aroundbooks

Bokmerker og bokbuffé

2009-07-12T23:01:00.009+02:00

Via DENNE bloggen: Bokmerker.org, ble jeg oppmerksom på DENNE siden: Bokbuffeen.no, hvor du kan kjøpe bøker (restopplag) direkte fra forfatterne. Ta en titt på begge. Ifølge Virrvarr er Bokmerker.org Norges beste bokblogg (det ble altså ikke meg ...), og en bokbuffé med nedsatte bøker rett fra forfatteren, med mulighet for signering, er vel ikke verst?

En bok, et utdrag

2009-07-12T16:15:00.005+02:00

«Leve og dikte opp. Jeg har prøvd det. Jeg må ha prøvd det. Å dikte opp. Det er ikke det rette ordet. Ikke leve heller. Det gjør ingenting. Jeg har prøvd. Mens alvorets store villdyr kom og gikk inne i meg, rasende, brølende, og flenget med opp. Jeg har gjort det der. Helt alene også, godt gjemt, jeg har spilt innbilsk narr, helt alene, i timevis, ubevegelig, ofte stående oppreist, som forhekset, stønnende. Ja, bare stønn. Jeg har ikke vært i stand til å leke. Jeg snurret rundt, klappet i hendene, løp, ropte, så meg selv tape, så meg selv vinne, jublende, lidende. Så plutselig kastet jeg meg over leketøyet, hvis det fantes noe, for å ødelegge det, eller over et barn, for å forvandle dets lykke til et vræl, eller så rømte jeg, jeg løp og gjemte meg i en fart. De fulgte etter meg, de store, de rettferdige, de innhentet meg, slo meg, jaget meg tilbake til runddansen, til leken, til fryden. For jeg var allerede i alvorets klør. Det har vært min store sykdom. Jeg ble født alvorlig, slik andre er født med syfilis. Og det er i fullt alvor jeg har forsøkt å ikke være det lenger, å leve, å dikte opp, jeg vet hva jeg mener. Men hver gang jeg forsøkte på nytt, mistet jeg besinnelsen, kastet meg ned i mitt dype mørke som mot frelsen, kastet meg for føttene på ham som hverken er i stand til å leve eller tåler å se at andre gjør det. Leve. Jeg snakker om det uten å vite hva det vil si. Jeg har forsøkt meg på det uten å vite hva jeg forsøkte på. Kanskje har jeg allikevel levd, uten å vite det. Jeg lurer på hvorfor jeg snakker om alt dette. Å, ja, det er for å bli kvitt kjedsomheten. Leve og få til å leve. Ingen vits i å anklage ordene lenger, de er ikke mer innholdsløse enn det de bærer med seg.»

Samuel Beckett: Malone dør. Oversatt fra fransk av Anne Elligers og Erik Ringen.

Baksideteksten lyder slik:

«Malone dør er andre bok i Samuel Becketts romantrilogi, som også omfatter Molloy og Den unevnelige. Bøkene ble utgitt mellom 1951 og 1953 og ble forfatterens gjennombruddsverk.

«Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart.» Slik åpner Malone fortellingen om hvordan han fyller tiden mens han venter på livets slutt. Med sin skrøpelige kropp er det lite han kan foreta seg. Men han har blyant, papir og en grenseløs fantasi. Fra sykesengen gir han liv til utrolige skikkelser, og etter hvert er verken forteller eller leser helt sikre på hvor skillet går mellom Malone selv og de personene han finner opp. Malone dør har vært gjenstand for utallige fortolkninger. Mange har lest romanen som et av de verkene der Beckett tydeligst skildrer det sammensatte forholdet mellom en forfatter, hans personer og hans verk.»

PS Jeg var ikke klar over at dette var en trilogi før jeg (omsider) leste baksideteksten. Man bør alltid lese baksideteksten før man leser en bok, men denne gangen gjorde jeg nå ikke det. Men til min store glede hadde Haugenbok begge de to andre også til nedsatt pris, kr. 99 per stykk. Nå er de bestilt, slik at trilogien kan bli komplett.

Leserapport

2009-07-10T18:18:00.017+02:00

Jeg er ferdig med Brodecks rapport, og dermed har jeg lest de to bøkene av Philippe Claudel som er oversatt til norsk. Jeg håper innstendig at flere vil komme. Jeg har omtalt lesingen av både Grå sjeler og Brodecks rapport her i bloggen underveis. Det er sjelden jeg uforbeholdent anbefaler bøker - enhver har sin smak og sine preferanser - men når det gjelder Claudel, gjør jeg det, for anledningen med en annens ord enn mine egne, HER på bloggen Sjeldnere enn sorte svaner. Det er fyr som kan uttrykke seg, og som yter Claudel og bøkene hans rettferdighet i sin omtale.

Jeg kan for egen del tilføye at bekjentskapet med Claudel er en skjellsettende opplevelse i mitt liv som leser. Det er sjelden noe står frem som så kvalitativt annerledes, så ekte, så fullstendig noe for seg selv i positiv forstand, og som gjør meg glad på litteraturens vegne, til tross for den dystre tematikken i begge disse bøkene.

Etter Claudel leste jeg Inghill Johansens Forsvinne, som jeg plukket med meg fra biblioteket nylig fordi den ble ganske mye omtalt da den kom ut tidligere i år. Så vidt jeg husker, var alle omtalene udelt positive. HER er Dagsavisens anmeldelse. Jeg må innrømme at denne boka ikke begeistret meg. Jeg sier ikke at jeg opplevde den som dårlig, jeg sier ikke at jeg angret på at jeg leste den eller at den var tung å komme gjennom (den er på litt over 100 sider og består av en rekke korte tekster), men jeg hadde ingen opplevelse av dette subtile «mellom linjene» som blant annet etter Dagsavisens anmelders mening skal prege disse tekstene. Jeg skjønner at tittelen, Forsvinne, er et nøkkelord til å forstå disse tekstene, jeg ser sammenhengen, men jeg opplevde altså ikke noe. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser. For en gangs skyld hadde jeg følelsen nettopp av ikke å forstå, men kanskje det ikke var noe mer å forstå? Kanskje det var mer det at jeg ikke opplevde noe? Jeg har prøvd å finne ut hvorfor disse tekstene ikke funket for meg. Jeg tror jeg opplevde dem som for flate på en måte, det manglet en form for galskap i dem, noe som fikk dem til å dirre. Andre opplever tydeligvis dette motsatt, jfr. anmeldelsene.

Nå har jeg begynt å lese Becketts Malone dør. Beckett er en av mine yndlingsforfattere, sammen med Joyce. Det er naturlig å nevne de to sammen. Beckett skjønner jeg ingenting av, men det prøver jeg heller ikke på. Beckett lar meg oppleve så mye. Beckett er så absurd som jeg liker. I hans tekster opplever jeg rikelig av det jeg kaller galskap, dessuten er det mye humor i dem. Beckett setter noe i gang i hjernen, jeg har det morsomt og slapper av med Beckett. Om jeg «skjønner» Beckett eller ikke, bekymrer meg ikke det minste. Jeg opplever ham, og det er opplevelser jeg er ute ette som leser. r

I leserapportene og leselistene her på bloggen holder jeg meg til skjønnlitteratur. Innimellom leser jeg mye annet, som akkurat nå Susan Sontags bok om kunstfortolkning - jeg liker tittelen Against Interpretation, jfr det jeg skrev om Beckett - og hennes tidlige dagbøker. En bok om James Joyces Ulysses ankom også postboksen forleden dag: Ulysses and Us. The Art of Everyday Living, av Declan Kiberd, som er professor i anglo-irsk litteratur ved University College i Dublin. Hans innledning har den noe nedslående overskriften "How Ulysses Didn’t Change Our Lives". Før Ulysses, skriver han, ble vanlige mennesker stort sett behandlet ganske nedlatende i litteraturen. Ulysses er nettopp en hyllest til det vanlige menneske, til hverdagslivet i en travel by. Joyce ville at alle skulle lese Ulysses, især vanlige mennesker, dem boken handlet om. Slik har det ikke gått. Ulysses er blitt kuppet av akademia, og det inntrykket som er skapt av Ulysses som en vanskelig tilgjengelig bok, har gjort at få våger seg på den. Paradoksalt nok er det en feiret bok, Kiberd sier: «It is quite impossible to imagine any other masterpiece of modernism having quite such an effect on the life of a city» (jfr. Bloomsday). Og det langt utenfor Dublins grenser, kan vi vel trygt si. Men den leses altså ikke. Som et kuriosum, men nok et ganske typisk sådant, kan nevnes at Hemingways eksemplar av Ulysses, som i dag befinner seg i John F. Kennedy Library, var uoppskåret, dvs. ulest, bortsett fra noen sider helt først og sist. Og det til tross for at Hemingway betraktet Joyce som lederskikkelsen blant intellektuelle i Paris på 1920-tallet.

