Jeg er lykkelig fordi jeg går på en skole der skolebandet får stående applaus og folk står der og prøver å skylde på "Den Hersens Pollenen" mens de gnikker tårer ut av øynene sine. Og fordi jeg har den følelsen som du får når du spiser Kinder Maxi: du har fryktelig lyst til å spise opp alt på en gang, men så vil du spare også, så du prøver å nyte hver eneste bit, men så går det for fort likevel. Det er den følelsen jeg har med rud. Hvor pokker ble det av første- og andreklasse?!

Også er jeg lykkelig fordi det er sommerferie. Fordi jeg skal på Morrisseykonsert i kveld og så på fest og på disneykveld/fest/teatersammenkomst i morgen og på Killers på mandag og til Italia om en uke og så på Interrail. På interrail skal jeg forresten blogge hver dag hvis jeg får tak i riktig mobil, har jeg bestemt. Litt sånn "her, jeg har filmet Pink Floyd og Hello Kitty som ser ut av vinduet. Er de ikke søte, spesielt siden de ikke har dusjet på tre uker? Å, kjærleik."

Det blir bra.

Jeg er lykkelig fordi jeg fikk sekser på eksamen og generelt fine nok karakterer til at jeg ikke dør om jeg får dårlige karakterer til neste år når jeg jobber med revy.

Å, nevnte jeg at jeg er lykkelig fordi jeg gleder meg til å jobbe med revy?

Jeg er glad fordi jeg brukte opp en hel boks med såpebobler i går. Det vitner om en særdeles bra kveld. Og fordi jeg har et vagt minne om at Hello Kitty lærte seg "Se der går en Zebra" på munnspill da jeg sov hos Pink Floyd.

Og fordi jeg føler meg skikkelig modig fordi jeg vandra gatelangs i sandvika (du vet, Bærums hovedstad, Brunkrem City, Chai Latte-Ville etc?) kledelig iført Hippiekostyme halve gårsdagen. Jeg er tøff, jeg.

Og akkurat nå så ble jeg lykkelig fordi jeg skjønte at alle mine problemer (med mulig unntak av den fantastiske outsiderfølelsen jeg har av å ikke være på bloggcamp, selvfølgelig) kan løses med en badeand. Alvorlig talt. Og dét har de vel i Oslo? Ja, helt sikkert. Så nå drar jeg med meg Carina og prøver å finne en badeand. Aller helst skal den være gul. Men jeg er ikke kresen, altså.

(Dessuten er jeg glad for at jeg blogger tøv igjen. Altså, ordentlig tøv, sånn tøv som ingen har noen form for glede av og som jeg vet at er kjedelig å lese. Det betyr at jeg tør igjen. Og det er litt deilig, faktisk.)

SÅ. Jeg antar at det jeg prøver å si er at jeg gleder meg noe helt utrolig til alt.

Skryt i vei av det du skal i sommer - for med mindre det er Hovefestivalen så er sjansene små for at jeg er misunnelig. Try me.

Ohh, isbilen..

Det året da alle døde

2009-06-15T01:29:00.000+02:00

Da jeg var liten lå jeg ofte våken til langt på natt. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg spente hver eneste muskel og hvordan jeg boret neglene inn i håndflatene til jeg fikk små, hvite måneformer i den klamme, rosa huden.

Jeg var intenst redd for å dø, husker jeg.

Jeg skylder på gresk mytologi: Jeg hadde hørt om Hades, dødsriket, og den dag i dag er det lite som kan gi meg så harde hjerteslag som dét. Det er rart, igrunn, for det naturlige ville jo være å frykte Tartaros, for det er jo dét som er helvete. Men neida. Jeg var ikke redd for evige pinsler eller flammer eller det å måtte flytte en stein opp på en fjelltopp hele resten av evigheten. Det skulle nok gå fint.

Men dette med Hades, et grått og støvete sted der alle sjelene svevde omkring i total glemsel.. Vel, la oss nå bare nøye oss med å si at det ikke var det stedet jeg likte best å drømme om.

Jeg var så fryktelig redd for å ikke huske sollyset. Og for å være alene. Kanskje aller mest var jeg redd for å være alene.

Til å være så lite begeistret for Mennesker, er jeg overraskende lite interessert i å tilbringe tid med meg selv.

Andreklasse vil for alltid være Det Året Alle Døde.
Det året da jeg ble flink til å distansere meg. Iallefall tilsynelatende. Det året jeg lærte å si "kondolerer" uten å føle at tungen plutselig skulle kjennes nitti år gammel og visne i munnen min, eller at ordet var så fremmed at det likesågodt kunne ha vært på latin. For det er ikke fremmed lenger. Det er blitt vanlig. Og det skremmer meg.
Andreklasse vil være det året da verden gikk av skaftet, som i marerittene mine fra da jeg var liten. Totalt, trykkende lydløst kaos.
Andreklasse vil være det året da jeg kjente noen som ble drept og noen som drepte.

Det året da alle skaffet seg sorte klær som sømmet seg for begravelse.

Det året da en tolv år gammel lillebror tok selvmord uten at noen kan si hvorfor. Eller kanskje de bare ikke vil. Kanskje gjør det for vondt. Hvem vet. Realiteten er iallefall at han valgte grå, uendelig ensomhet fremfor livet.

Andreklasse er det året da en ung jente valgte å hive seg foran toget fordi hun ikke så noen andre muligheter.

Jeg blir fremdeles kvalm hvergang toget ruller inn på den stasjonen. Jeg husker togkonduktørens stemme over anlegget, husker hvordan den skalv. "Gå fremover, fremover, fremover, og vær så snill: Ikke se dere tilbake."

Jeg pleide å tenke at døden måtte være det jæveligste. Jeg pleide å tenke på hvordan vi havnet i dette forferdelige Hades som ingen tror på engang - som, nå når jeg tenker over det, kanskje heller var en uendelig, trøstesløs og desperat tilstand enn et faktisk sted. Uansett hva det var eller ikke var, så tror jeg ikke det verste er å dø lenger.

Ikke etter å ha sett alle som har grått i år.

Ikke etter å ha sett de minste detaljene bli så viktige at venner har sunket sammen på fortauet fordi de ikke orker å stå og huske samtidig. Huske, og vugge frem og tilbake, som om litt rugging skulle kunne rive ut sorgen.

Det verste er å være igjen.

For hvis det finnes et Hades som de døde kan komme til, så finnes det også et Elysium. Det er faktisk en mulighet for et solfylt paradis med en hel haug av snille, døde slektninger og venner. Og dessuten sikkert en stor mengde heite grekere. Og suflake. Jeg synes egentlig at det virker ganske okå. (Ja, jeg vet at det bare er helter og halvguder og sånt som har inngangsbillett, men la oss innse det. Denne religionen blir ikke akkurat løpt ned av tilhengere. Jeg tror nok de tar inn det de får, jeg.)

Så hvis det finnes et Elysium, så kommer nok de døde dit. Liker jeg å tro.

Men for dem som blir igjen, blir verden grå og støvete og stygg, og de føler seg helt alene og ynker seg hver gang noe får dem til å huske..

Kanskje mistolket noen de gamle, greske tekstene.

Kanskje var ikke Hades for dem som døde.

Kanskje var Hades for alle de andre som døden bare påvirket.

Det finnes ikke noe Elysium for de menneskene som fant en av sine kjæreste hengende i ei løkke fra et tre en tidlig sommermorgen. Ikke noe Into The West, heller.

Derimot finnes det rom fulle av ting som må legges i esker og pakkes bort sammen med sorte, store spørsmålstegn og en smertefull kvalme i mageregionen. Den heter visst savn, har de fortalt meg. Jeg er glad jeg slipper.

Andreklasse er det året da det gikk opp for meg at selv ikke foreldre er udødelige. Mammaer og pappaer dør, de også. Uansett hvor fantastiske både de og barna deres er.

And in the end

The love you take

Is equal to the love

You make.

Andreklasse ble året for de døde. Jeg håper bare at vi som fremdeles lever kan få ha tredjeklasse i fred. Mange trenger nok litt tid. Og en glad spilleliste på iPoden.

Selv trenger jeg litt mindre gresk mytologi, og litt mer søvn.

