Meningen med livet

Reiseblogg: månen over Roskilde

2009-07-03T23:00:00.001+02:00

(En langt mer gjenomtenkt og fornuftig post kommer en gang i edru og postfestivalsk tilstand.)

Når jeg først skal finne en annen Roskildedate enn den vanlige (som dro sin vei) er det helt greit at han vil være med å danse og fly drage og bade og vinne pubquiz på festivalcampingen og kjøre pariserhjul drevet av pedalenergi og la seg fotografere med tatoveringen min av fremmede som synes den er kul. Man kan leve med kjærester som tisser i kryss med en og danser med en bak lydforsterkede likkister. Det er festival igjen og alt og ingenting er som før. Og vi tar vare på hinanden.

Reiseblogg: Obligatorisk turistkveldbilde

2009-06-16T09:42:00.001+02:00

...

Reiseblogg: Lyntog!

2009-06-16T09:40:00.001+02:00

Når jeg kan reise mellom London og Paris på 2 timer og 15 minutter, og plutselig vandrer gatelangs i en ny by, da slår det meg at det er innmari teit at jeg bruker sju timer til Trondheim fra der jeg bor... De kan gjerne få ut fingeren hjemme i Norge!

Mobilblogg: The all-seeing eye

2009-06-14T21:36:00.001+02:00

Vel, London Eye ser kanskje ikke alt, men man har skitfin utsikt over byen og glemmer nesten at det er dyrt og fullt av turister. Særlig når man feirer u-rundt månedsjubileum som kjærester og skal reise videre med tog til Paris i morgen og det er sommer og dans og sol og øl. Da er man på toppen av verden, på toppen av London Eye.

Reiseblogg: The Globe

2009-06-13T19:15:00.001+02:00

Visste du at hvis du sier at noe er gresk for deg, siterer du Shakespeare? Eller at John Cleese betalte ekstra for å få Michael Palins navn feilstavet på plaketten som viser at han har donert penger til nybyggingen av The Globe? Det har jeg lært i dag:-D

Reiseblogg: London, baby

2009-06-13T11:54:00.001+02:00

Og ja, vi skal inn hit...:)

Fred og kjærlighet mens vi venter

2009-06-09T15:40:00.003+02:00

Manglende blogginspirasjon fører til at jeg blant annet får ryddet på PC'en, og gjenoppdager mine første hjemmesideprosjekter som jo begynner å bli noen år gamle. Jeg begynte nemlig å lære meg html i den tiden da ei internettside skulle blinke og røre på seg og toppen av photoshopevner var å lage skyggelagte knapper. Min side var relativt ryddig i forhold til de verste eksemplene, men jeg var grådig stolt av rollover-knapper og animasjoner og ikke minst husker jeg hvor stolt jeg var da jeg nettopp hadde laget denne babyen:

Å ja.

Min første egenproduserte gif-animasjon.

Det er nesten så jeg får tårer i øynene. Det var tider, det.

Kjærlighetsbrev fra skisseboka

2009-05-28T12:59:00.000+02:00

(Rett etter at jeg hadde tegnet dette, gikk vi ut for å grille i sola. Vi klønte litt med å få fyr på grillen, og da vi endelig fikk det til... pøsregn, etterfulgt av hagl. Hagl er ikke nevnt i dette kjærlighetsbrevet.)

En god feminist er en fri feminist?

2009-05-26T16:15:00.001+02:00

Jeg lot meg bevege av Sorayas kommentar hos Hela Hustrun:

«Precis nu önskar jag återigen att jag hade en anonym blogg så jag kunde berätta för dig hur väl jag känner igen mig i den typen av tankar kring vikt. Det spelar liksom ingen roll hur mycket man är “en god feminist”, man är ju ändå helt hjärntvättad i hur man ska se ut. Och de två sidorna får gå i fajt med varandra hur ofta de vill, men det är ändå en av dem som nästan alltid vinner.»

Det er sant. Som engasjert feminist kan jeg ikke påstå at jeg er fri fra skjønnhetstyranni og normer. Jeg går ikke ut ubarbert i sommerklær (faktisk ikke i vinterklær en gang), og jeg tyr til diverse beskjemmede tiltak for å skjule den vesle kulemagen som oppstår under selskapskjolen når festmiddagen er fortært.

