sindregreier

BLOGGEN FLYTTER!!

2009-07-27T12:44:00.002+01:00

Til mine trofaste lesere: Jeg går nå over til WordPress, et annet bloggsystem. Planen er rett og slett å begynne å oppdatere bloggen oftere, tro det eller ei! Min nye blogg finner du her:

http://sindregreier.wordpress.com

SINDRE

Gud - en person

2009-07-18T19:51:00.002+01:00

Vi lever i en tid da kirken nokså unisont bifaller tanken om at Gud er den livskraft som holder alt oppe. Altså: Gud skapte ikke bare en gang i fjern fortid, Gud skaper fremdeles når han opprettholder sitt skaperverk.

I rusen over å ha gjenoppdaget dybden i den første trosartikkel, samt de muligheter denne gjenoppdagelsen gir for dialog med stadig nye grupper, kan vi imidlertid komme i fare for å glemme at den kristne Gud ikke bare er en kraft: Gud er en person, og han ønsker å komme i tale med oss for å vise oss hvem han er - ikke bare hva.

- Sindre

En mulig skjebne

2009-07-17T11:08:00.003+01:00

Det er jo litt moro å søke på sitt eget navn på nettet. Da kan det dukke opp underlige ting, slik som dette:

Denne mannen ble bare 33 år. Men slik den hellige Olav er Norges evige konge, er salige Skeie evig prest i Søreide menighet i Bergen.

Kan vi for øvrig spore en viss slektslikhet med undertegnede? Er det kanskje dette som er min biologiske far? Det ville forklare mye.

Eller er personen på bildet rett og slett meg selv - i et tidligere liv? Jeg har alltid følt en dragning mot femtitallet, og når jeg tenker etter: Har jeg ikke en del trivelige minner fra den tiden? Gode barndomsår i Henrik Ibsens gate i Molde? Jeg husker ikke riktig, men jeg fornemmer liksom duften av roser fra hagen..?

Utgivelser: Ingen produkter ble funnet. Ja, ja. Mer rakk han altså ikke. Men likevel nok til å bli tilgodesett en plass blant forfatterne på et såpass godt besøkt nettsted som bibel.no. Ikke verst!

- Sindre

Strøtanker etter å ha sett "Den grønne mil"

2008-10-10T19:27:00.007+01:00

Filmens ene hovedperson – den dødsdømte John Coffey – er på en eller måte forbundet med Sankt Christopher, et navn som betyr: Han som bærer Kristus. Dette stammer fra en kristen legende:

Sankt Christopher bar en liten gutt over en elv, men måtte undre seg over hvor umenneskelig tung den lille var. Bare med nød og neppe klarte han å krysse elven uten å bukke under for tyngden. Da de var kommet over, fikk Christopher vite at gutten var Kristus selv. En kort stund hadde Christopher båret på sine skuldre ham som bærer alle verdens synder.

John Coffey har evnen til å «trekke» en sykdom ut av et menneske: Han puster sykdommen inn i seg gjennom munnen, og etter en tid kan han slippe den ut igjen – men ikke uten et visst besvær; sykdommen tar da form av en stor flokk summende, skremmende insekter som flyr av sted. Men et spørsmål reiser seg hos oss etter hvert som filmen skrider fremover: Hva vil skje om John Coffey velger å beholde sykdommen inne i seg; hvis han ikke slipper den ut? Og når har pustet inn en sykdom fra ett menneske, kan han da blåse den inn i et annet?

Den godeste Coffey kan altså bære andre menneskers sykdommer – og heri ligger forbindelsen til den hellige Christopher.

Det er unektelig noe vakkert over John Coffeys handlinger, som er fullstendig blottet for selviskhet. Men hvis jeg skal forsøke å si noe om filmens underliggende livssyn, så vil jeg rette et kritisk lys mot Pauls ord mot slutten: «John was just a force of nature» – John Coffey var bare en naturkraft. Slik reduseres, hva skal vi si, Coffeys moralske ansvar, eller, kanskje kan man si at han frarøves sin personlighet; han blir et medium uten ansvar for det som skjer gjennom ham. Han straffer dem som er «onde i hjertet», det vil si at han enten tilrøver seg en myndighet han ikke har rett på («hevnen hører Herren til»), eller så er han ganske enkelt Gud – og det formidler i så fall ikke noe kristent gudsbilde.