Det bør vel kunne la seg ordne - jeg tror tross alt ikke på noenting lenger.

Om det å blogge bilder

2009-06-11T23:59:00.002+02:00

Etter å ha påtvunget nettet mine noe sære formuleringer og ikke alltid helt gjennomtenkte meninger i nesten tre(!) år, kan jeg likesågodt innrømme at jeg har utviklet et eget, personlig bloggreglement. Ja, jeg er faktisk så nerd.

Regler som gjelder alt jeg skriver her.

(Regler som, ironisk nok, ikke er skrevet ned.)

En av de aller første reglene jeg laget var at jeg skulle holde meg til tekst. Bilder skulle bare brukes hvis de var viktige for innholdet.

Ikke fordi jeg ikke liker bilder (jeg elsker bilder!), men rett og slett fordi jeg ikke er noen fotograf, og fordi gudene skal vite at jeg ikke er noen modell.

Dette har jeg også vært smart nok til å gnåle høylytt om i alle tenkelige sammenhenger. Intervjuer, kommentarfelt, chatroom.. You name it. "De andre barna kan blogge bilder", har jeg sagt, "jeg vil ha fokus på teksten."

Men hva skjer når jeg føler at teksten er .. dårlig?

Når jeg sitter og har lyst til å dunke hodet i tastaturet (men gjør det selvfølgelig ikke - hallo, det er en mac, og antakeligvis det nærmeste jeg noensinne kommer ekte kjærlighet), når jeg egentlig bare vil legge ned hele bloggen og aldri skrive noe annet enn facebookmeldinger igjen?

For det skjer av og til. Ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi ordene stokker seg og jeg klarer ikke skrive like raskt som jeg formulerer og alt blir surrete og jeg blir kjempefrustrert.

Og ~~når~~ hvis jeg tar meg tid til å lese igjennom det jeg skriver, så føler jeg at Gi et lite vink hadde hatt veldig godt av å bytte forfatter. Til en noe bedugget (etter høyt alkoholinntak foran Ricky Lake grunnet ikke-eksisterende sosialliv), lettere tilbakestående åttiåring med konsentrasjonsvansker, for eksempel. Vedkommende ville iallefall kunne kommet med noen andre syn på livet enn bare den sedvanlige "og så hadde jeg lekser og så drakk jeg kaffe."

Og det er i sånne stunder, når jeg vurderer mulige stedfortredere, at jeg tenker som så: "hvis jeg nå bare slenger på noen bilder, så kanskje de hopper over teksten?"

For jeg merker det selv, at når jeg leser en blogg uten bilder, så leser jeg. Hvis det er bilder der, ja, da ser jeg på bilder. Så enkelt er det. Så jeg skriver lange tekster, før jeg distraherer de elskede leserne med fotografier. Avledningsmanøver!

På den måten virker det fremdeles som om jeg er en ung forfatterspire som skriver brokk på seg, men i virkeligheten er jeg bare en semideprimert fjortiz med et dødsfancy kamera hvis prisnivå er uproposjonalt med fotoskillzene hennes.

Planen var å aldri fortelle dere dette. Men så en dag så gikk det opp for meg at man skal være ærlig på blogg. Det er jo en slags dagbok. Heck, de andre barna skriver jo hemmeligheter. Men det tror jeg ikke jeg skal gjøre. Helt ærlig.

Og dessuten så er det bedre om jeg rett og slett sier ifra, sånn at det virker som at jeg er moden og reflektert, enn at dere gjennomskuer meg og legger igjen "du er skikkelig dårlig, lille hykler" i kommentarfeltet. Nemlig. (Dette er min store frykt. Dèt, og underarmer. Begge deler gir meg frysninger.. La oss skifte tema. Nå.)

So, there you have it.

Når jeg bruker bilder, er sjansene store for at jeg er klar over at teksten med fordel kunne ha vært sløyfet. Men det er regel nummer to i det hemmelige regelverket: Aldri sløyf teksten. Teksten er din venn. Selv om det er en venn som kanskje ikke nødvendigvis henger på greip.

Så nå, for å sørge for at du ikke leser teksten og dermed får vite hvor totalt maursluker jeg kan være iblant, så poster jeg bilder fra gårsdagen, som fra nå av skal være husket som "den dagen da vi dro til Oslo for å feire at det var tiende juni" (og ikke "den dagen da Maren antakeligvis misforstod oppgaven på eksamen og dermed ødela livet sitt og som kommer til å være skyld i at hun må flytte til typ Porsgrunn").

Enjoy.

Vi dro på spontantur i Pariserhjulet på Aker Brygge.
Emilie var nok ikke helt forberedt på at det skulle være så høyt oppe, men hun så ganske så fornøyd ut likevel, da.
Jeg koste meg iallefall. Anbefales. (Også anbefales det å dra på Fridays etterpå.)

Vi danset på operataket (til varierende reaksjoner fra de andre turistene.) Thea har spenst. Selv har jeg et forsøk på splitthopp. Det var kos. Selv om vi måtte danse uten musikk.

Jeg elsker dette bildet. Thea på skråplanet.

Og dette, selvfølgelig. Jeg har Winona Ryder og Marilyn Monroe på samme bildet. Score!
Thea er skummel mens jeg bare er.. random.

Emilie in action.
"Hurra for 10. Juni!"
Thea er modell igjen.. Gah. Jeg får trøste meg med at hun hører stemmer i hodet sitt. Tror jeg.

Emilie og Thea to sekunder før de blir angrepet av en full, gammel brite.
Emilie hopper og har lange bein. Hun ble sjekket opp av en kjendis..
.. Mens målgruppen min viste seg å være tolvåringer. Jeg skylder på t-skjorten. (Ser du hva som står..?)

Nå skal jeg ta meg sammen. I morgen kommer det bare tekst. Jeg lover. Og det skal være fankensåbra. Ahem. Nemlig. Og unnskyld emoheten. Jeg er egentlig helt ekstremt glad i dag! Helt sant! Se, jeg bruker hyperaktive utropstegn!!

Pause

2009-06-08T08:24:00.004+02:00

God morgen, alle barn!

Da jeg akter å være travelt opptatt med å filosofere meg frem til en sånn noenlunde okå besvarelse på teatereksamen, kommer jeg til å forsvinne fra verdens overflate (dvs blogg, twitter osv) frem til torsdag. Huhei.

Lykkeønskninger mottas med kjempestor takk. Jeg tror virkelig at det kan trenges. Flaks, altså.

(Og hvis jeg skriver noenting på twitter så kan du få lov til å slå meg hardt i knehasen med noe tungt. Skal ikke ha noe av at jeg sniker meg til å bruke internett til noe annet enn å lese om fransk klassisisme og andre fine eksamensrelevante emner.)

Sånn. Se meg være dyp&funderende. Og sv. lur som prioriterer skole fremfor blogg. Jeg er en kjernekar. Og har prioriteringene mine i orden. (Hvor lenge må jeg fortsette å skryte av meg selv før noen andre tar hintet og begynner å skryte for meg..?) Jeg er totalt muffins. And oh, so modest. Og oi, som jeg gleder meg til eksamen, det blir så BRA. (Jeg er så GLAD jeg var bevisstløs osv.)

Å, og ps: Janne blir atten i dag. Så løp bort og si gratulerer med dagen, nå. Hurra!

Will you be there to applaud?

2009-06-06T02:44:00.002+02:00

Så vi snakket ikke på msn.

I dag heller.

På samme måte som at vi ikke gjorde det noen andre dager i denne absurde, søvnløse uken, eller i denne rare, lange, varme måneden.

På samme måte som at vi ikke snakket sammen i telefonen på bussen, enda det er deg jeg pleier å telefonterrorisere når fulle mennesker sitter på setet bak meg og lener seg fremover for å puste tragiske, små biter av et liv som har rustet i ørene mine. Jeg sendte deg ikke engang en melding med at "nå later jeg som at jeg sover så de ikke skal plage meg. Og det ironiske er at hvis jeg faktisk sovner nå så er det første gang jeg sover ordentlig før klokka fire denne uka. Og det skjer ikke at jeg våkner igjen før på søndag, liksom. De kommer til å måtte kaste meg av."