Det er viktig å påpeke at dette ikke bare er et kvinneproblem. Det er viktig å være klar over at menn også har skjønnhets- og styrkeidealer som de forventes å anstrenge seg for å leve opp til. Menn skal være stramme og brune og høye og ha hår på de rette stedene (ikke på ryggen!) og ren hud og velstelte negler og stor og nyvasket pikk. (Noen vil nok mene at det er lettere eller mer akseptert for menn å ta avstand fra disse spillereglene. Det vil jeg ikke uttale meg om.)

Men det forventes likevel mer av kvinner, omregnet i innsats. Før i tiden hadde kvinner mye mer tid til rådighet enn menn. (Ikke bondekonene, kanskje, men det er ikke dem som har definert idealet.) Slik er det ikke nå. Det er ingenting som tilsier at en kvinne i full jobb bør bruke to timer på badet hver dag for å holde fasaden ved like. Det er heller ingenting som tilsier at det er lurt for en kvinne i full jobb å sulte seg slik at ribbeina synes fordi «det skal man».

Det gjør derimot ingenting å pynte seg. Det er helt naturlig for både menn og kvinner å ville omgi seg med skjønne ting. Det er derfor vi kjøper malerier til stueveggene våre, det er derfor vi putter paraplyer i drinkene våre, og det er derfor vi ser oss i speilet før vi gjør oss klare til å si hei til verden.

Problemet oppstår naturligvis når våre estetiske anstrengelser går utover andre områder i livet vårt, enten det er tid til andre oppgaver, økonomi, søvn eller helse. I innlegget jeg lenker til øverst skriver hovedpersonen at hun har skulket å ta medisiner, for å unngå å legge på seg!

Skjønnhetsidealene kan bli farlige, og de ekstreme følgene har jeg inntrykk av oppstår oftere hos kvinner enn hos menn. Anoreksi, misbruk av «Barbiedop» eller andre midler, giftinnsprøytninger i ansiktsmusklene, forbrukslån til plastikkpupper som sprekker...

En «god feminist» er ikke nødvendigvis en som tar avstand fra alle gjeldende oppfatninger om skjønnhet. Men for å være et godt og helt menneske tror jeg det er viktig å ikke la seg styre av dem. Det er lettere sagt enn gjort, javisst. Men helt og fullstendig mulig. Skaff deg heller en annen hobby.

Å alltid vite sitt eget beste

2009-05-25T11:53:00.000+02:00

Av alle idiotiske forslag fra FrP-landsmøtet, tar forslaget om foreldrestyrte skoler kaka. Det er ikke lenge siden vi fikk høre om at foreldre stiller til konferansetime med advokat for å skaffe sitt barn bedre karakter. Og vi vet det jo, at det finnes en haug med myrsnipeforeldre der ute som nekter å innse at deres barn er en mobber, en unnasluntrer eller rett og slett bare har litt lærevansker. Jeg har vært vitne til foreldre som har begynt å fysisk sloss over sine barns konflikt!

Ikke bare det, men alle som har spesialkompetanse på et eller annet, det vil si alle som har en jobb de på en eller annen måte er utdannet til, vet hvor pinlig det er når andre mennesker, ofte i fullt alvor, oppfører seg som om de vet hvordan den jobben kunne vært gjort bedre.

Man kan si mye rart om dagens skole, og om lærerutdanningen og lærerne, men de er det beste vi har.

FrP har kanskje en ideologi som handler om at indiviiiidet alltid vet sitt eget beste, men i ytterste konsekvens faller liksom hele ideen om skole litt sammen, da. Har du noe å lære meg? Det fantes ei tid da hver mann sto for seg selv og virkelig var sin egen lykkes smed. Den kaltes steinalderen.

Nei, Siv.

Én ting til: hvorfor fremstilles det som en sjokknyhet at FrP ikke har fått gjennom noen forslag på stortinget? Det er ikke så veldig merkelig all den tid flertallet av folket (og dermed stortingspolitikerne) er mot FrP-politikk...

Grøsserfredag

2009-05-22T09:48:00.000+02:00

...og så jeg som hadde tenkt å gå og få byttet sykkelslange...