På baksideteksten til Kiberds bok står det blant annet:

«This great modernist masterpiece, which for so many readers seem so intimidating, is a book that can teach us how to live better lives.

Declan Kiberd shows that Ulysses, far from being the epitome of elitism, was always intended as a book for common people. It was rooted in their experience and offers humane vision of a decent life under the dreadful pressures of the modern world. Leopold Bloom, the book’s hero, shows the young Stephen Dedalus how he can grow and mature as an artist and as a tolerant, adult human being. […] Apparently banal, he embodies an intensely ordinary kind of wisdom, and in this way offers us a model for living well.»

En interessant innfallsvinkel til Ulysses, og svært i tråd med Joyces egen intensjon, slik jeg oppfatter det.
Jeg tror man skal nærme seg Ulysses som man etter min mening skal nærme seg Becketts bøker - som opplevelser. Jeg brukte selv litt hjelpelitteratur da jeg leste Ulysses i fjor, og hadde utbytte av det, det gjelder bare å være herre over sin egen lesing og sette sin egen opplevelse i høysetet. Det kan det bli mange gode leseopplevelser av. Min egen lesing av Ulysses blogget jeg en del om, jfr temaet ULYSSES under dette innlegget.

PS. Jo, det er Marilyn Monroe som leser Ulysses på forsiden av Kiberds bok (bildet). Dette bildet har jeg skrevet om i et tidligere innlegg i bloggen, som du finner HER. Jeg vet ikke hvorfor bildet som illustrerte dette innlegget har forsvunnet i mellomtiden, men nå er det jo uansett i dagens innlegg.

Ord for dagen

2009-07-08T09:17:00.001+02:00

"Writing is a beautiful act. It is making something that will give pleasure to others later."

Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1964

Feriefilm

2009-07-07T13:27:00.005+02:00

"Etterkrigstidas feriefilmer var eskapisme for de som ikke hadde råd til egen ferie, mens dagens filmer uttrykker vår besettelse av terror og vold, mener Cinematekets Kjell Runar Jensen".
Slik lyder en overskrift på forsiden av Klassekampen i dag. Jeg har ennå ikke lest artikkelen den henviser til, men tenkte: feriefilm, hva er feriefilm for meg? Jo, den ultimate feriefilmen for meg, det må være Hr. Hulots ferie (Les vacances de M. Hulot) av og med Jacques Tati. Oscar-nominert for beste manus i sin tid. Jeg hadde glemt at jeg hadde den. Den skal jeg jammen se i kveld.

[litt senere]

Jeg burde visst ha lest artikkelen med en gang, for Hr. Hulots ferie var jo nevnt:

"Tatis film harselerer over fenomenet 'sommerferie' og den masseturismen man så allerede da. Folk dro på de samme stedene og gjorde de samme tingene, forteller Kjell Runar Jensen, som mener Tatis snart 60 år gamle film fortsatt treffer godt i sin beskrivelse av det overopphetede, masete og absurde strandlivet moderne bymennesker seg ut til å foretrekke om sommeren."

Fra det ene til det andre ...

2009-07-07T13:20:00.003+02:00

"Just as I was once terrifiedly and neurotically religious and thought I should one day become a Catholic, so now I feel that I have lesbian tendencies ..."
Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1963. Hamish Hamilton, London 2008.

To bøker av Susan Sontag i posten i dag, fra amazon.co.uk: Reborn. Early diaries 1947-1963 og Against Interpretation and Other Essays.

Mandagsord

2009-07-06T20:32:00.005+02:00

Slik dine dager er, slik er ditt liv. Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men det er sant. Hvis du vil vite hvordan livet ditt er, skal du bare se hvordan en vanlig dag er.

Hva har min dag bestått av, så langt? Jeg sto opp til vanlig tid, spiste min sedvanlige frokost (en halv rød grapefrukt, en porsjon havregrøt, en skonrok med ost, et bløtkokt egg og et glass vann). Etterpå tok jeg bikkja i bilen og kjørte ut i skogen, hvor jeg besteg den høyeste fjelltoppen i nedre del av Telemark fylke, Vestre Vealøs på 500 m. Etter hjemtur og dusj satte jeg meg til skrivebordet og jobbet til lunsj. Lunsjen nå for dagen består av et smørbrød med tunfiskmousse. Denne lager jeg av en boks med tunfisk i vann (vannet helles fra) rørt sammen med en stor spisesje crème fraîche, en dæsj olivenolje med grønn sitron (Huile d’Olive au Citron pressé Vert) fra den eksklusive olivenbutikken i Vibesgate (i Oslo) som jeg ikke husker navnet på akkurat nå, jo Oliviers & Co heter den), salt og pepper og litt basilikum. Jeg har ikke noen oppskrift, bare heller ingrediensene i en bolle og rører sammen med en gaffel. Det holder til to dager. Tunfiskmoussen legger jeg oppå en ristet skive med ovnsbakt, grovt brød med solsikkefrø (Pain de Campagne, kjøpt i den lokale Coop-butikken), med rikelig med rucola-salat oppå. Ved siden av har jeg en oppskåret tomat, fortrinnsvis en godt moden klasetomat, og brune oliven med stein fra den lokale asiamatbutikken. Til dette drikker jeg en stor kopp te (China Keemum) med akasiehonning og skummet melk (derav nicket Tehme Melck). Til dessert: Biola-youghurt og jordbær.

Deretter jobbing til klokken seks. Middagen besto i dag av et kyllingsmørbrød. Som underlag det samme som nevnt til lunsj, dvs en ristet brødskive belagt med rucolasalat. En kyllingfilet bankes flat, vendes i olje/salt/pepper og stekes på glovarm grillpanne med dype riller. Da trenger man ikke noe fettstoff i pannen, fileten blir rask gjennomstekt og får en deilig grillsmak (og mørke render etter rillene i pannen). Til dette en enkel salat med hjemmelagd dressing av olje/balsamicoeddik, samt igjen en oppskåret tomat og oliven som nevnt over. Og så rødvin og vann. Vannet har jeg tilberedt tidligere på dagen: en karaffel med kaldt vann fra springen, tilsatt to oppskårne sitronskiver og satt i kjøleskapet. Alt blir så superkaldt og godt i det nye, eksklusive, stålgrå Miele-kjøleskapet mitt (kjøpt brukt av en god venninne som nylig flyttet fra et stort hus til et enda større hus hvor allslags kjøleskap var integrert og vel så det).

Desserten ses på bildet: mer rødvin, mer vann, noen druer, og camembert på den nye, tynne speltkjeksen fra Sætre. Dette nytes med utsikt til en stor hage avskjermet av trær og hekker, hvor regnet faller med et stille sus og omverdenen anes som en fjern lydkulisse. En CD-spiller i strategisk nærhet sørger for bakgrunnsmusikk i form av danske Marie Key Band (som ingen andre nordmenn enn jeg trolig har hørt om).
Men det får så være.