Jeg vurderte det.

Men så kom jeg på at mobilen min ikke kan sende sms. Og dessuten at du sikkert ville funnet det en anelse underlig å plutselig få en melding nå. Som om ingen tid var gått.

Som om ingenting hadde skjedd.

Så vi snakket ikke sammen på facebook i samfunnsfagtimen.

Sjå kor eg bryr meg, liksom.

Vi sa ikke hei da vi så hverandre i Oslo og du hadde kjøpt nye sko igjen. Det var litt unaturlig.

Litt som å ikke klappe når alle andre klapper. Du kjenner at du har veldig lyst. At du må, egentlig. Det er jo bare sært å la være.

Men vi lot være.

Vi er visst blitt til sånne som sitter på første rad i teateret og bare nikker høflig. Ikke pokker om vi skal reise oss i applausen. Til helvete med overentusiasme.

Jeg tror ikke jeg savner deg. Faktisk.

Hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg bare at jeg savner å ha en som kan inspirere novellene mine. Du var ganske bra til sånt. Uten deg så blir de litt.. tamme, på en måte.

Ikke at jeg ikke har andre venner som også gjør syke ting.

For det har jeg.

Jeg har jo tilbrakt kvelden på bartefest, for svingende.

Det er bare det at du er så befriende sær på en så sinnsykt rar måte at man bare må le.

Og jeg elsket å høre om kjærlighetslivet ditt. Det var Oprah og Mean Girls på èn gang. Det morsomme var hvordan intrigene bygget seg opp rundt deg, som en festning, og der inne stod du, med et forvirret ansiktsuttryk og en bønn om hjelp. Du malte deg selv inne med maling du ikke visste at du hadde. "Hvordan i all verden skulle jeg ha skjønt at det betyr at vi er mer enn venner, da?", pleide du å si.

Og så lo jeg og sa at nei, du, jeg vet ikke.

Men jeg tror kanskje at du bør ringe henne.

Og etter mye ringing og lite snakking (du er bedre skriftlig), så pleide dere å komme frem til at dere burde satse på et forhold, og jeg pleide å ta all cred (mens jeg i all hemmelighet laget veddemål med meg selv om hvor lenge du kom til å gidde å leke med en jente som ikke hadde hørt om Donky Kong, eller en som ikke likte å bade i sjøen. Eller fotball. Du er jo helt ekstrem på den idiotiske fotballen din.) Jeg møtte aldri noen av kjærestene dine. Men det hindret meg ikke i å vite alt om dem. Det var litt kult.

Vi har felles venner som vi ikke ber hilse.

Jeg lurer på om de synes det er rart?

Jeg vet at du er våken.

Du vet at jeg ikke sover.

Men istedenfor å snakke til deg, så snakker jeg til en drøss med mennesker som jeg ikke kjenner og som antakeligvis bryr seg omtrent like mye om dette som de bryr seg om kålrabistappe, og istedenfor å snakke til meg, så ser du på House og spiser salat.

For vi er rare og vi sover ikke. Er du også redd for å få mareritt, mon tro?

Jeg lurer på om du fremdeles liker bra musikk, jeg lurer på om du lurer på om jeg fremdeles liker bra musikk, og jeg lurer på om du, når du leser dette og ler av hvor patetisk jeg er når jeg er melankolsk på kvelden, får littegranne lyst til å sende meg en melding og sitere Kaizers. Eller få en venninnes synspunkt på kveldens date.

For det hadde jo vært fint.

(Jeg er her.)

Når du ikke får sove

2009-06-03T00:45:00.000+02:00

Så kan du tenke på den dagen da du var lykkeligst. Og prøve å huske hvordan det kjennes ut akkurat idet man er i lufta mellom svaberget og sjøen.

Du kan se for deg alle menneskene du liker i hele verden og prøve å huske hvordan de ser ut når de ler. Det er sånn jeg teller sauer.

Du kan ha statusfeltkrig på msn med en likesinnet, eller sære samtaler på facebook.

Du kan finlese Ringenes Herre, og være glad for at din Hellige Bok ikke er avhengig av pene hovedpersoner for at folk skal kunne like den.

(Ikke at ikke Twilight er en fantastisk historie altså. Eller at Aragorn ikke er veldig pen.)

Du kan ligge på magen på gulvet i kjelleren og prøve å kosesnakke med printeren.

"Kjære lille printer", kan du hviske, "hvis du bare kan ta en siste liten kraftanstrengelse nå, så skal jeg prøve å få pappa til å slutte å printe ut kjedelige grafer.. Og mamma kan sikkert printe ut advokatgreier på jobben sin..? Å, kom igjen, da.. Vær så snill?" Stryke den litt over ryggen og være kjærlig.

Og så, når du skjønner at det ikke går, så kan du bli kjempesint og sparke hardt i bordet sånn at du får vondt og du føler deg helt dust, og så kan du småskrike litt mens du prøver å innbille deg at grunnen til at du bråker er at du er sint på printeren og har vondt, og slett ikke at du har litt panikk og er litt lei av alt sammen.

Du kan spise paprika. Ta en fint bilde av hagen. Høre på kattene som slåss.

Du kan skrive dramainnlevering, eller lese til eksamen, eller kanskje du kan smøre inn leggene dine i krem fra Body Shop som lukter sommer i London og som minner deg om Billy Elliot.

Kanskje kan du ta deg litt tid til å bare være totalt emo. Det er jo også fint.

Og lete etter penger under globusen som er så støvete at man ikke kan finne en eneste stat i USA. Ikke engang om man visste hvor denne eneste staten var.

Og så kan man lese blogger. Mange, mange blogger. Og glede seg over at kommentatorene på egen blogg er en milliard ganger herligere enn de som kommenterer hos de stakkars, søte motebloggerne.

Og hvis ingen av disse tingene fungerer, kan man jo alltid høre på disse sangene

og lade telefonen, tegne en liten løve på skrivepulten og lukte på syrinene.

Legg en isbit på håndleddet og sov nå, vesle lemur. Lesere er fine dyr.

Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken [del 2]

2009-06-02T00:25:00.000+02:00

Isa og jeg satt på bussen på vei hjem fra vår impulstur til Hovedøya (helt herlig, forresten, virkelig å anbefale), da to blonde skapninger entret scenen. Det var en gutt og en jente, begge i gul t-skjorte og med hvite bukser. De satt ved siden av hverandre på setet ved siden av oss.

Min venninne og jeg fortsatte samtalen vår uten å legge spesielt merke til våre medpassasjerer, før vi kunne høre den blonde piken ved vår side snerre inn i mobiltelefonen: "Jammen, det er jo det jeg alltid har sagt, du kan ikke komme over èn ved å bli sammen med en annen! Seriøst!"

Her våknet interessen vår, og snart satt vi begge med et "jeg-er-så-varm-at-jeg-kan-ikke-snakke-og-langt-mindre-lytte-til-noe-noen-sier"-uttrykk smurt som et tykt lag utenpå solkremen.

"Nei, alvorlig talt, du må snakke med ham", sa jenta. Det ble stille et øyeblikk. Hun himlet med øynene.

"Vet ikke jeg, vel!", glefset hun, "send ham en sms, da, "vi må snakke sammen, blablabla", et eller annet! Bare.. Ja, noe! "

Stillhet.

"Nei, så dra hjem til ham, da! Ring på! Bank p - nei, nei, så klatre inn vinduet hans, da, bryt deg inn, bare snakk med ham!"

Isa og jeg vekslet et kort blikk. Jeg tror hun også så for seg en desperat ekskjæreste med høye hæler, stige og kikkert.

Måtte anstrenge oss for å ikke fnise.

"Hm?", sa jenta nå, og satte øynene i gutten ved siden av. De sa hysj. Gutten tok et hint og satt urørlig.

"Neida, neida, jeg tar bussen dit nå - skal møte ham der. Hm? Nei, jeg sier jo at jeg skal møte dem der, jeg sitter på bussen på vei dit nå. Mh. Mhmm. Ja. Hæ? Nei. Oi. Hm. Jeg tror virkelig at det er lurere om du snakker med - nei? Okå. Hadet, da."