G-sport i Storgata reklamerer med dette:

I og med at engelsk ordliste forklarer følgende:

Da er det vel ikke helt rart at jeg tenker:

OK, gledesdrepere, jeg vet at det finnes noe som heter Goretex som trolig ikke er helt irrelevant her. Men tør du virkelig stole blindt på at det er det de mener?

Hurra for meg!

2009-05-15T00:00:00.001+02:00

I dag fyller bloggen Meningen med livet tre år! På tre år har jeg klart å produsere såvidt mer enn en post for hver dag i ett år, med rimelig ujevne mellomrom.

Jeg startet naivt og uerfarent med en temmelig privat dagboksblogg, men ble raskt kjent med et bloggmiljø som inspirerte meg til å skrive om samfunn og kultur og likestilling også. Ikke for at jeg sluttet å være personlig; dere har fulgt meg gjennom frieri og forlovelse, gjennom samlivsbrudd og frem til et nytt forsøk, gjennom emostunder og optimismeøyeblikk.

Jeg har blitt flinkere til å skrive etterhvert som jeg har skrevet, lest, sjekket kilder og slått opp mange ord i ordboka, men jeg har også mistet noe av gnisten og inspirasjonen, synes jeg.

I anledning bloggbursdagen min synes jeg du skal legge igjen et hei i kommentarfeltet! Fortell gjerne hvor lenge du har lest denne bloggen, hva du har likt best og/eller dårligst, hva du lurer på eller vil lese mer om eller noe helt annet!

Og, husk, jeg er glad i deg! :)

Kyssemandag

2009-05-11T14:45:00.000+02:00

Bildet ovenfor kommer fra «tegne»serien A Softer World, som kombinerer duse, analoge (?) fotografier med tekst i stripeformat. Stripene kan være underfundige, søte, galgenhumoristiske eller dystre, men er alltid vakre.

Og mens vi snakker om kyssing; jeg har aldri vært en fan av Le Love, den er for søtsuppete for meg. Av en eller annen grunn liker jeg Kiss Me Daily bedre. Den er dedikert helt og holdent til fysiske uttrykk for kjærlighet, nærmere bestemt kyss.

Hvis du fortsatt synes det er for klissete, tenk på at menn som kysser kona si før de går på jobb lever lenger, er involvert i færre bilulykker (!) og tjener mer... Mer om kyssing i New York Times.

*Smask*

Dikt til meg selv, 08.05.09

2009-05-08T20:43:00.000+02:00

Tidligere har jeg postet et par dikt jeg skrev som fjortis; jeg har en liten diktsamling fra den tiden liggende. Dette har jeg faktisk skrevet til meg selv i dag, 08.05.09. Jeg er ingen André Bjerke akkurat, så bær over med meg, OK?

Da du trodde du kunne, men ikke fikk til

Da enda en plan gikk i vasken

Og ingen fugl Føniks som varmende ild

Kom stigende opp i fra asken

Da latskap og klønethet, uorden, rot

Fikk overtak på ambisjonen

Og hverdager levdes på autopilot

Mens du lengtet mot endestasjonen

Selv da var du sterkere enn du selv så

Du ga aldri helt opp å prøve

Om du ikke var en av de flinkeste få

Så finnes en drøm under støvet

Det neste forsøket begynner i dag

Glem skuffelser, nederlag, tårer

Det finnes en sjanse i hvert hjerteslag

Og du, du kan ro uten årer!

Ikke glem Delara!

2009-05-08T19:01:00.000+02:00

(På oppfordring fra Gina.)

Delara Darabi ble henrettet første mai. Det betyr at akkurat denne kampen, som ble ført blant annet med tusenvis av penner og tastaturer verden over, er tapt. Men det finnes mange andre som Delara som trenger at vi fortsetter å kjempe!

Delara Darabi ble henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Hun tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Amnesty International mener at Delara ikke fikk en retteferdig rettergang. Retten nektet nemlig å gjenoppta saken ved framleggelsen av nye beviser som hennes advokat mente ville bevise at hun umulig kunne ha begått mordet. Delara Darabi bedyret sin uskyld helt til siste slutt.