Til desserten leser jeg en artikkel i helgens nummer av Morgenbladet, om en vin-nerd og filosof fra Bergen som hevder at vin urettmessig er forbigått i estetikkens filosofi. Avslutningen på artikkelen virker mildt beroligende på en uvitende vinnyter som meg:
 For en alminnelig vinelsker, som ikke bryr seg mer om det hun drikker enn at der er rødt eller hvitt: Er det lov å nøye seg med en vurdering i kategoriene liker - ikke liker?
 Klart det er det. Men man kan gå videre og få nye opplevelser. Det er beklageligvis avhengig av innsats, sier vinfilosofen i Bergen.

Før det har filosofen vært innom diverse interessante momenter, blant annet sansenes hierarki. Helt siden Platon og Aristoteles er det de intellektuelle sansene, altså syn og hørsel, som er blitt dyrket. De kroppsnære sansene, smak, berøring og lukt, er blitt utdefinert av estetikken, sier professoren. Som om jeg skulle ha sagt det selv, og som jeg, for luktens vedkommende, var inne på i DETTE innlegget.

Men tilbake til dagen/livet. Noen vil kanskje mene jeg er veldig opptatt av mat, men maten er nødvendige og velkomne avbrekk i en dag som stort sett består av arbeid. Jeg tror det var Hamsun som kalte arbeidet noe i retning av en velsignet trelldom, og det gjør jeg også. Jeg elsker å jobbe, og både som drosjeeier tidligere i livet og nå i den senere delen av livet som oversetter/forfatter har jeg kunnet glede meg over en stor arbeidskapasitet.

Den maten jeg har nevnt her, har jeg lagd selv. Den er enkel, kalorifattig og raskt lagd. Ferdigmat kommer ikke innenfor veggene her i huset. Når jeg er så opptatt av mat som jeg er nå, kan det skyldes at jeg er gressenkemann i ukevis og må lage alt selv. Vanligvis er det ikke jeg som lager mat, bortsett fra frokost og lunsj til meg selv (min hustru og jeg spiser aldri disse måltidene sammen). Middagen derimot, lages som regel ikke av meg, bortsett fra visse retter og den tradisjonelle lørdagspizzaen. Middagen er til gjengjeld dagens fellesmåltid ved seks-syvtiden om kvelden, etter at dagens dont er over, og det er tid for å slappe av og nyte. Det samme mønsteret følge jeg når jeg er alene. Når jeg nå er ferdig med middagen (og bloggingen), skal jeg lese og kanskje se en film. Eller jeg skal kanskje bli sittende her på uterommet, drikke mer rødvin, høre på mer musikk (Povl Dissing, jeg holder meg til danskene i dag) og fortsette å høre på det stille suset fra regnet. Jeg har ikke noe behov for andre stimulanser enn dem jeg finner i meg selv og mine umiddelbare omgivelser. Et vesentlig element i disse omgivelsene er fraværende, men i den sammenheng erfarer jeg sannheten i Tor Jonssons postulat om at «nærast er du når du er borte» (jeg vet forresten ikke hvor enig jeg egentlig er i det, men det er en annen sak). En av livets aller største nytelser er uansett å ha noe å se frem til, men det trenger ikke å komme i konflikt med nytelsen av nuet.

PS Hvis det var noen mening med dette innlegget, måtte det være at jeg er fornøyd med livet. Min vektlegging av hverdagens betydning har jeg også vært inne på i DETTE innlegget.

En bok, et utdrag

2009-07-04T14:43:00.005+02:00

Man må jo ha mat, selv i varmen, selv om det er ferie, selv om alt mulig. Noen vil kanskje kunne hente inspirasjon i følgende utdrag fra Becketts Watt, en av mine yndlingsbøker, men bare kanskje, for det er snakk om en relativt arbeidskrevende prosess som de færreste antagelig vil gå i gang med. Men dog en rett som passer året rundt.

«Mr Knotts måltider skapte svært lite bryderi.
Lørdag aften ble det tilberedt og kokt et tilstrekkelig kvantum mat som var nok for Mr Knott en hel uke.
Denne retten inneholdt matvarer av forskjellig slag, så som supper av forskjellig slag, fisk, egg, vilt, fjærkre, kjøtt, ost, frukt, alt av forskjellig slag, og selvfølgelig brød og smør, og den inneholdt også de mer vanlige drikkevarer som absint, mineralvann, te, kaffe, melk, eksportøl, pils, whisky, konjakk, vin og vann, og den inneholdt også mange ting man tar for helsen, som insulin, dititalin, kalomel, jod, morfindråper, kvikksølv, kull, jern, kamille og ormepulver, og selvfølgelig salt og sennep, pepper og sukker, og selvfølgelig litt salicylsyre, for å sinke gjæringsprosessen.
Alt dette, og mange andre ting som er for tallrike til å nevnes, ble godt blandet i den berømte gryten og kokt i fire timer, til innholdet fikk en konsistens av sørpe eller grøt, og alt det gode som kunne spises, og alt det gode som kunne drikkes, og alt det gode som skulle inntas for helsens skyld, var blitt uløselig sammenblandet og forvandlet til noe som hverken var mat eller drikke eller medisin, men noe fullstendig nytt og godt, og hvor selv den minste skjefull øyeblikkelig åpnet appetitten og lukket den, stimulerte tørsten og slukket den, hemmet kroppens vitale funksjoner og styrket dem, og gikk behagelig til hodet.
Det falt på Watt å veie opp, måle og telle, med den største nøyaktighet, alle de ingredienser som utgjorde denne retten, og å tilberede alt det som krevde tilberedning før det skulle i gryten, og å blande alt sammen grundig uten at noe gikk til spille, slik at ingrediensene ikke kunne skjelnes fra hverandre, og deretter få den til å koke, og når den kokte holde den på kokepunktet, og når den hadde kokt skulle han ta den av og sette den til kjøling på et kjølig sted. Dette var en oppgave som til det ytterste tok på Watts psykiske og fysiske krefter, så krevende og anstrengende var den. Og når været var varmt kunne det enkelte ganger forekomme, når han blandet, naken til livet, og rørte med begge hender med den store jernsleiven, at tårene dryppet, tårer etter mental tretthet, fra ansiktet og ned i gryten, og fra brystet og under armene, svettperler, som anstrengelsen fremkalte, ned i gryten. Hans moralske reservasjoner ble også satt på en hard prøve, så stor var ansvarsfølelsen hans. For han visste, som om han var blitt fortalt det, at oppskriften til denne retten aldri var blitt forandret, siden den ble bestemt, for lenge lenge siden, og at råvarene, doseringen og mengden av ingrediensene som ble benyttet, var utregnet med den grundigste nøyaktighet, for at Mr Knott skulle få en rett på fjorten fullstendige måltider, hvilket vil si syv lunsjretter, syv fullstendige middagsretter, det maksimum av nytelse som var forenlig med hans fortsatte sunnhetstilstand.
Denne retten ble servert Mr Knott kald, i en bolle, presis klokken tolv midt på dagen, og presis klokken syv om kvelden, hele året.»

Fra Samuel Beckett: Watt, noveller, tekster. Gyldendals Lanterne-bøker 1976. Watt er oversatt av Olav Angell.

Noen momenter

2009-07-03T12:44:00.004+02:00

1) Det er Kafkas fødselsdag i dag.

2) Lederen i Rødt, Torstein Dale, sier i Aftenposten i dag at Rødt er for å utvide offentlige innkjøpsordninger innen alle litterære sjangre. Rødt er også for offentlig fullfinansiering av kulturlivet. Jeg synes det er verd å merke seg.