Og så klappet hun sammen telefonen sin og snudde seg mot gutten ved siden av.

"Nå har hun tenkt til å prøve seg på deg", fortalte hun, noe oppgitt, og trakk på skuldrene.

"Hæ ..?! NEI!!!!" pep gutten. Vantro og forsvarsløs. Som om han ikke ante hva som nettopp hadde truffet ham.

"Joda", sa jenta med en tone som sa at dette var en ferdig avklart sak,"og hun kommer og møter oss, så be nice."

På dette tidspunktet rullet bussen vår inn på stasjonen min, og det var nesten så jeg vurderte å bli der for å få høre ferdig. Men bare nesten. Jeg satt tross alt i våt bikini.

Isa, som skulle lenger enn meg, satte seg på setet foran dem så hun kunne høre alt.

Jeg gleder meg til å høre mer om situasjonens utvikling i morgen den dag.

Det må jo ha vært underholdende.

Jeg tror ikke 42 funker på alle sammen

2009-05-31T14:11:00.002+02:00

Jeg er kommet inn i en periode der jeg avslutter alle setningene mine med et spørsmålstegn.

Mhm? Okei? Enig? Ikke sant? Ja?

Jeg tror det er ganske så irriterende for menneskene rundt meg.

Det blir liksom litt sånn "hei, jeg trenger bekreftelse til alle døgnets tider. Si at jeg har rett. Nå. Si at jeg er flink."

Og det er jo litt rart, for egentlig så lurer jeg ikke på så veldig mye. Jeg tror kanskje at det er et forsøk på å virke litt mindre kontrollfreak. Sånn, se, jeg gir deg en mulighet til å hoppe inn i denne beslutningen og endre den (ikke at jeg faktisk lar noen endre beslutningene mine, men det er jo koslig å gi dem inntrykket av at det er en mulighet der.)

Uansett.

Dette er det jeg lurer på i dag:

- Hvorfor har vi ikke et ord som tilsvarer "mett" når det kommer til væske? "Jeg er ikke-tørst"?

- Hvorfor har vi ikke et ord som tilsvarer "både" når det gjelder flere enn to ting? Jeg hater, hater, hater å skrive/lese "Jeg spiste både epler, pærer, sukkerspinn, knekkebrød og marsipankake" - det ser så feil ut! Det heter Både - og. To ting. TO. Kan vi finne på et nytt ord? "Trede"? "Jeg spiste trede knekkebrød, jordbær og syrinblomster", eller firde: "jeg spiste firde tekake, reker, cherrytomater og sjokoladeis"?

- Hvor er den rosa genseren min?! (Værsåsnill, ikke si at jeg glemte den ute på fredag..!)

- Er det flere billetter igjen til Angels and Demons i kveld?

- Hvorfor er jeg ikke i Bergen?

- Hvorfor måneds-anbefaler jeg ikke lenger?

- Hvorfor ringer du meg ikke, din lille snik? Har du satt kaffen i halsen, kanskje?

- Hvorfor har jeg ikke kjøpt interrailbillett ennå?

- Hva er det beste bankkortet? (Ja, jeg skal skaffe meg bankkort. Og det er jo fint om det er.. bra.)

- Når kommer mobilen min til butikkene?

- Hvorfor kan jeg ikke sende meldinger?

- Hvordan fungerer facebook egentlig?

- Burde jeg ha kjøpt den grønne shortsen istedenfor den fine kjolen?

- Hvorfor har jeg prestasjonsangst på blogg og twitter fortiden? Kan man analysere dette tilbake til en dårlig barndom, mon tro?

- Hvorfor skiftet The Killers stil? (HVORFOR?!)

- Hvorfor blir jeg ikke frisk?

- Bør jeg legge meg ut og lese til eksamen?

- Hvorfor ringer folk med nummer som ikke står i telefonkatalogen?

- Bikini eller badedrakt?

- Hvor er skoene mine?!

- Hvorfor har jeg følelsen av at jeg bør grue meg til tirsdag?

- Hvordan har jeg fått et blåmerke på størrelse med en gravemaskin på beinet?

- Hvordan klarer jeg å bruke så mye penger når jeg ikke røyker?

- Hvor er Jim Sturgess akkurat nå, og hva er sannsynligheten for at jeg løper på ham i England/Wales/Skottland i sommer?

- Hvordan klarte jeg egentlig å sovne på bussen?

- Hva skal jeg gjøre med høretelefonliket?

- Burde jeg ha fortalt guttene at jeg blogget dem da jeg så dem igjen i går?

- Når skal jeg lære at jeg ikke kan gå i høye hæler i 14 timer i strekk?

- Hvorfor er jeg ikke sånn kjempekristen? Tenk, da kunne jeg jo løpt rundt og vært kjempeglad hele helgen fordi pinsen er viktig og sånt. Nå må jeg nøye meg med å være glad fordi det er fint vær, og det funker jo litt dårlig i lengden ettersom jeg oppfører meg som et kyssesykenbarn i varme.

- Hva er sannsynligheten for at jeg kan manipulere min elskede bror til å rydde rommet mitt?

- Hvorfor vil ikke Lady Gaga ut av hodet mitt?! (Nei, vent, det vet jeg faktisk svaret på. Men det hindrer meg ikke i å irritere meg over det.)

- Hvorfor har jeg så akutt lyst til å gå på museum?

- Hvor er Muleum-boka mi?

- Hvordan skal jeg lage bart til bartefesten?

- Er det veldig nerd å bli deppa for at Bloggrevyen legges ned?

- Hvorfor er rommet mitt så jentete?

- Er det meningen at jeg skal svare på folks svar fra Postcrossing?

- Vil noen være med og se på Brødrene Dal?

- Har vi is i fryseren?

- Bør jeg krype til korset og studere noe kjedelig?

- Synes fugler at det er kos å høre på menneskesang?

- Ville pappa ha merket det om jeg smuglet inn en kattepus og lot den bo på det badet han ikke bruker?

- Hvordan skal jeg få tak i middag?

- Har firfirsler mindreverdighetskomplekser, og dessuten medfødt melankoli og savn (etter de andre dinosaurene)?

- Hvorfor er ikke Tom Bombadill med i filmene?

Eh, ja. Gir meg der, jeg, tror jeg. Kanskje.

Se meg misbruke punktumknappen.

.............................................................

....................... ....... .. .

......... ..........................................................

Sånn, det må da veie opp for alle spørsmålstegnene.

Nå går jeg og tegner et eller annet.

Det er fint vær ute. Ser jeg.

(Jeg har sovet dårlig. Jeg lurer på om det er fordi det er for varmt ute eller om det bare er fordi jeg har hyperaktiv fantasi. Oh, hei, Knutsen og Ludvigsen!)

Tyvlyttet: Hvorfor forhold går i vasken

2009-05-27T23:18:00.001+02:00

Noen ganger så får man en følelse av at ting skjer for en grunn. Det er en fin følelse. Jeg fikk den i går, da øretelefonene mine knakk og jeg trodde jeg skulle dø av sorg. Bare en kort stund etter kom det nemlig to gutter på rundt 20 og satte seg foran meg på bussen, og hadde følgende samtale:

Gutt#1: Jeg trenger din mening om den daten jeg var på på lørdag.

Gutt#2: Åja, den med hun jenta som var så på deg på konserten..?

#1: Jepp.

#2: Okei? Var det ikke bra, eller?

#1: Det er det jeg ikke vet.. Det er noe med det hun sa på slutten..

#2: Jaha? Hva sa hun da?

#1: Nei, jeg tror det er best om du hører hele historien. For jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Okei, så hun hadde tatt med seg kake, ikke sant? Etter konserten vet du, så.. Bare sånn typisk jentegreie. Huske detaljer, ikke sant. Så jeg sa at det var flott at hun hadde med noe som vi kunne spise når vi våknet søndag morgen og var kleine. Eller jeg i det minste, for hun spiser sikkert ikke kake, det er jo snart bikinisesong.

#2: Sa du det?

#1: Ehm.. Ja? Men det er jo sånn alle damer tenker?

#2: Så du klarte altså å si at hun var feit og at hun antakeligvis hadde tenkt til å overnatte på første daten?

#1: Ja..? Oi, burde jeg ikke gjort det..?