Det som savnes i filmen, er at vi får rygge tilbake og miste vår sympati, vår identifikasjon, med John Coffey. Slik det nå er, dras vi til de grader inn i Coffeys perspektiv på verden, at vi under filmopplevelsen virkelig tror at de straffene han legger på betjent Percy og gale Bill, enten er fullt akseptable, eller også at de rett og slett er Guds egen straffedom. Filmens perspektiv kunne derimot ha vært, for eksempel, at det blir galt når mennesker tilriver seg den hevn som hører Herren til – for det er ingen annen enn Gud som kjenner menneskenes indre. Hvis John Caffey er Gud, så er også menneskeheten delt i gode og onde mennesker. Paul og Brutal er ikke annet enn gode, mens Percy og Bill bare er onde. Det er en lettfattelig – men også grufull – måte å kategorisere mennesker på.

Et annet poeng i filmen er: Ingen kan bære verdens lidelse uten å ønske seg døden. Det slår meg: Kanskje er det bare Kristus som kan akkurat det.

Det er for øvrig noe betenkelig med filmer som viderefører en tanke om at mørkhudede eller afrikanere er slike naturkrefter, eller at de takket være sin primitivitet og naivitet på en måte er «ubesmittet» av den vestlige sivilisasjons utallige sykdomstegn, og at de derfor er gode mennesker; at mørke så å si er nærmere status originalis enn hvite. Dette er selvsagt uholdbart både teologisk og naturvitenskapelig, fordi det indirekte sier at a) de hvite er kommet lengre intellektuelt enn de mørkhudede (jf. Coffeys kommentar: «I don’t know nothing ’bout nothing»), og b) det er egentlig dette fremskrittet som er årsaken til at folk blir umenneskeliggjort i de hvites kultur.

Filmen slutter i en pessismistisk dragning. Sankt Christopher alias John Coffey har ikke evnen til å vende gråten om til latter, hans død gir ikke liv, i hvert fall ikke liv forstått som livsfylde, mening og glede, selv om han riktignok klarer å forlenge levetiden til musen Mr. Jingles og betjent Paul.

Den grønne mil formidler ropet etter en som virkelig kan forvandle død til liv. John Coffey makter det ikke, til tross for sine gåtefulle krefter og sin grenseløse uselviskhet. Han ser himmelen kun ett sted: i illusjonen, når han får besøke en kino før han selv skal gå den grønne mil.

Like fullt: En film som er verdt å se. Den setter tenkesystemet i sving. Og det er (nesten) alltid bra.

But it wouldn't be nothing

2008-08-06T20:38:00.002+01:00

Et stykke kjønnsrollestatistikk fra årets konfirmantkull:

Alle konfirmanter skal ha en kontaktperson, og dette er stort sett alltid far eller mor. Eller, det som nå viser seg, er at det stort sett alltid er mor. Av femti konfirmanter som hittil er registrert i datasystemet vårt, er det faktisk bare tretten som har ført opp far som kontaktperson.

Her skulle det ideelt sett følge noen interessante refleksjoner omkring dette fenomenet. Det får vi nesten ha til gode. I kveld er det ikke min oppgave å tenke. Bare å registrere all informasjon, slik at konfirmantene får tildelt konfirmasjonstidspunkter og undervisningsgrupper og leirdatoer innen rimelig tid.

Men det er jammen vanskelig - helt å la være å tenke. Det slår meg at salige James Brown var inne på noe.

Hvem er det som bærer tradisjonene videre i familiene? Hvem er det som gjør at hjemmet plutselig har preg av høytid når en høytid nærmer seg? Hvem er det som lager små navnelapper og fester på barnas klær og ransler?

Det finnes flust av unntak, selvsagt. Det blir galt å generalisere. Men likevel. Hva hadde verden vært uten en kvinne eller en jente? James Brown har svaret.