3) Morgenbladet melder i en notis i dag at de britiske kjedene Tesco og WH Smith har The Crimes of Josef Fritzl: Uncovering the Truth på sin liste over anbefalte bøker til farsdagen. I en WH Smith-filial var boka plassert under et skilt med teksten "Dads Are Heroes".

4) Morgenbladet melder også at Frankfurter Allgemeine Zeitung denne uken markerer hundreårsdagen til den uruguyanske forfatteren Juan Carlos Onetti, etter avisens (og kanskje mange andres mening) en av det 20. århundres største forfattere. Ja vel - igjen en stor forfatter der ute, som jeg ikke engang har hørt om. To av hans bøker foreligger på norsk; Siste farvel og Verftet.

5) Dagens Næringsliv har i morgen et intervju med Hanne Ørstavik, som en gang fikk dype depresjoner av dårlige kritikker, men som nå er blitt en mye gladere person. Det er alt vi får vite om HØ i teaseren i dagens avis, intervjuet kommer som sagt i morgen.

Oslo by night (nostalgia)

2009-07-02T23:27:00.014+02:00

Tehme Melck: Oslo Nostalgia (foto ca. 1977)

«Gateprostituerte tilbake i Oslo», melder Aftenposten i dag, både papir- og nettutgaven. Jeg gidder ikke å lese artikkelen, nøyer meg med overskriften, men blir inspirert til å komme med følgende bekjennelse: Jeg har stor erfaring med prostituerte. Utsagnet er hundre prosent sant, men samtidig opptrer jeg nå som illusjonist, det vil si tryllekunstner, jeg får leseren til å se noe som ikke finnes i virkeligheten. Og i motsetning til en ekte tryllekunstner/illusjonist, avslører jeg mitt nummer: Min erfaring med prostituerte er profesjonelt betinget, som drosjekusk. Prostitusjon er en av de bransjene drosjebransjen kommer i nærkontakt med. Horer og horekunder sykler ikke, og tar ikke bussen. Mange horekunder kjører egen bil, ja vel, men ellers er det drosje som gjelder. En drosjekusk ser kjønnsmarkedet fra første parkett. Det kan man like eller ikke like, men det hører til jobben. Og selv om dette foregår, eller foregikk, året rundt, forbinder jeg det spesielt med sommeren, med slike kvelder og netter som vi har nå, tropenetter, da Oslo fremstår som en eksotisk by. La meg gjøre en ting klart: Jeg har ingen politiske og/eller moralske synspunkter på prostitusjon. Prostitusjon har alltid eksistert og vil alltid eksistere i en storby. En erfaren og klok drosjekusk ser mye menneskelig atferd som han kanskje undrer seg over, men han nøyer seg med å være en observatør. For å si det rått og brutalt: Så lenge folk ikke pisser, driter og spyr i bilen (jeg har selvfølgelig opplevd alt dette) er det meste greit. Hva folk foretok seg før de kom inn i bilen, og hva de foretar seg etterpå, er likegyldig. Intet menneskelig er en drosjekusk fremmed, for å si det med en velkjent frase. Og som jeg har sagt før, når jeg har mimret om min fortid som drosjeeier i hovedstaden: Hvis du ikke tåler et nokså vidt spekter av menneskelig atferd, er drosjeyrket ikke noe for deg. Da bør du kjøre pakker eller pizza i stedet, og ikke mennesker. Men det er utrolig mye mer morsomt og ufordrende å kjøre mennesker, bare så det er sagt. Og potensielt farlig, i en storby. Det må man også takle.
En natt som denne, en tropenatt i Oslo, var jeg på vei inn til byen etter å ha levert et selskap ute på Bygdøy. Oslonatten er som et eventyr, et potpurri av dufter, av oppmagasinert varme fra dagen, av mennesker og lyder. Sommer-Oslo sover egentlig aldri, og en drosjekusk sover i hvert fall ikke bort sumarnatta. Plutselig kom et kvinnemenneske ravende ut fra Bygdøyskogen og praiet meg. En drosjekusk har alltid sin egen sikkerhet i ryggmargen, særlig nattestid. I løpet av sekunder må han bruke sin erfaring og teft på å avgjøre om han skal stoppe for en viftende hånd eller ikke. I dette tilfellet registrerte jeg raskt at damen var i nød, men samlet og ikke beruset. Ikke en prostituert av narkomantypen. Så jeg stoppet. Hun hadde hatt en ubehagelig erfaring med en kunde i Bygdøyskogen, og det bar hun preg av, men ville ikke gå i detaljer overfor meg. Greit nok. Mitt forslag om politi/legevakt ble blankt avvist. Greit nok det også. Ved hjelp av remedier jeg hadde for hånden; våtservietter, Farris, sminkespeil og –lys på passasjersetet foran - kanskje jeg måtte frem med bilapoteket også, det husker jeg ikke - benyttet hun turen inn til byen til å fikse på fasaden. Håndvesken, med sminkesaker, hadde hun i behold. Etter hvert så hun ganske presentabel ut. Gjentatte forslag fra meg om politi/legevakt ble iherdig avvist. Vi hadde det faktisk ganske hyggelig, og jeg innbiller meg at det hjalp henne å prate med en nøytral person, som jeg var i dette tilfellet. Hun skulle til strøket, tilbake på jobb. Og slik ble det. Etter en hyggelig avskjed var det bare å finne ny kunde for oss begge. En likhet mellom prostitusjonsyrket og drosjeyrket er at vi gjerne finner kundene på gaten. Andre likheter er at vi er ofte er alene med kundene, og ofte på øde steder nattestid.
«Er», sier jeg. Men det er fortid. En for lengst forgangen fortid. Min nåværende, sølvgrå Mercedes har et utstyrsnivå og en komfort jeg bare kunne drømme om dengang, men den har aldri hatt drosjelampe på taket og har aldri kjent storbynattens magi. Men det har jeg.
Og for at litteraturen skal få sitt (siden dette tross alt er en litterør blogg): "I denne sene time er kun nøden og lasten våken", som Hermann Hesse sier. Han kjente nok storbynatten han også.

Marta Norheims boktips i sommer

2009-07-02T16:01:00.007+02:00

HER finner du Marta Norheims tips for hva du skal lese i sommer. Jeg lånte faktisk en av disse bøkene på biblioteket nylig, Inghill Johansens Forsvinne, og har tenkt å lese den når jeg nå straks er ferdig med Philippe Claudels Brodecks rapport. Litt orientert om ny norsk litteratur må man prøve å holde seg.

En bok, et utdrag

2009-06-30T10:08:00.006+02:00

Baksideteksten på Philippe Claudels Brodecks rapport begynner slik:
Brodeck kommer inn i det lokale vertshuset og skjønner at noe forferdelig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi. Under arbeidet kommer ubehagelige spørsmål for dagen, og stemningen blir mer og mer truende.

«Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg.
Jeg har ikke vært med på det, og da jeg fikk greie på hva som som hadde hendt, ville jeg helst sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella.
Men de andre lot meg ikke i fred: «Du som kan skrive,» sa de, «du som har studert og allting.» Jeg svarte at det var ikke rare studiene, og ikke var jeg blitt ferdig med dem heller, og de hadde ikke etterlatt seg mange minner. De ville ikke høre på meg: «Du kan skrive, du kan ordene, du vet hvordan du skal bruke dem, du vet også hvordan de kan uttrykke ting. Det holder. Vi er ikke i stand til det. Vi ville gå helt i surr, men du kan få sagt det, og da tror de på deg. Og dessuten har du maskinen.»

[...]