Iranske myndigheter brøt sine egne løfter fra 19.april om at henrettelsen var utsatt i to måneder. Verken hennes advokat eller familie ble varslet om henrettelsen i forkant, stikk i strid med iransk lov som krever 48 timers varsel.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009. Her kan du lese om barnehenrettelser i Iran.

Ikke glem Delara Darabi, og ikke glem de andre. Amnesty International fortsetter å sloss mot dødsstraff og for rettssikkerhet. Se hva du kan gjøre her. Eller ta tastaturet fatt og blogg for Delara du også!

Sofa, svigers og sju sorter

2009-05-06T13:05:00.000+02:00

Min eks-svigermor sa en gang til sin venninne, mens jeg var til stede, «man håper at de [sønnene] ikke skal bytte ut [kjærester] igjen, man blir jo så glad i dem.»

Jeg håper hun mente det, og vet at det går begge veier, selv om jeg nå har fått en etterfølger som fortjener en like uforbeholden plass i familien deres.

2008 var Det Store Mannebytteåret, og det verste med sånne ting synes jeg er alt som omgir det. Familie en har regnet som sin egen, maten de lager, særegenhetene deres. Og leiligheten man bor i, alt det som gjør det til et hjem; nips, møbler og felles sjel.

Det skjedde noe rart i går. Eks-mannemumsen, min tidligere forlovede, sendte en sms og lurte på om jeg ville ha sofaen som står i leiligheten hans, den jeg en gang bodde i. Vår sofa, den flotte skinnsofaen som vi var så i tvil om vi skulle kjøpe, for den var jo litt dyr, men på salg, siste dag, og vi måtte bestemme oss. Sofaen der vi så mange kvelder har sovnet i hverandres armer foran TV'en, der vi har drukket te og planlagt ferier, og der en av oss våknet om morgenen hvis vi hadde kranglet i fylla.

Det forunderlige var at dette skjedde nøyaktig samtidig som prinsen og jeg ventet nervøst på beskjed fra eiendomsmegler, en beskjed som til slutt var positiv: vi får kjøpe drømmeleiligheten vår. Der skal vi skape et hjem, henge opp ting på veggene, synge, danse, og bake sju sorter til jul på det store kjøkkenet.

Jeg anstrenger meg for å gå inn i det med like mye hjerte og sjel som forrige gang, og det er ikke så vanskelig, for han er også en bra mann, og han har også en fin familie, dette er også en fin leilighet og vi har også en fremtid.

Man blir glad i både sofaer og svigerser, og godt er det. Man må jo bare satse på at det ikke blir flere utskiftninger på en stund, ikke sant?

Thatchers kulturelle Storbritannia

2009-05-05T13:42:00.002+02:00

I går, 4. mai, var det tretti år siden Margaret Thatcher tiltrådte som statsminister i Storbritannia, starten på et elleve år langt regime som har ettervirkninger langt inn i dagens Storbritannia.

Svenske Aftonbladet har en interessant artikkel om kunst og kultur under Thatcher. (Man kan si mye om hvordan Thatcher har påvirket dagens britiske samfunn hva angår skole-, arbeids-, bolig- og velferdspolitikk, men jeg tør ikke — jeg er riktignok akkurat gammel nok til å huske en regjerende Thatcher snakke på nyhetene, jeg har sett filmer om Falklandskrigen og gruvearbeiderstreiken, men jeg kan ikke nok.)

Om Thatchers innvirkning på britisk kultur skriver Aftonbladet:

«De premiärministrar som innehaft posten efter Thatcher – Major, Blair och Brown – har inte på något vis lyckats uppfylla sin föregångares roll som kulturens kollektiva symbol för ondskan.»

Det er ikke spesielt underlig; Thatcher førte ikke bare en hard og kommersialiserende kulturpolitikk, men viste også en nokså åpen personlig forakt for det meste av kunstneriske uttrykksformer.

En fiende for kulturen er bra for kulturen, kan det argumenteres. Motstand og politisk vilje skaper sterk og meningsbærende kultur, men å skjære ned kulturens økonomiske levekår til beinet vil alltid gå ut over både mangfold, tilgjengelighet, kvantitet og kvalitet, i motsetning til hva liberalismeromantikere liker å tenke. Kunstneren som kan leve av kunsten sin, leverer bedre kunst enn han som i tillegg tilbringer ti timer i døgnet med å servere ved bord (eller med å grave etter mat i søppelkasser).