#2: Joda, jeg må bare se at jeg får med meg alt sammen.

#1: Okå. Uansett. Senere på kvelden så tenkte jeg at vi skulle ha wet t-shirt contest.

#2: Hot.

#1: Vet det. Problemet er bare at det eneste jeg hadde for hånden var rødvin.

#2: Auda.

#1: Og hun hadde ny kjole. Hvordan kunne jeg vite at hun kjøpte ny kjole for å møte meg?! Og så prøvde jeg å trøste henne med å si at jeg ikke hadde lagt merke til kjolen engang. Sånn at hun ikke skulle bli så lei seg for at den var ødelagt. Det hadde jo vært verre om den var veldig fin.

#2: Mhm.

#1: Men det ble hun bare sur av. Og sa at hun ville hjem. Og så fulgte jeg henne hele veien til bussholdeplassen. Og så sa hun "jeg tror ikke vi kan møtes mer."

#2: Dude, that's hash.

#1: Mh.

#2: Så når skal du ringe henne igjen?

#1: I morgen, tenkte jeg. Da har det jo gått tre dager.

#2: Lurt, du vil jo ikke virke for pushy. Jenter hater klengete gutter.

#1: Men du tror ikke hun mente noe med det hun sa, da..?

#2: Hæ? Det med at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre? Å herre. Selvfølgelig ikke! Jenter sier alltid det stikk motsatte av det de mener! Nei betyr ja!

#1: Mhm.. Men hva når de sier "ja", da? Betyr det "nei"?

- Stillhet-

#2: Å herre. Jeg håper da ikke det.

Og i dag sa Elizabeth at grunnen til at Norge har så høy selvmordsrate sikkert er fordi vi har så høy singelrate. Og så tenkte jeg på disse to sjarmørene, og på at gutt nummer 2 sikkert sitter hjemme og tror at han er en voldtektsmann, og så ble plutselig geografitimen enda litt bedre.

Å, og ps: Gutt nummer 1 lo mye. Jeg tror nok ikke at han syntes at hun var verken tykk eller løs eller at kjolen hennes var stygg. Jeg tror bare at han var litt sånn skrulling. Så vet du det.

Skal vi planlegge litt MGP?

2009-05-25T21:56:00.003+02:00

Jeg tenker litt på Grand Prix, jeg.

Jeg turte ikke å tenke på det for rundt en uke siden for da tenkte jo alle andre på det, og jeg har en viss mainstream-kvote. Man går da musikk, dans, drama og kan ikke være helt jumpsuit&solpudder, heller.

(Og den kvoten foretrekker jeg dessuten å bruke på Ed Westwick og sko.)

Men nå føler jeg altså at det er trygt å melde seg inn i mgppraten.

Jeg tror det kommer til å bli mye Melodi Grand Prix-koseprat i året som kommer, nemlig.

I en ideell verden så sitter alle de kuleste nordmennene i en kjempestor sal og drikker kaffe og noterer forslag til det som heretter kan omtales som "Tidenes kuleste Hjemmealene-fest" eller "Når Siv Jensen er borte danser nordmennene på Telenor Arena"-eventen. (Ja, for jeg tviler på at Siv Jensen blir her i landet frivillig. Det kommer jo masse utlendinger på besøk. Og når det gjelder Telenor i Bærum så bare føler jeg det på meg. Det er jo praktisk. Hovedstaden og flyplasser og .. nsb. Og vi har jo så fin stor bygning på fornebu som kan trenge noen andre venner enn fotballfansene og The Gathering-barna. Og dessuten har vi sandvika storsenter som jo tross alt er nordens største, og jeg vedder på at alle vil elske det. Vi har god iskaffe. Og Rud VGS. Der gikk Alexander Rybak, vet du. Og undertegnede. Og dessuten så kan ingen nekte for at Bærum har litt av et rykte når det kommer til festing. Vi har jo tross alt Paradise-Petter. Nok om det.)

I denne store salen sitter vi altså og planlegger fest.

Litt sånn ansvarsdelegering og sånt.

Jeg ser for meg norske drikkevarer, og sydvester hengende fra taket.

Og blant publikum danser norske kjendiser rundt i bunader og deler ut gratis svele til de gjestene som i ekte norsk ånd kan drikke mest.

Jeg ser for meg Pia Tjelta og Morten Harket armiarm, med en stor kurv hver med store, fine sveler med syltetøy på og et glis så bredt at det går som en stor kurve tegnet over begge ansiktene med ett enkelt strøk fra liplineren.

(Jeg ser dessuten for meg at noen kommer til å foreslå at AHA skal synge "Take on me", men det kommer nok protokollfører til å glemme å føre opp "fordi det kom så mange forslag samtidig". Det er jo tross alt en ideell verden.)

På alle veggene skal barn og unge få tegne og male og henge opp bilder fordi det er fint og kulturellt, og på veggen skal det legges et kjeeeempeeeestoooort papirteppe, sånn at når alle menneskene har forlatt bygningen etter Den Store Festen, så blir det bare å nappe opp teppet, brette sammen kantene og hive ut hele skiten. Hvis dette gjøres på riktig måte så kommer vi ikke til å trenge å støvsuge etterpå engang. Genialt. Og på dette teppet skal det selvsagt være noe kult. Sitater, for eksempel. Kanskje vi kan begynne å samle inn alle nordmennenes yndlingssitater allerede nå?

Protokollfører nikker. Det er en god idè.

Spørsmål fra salen? Ja, du i dressjakke? Om Susanne Sundfør kan synge åpningsmelodien? Selvfølgelig kan hun det. Skal hun det. Om vi så må bære henne dit. Og det må vi nok, hun vil sikkert ikke synge på mgp.

Og i pausen så kan Mira Craig lære folk å strikke. Hvor kult er det ikke om vi plasserer henne på scenen med en strikkepinne i hver hånd og kringkastningsorkesteret i bakgrunnen, også kan hun synge "Headhuntet" med tidenes søteste komp mens hun av og til kommer med anvisninger av typen "og nå er det viktig at dere følger med der borte, dere med de finske flaggene, eller så får dere skravlemasker. Og dere vet hva man får når man får skravlemasker sant? Da får dere hull i overdelene deres. Og det er kanskje okå i helsetrøyer, men hvis dere har lyst til å bli headhuntet til noe så classy som MGP 2011, så kan dere ikke ta en Janet Jackson altså."

Og som hovedprogramleder skal vi ha en eller annen morsom en. En som ser tåpelig ut i sølvkjole med høy splitt.

Jeg tenker Jon Almaas og Knut Nærum.

Menneskene i salen drikker kaffe og nikker. De vil også ha noen gode programledere. Også vil de ha en bergenser som kommentator. En av Ylvisbrødrene, kanskje?

Mhm.

Dessuten skal vi ha en såpeboblemaskin per høytaler - skjønnhet for å veie opp for jevelskapen som kommer til å strømme ut gjennom sistnevnte.

Også må vi jo ha noen til å skrive alle sånne velkomstlapper og informasjonsinnlegg og historiske nedtegnelser alt annet som foregår skriftlig. Folket vil ha bloggere. Og folket vil ha Erlend Loe.

("Skål", sier folket, og synkronbonskier kaffen.)

Og utenfor bygningen skal det stå søte små barn på stands, med fine plakater: "Ta vare på miljøet når du skal hjem igjen til landet ditt. Norge har en finfin kystlinje! SVØM!"

Vi kommer til å være miljøvennlige og søte og jeg føler at dette ikke blir det siste blogginnlegget fra "Tidenes Hjemmealene-fest"-salen. Mest fordi det er flere dramalogger igjen.

Også lurer jeg på hvorfor jeg blir syk..

2009-05-21T17:47:00.000+02:00

Nestegang jeg har tenkt til å sovne på verandaen min i bare bikini, så skal jeg ha sjekket at det ikke har tenkt til å hagle først. Usedvanlig dårlig måte å våkne på, nemlig. Au.

Til gjengjeld blir det ganske bra når man først kommer seg inn og kan lage kakao og legge seg med ryggen inntil ovnen mens man skuler ut av vinduet og forbanner alt som forbannes kan.