«Det er ingen roman vi forlanger.» Det var Rudi Gott, hovsmeden, som sa det. Enda så stygg han er – en hestehov knuste nesen hans og slo inn det venstre kinnet – er han gift med en vidunderlig vakker kvinne som heter Gerde, og som alltid tar oppstilling foran smien, som om hun evig og alltid venter på maleren som skulle lage et portrett av henne. «Du skal bare si det som det er. Som i en av rapportene dine.» Gott holdt den store hammeren sin i høyre hånd. De bare skuldrene stakk frem fra fangskinnet. Han var like ved peisen. Ilden brant ham i ansiktet, og stålet i redskapen hans skinte som det fortinnede bladet på en ljå. «Ja vel,» sa jeg, «jeg skal fortelle, jeg skal prøve, jeg lover at jeg skal prøve, jeg skal si ’jeg’ som i rapportene mine, for ellers kan jeg ikke fortelle, men bare så dere vet det, det vil bety alle sammen, skjønner dere det? Jeg skal si ’jeg’ på samme måte som om jeg skulle ha sagt hele landsbyen, hele omegnen. Er vi enige om det?»

[...]

«Da jeg var ferdig med å lese det jeg hadde skrevet, senket det seg en dyp stillhet i rådssalen. Nå kom det an på hvem som først skulle si noe. Jeg løftet blikket og så på dem for første gang. Notar Knopf sugde på pipen sin som om verdens skjebne avhang av det. Det var en fattigslig røyk han fikk ut av den, og det så ut til å ergre ham. Göbbler satt visst og sov, og Orschwir hadde nettopp notert et eller annet på en lapp. Bare Limmat iakttok meg smilende. Borgermesteren løftet hodet.
«Bra. Meget bra, Brodeck. Det var meget interessant, og godt skrevet. Hold frem på den veien.»
Han snudde seg mot de andre for å innhente deres samtykke eller gi dem tillatelse til å komme med sine kommentarer. Det var Göbbler som først tok mot til seg.
«Jeg ventet meg noe mer, Brodeck. Jeg hører maskinen din i ett sett. Rapporten er langt fra ferdig, og men det forekommer meg likevel at du skriver mye ...»
Jeg prøvde å skjule hvor rasende jeg ble. Jeg prøvde å svare rolig, uten å stusse over noe, uten å innvende noe mot spørsmålet eller ham som stilte det. Jeg skulle så gjerne ha sagt at han heller burde være opptatt av den ilden som brant i det kokhete skrittet til kona enn av skriveriene mine. Jeg svarte at det ikke falt meg naturlig å skrive en slik rapport, at jeg strevde med å finne tonen og ordene, at det var ganske vrient å føye sammen vitneutsagnene, få frem et nøyaktig bilde, få tak på sannheten om det som hadde foregått de siste månedene. Jo da, jeg skrev ustanselig på maskinen, men jeg strevde, jeg begynte på nytt, jeg strøk, jeg rev i stykker, jeg gjorde det om igjen, og det var forklaringen på at det gikk så smått.
«Det var ikke meningen å plage deg, Brodeck, det var bare en liten bemerkning, unnskyld meg,» sa Göbbler og spilte forlegen.»

Hva skriver egentlig Brodeck? Han skriver rapporten han er pålagt å skrive, men samtidig skriver han en helt annen beretning, nemlig den vi leser. Byen vi befinner oss i, kan minne om den triste lille byen i Grå sjeler, men i Brodecks rapport er det ingen angivelse av tid og sted. Temaene er velkjente og evig menneskelige på godt og især på ondt, men hos Philippe Claudel ser vi det slik vi ikke har sett det før.

Ord for dagen

2009-06-29T10:56:00.002+02:00

"Jeg er ingenting, jeg vet det, men jeg setter sammen mitt ingenting med litt av hvert." (Je ne suis rien, je le sais, mais je compose mon rien avec un petit morceau de tout.)

Victor Hugo: Le Rhin

En bok, et utdrag

2009-06-28T11:50:00.009+02:00

Jeg tenkte, som en sommerserie nærmest, å bringe noen utdrag fra diverse bøker, bare som smaksprøver, fortrinnsvis kanskje bøker jeg leser, nylig har lest eller på andre måter er eller for den saks skyld har vært opptatt av. Først ute er et utdrag fra Peter Bichsels Falkefuglen. Jeg har to bøker av Bichsel, Falkefuglen og Barnehistorier, sistnevnte trolig hans mest kjente bok i tillegg til romanen Egentlig ville fru Blum bli kjent med melkemannen. Bichsel oversettes til norsk av Jan Erik Vold, og som man ser av bildet, blir dette opplyst på forsiden av Barnehistorier. Det er svært sjelden at oversetterens navn forekommer på forsiden av en bok. Volds oversettelser og gjendiktninger er svært gode etter min mening, det virker på meg som om han klarer noe så vanskelig som å forene et personlig uttrykk som oversetter med troskap mot forfatteren.

«Hadde professor Ingol Habertruber bare skrevet et lite verk eller ervervet seg en tittel eller endatil blitt skjenket en, kunne jeg sitere ham nå og påberope meg ham, og til tross for at jeg vet at hans viten ikke var noen hel viten, kunne jeg trygt stole på at det er flere som deler hans halvviten, og vi kunne forsvare den mot vår bedre viten, til støtte for vår overbevisning. Habertruber ligger imidlertid i jorda nå, og sammen med ham råtner hele hans halvviten opp. Det er heller ikke sant at hans lærling fra Prey kneler ved hans grav.

[...]

Ikke noe av det han gjorde så ut som om det ikke måtte gjøres. Enhver bevegelse hos ham så ut som en beskjeftigelse. Også på kafé satt han like bekvemt som en som bruker sin korte tid der til full hvile, og han forlot kafeen som en hvis pause er over, en som går fem minutter før tiden for ikke å måtte skynde seg for mye.
Til damen ved nabobordet forklarte han, idet han gikk forbi, at hun burde bestille vaniljeis, for vanilje lønner det seg ikke å etterligne. Ved alle andre smaker er det stor fare for kunstige tilsetningsmidler. Åh, hadde han i det minste hatt rett i denne ene sak. Men kanskje hadde det vært slik i hans tid – eller vår tid, som han sa. Når den var, hans tid, visste vi ikke, men den var i Wien, et Wien som han aldri mer besøkte, og han samlet på seg viten uten å forandre sin gamle viten. Alt nytt tilkom uten at den gamle viten derved ble revidert. Det at billig, kunstig vaniljesmak faktisk fantes maktet ikke å endre på den forestilling at når det gjelder vaniljeis kan man være sikker på at smaken er ekte.

[...]

Men jeg ville fortelle om lærlingen, som er tilbake i Prey nå, som snarere har avbrutt enn avsluttet sin lære, avbrutt den på grunn av mesterens død, en lærling som for all del var i stand til å etterligne Habertruber, men ettersom Habertruber selv ikke hadde gjort annet enn å etterligne Habertruber, var det å etterligne den etterlignede Habertruber egentlig ingen etterligning mer, langt mindre noen ekte Habertruber, som likevel aldri har eksistert.»

Peter Bichsel: Falkefuglen.
Fra novellen «En erklæring til lærlingen fra Prey»

Tenk selv

2009-06-27T09:22:00.005+02:00

Alle lesende mennesker kjenner det – den litt vemmelige følelsen man har når man gir opp en bok fordi man rett og slett ikke orker mer. Journalisten Kristin Stoltenberg har en petit om det i A-Magasinet denne uken:

«De har begynt å stå frem nå. Bokbryterne. Lesere som fortvilet gir tapt mot litteraturens kjedsommelighet. De gjør det med klump i magen. For er det egentlig lov å legge vekk en såkalt god bok? Og i så fall, hvor mange sider må du ha lest før det er greit?»

Bisettelsen av Lars Saabye Christensen er den siste boka Stoltenberg har måttet legge fra seg, etter iherdig prøving. Og det er ikke første gang hun må gi opp en bok. Samme skjebne har rammet Seierherrene av Roy Jacobsen, Kate Mortons Tilbake til Riverton, Labyrinten av Kate Mosse, Berlinerpoplene av Anne B. Ragde, Ringenes herre, Sofies verden og Haikerens guide til galaksen.