The Guardian skriver om kunstneres inntrykk av kultur under Thatcher-årene.

«Even today, theatre, like so many features of public life including the BBC, is still suffering from the 80s assault on fundamental principles.»

Noe kultur hadde aldri blitt til om det ikke hadde vært for Margaret Thatcher, men likevel: fjerde mai 1979 var en mørk dag for kulturarbeidere så vel som andre arbeidere i Storbritannia. Det er bedre å ha noe å sloss for enn noe å sloss mot.

Vi har et stort parti i Norge som har programfestet at kulturen skal være «basert på personlig engasjement og frivillighet». Det burde alarmere flere enn meg.

I år er det trendy med trekant

2009-04-28T23:59:00.003+02:00

Det er interessant å tenke over hvor stor del av vårt seksuelle tennings- og handlingsmønster som er formet utenfra. Jeg begynte faktisk å gruble over det nokså umiddelbart etter at jeg ble seksuelt aktiv; hvordan hadde jeg gjort dette hvis jeg aldri hadde sett en pornofilm? Hvis jeg aldri hadde lært meg å kaste med håret og åpne munnen på akkurat den der måten og tenke over gjennomsnittlig kukstørrelse? Eller, for den saks skyld, om jeg aldri hadde sett en bikinireklame fra Hennes&Mauritz? Se, det kommer jeg aldri helt til å få vite.

Jeg aner heller ikke hvordan kroppen min ser ut helt ubarbert. Jeg har tatt håret på leggene siden jeg var tolv og resten i varierende grad siden jeg var femten. Jeg har lyst til å finne det ut, men nei. Den terskelen er for høy. Hva om jeg aldri hadde begynt?

Cupido skriver om at det er trendy med kjønnshår igjen, og stringtruser og push-up-BH er visstnok ut har jeg hørt. For så vidt godt nytt for meg som synes det er sexy med timoteisjamponaturlige menn og damer, men siden når ble sexlivet vårt underlagt trender?

Når jeg leser unge mennesker som blogger eller skriver om sex, får jeg stadig følelsen av at det handler om noe tillært og ikke noe personlig. Det er kanskje ikke noe stort problem, og til en viss grad har det vel «alltid» vært sånn. Men etter at pornoen kom på Internett, er det blitt sånn, tror jeg, at veldig mange er ute etter det første og beste, eller det som er gratis og mest tilgjengelig. Porno er porno, og selv om mange kan ramse opp hva de synes er direkte frastøtende, er det få som har et fritt forhold til sine egne preferanser.

Det er synd, og bidrar til en enda kjedeligere pornoindustri. En kan selvfølgelig argumentere for at pornoen bare masseproduserer våre naturlige og sunne tenningsmønstre som er der fra før, men da hadde vel ikke beskrivelsene av «trender» vært der?

Det er et prosjekt for voksenlivet, og for et hvert langt og velfungerende samliv, det der med å finne ut av hva man egentlig synes er det aller saftigste hvis ingen andre får bestemme. Og kanskje bli bare bittelitt mer bevisst på hva man konsumerer av voksenunderholdning. Jeg tror det er det råeste, å ha sex på den måten som ingen har fortalt deg om.

(Bilde av Thokrates under Creative Commons-lisens.)

Analogfetisjsøndag

2009-04-26T20:04:00.003+02:00

PS. Scanneren min er ikke her, så jeg håper avfotografering av arket bare bidrar til ytterligere lo-tech-kosefølelse.
PPS. Her er lenkene klikkbare: Pärlplattor og Doctor Octoroc.
DS.

Late bloomer

2009-04-24T00:32:00.001+02:00

(Og ja, jeg synes overskriften er et såpass idiomatisk engelsk uttrykk at jeg ditcher min vanlige fornorskings-policy. Pun intended.)

Da jeg gikk på skuespillerutdanningen, og endelig, etter to år med blod, svette, tårer og nedturer klarte å stå trygt på to ben på scenen og fremføre noe som var et godt stykke over middelmådig, sa en av lærerne mine til meg at jeg var en typisk «late bloomer». Jeg har tenkt en del på det siden.