Det blir jo heller ikke noe særlig verre av at man kan høre på yndlingsmusikken sin på veldig høyt og tenne stearinlys og peke og le av folk som må løpe forbi i det dårlige været utenfor.

~~Også kan jeg le litt sånn skadefro for meg selv av de barna som valgte å ditche deres syke venninne til fordel for grilling i lyn og torden og hagglevær.~~ Neida, selvsagt ikke. For jeg er jo så utrolig mye mer moden enn dèt.

~~Nei, det er jeg ikke.~~

Joda.

Sånn ser altså fankenskapsverandaen ut i skrivende stund. Og nei, det pleier egentlig ikke se ut som at den har hvit pels. Det så heller ikke sånn ut da en (sett med etterpåklokskapens briller) tåpelig-lettkledd Maren fant det for godt å legge seg der.

.. Heldigvis kan jo lykken fort snu. Legg merke til Beatlessitatet på den fine koppen. "Smiles awake you when you rise". Nå var dette kanskje ikke tilfellet akkurat da jeg våknet (men ser du for deg Paul McCartney sette en melodi til en gammel tekst hvis teksten lød "screaming and jumping and swearing awake you when you rise"? Nuvel, kanskje, nå når jeg tenker over det. Ihvertfall Ringo Starr. Men jeg tror ikke den ville blitt like fin).

Uansett: det ble iallefall smil etterpå, og dèt er vel egentlig det viktigste.

Hurra fridag, da, alle sammen! Kos dere.

Hvem skrudde på Hayden Christensen? [Del 2]

2009-05-19T17:04:00.005+02:00

I dag er jeg så varm at jeg alvorlig talt ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg er så varm at jeg bryter med mine egne bloggregler og det er ganske pinlig i grunn men eg gjer fanden.

Ved jevne mellomrom stikker jeg hodet i dusjen og setter den på så kaldt som mulig.

Jeg legger isbiter i nakken, spiser iskrem og legger farrisen i fryseren så jeg kan drikke kald farris (enda jeg med denne halsen vel strengt tatt burde satset på te eller noe..)

Jeg vandrer rundt i ørska og sipper.

Jeg var skremmende nær ved å gråte av siste episode Gossip Girl. Og da jeg så noen bilder fra barneskolen som jeg savner.

Og da jeg snakket i telefonen med menneskene som var på skolen.

Og da jeg skjønte at ingen av de hvite t-skjortene mine var rene så jeg måtte ha på meg en svart en og de svarte er så fordømt varme.

Og nå sipper jeg meg gjennom hele Ringenes Herre. Hver eneste gang det kommer en ny person på skjermen så blir det bare overveldende og jeg må stikke hodet mitt i dusjen igjen.

I dag hører jeg på det som mine jevnaldrende ville klassifisert som "nach-etter-begravelse-musikk". Høyt. Og håper at naboene tilgir meg engang i framtiden.

For jeg har selvfølgelig vinduene på vidt gap. Det er jo så sykt varmt her. Hallo, sovesanger.

I dag sier jeg ting jeg ikke mener og glemmer det igjen etterpå. I dag våkner jeg på gulvet i rom som jeg ikke kan huske at jeg har gått inn i, og drømmer rare drømmer i varme farger.

I dag begynner øynene mine å renne bare jeg tenker på at George Harrison og John Lennon er døde. Og at Heath Ledger er død også. Han heter faktisk Heathcliff, vet du? Oppkalt etter Wuthering Heights-Heathcliff. Og nå er han død. Han ville vært perfekt til å spille Heathcliff. Men han er død.

Og jeg er varm.

(Gi meg sympati, da, før jeg begynner å sippe for tomt kommentarfelt også.

Eller en personlig tjener med kalde hender, i det minste..)

And she fights for her life on the train

2009-05-19T00:45:00.002+02:00

Det hele endte (eller startet?) med at jeg måtte sette vesken min i togåpningen så dørene ikke skulle lukke seg, ta et grepa tak i armen hennes og trekke henne etter meg inn.

Det var det siste toget den natten og det hadde akkurat begynt å regne.

Og hun gnålte i ørene mine at jeg prøvde å sende henne i feil retning, for hun visste jo utmerket godt at Oslo og Sandvika ikke var i samme retningen og hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville at vi skulle gå på. Til tross for at hun tar dette toget nesten hver eneste dag.

Så for å beroligge henne, snudde jeg meg mot den eneste andre passasjeren i hele vognen, en ung kvinne med bena lett henslengt over setene foran seg, og fikk det jeg allerede visste, bekreftet. Dette så ut til å legge en liten demper på min venninnes bekymringer, og fornøyd kunne jeg synke ned i setet ved siden av henne. Hun så riktignok fremdeles noe skeptisk ut, men det så i det minste ikke ut som at hun hadde tenkt til å løpe av toget med det første lenger.

Og det var jo så absolutt en endring til det bedre.

Jeg tenkte at nå var det trygt å le av henne.

"Du er dårlig, du", gliste jeg, "hadde du fått viljen din så hadde vi sittet på toget til Ski eller noe nå. Hahaha, "Oslo og Sandvika er ikke samme retning", du, liksom.. "

"Jeg vet det", sukket min lettere berusede venninne, "jeg hater å være så fjortiz!"

Det var på dette tidspunktet at den unge damen ved siden av oss meldte seg inn i samtalen.

"Det går over", sa hun, og nikket oppmuntrende. "Jeg vet at det føles som om du har holdt på sånn i en evighet og skal holde på i en evighet til, men det går over."

Og så lo hun av min venninnes ansiktsuttrykk, og så lo jeg også, for hun er virkelig utrolig søt når hun er forvirret og mistroisk og flau på èn gang.

"Du må bare elske det mens du holder på", sa damen, "for du kommer til å savne det så utrolig mye."

Og venninnen min nikket langsomt. Jeg tror ikke hun trodde damen. Ikke helt, iallefall.

"Her skal du av", sa jeg.

"Okei", sa venninnen min. Og så plukket hun seg selv opp fra setet, ble stående og svaie et øyeblikk på de høye hælene, og brukte den store vesken sin til å finne balansen, før hun begynte å stolpre seg i retning utgangen.

"Er du sikker på at du kommer deg hjem..?", lurte jeg. Et øyeblikk kunne jeg forestille meg henne død i en eller annen grøftekant. Men bekymringen varte ikke veldig lenge; for når min åndsfrendes promille var lav nok til at hun kunne mobilisere energien til å sende meg et så intenst fornærmet, overlegent blikk, så kunne hun nok fint finne veien hjem. Eller banke en potensiell morder, for den saks skyld.

"Maren, jeg vet hvor jeg bor", knurret hun i et irettesettende tonefall.

Og så svevet hun ut av toget og inn på perrongen, og jeg kunne se at damen kikket ut av vinduet for å se henne bevege seg i retning hjemover. Jeg kunne se at hun moret seg.

"Hvor gamle er dere, egentlig?", spurte hun, og smilte.

"18", svarte jeg.

"Aha. Ja. Selv er jeg 24. Og vet du hva?"

Det gikk opp for meg at jeg satt og nistirret på de fine, høye skoene hun hadde sparket av seg i en liten haug av kjærlighet og lær på gulvet, og løftet blikket opp til ansiktet hennes igjen. Ristet på hodet. Nei, hva da?

"Egentlig så må dere ikke elske det mens det holder på. Jeg elsket det ikke. Og jeg er der fremdeles og jeg elsker det fremdeles ikke."

Jeg så spørrende på henne.

"Siste toget", sa hun, "fest. Holdt på å ta feil tog."

Jeg lo.

Hun vippet fornøyd med føttene. På den ene ankelen hadde hun tatovert en firfisle.

"Mhm", sa hun, "Og jeg vet at dere hater det nå, men når dere blir eldre så kommer hjernene deres sikkert til å hevde at dere elsket det, så egentlig så bør dere bare skrive ned at dere hatet det. Nå. Med engang." For hun ville jo ikke at vi skulle tenke tilbake på det som noe bedre enn det det var, for da ville alt som var bra i ettertid aldri kunne føles like fint. Det var sikkert noe logikk der.