Som sagt – vi kjenner det alle. Noe som slår meg med Stoltenbergs liste, er at det stort sett er kjente, svært omtalte og bestselgende bøker. Bøker «alle» leser. Min personlige erfaring er at det er all grunn til å være skeptisk overfor nettopp denne kategorien. Selv styrer jeg unna. Jeg gir blaffen i bokklubbreklamer, annonser og svulstige superlativer og følger min egen nese, min egen smak og min egen nysgjerrighet.

I innlegget nedenfor nevner jeg Klassekampens omtale i går av en tredve år gammel svensk bok. Jeg vil tro at svært mange av Klassekampens lesere, og av mine blogglesere, ikke en gang hadde hørt om den. Det er mange slike bortgjemte godbiter i det litterære landskap. De som roper høyest er ikke nødvendigvis de som fortjener vår oppmerksomhet. Kvalitet er ofte en stillfarende egenskap. Men i litterær sammenheng gir den så utrolig mye mer tilbake enn den forsmedelige opplevelsen av å måtte gi opp fordi man rett og slett må innse at det er bortkastet tid å lese videre. Litterær kvalitet innebærer at du ikke klarer å slutte å lese. Kanskje kan man sette opp objektive kriterier for hva som er eller ikke er kvalitet i denne sammenheng, men langt på vei er det nok her som så ofte ellers: The beauty is in the eye of the beholder. Det gjelder bare å ta sjansen på å stole mer på seg selv enn på andre.

Det motsatte av chick lit

2009-06-26T13:15:00.005+02:00

«Det finnes ingen enkle svar» proklamerer en overskrift over to sider i Klassekampen i dag. Nei, det kan man vel være enig i. Artikkelen er i fredagsserien «God bok» der norske forfattere og litteraturvitere presenterer en utvalgt forfatter. Denne gangen er det Ellisiv Lundkvist som har lest Maken av den svenske forfatteren Gun-Britt Sundström. Hun har lest den på svensk så vidt jeg forstår, og tydeligvis i en utgave av nyere dato. Boka kom i 1976, og jeg går i bokhylla og henter frem mitt eksemplar av den norske oversettelsen fra 1978.

Ellisiv Lundkvist liker denne boka, og det er unektelig fascinerende at den tydeligvis virker like aktuell og relevant den dag i dag. Hun sier: «Språket er godt. Det er også språket som skiller denne romanen fra mer lettlest ’kjærlighets’-litteratur. I tillegg til at den starter med at man går inn i et forhold, i stedet for at det er slutten som tilsynelatende skal løse alle problemer. Kritikeren Marta Norheim etterlyste den norske kjærlighetsromanen i sin bok Røff guide til samtidslitteraturen (2007). Her finnes iallfall en kjærlighetsroman. Ikke norsk, men svensk, ikke helt opptil samtiden, men like moderne og aktuell. Det er det nærmeste og beste jeg finner. [...] Hvorfor er det slik at det som er størst av alt: kjærligheten, blir patetisk når en kvinne drømmer om en mann? Maken viser at en roman faktisk kan handle om kjærlighetsrelasjonen til en mann uten å bli infantil, kjedelig, forutsigbar, kjønnsstereotyp og alt det romantiske komedier presenterer oss for. Dette skrives av en som egentlig elsker romantiske komedier. Det er bare det at sammenlignet med Maken kommer de dårlig ut. Det betyr ikke at man aldri skal se en romantisk komedie. Det betyr bare at man skal lese Maken. Denne romanen er en feministisk anbefaling på sitt beste, nærmest utopiske nivå. Feminisme der menn og kvinner er mennesker, det vil si individer, ikke kjønn.»

Så langt Ellisiv Lundkvist i Klassekampen i dag. Boka er hermed anbefalt.

Har jeg noe å si om denne boka, jeg har jo lest den? Vel, det var for snart tredve år siden, omtrent like lenge som jeg har vært gift. Jeg husker den som en god bok, men ikke så mye mer. Og rent bortsett fra det har jeg ikke en eneste teori, ikke et eneste prinsipp når det gjelder samliv og ekteskap. Kanskje det er som Jane Austen sier, at et lykkelig ekteskap helt beror på tilfeldigheter. Slik jeg i flere innlegg nylig har vært inne på at man neppe blir forfatter av å lese selvhjelpsbøker på området, mener jeg også at man neppe finner ut av samlivets kunst ved å lese om det. Skriving kan bare praktiseres ved at man skriver, samliv kan bare praktiseres ved at man lever sammen.

Men les Maken, for all del. Det er mange grunner til at denne boka kan trekkes frem igjen nå, over tredve år etter at den utkom.

Ord for dagen

2009-06-26T09:38:00.006+02:00

«Den skjønnlitterære forfatter er ikke primært en festarrangør eller en politisk agitator, men en underliggjører; en som får leseren til å se verden på en ny måte. Anstøtet i dag er med andre ord verken det utilgjengelige eller det ikke-politiske, anstøtet er alt som er annerledes. Vanetenkningen er romanens største motstander. Derfor ligger utfordringen, nå som alltid, ikke så mye i å finne et medrivende eller provoserende innhold, som å kle dette i en original form. Hvem tør det, og i en så nådeløst kommersiell tid som vår.»

Jan Kjærstad: Romanen nå. Seks bud på en ny form.
Aftenpostens kulturbilag i dag fredag 26. juli.
Artikkelen er et svar på henholdsvis Tore Renbergs ønske om romaner det skal være en 'fest' å lese og Vetle Lid Larssens etterlysning av en litteratur som er mer politisk.

Noe av det interessante ved å være i Danmark, som jeg er i profesjonell sammenheng noen uker hvert år i juni, sammen med danske kolleger på Det Danske Forfatter- og Oversættercenter i Viborg, er å se norsk litteratur med danske øyne - i bokhandelen, i annonser og anmeldelser i avisene, og i form av omtale. En av de norske forfatterne som litterært interesserte dansker er mest opptatt av, er Jan Kjærstad. Har jeg hørt noe om at han nesten er et større navn i Danmark enn i Norge? For meg må jeg innrømme at han stort sett er enda en hvit flekk på det litterære kartet, men jeg har begynt å merke meg, som nå gjennom dagens artikkel i Aftenposten som jeg siteterer fra ovenfor, at han er en forfatter som virkelig er verd å lytte til, og formodentlig også å lese. Jeg har ham i hylla. Kanskje jeg rett og slett skulle lese ham?

Mario Vargas Llosa om skrivekunsten

2009-06-21T18:45:00.003+02:00

Som det fremgår senest av DETTE innlegget samler jeg på bøker om å oversette og om å skrive. Bokmagasinet i Klassekampen i går har en anmeldelse av en ny bok i sjangeren, av Mario Vargas Llosa: Brev til en ung forfatter. Som det fremgikk av innlegget jeg refererer til ovenfor, mener jeg at det finnes både skitt og kanel når det gjelder bøker om å skrive. Rent bortsett fra at jeg tviler på at man overhodet kan bli forfatter ved å lese selvhjelpsbøker og bøker om hvordan andre har gjort det. Men når kjente forfattere skriver om sitt håndverk, er det likevel grunn til å lytte, og som regel både inspirerende og lærerikt. Llosas bok føyer seg i så måte inn i en tradisjon som blant annet omfatter Aristoteles’ Diktekunsten og Rainer Maria Rilkes Brev til en ung dikter. Med Brev til en ung forfatter nærmest kopierer Llosa Rilkes tittel og form. Kanskje ikke tilfeldig. Som Rilkes er også Llosas bok formet som en rekke brev til en håpefull forfatteraspirant som stiller mesteren spørsmål om teknikker og kreative prosesser, og det første Vargas forteller sin elev, er at inspirasjon ikke kan læres. Man må ha et anlegg, en særegen udefinerbar trant til å dikte og kommunisere. Jeg har sagt akkurat det samme når jeg har omtalt slike bøker her i bloggen – det må ligge et talent i bunn, ellers nytter det ikke. I tillegg kreves det arbeid og at man tar et bevisst valg om å forsake andre ting for å hengi seg til de indre demonene.