Jeg er sent ute med ting. Jeg var (relativt) sent ute med mitt første kyss, med å drikke alkohol, med å flytte hjemmefra. La oss innse det, etter at jeg la tidligere gifteplaner på hylla og fant meg ny, ung studentkjæreste som skal være det i mange år til (både kjæreste og student), kan jeg ikke ha noen forhåpninger om å produsere avkom før jeg har passert den alderen da det strengt tatt er biologisk tilrådelig. Og mitt store gjennombrudd som skuespiller lar fortsatt vente på seg.

Store deler av livet mitt går ut på å prøve, feile, og prøve igjen til det funker på åttende forsøket. Det er ikke nødvendigvis dårlig, men jeg vil lykkes nå. Jeg vil være med i gjengen (buketten) før alle de andre visner og blir kjedelige. Jeg vil ikke være en late bloomer.

Så, eh, kom og vann meg?

(Bilde av Darwin Bell under Creative Commons-lisens.)

Fordi verden ikke bare er svart og hvit

2009-04-23T15:22:00.000+02:00

Det er ikke en drømmeavslutning på dagen å finne ut at noen man kjenner er involvert i en alvorlig og tragisk drapssak i nyhetene. Det blir heller ikke lettere av at man snubler over andre mennesker, fremmede, sine kommentarer om saken på twitter og blogger. (Den får riktignok ikke like mye oppmerksomhet som saken om Margrethe som ble mobbet i «Paradise Hotel», og kanskje er det greit. Vi mennesker kan gjøre hverandre vondt på så mange måter.)

På den annen side er det greit å bli minnet på at det ikke er «dem» og «oss» her i verden. At vi alle er mennesker med historier og vennskap og hverdager, også dem det ender opp med å gå veldig, veldig galt for. Selv om vi ikke forstår alt; vi må slutte å tro at det ikke kunne handlet om oss.

Jeg håper dere skjønner det, folkens. Vi må ta vare på hverandre, for faen.

Storebror passer på deg...

2009-04-22T12:43:00.003+02:00

Venninnen min syntes det var sterkt å være på KGB-museet i Vilnius. Spesielt trakk hun fram et rom der man kunne se et av utstillingens tidligere rom på tv-skjermer, med andre ord oppdage at man nettopp var blitt overvåket.

Jeg var der selv for noen måneder siden, og syntes også det var mye sterkt og tankevekkende med museet, men når det gjaldt overvåkingskameraene fikk jeg ingen grøsninger nedover ryggen. Jeg mener, jeg bor i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange kameraer som fanger meg opp hver dag, for jeg får ikke se skjermene rundt neste hjørne i det virkelige liv. Men det ser ut som om det er ganske mange, og noen av dem er langt mer avanserte enn dem i KGB-huset, de har fjernstyrte zoom- og panoreringsmuligheter. Til og med skolebarn overvåkes, angivelig for å få slutt på tagging og ranseltyverier. (Snakker om å skyte spurv med kanon!)

At det gjøres er én ting, en annen ting er at vi tilsynelatende forholder oss temmelig likegyldig til det. For «jeg har jo ikke noe å skjule» eller «våre overvåkere vil oss jo bare vel».

Sant nok, vi har ikke noe KGB i Norge. Men hva vet du egentlig om dem som iakttar deg fra den andre siden av skjermen? Halvparten av overvåkingskameraene er ikke en gang lovlig registrert. Hvis kjæresten min vil vite hva jeg holder på med etter at vi har kysset farvel, kan han i teorien bare bli kompis med den rette vekteren eller butikkansatte...

Og også i Norge har vi en statlig autoritet med anledning til å overvåke landets egne borgere. De overvåker for tiden ca. 200 personer som antas å kunne være en fare for rikets sikkerhet – hva som skal til for å havne på den lista vet få. I utgangspunktet bør ingen settes under overvåking basert på overbevisning alene (altså politisk eller religiøs tilhørighet), men det er mennesker med følelser og sympatier som tar disse beslutningene også, og grensen kan nok være hårfin noen ganger. Etter min mening er det naivt å tro at grumset som ble avdekket gjennom Lund-rapporten aldri vil kunne forekomme igjen.