Og så gikk resten av samtalen ut på hva hun skal gjøre nå når hun snart blir ferdig med utdanningen sin og hva jeg skal gjøre hvis jeg noengang blir ferdig med utdanningen min.

Meningsløs pludring.

Men i hodet mitt så tenkte jeg bare, "vet du hva, damen, du tar helt feil, jeg elsker dette. Og jeg er så glad for at du er 24 og blond og gammel dramaelev og kommer fra fest og snakker med fremmede på toget, for da er det håp for meg også. Man slutter ikke å være seg selv bare fordi man slutter å være tenåring. Og det er dét jeg må skrive ned. Nå. Med engang."

Kom, så danser vi

2009-05-16T17:30:00.002+02:00

Jeg vet ikke hva man sier til noen som nettopp er blitt forvandlet til "den som ble tilbake".

Å formidle medfølelse med lyseblå font og triste smilefjes over msn er ikke enkelt.

Når den hun mistet er blitt borte fordi han selv ønsket det, blir det enda vanskeligere.

Hvor går grensen for hva du kan spørre om, for eksempel?

"Hvordan gjorde han det?"

Kan jeg spørre om det?

"Har dere noen idè om hvorfor?"

Nei, det tør jeg ikke.

Jeg prøver å ikke tenke over det.

Jeg prøver å ikke tenke over hvor forferdelig tåpelig jeg er som blir høylytt trist av å ikke komme opp til den eksamenen jeg ville, og som truer med å hive meg foran første og beste trailer hvis ikke anklene mine slutter å gjøre vondt snart. Over hvor pinlig det er at jeg kan få meg til å klage over småting som om det var Vietnamkrigen eller pelsindustrien jeg personlig sliter med.

Prøver å ikke forestille meg ansiktsuttrykket hennes da hun fant ham.

Jeg vil ikke tenke på at folk dør.

Så for å slippe å synke ned i et hull av selvforakt, depresjon og dødsangst, prøver jeg å være så opptatt som overhode mulig. Med fine ting, så jeg bare kan tenke positivt hele tiden og smile og ikke tenke på at folk faktisk dreper seg selv fordi de ikke er så opptatt som mulig. Med fine ting.

Fest? Jatakk.

Dobbeltbooking? Selvsagt!

Såpebobler? Bring 'em on!

Jordbær? Sol? Fine filmer? Ed Westwick som Heathcliff? Hm. Yndlingsbøker! Shopping, sjokoladeis, timeslange telefonsamtaler, sove hele dagen, skrive hele natten, ansiktsmasker, badekar, ballonger, slottsparken, Aker Brygge, laaange turer, Owl City, Beatles, tegne, tegne, tegne, tegne. Tegne! Male? Kafèer, skjerf, singlett og skjørt, høye hæler, kakao med krem og en ny paraply med søte farger. Konsert. Stalke de menneskene jeg synes at er aller kulest på twitter? Venne meg til å klemme folk og trene på å gi gode gimme-fives.

Barbere leggene og plukke blomster. Glede meg over at vi har en revyinstruktør. Få nye venner. Bli venner med gamle venner på nytt.

Sovne på verandaen. Rulle i gresset. Gå på rud og spise kokosboller og ha dramatimer. Trekke isbiter over kinnet. Ha "vi siterer kongerike for en lama og istid"-battle med en overhyper, feststemt Pink Floyd (blondinen). Med Pink Floyd (bandet) i bakgrunnen.

Sånne ting.

Og det funker nesten. Men selvfølgelig, man kan jo ikke gjøre alt sammen selv.

Det hender man trenger venner som kan bake god kake eller snakke om meningsløse fjortizforelskelser (Hei, Emilie, jeg håper at du og Robert Pattinson blir lykkelige sammen. I really do), eller presentere deg for den ene sangen du åpenbart trenger akkurat når du trenger den (nå);

Noen skal ha det til at den handler om dagens ungdoms sinnsyke prioriteringer.
Kanskje.
Men jeg liker å tro at den handler om å se det fine i alle situasjoner.
Litt sånn Pollyanna-style.

Nå skal jeg sminke meg og dra min vei. Såe. Vi snakkes vel.

Om jeg ikke dør av pur lykke først, da, selvfølgelig.

Uncomfortably Numb

2009-05-14T10:30:00.000+02:00

Det er en følelse som sitter i kroppen. En kvalmende visshet som styrter gjennom hver eneste celle og gjør deg nummen, en oppdagelse kroppen gjør et lite øyeblikk før hjernen.

Det er når du skjønner hva som kommer til å skje, uten egentlig å forstå det helt.

Det er når du vet noe du ikke vil vite.

Kanskje fanger kroppen opp vibber i luften, vibber som hjernen ikke snapper opp fordi den er for glad i deg til å utsette deg for dem.

Men når kroppen står der og kjennes så ubeskrivelig tilstede, så ubehagelig der, som om du plutselig er utenpå huden din, blir hjernen pent nødt til å følge med.

Når hele verden lukker seg om deg som en dårlig filmeffekt.

Og så går det opp for deg.

Hva det nå enn var som fikk hjertet ditt til å banke magesyre opp i halsen, er plutselig et faktum.

Det er når du skjønner med hele deg at noe er galt, før tankene dine klarer å skjønne hvorfor.

Hei, muntlig eksamen.

Bare bilder

2009-05-10T16:55:00.001+02:00

Bør jeg farge håret rosa permanent?

Emilie var Alle Elsker Mary.

Julie var Fyfasan og Isa var Jules fra Pulp Fiction.

.. Og når vi snakker om Pulp Fiction: Petter var Vince Vega.

Hello Kitty var Princess Leia, og Elizabeth var Gogo fra Kill Bill.

Hello Kitty og jeg laget muffins. 108 stykker.
.. Og Hello Kitty satt fast vispen i tungepiercingen sin.
Men alt ble bra igjen da hun fant et punkerjordbær.

Jordbær var nemlig ytterst nødvendig.

Å, så mange fine jenter.

Thor er bad guy.

Jeg er Madam Mim med føkkafløyte. Hurra!

"Jeg har blitt forvandla til ei ku - kan jeg få gå hjem?"

Ettersom vi faktisk malte håret til Hello Kitty (true story: akvarellfarger), var det veldig gøy å se på da hun våknet morgenen derpå. Hemulen, anyone?

Randombilder fra torsdagen.
Pink Floyd er ikke fryktelig fan av fotografen (meg.)

Pink Floyd tok bilde av meg med mitt nye speilreflekskamera etter at vi druknet.

Sånn. Jeg elsker bursdager. Og torsdager.
Og nå skal Emilie og jeg se Tarzan og drikke kaffe (og kanskje rydde huset.)
Sånn, mitt aller første "se hva vennnene mine og jeg gjorde og det var koselig"-innlegg. Kanskje jeg bør begynne med outfits også.

Hormonsuppe? jatakk

2009-05-06T22:10:00.000+02:00

Noen dager bare vet du at du burde ha holdt deg hjemme.

Om ikke nødvendigvis fordi det er mattetentamen, så kanskje fordi du starter dagen med å gå rett på (ja, jeg mener bokstavelig talt gå på, på samme måte som man vanligvis går på lyktestolper) en person du ikke har sett siden ungdomsskolen og som på død og liv skal snakke til deg og du har ikke sminket deg og du har på deg snekkerbukse og du kan ikke for alt i verden huske hvem han er.

Da vil du hjem.

Eller kanskje når du klarer å kline rouge på begge hendene sånn at når du begynner å gjøre matte så blir hele arket like rødt som ansiktet ditt, eller kanskje når du skjønner at du faktisk har lettere for å svare på de helt umulige oppgavene enn å åpne drueboksen. Og du bruker fem minutter og prøver å åpne den, men til slutt må gi opp. Og du vet at hele klasserommet sikkert har sett at du ikke klarte å åpne en skarve drueboks, og du føler deg sånn cirka like smart som en bomullsplante.

Ja, jeg endte opp med å tilby noen druer. Så de kunne åpne den forbanna boksen.

Men tror du ikke de på død og liv skulle være "edle" og si at "vi vil ikke ta tentamenmaten din, den trenger du jo selv"! Argh! Hvor er den egoistiske ungdommen alle snakker om når jeg trenger den?!