Det ovenstående avsnittet inneholder enkelte skjulte sitater fra anmeldelsen (som er skrevet av Elin Brodin). Her kommer et helt åpenlyst sitat:

«Samtidig som han grundig redegjør for ulike måter å konstruere en roman på, vektlegger han at uansett hvor god kjennskap man har til de litterære virkemidlene, blir slik som skillet mellom form og innhold til syvende og sist alltid kunstig; ekte litteratur kjennetegnes av en indre dynamikk, en nødvendighet og autentisitet som bare til en viss grad kan analyseres. ’Men innføring av etiketter er en last som beroliger enkelte.’ Den sanne kunstner er genuin og har ikke forbilder; han skaper sitt eget univers som virker så levende at man ’glemmer’ det er fiksjon. Leser man slike historier, tenker man aldri at de kunne ha vært skrevet på en annen måte, og de framtrer som troverdige uansett hvor burleske de måtte være.»

En bok jeg ser frem til å anskaffe og lese.

Ord for dagen

2009-06-19T16:55:00.002+02:00

"Noen ganger finner man de rareste ting i bøker."

Philippe Claudel: Brodecks rapport

Den mangfoldige Shakespeare

2009-06-17T09:53:00.006+02:00

Som jeg nylig innrømmet i forbindelse med Virginia Woolf, er det mye jeg ikke har lest. Jacobs rom var for eksempel min første bok av Woolf, ikke av de mest kjente i hennes forfatterskap, mange har ikke engang hørt om den. Det hadde ikke jeg heller, men jeg syntes det var en fin bok å begynne med, relativt beskjeden av omfang, men aldeles nydelig, og veldig Virginia Woolf etter min oppfatning.

Forleden dag var jeg på biblioteket for å levere noen bøker. Jeg hadde ikke planer om å låne noe, men som alltid måtte jeg ta en titt på hylla for nye bøker og bøkene personalet har stilt ut. Fra hylla for nye bøker ble det Inghill Johansens Forsvinne, som jeg har sett har vært mye omtalt i det siste, og fra et stativ der personalet hadde satt frem mer eller mindre tilfeldige bøker (veldig ålreit at de ikke bare anbefaler nyheter) plukket jeg med meg en bok om Shakespeare, Den mangfoldige Shakespeare av Kristian Smidt, tidligere professor i engelsk ved UiO og ifølge baksideteksten nestor i norsk Shakespeare-forskning.

Shakespeare er nemlig også et av hullene i min lesing. Jeg har en masse Shakespeare, men har aldri lest ham ordentlig, og siden jeg ikke er noen teatergjenger, har jeg heller aldri sett ham på scenen. Min egentlige viten om Shakespeare og hans verk er derfor svært beskjeden. Denne boken ser ut til å være en god innføring i Shakespeare. Ifølge forlaget vil den gi leseren større forståelse for og større glede av Shakespeares verk. Baksideteksten lyder:

«Etter en oversikt over Shakespeares liv og renessansens teater føres vi inn i forfatterskapet fra ulike innfallsvinkler. Det kan dreie seg om fellestrekk og ulikheter i komedier og tragedier, og vi får følge motivenes vandring fra virkeligheten eller litteraturen inn i stykkene. Men først og fremst er Kristian Smidt opptatt av å vise oss de ulike tilnærmingene Shakespeare har til det menneskelige, til de egenskaper som konstituerer typer og individer, til personers forhold til hverandre, til tidsdimensjonen, til kjærligheten. Hele tiden får vi treffende eksempler fra skuespillene eller sonettene.»

Noe av det første jeg slo opp i, var kapitlet om Shakespeares liv. Jeg synes stadig man leser at Shakespeare ikke har eksistert i virkeligheten, at stykkene hans egentlig ble skrevet av en eller flere andre, og lignende. Alt dette – den såkalte «antistratfordianismen» - gjør Smidt grundig og interessant rede for, og levner ingen tvil om at Shakespeare var virkelig nok:

«Av mer saklig opplysende art fins det i kirkebøker og arkiver et stort antall opptegnelser og dokumenter som belyser Shakespeares liv og virksomhet – i familiesammenheng og som samfunnsborger, som skuespiller og ikke minst som forretningsmann. Han skylder skatt, han får utbetalt penger fra hoffet, han virker i en rettssak, han investerer i hus og landeiendommer. Og endelig blir han under hele sin dramatikerkarriere hyppig omtalt, for det meste med ros og beundring, av andre forfattere og av lærde kritikere.»

Så slipper jeg med andre ord å lure mer på det. Et godt utgangspunkt for å trenge nærmere inn i Shakespeares verden med professor Smidts hjelp. Forresten rakk jeg også, i løpet av den første bladringens sødme, å få med meg at Shakespeare var glad i sitatbøker ... han har med andre ord ikke suget all sin visdom av eget bryst, mange av hans gullkorn stammer fra de gamle grekere og andre kilder. Men så vidt jeg forstår professor Smidt, hadde Shakespeare en egen evne til å gjøre dette stoffet til sitt, til å gi det sin høyst personlige form.

The Lynch Concert

2009-06-15T20:16:00.006+02:00

Jeg går sjelden eller aldri på teater, det er ikke en kunstart jeg har noe forhold til. Men av og til gjør jeg et unntak, som når hjembyen arrangerer sin store årlige internasjonale teaterfestival. Og når jeg først går på teater, så vil jeg helst se noe sært og spesielt, og det er det rik anledning til under denne festivalen.

I kveld har jeg vært på The Lynch Concert, av og med Stuart Lynch, en av Danmarks og kanskje Europas fremste innen konseptuell performance. Lynch Concert består av en serie påfølgende solonumre for stemme og kropp, med temaer som "Teaching Butoh to the Japanese", "Krishna" og "The Last Goodbye". Lynch er utdannet butodanser i Japan og tidligere medlem av Mai Juku Performance Company. Hjemmesiden for hans eget kompani, Paradance Theater Denmark, finner du HER og her er hjemmesiden til Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Forresten - jeg glemte å si at Stuart Lynch bor hos oss for fjerde år på rad i forbindelse med denne festivalen.

Kjær's Boghandel og Antikvariat

2009-06-13T13:13:00.008+02:00

En bytur hører gjerne med på en lørdag, og i dag har jeg vært i Viborg og hentet det bestilte eksemplaret av Skriveredskaber, omtalt i innleggene nedenfor. Kjøpet foregikk i Kjær’s Boghandel og Antikvariat, som med en omsetning på rundt 10 millioner og et varelager på ca 400 000 bøker ikke er en hvilken som helst boksjappe, og i hvert fall ikke noe man forventer å finne midt i gågaten i en småby som Viborg.

Enkelte ville kanskje mene at ekteparet Kjær kunne omsatt for enda mer hvis de hadde vært like dyktige på kundebehandling som de er på bøker, men det får så være. Frits Kjær svarer bare «Frits» når han tar telefonen, og har selvtilliten i orden. Kledelig beskjedenhet lider han ikke av, jfr. DETTE intervjuet i det danske bransjebladet Bogmarkedet («ingen smalle steder» på dansk er lik «ingen smalhans» på norsk).