På toppen av alt dette blir vi bombardert av nyheter om datalagringsdirektiv, IPRED-lov, FRA-lov og epostovervåking i høyere tempo enn at vi klarer å fordøye det alt sammen. Slik ender storparten av oss som sauer som villig lar våre fysiske og digitale bevegelser bli registrert så lenge dem som ser oss er «de snille» og ikke «de slemme»... Tror du det ikke? Du vet det jo!

Det er grunn til å få frysninger på ryggen. Men ikke bare på vegne av den kalde krigens sovjetborgere; for oss, her, nå.

Jeg kan godt gå med bunad, liksom. Det ække no' stress.

2009-04-16T14:07:00.005+02:00

Eller jeg kan gå naken, eller med hijab, eller med fjær og paljetter. Overskriften min er stjålet fra teksten Dagbladet.no bruker for å lenke fra forsiden til dette innlegget.

Dagbladet har intervjuet ungdom ved en flerkulturell skole i Oslo i forbindelse med Steinar Lems utspill om at muslimer truer norsk kultur.

Ungdommene reiser de naturlige spørsmålene: hva er det vi er redde for? Og hva er egentlig norsk kultur?

Er norsk kultur den kulturen der voldtekt og familevold ties ihjel, der dyresex inntil nylig var lov, der 13% av alle menn har kjøpt sex, der barn i offentlig skole blir pålagt å be bordbønn og gå i kirken (på tross av at det er forbudt)? Der æresdrap utført av hvite kalles familietragedier og barn læres opp til å hate kroppen sin? Var det norske verdier som fikk oss til å barbere tyskertøser og sterilisere sigøynere?¹

«Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge — ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur. Vi må akseptere store grupper jenter som ikke kan ha kontakt med gutter på fritiden, ikke delta på skoleturer, men forsterker skillet mellom de rene med hijab og horene som ikke dekker seg til. Dette vil også ramme statusen til norske kvinner», skriver Lem.

Hvis du tror at det er bare innvandrergutter som kaller jenter for horer, hvis du tror vi ikke har våre egne standarder for hva vi skal dekke til, si og gjøre, hvis du tror vi gjør samfunnet vårt, kulturen vår en tjeneste ved alltid å skylde på de andre, da trenger du en virkelighetssjekk.

For snøksogfemtiende gang. Ja, jeg vil kjempe mot mot tvang, diskriminering, undertrykking og innskrenking av ytringsfrihet. Men jeg tror ikke jeg gjør det ved å sloss mot, eller kaste ut, nettopp dem som blir tvunget eller undertrykket! Jeg driter i hvilke klesplagg, matretter og språk som omgir tvangen. Jeg driter i hvilke religiøse skrifter eller selvhjelpsbøker som er i flertall i bokhyllene til dem som slår. I min norske kultur er vi alle fri i tro og tanke, og vi har alle rett til beskyttelse fra dem som vil oss noe annet.

Jeg eier en bunad. Jeg bruker den ikke. Jeg liker ikke kjøttkaker og går ikke i kirken på julaften. Jeg feller ingen tårer av nasjonalsangen. Likevel er jeg ganske godt fornøyd med å bo i Norge. Men hvis din norske kultur bare inkluderer folk med samme rase, tro, seksualmoral og sosialdemokratiske oppfostring, da føler du deg kanskje truet av meg. Hey, for all del. Jeg kan godt gå med bunad, liksom. Og får sikkert ned en Grandis på høykant.

¹Jeg vet det, kjære leser. Norge er mer enn dette. Akkurat som islam er mer enn burka og sharia. Det burde være unødvendig å presisere.

Kjærlighet 2.0

2009-04-14T22:10:00.003+02:00

Forrige gang jeg fikk meg kjæreste, googlet jeg ham rett etter at vi hadde blitt kjent. Det førte til at jeg fant ut hvor han jobbet (noe han for så vidt allerede hadde fortalt meg), og at jeg fikk meg en støkk da jeg oppdaget hans og pappas navn på samme side (en samling fotballfakta de begge hadde bidratt til). Dette var før Facebook og det hele, så det var i grunnen alt.