Kanskje er det når du feilberegner avstanden mellom bakken og bommen du har tenkt til å sette deg på, og derfor ender opp med å sette deg i lufta?

Foran hele bussholdeplassen?

Da kan det jo tenkes at man har litt lyst til å gå hjem.

Eller når du skjønner at singletten din har glidd opp og du har gått med bar rygg hele veien fra skolen og til bussen.

Eller når det begynner å regne og tidligere nevnte djevelplagg på død og liv skal bli gjennomsiktig.

Ja, jeg tror du tar tegninga. Men det blir altså enda bedre.

Etter å ha vært eksepsjonelt uelegant på bussen, til stor glede for mine medmennesker (la oss ta det kort: veskens innhold på gulvet. Maren på randompersons fang i en sving. Maren på randompersons barnevogn i et lyskryss. Høy musikk på ørene gjorde at Yours Truly ikke hørte mobilen sin som ringte syv ganger. Det gjorde derimot resten av bussen), vandret jeg ut i verden.

Og da mener jeg ikke "ut av bussen og inn i undertegnedes boligområde".

Joda, jeg gjorde jo forsåvidt dét også, men det var ikke egentlig det jeg siktet til.

Med min kjempehøye musikk trasket jeg nemlig rundt totalt i min egen verden, som i en slags underlig form for må-skrive-noe-nå-transe.

Hele vandringen gikk egentlig helt på autopilot.

Men så, så oppdaget jeg plutselig at jeg hadde sluttet å gå.

Uten at jeg helt kunne skjønne hvorfor.

Og så la jeg merke til at det stod en person foran meg. Og smilte litt sånn ubekvemt. Han hadde visst stått der en stund. Og hele kroppsspråket hans sa vel noe i retning av "så du tror du er en badeand, du, ja.. Mhm, jammen, dèt.. er jo helt normalt."

Så jeg tok av meg musikktingen min og prøvde å se intelligent ut.

"Ehm, ja, vi prøver igjen", sa han, og fniste nervøst (nervøst! Som om jeg var en galing som kunne finne på å slå ham eller klemme ham eller noe!), "eh, kunne du si meg hva klokken er?"

Og så tok det en liten stund mens jeg konverterte disse ordene som for meg liksågodt kunne ha vært fremført på russisk på daværende tidspunkt, til Marensk. Og så lyste jeg opp over egne språkferdigheter da meningen omsider hadde trengt ordentlig inn til det kommuniserende mennesket i meg.

"Åja unnskyld jeg er i min egen verden ja ikke på ordentlig da men du skjønner hva jeg mener og jeg er litt sosete idag heheheee for jeg har hatt tentamen men hvorfor forteller jeg deg dette egentlig og klokken ja så sannelig du den er i vesken min to sekunder den er begravet forstår du", kunne jeg høre meg selv si ("hun har tørna" sa en stemme i hjernen min, "hun er en lost case." "Øyh!" protesterte jeg. Dessverre høyt, er jeg redd), og så tømte jeg likesågodt ut innholdet i vesken min og fant mobiltelefonen og fortalte ham at klokka var to. Og jeg rødmet kledelig mens jeg plukket opp alle de sære tingene en jente har i vesken sin, mens jeg bablet om at det var sært at det regnet fra blå himmel. Han nikket og smilte og prøvde å være høflig. Og så gikk han, og jeg tør sverge på at han lo. Av meg. Den sniken.

Da jeg kom hjem, gikk det opp for meg at klokken min går feil og at jeg ga ham feil tidspunkt og at han sikkert ikke rakk bussen sin. Bare fordi jeg er klønete og fordi jeg ikke skjønner noe som er mer teknologisk enn et skojern. Bare se hvordan jeg håndterte druesituasjonen, liksom.

Å, kjære gud, som jeg håper at jeg ikke sang høyt på mattetentamen.

Nå går jeg og legger meg nedpå litt, jeg, tror jeg.

Så jeg kan komme tilbake igjen til den verdenen jeg var i før klokkemonsteret halte meg ut.

I den verdenen der dette er virkelighet:

(Takk, Thea. Jim og jeg er svært takknemlige for at du fotoshoppet en sånn fin regnbue bak oss!)

Boy, you've been a naughty girl

2009-05-05T20:00:00.001+02:00

Hva i all verdens land og rike er egentlig greia med undertøy?

Eller, for å være mer konkret (og innsnevre mulighetene for tvilsomme utsagn i kommentarfeltet): Hva er greia med undertøy på bakken?!

Hm, dette kan trenge en forklaring, tror jeg.

Greit.

Så.

Helt siden snøen begynte å smelte, har jeg sett undertøy (da i all hovedsak truser i forskjellige varianter) overalt. I kumlokkene, på fortauet, i bilveien, på bussholdeplassen, i skogen, på Karl Johan, i folks hager, på en øde landevei på en ensom, liten øy utenfor Strömstad. Vi snakker boxershorts og geopardtangatruser.

Hadde jeg vært skikkelig ekkel, lutfattig og i besittelse av en dødsflink oppvaskmaskin, så kunne jeg ha plukket det opp og hatt nok undertøy til å bare å trenge å vaske annenhver søndag. (Men på den annen side; hvis jeg faktisk kunne få meg selv til å gå med fremmedes undertøy så ville jeg kanskje ikke ha vært så oppsatt på å vaske det mellom hver gang..? Nei, æsj, dette ble en ekkel post. Jeg beklager. For mye sukker.)

Uansett:

Jeg skjønner bare ikke hva som skjer med alt undertøyet.

Og før dere kommer og ser på meg med et blikk som sier "å, lille, naive Maren..", så nei, det har ikke vært sånn "se, det er en truse og en boxershorts, tvinnet sammen i kjærlig omfavnelse.. Hmm. Den russen, den russen.. La oss nå inderlig håpe at noen husket å ta pillene sine."

Nei, for tenk at det har det ikke.

Det har vært ensomme plagg.

Øde og forlatt.

Heeelt alene.

Som om noen bare plutselig har bestemt seg for at nei nå, nå er det sørenmeg nok!

Og det er da jeg lurer på. Hva er det som går av disse menneskene?

Jeg ser for meg en bølge som vasker over verdens innbyggere.

Her kommer de gående, med høretelefoner og en mobiltelefon, noen av dem røyker kanskje, og noen leser bok mens de går, de enser nesten ikke omverdenen, noen har rødt hår mens andre bare er skikkelig lave. Fellesnevner: de har på seg undertøy.

Men så, plutselig, er det som om en helt ny, overveldende følelse velter opp i dem. De må stoppe opp.

De må lytte til hjerteslagene som slår hardere og hardere, helt til rytmen blir så sterk at de nesten ikke kan stå stille lenger.

"Can you hear the people sing?!"

Og så, til lyden av all verdens halelujakor og franske revolusjonister i hopetall, trekker de av seg trusene, holder dem hevet og skriker "aldri mer!!! Fra i dag av går jeg kommando! Nå tar jeg helt av her! Bokstavelig talt! Hurra!"

Og så trekker de på seg buksene/skjørtene sine igjen, og vandrer videre.

Med sigaretten vippene i munnviken og nesa i en bok.

Som om ingenting har skjedd.

Kanskje er det deres måte å være impulsive på.

Jeg bare lurer på hva som var galt med impulsivshopping.

Eller å lage noe sundt til middag.

Eller kanskje det er en del av en forbryterbølge!

En bande raver rundt og stjeler folks vesker, og hvis disse folkene har, som Cosmo sier at de bør, undertøy og en reisetannbørste med seg hvorenn de drar, så blir undertøyet pælma ut på helt tilfedige steder så forbryterne skal slippe å bære med seg unødig vekt!

Og hvorfor blir de tvunget til å stjele alle disse veskene?

Finanskrisa!

Aha! La oss alle sammen skylde på Bush for hele verdens ensomme trusebestand.

Og jeg tror det passer seg å avslutte dette innlegget med følgende video:

Og nå: matte. Aller siste tentamen i morgen. Tvitvi osv.

Og si gjerne ifra om du har noen teorier ang. undertøyet. Jeg får ikke helt ro i sjelen, kjenner jeg.