Kremmer til fingerspissene, men det er faktisk deilig, nesten kuriøst i våre dager, å komme inn i butikken med det konservative interiøret, et lokale totalt dominert av bøker, nye og brukte om hverandre. Kjelleren er også stappfull. Det er nesten så jeg får lyst til å starte antikvariat igjen ... men bare nesten. Men Kjær må jeg innom hver gang jeg er på de kanter, dvs. som regel hvert år i juni.

PS

2009-06-12T11:02:00.001+02:00

Faste lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på innlegg. Det skyldes at jeg som regel skriver innleggene veldig fort og uten å lese skikkelig korrektur. Når jeg da senere leser mine egne innlegg etter at de er lagt ut, finner jeg ofte feilskrivinger og formuleringer jeg endrer på fordi jeg er misfornøyd med dem. Noe strykes kanskje, noe tilføyes. I innlegget under hadde jeg opprinnelig skrevet at "jeg tror ikke at mange blir forfattere av å skrive selvhjelpsbøker på området". Det skulle selvsagt vært "av å lese selvhjelpsbøker på området". Det er rettet nå. Nå er det også lenker i teksten til Poynter Institute i USA og Update i Danmark.

Hjelp til selvhjelp

2009-06-11T23:56:00.010+02:00

En kategori bøker jeg samler på, er bøker om å skrive og oversette. Egentlig er det vel her snakk om to kategorier. Bøker om å skrive er typiske «how to»-bøker, mens bøker om oversettelse gjerne er tyngre, mer faglig betonte og teoretiserende. Mange drømmer om å oversette, men enda flere drømmer om å skrive, og derfor er det et mylder av bøker om dette temaet. På det engelskspråklige markedet kryr det av dem, med et vidt spekter av innfallsvinkler og temaer. Også på norsk finnes det en del, med Merete Morken Andersens Skriveboka som det siste og formodentlig mest omfattende tilskuddet.

Jeg tror ikke at mange blir forfattere av å lese selvhjelpsbøker på området. Da tror jeg mer på å lese god litteratur og la seg inspirere av det. De aller fleste selvhjelpsbøker om skriving er knapt verd papiret de er skrevet på. Enten inneholder de selvfølgeligheter, eller de er pedagogisk hjelpeløse, og i mange tilfeller mistenker man forfatteren (som regel fullstendig ukjent) for selv å være en heller mislykket forfatter. Men det er forskjell. Den norske spenningsforfatteren Tom Kristensen sa i et intervju en gang at han hadde skrevet sin første bok på basis av den amerikanske litterære agenten Evan Marshalls bok The Marshall Plan for Novel Writing (som jeg har i min samling), Stephen Kings kombinerte selvbiografi og bok om skrivekunsten, Om å skrive (som jeg også har) er i hvert fall ærlig, og ingen kan beskylde ham for ikke å vite hva han skriver om. Merete Morken Andersens bok anskaffet jeg meg i fjor, jeg har ikke lest den, men ut fra det jeg har sett i den, virker den seriøs, og også hun er jo selv forfatter.

I biblioteket her på herregården fant jeg denne gangen en bok jeg bare måtte ha, og som jeg skal hente mitt eget eks av en bokhandel i byen på lørdag, nemlig Roy Peter Clarks Skriveredskaber. 47 uundværlige råd til skribenten. Forfatteren underviser og forsker ved Poynter Institute i USA, en av verdens mest anerkjente skoler for journalister, har undervist i skriving på mange nivåer i over 30 år og skrevet og redigert fjorten bøker om skriving og journalistikk. Rådene i Skriveredskaber kom egentlig som ukentlige essays på Poynter Institutes hjemmeside, men etter hvert altså også i bokform. At den er kommet i dansk utgave skyldes at Update, det danske senteret for journalistisk forskning og videreutdannelse, ble den første Poynter Educational Partner i 2006. Den danske utgaven er oversatt og bearbeidet for å passe til dansk språk og virkelighet, og er så vidt jeg kan se like relevant på norsk.

Clark har en direkte måte å skrive på og en praktisk tilnærming til stoffet som jeg liker. Han gir umiddelbart inntrykk av å vite hva han snakker om og illustrerer poengene med praktiske eksempler og inspirerende sitater og referanser. Clark er klar på at skriving handler om å mestre et håndverk, ikke om talent. Tenk på det som tømrerarbeid, sier han, og betrakt denne boken som din verktøykasse. Akkurat det med håndverk/talent kan nok diskuteres – noen har det i seg og noen ikke, akkurat som noen er gode til å lage mat og andre til å mekke. Men jeg falt for Clarks direkthet og sjarm. Han er god reklame for seg selv – han vet hva han skriver om, og han kan formidle. Rådene hans er redskaper og ikke regler, sier han, dessuten bruker leseren allerede mange av disse redskapene uten å vite det. Og nettopp det er noe av den største nytten jeg tror man kan ha av Clarks bok, nemlig å bli mer bevisst, om så på ting man allerede vet og praktiserer. Man kan alltid bli bedre.
Jeg gleder meg til å se nærmere på den.

Gabrielle Anwar, hva driver du med?

2009-06-09T17:47:00.006+02:00

Jeg ser jo en del film og er kunde hos Lovefilm.no. Jeg er godt fornøyd med å leie DVD-er per post. Man kan ha filmene så lenge man vil, ikke noe stress med tilbakelevering og utvalget er brukbart. Da jeg var inne på nettsiden deres i dag og kikket på listen over nye filmer, ble jeg litt nysgjerrig på en grøsser som het Crazy Eights. Nå er ikke skrekkfilm min sjanger, så jeg vet egentlig ikke hvorfor. På www.imdb.com sto det følgende kommentar:

"I will keep this review as short as possible. If 0 or negative stars were available this movie would not have gotten this 1 star. It is worse than awful... i love movies, good or bad, i'll watch the whole thing and typically find a few things about it that i thought were interesting or at least done well. Not this time, this was pure garbage. The plot was simple the acting was terrible, and they call it a "horror" flick... maybe powder puff at best. I only wish that I could call redbox and have them send me a check for the $1.05 that this movie cost me to rent. Do yourself a favor and just go watch your lawn grow, i promise it will be more rewarding than watching this movie."

Følgelig havnet denne filmen ikke på min liste. Men på imdb oppdaget jeg at Gabrielle Anwar var med, en av mine yndlingsskuespillere. Navnet sier deg kanskje ingenting, men du har garantert sett henne i en svært kjent filmscene, nemlig tangoscenen i Duften av kvinne (Scent of a Woman) med Al Pacino (som innbrakte ham en velfortjent Oscar som beste skuespiller). Hvis jeg skulle satt opp en liste over de ti beste filmscenene jeg vet om, ville denne scenen hatt sin selvfølgelig plass, og det gjelder nok flere enn meg. Kvinnen han danser med, Donna, spilles altså av Gabrielle Anwar. Hun gjør også en glimrende rolle som Dagney i Things to Do in Denver When You’re Dead, sammen med Andy Garcia, samt at hun har en rolle i TV-filmatiseringen The Tudors, som jeg nå fikk lyst til å se. Synd hun skal kaste bort talentet sitt på dårlige grøssere.

Om Gabrielle Anwar kan du lese HER på Wikipedia og HER er den berømte tangoscenen. Det ligger mange versjoner av denne på nettet, men dette er den beste jeg har funnet, fordi den har med hele scenen, ikke bare selve dansingen. (De fleste av disse snuttene er sikkert lagt ut av menn, og de skal jo ifølge myten ha en tendens til å hoppe over forspillet.) Men opptakten hører i høy grad med, som her. (For dem som ikke skulle kjenne filmen, gjør jeg oppmerksom på at Pacinos rollefigur, den førtidspensjonerte oberstløytnanten Frank Slade, er blind. Det fremgår jo av scenen, men det kan være greit å vite det helt fra begynnelsen av.) Tangoen er «Por una cabeza», en standardlåt som finnes på mange tango-CD-er.