Denne gangen var det helt annerledes. Kjæresten min og jeg ble sammen kort tid etter at vi møtte hverandre, etter et par forsåvidt temmelig konvensjonelle stevnemøter – men før vi møttes (relativt tilfeldig (?)) i det virkelige liv hadde vi allerede utvekslet Twittermeldinger, kranglet i bloggkommentarer, og i pinlig detalj (synes jeg) lest om hverandres kjærlighetssorg, erobringer og sjekkehistorier. Jeg hadde vært ordentlig, ordentlig sint på ham, men også halvsjarmert og i alle fall kommet fram til slutningen at han nok var «en ålreit fyr». Men ikke kjærestemateriale! For ung, for kjepphøy, for følsom, for... for...

(Det merkelige er at etter å ha møtt ham ansikt til ansikt, ja, delt seng med ham et halvt års tid, synes jeg fortsatt han er ung, kjepphøy, sentimental og har noen idiotiske meninger. Men også, åpenbart, at han er «en ålreit fyr». :p )

Jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg til å møte mennesker fra Internett i det virkelige liv. Jeg har vanskelig for å forstå at folk gjør det frivillig, at de faktisk bruker nettet som sjekkearena med vilje, men det er nok bare et eller annet jeg ikke skjønner.

Men kanskje er det ikke så dumt? Å først kjenne noens offentlige persona, den de presenterer seg som, før man virkelig blir kjent med dem? Eller å kjenne noens snørrete historie uten å behøve å spørre?

Sjefen min googler meg og finner ut at jeg har skrevet om puling. Mamma sender meg tekstmeldinger som svar på Facebookstatusene mine om fylleangst og fest. Det er helt greit, jeg står for alt jeg skriver, og kontrollerer det selv. Men å danne par med noen som alt har lest tankene mine – om enn i sensurert form – det er uvant og ikke så rent lite skummelt.

På den positive siden kan jeg kanskje skåre noen stjerner i kjæresteboka ved å skrive positive ting om den fantastiske, sexy, smarte og morsomme mannen i et blogginnlegg som hele verden kan lese?

*Tester ut*

K for Kvinne

2009-04-13T23:18:00.000+02:00

Jeg får ofte (skjønt sjeldnere jo eldre jeg blir) kommentarer på at jeg sjelden omtaler meg selv som jente, men derimot som dame eller kvinne. Jeg har faktisk gjort det ganske lenge, jeg tipper at jeg bredbeint og veslevoksent begynte å kalle meg kvinne da jeg var omtrent nitten, og har holdt meg til det siden. På samme måte vil jeg være sammen med en mann og ikke en gutt.

Noen svært få i løpet av mitt voksne liv har fått lov til å si «jenta mi» til meg, men ellers foretrekker jeg å bli omtalt med ord som indikerer voksent hunkjønn.

Jada, det er bare ord. Alle har ulike oppfatninger av et ords nøyaktige betydning, og ulike assosiasjoner knyttet til ordet. For meg er «jente» naivt, passivt, søtt og uferdig , mens «kvinne» er voksent, sterkt, seksuelt og mektig. Jeg vet at det er trendy (f. eks. blant folk som blir intervjuet i avisene) å si «jeg blir aldri voksen, jeg». Jeg synes det er et tåpelig svar. Bor du under et eget tak? Betaler du regninger? Går du på jobb? Kan du kjøpe alkohol, ha sex og lage middag? Du er voksen. Det betyr selvsagt ikke at du trenger å slutte å leke!

Mange damer tenker åpenbart annerledes enn meg, for eksempel dem som skriver kontaktannonser signert jente, 50. Mens jeg, jeg vil altså være kvinne, 25.

Det er tydeligvis et eller annet ved meg (De flate tøyskoene? Hestehalen? Fniselatteren?) som gjør at folk stusser på ordvalget mitt. Det er da jeg har lyst til å brøle et urbrøl fra kvinnemagen min, klø meg i et hårete skrev og flekse bicepsene til svar. Høyst kvinnelig.

Ja, for... i likhet med mange andre kvinner og feminister har jeg en inngrodd skepsis til det relaterte ordet kvinnelig. «Kvinnelig» er, når jeg ikke får definere det selv, på sett og vis også passivt, bevegelseshemmet og lydig. Og, selv om jeg elsker menn, er «mandig» hårete, bråkete, dominerende og skråsikkert.

Ord er rare.