- snirre

Preken uten Gud

2008-07-30T11:51:00.002+01:00

I sommerferien var jeg en tur i Trondheim, og rakk der å delta i en gudstjeneste i Nidarosdomen. Alt i alt vil jeg si det var en god opplevelse. Men det var særlig en ting jeg stusset ved, og det var den påfallende mangelen på - ja, på Gud, rett og slett - i prekenen denne dagen. Vi fikk høre rikelig om folkehøyskolen som presten hadde gått på, og vi fikk høre at finere ansikt enn Erik Byes kunne vel ingen forestille seg, ja, til og med abortlov og ungdommers seksualitet var temaer som den godt voksne forsamlingen fikk høre presten foredra om, men jeg kan ikke huske at Gud ble nevnt, og heller ikke Guds Sønn.

Er det så farlig, spør man seg kanskje, og til det vil jeg svare ja. Uten forbehold. I beste fall er det meget pussig. Den dagen jeg glemmer å forkynne Kristus i en preken - da håper jeg at noen tar meg vennlig, men bestemt, i armen og leder meg tilbake i riktig retning.

-snirre

Evaluering

2008-05-30T08:41:00.003+01:00

Vi står og venter.

De 70 fireåringene som var invitert til utdeling av «Min egen kirkebok», er også invitert til to vandringer i kirkerommet. Fem fireåringer var her til den første av vandringene. Hvor mange kommer i dag?

Det skal begynne halv seks.

Klokken blir ti på halv. Fem på halv. Halv seks.

Ingen er kommet.

Klokken blir to over halv. Tre over halv.

Hvor mye av arbeidsdagen er gått med til forberedelser? Det tenker vi ikke på.

Klokken blir fem over halv. Der! Der kommer det noen. Ut av bilen, opp trappen. Inn kirkedøren. Hilse på. En mor og en sønn. Anna Silje og Kasper.

Var det ikke en forventning et eller annet sted, i premissgrunnlaget for trosopplæringsreformen, hos politikerne på Stortinget, noe slikt – var det ikke en forventning om at vi skulle nå ut til 70 prosent av alle de døpte – i hvert eneste årskull?

Men Anna Silje og Kasper og menighetsprest Lars Martin går inn i kirkerommet sammen med meg. Kasper finner den hemmelige stien. Den følger vi. Vi tenner lysene langs veien. Snakker sammen. Vi gjør det nokså uformelt. Jesu fødsel, kirkeårets fire farger, «Deg være ære» med rytmeinstrumenter, prosesjonskorset og Jesu død og oppstandelse, og til sist: laken-hengekøye til «Jeg folder mine hender små». Til sist har Kasper lyst til å se på orgelet, oppe på galleriet. Vi sitter der, på orgelkrakken, sammen. Han får spille, han også. Med føtter og hender.

Etterpå: Debriefing eller evaluering eller refleksjon eller hva det heter – hvordan gikk det?

Vi er i alle fall langt unna målet om å nå ut til 70 prosent av de døpte. I stedet nådde vi én av 70.

Men var det ikke nettopp derfor dette ble så fint? Var det ikke derfor vi rakk å bli litt kjent?

Vi kan godt prøve å nå 70 prosent. La oss bare ikke bli en event-kirke. For det er vel ikke så vanskelig å nå 70 prosent av de døpte i et årskull, hvis vi for eksempel inviterer til en stor, barnevennlig happening i kirken en ettermiddag eller to i året? Vi kan leie inn barnevennlige artister, barnevennlige tryllekunstnere og fancy lyd- og lysutstyr. Og da er det kanskje heller ikke så vanskelig å gi de samme 70 prosentene et positivt bilde av kirken.

Men var det ikke noe med den ene sølvmynten, den ene sauen..?

Experimentum Jakobi

2007-11-10T13:40:00.002Z

Jeg er altså hjemme alene med lille Jakob, snart 15 måneder.

(Noe høres fra stuen. Er det lyden av en blyant mot en av stuens nylig helsparklede og omhyggelig malte vegger? Springer ut for å sjekke hva som skjer. Henter Jakob inn på kontoret. Gir ham et ark å tegne på i stedet for stueveggen.)

I den anledning tenkte jeg å gjøre et lite eksperiment:

(Jakob ute i stuen igjen. Henter ham inn på kontoret/soverommet. Gir ham nå en liten sau og en lekebøtte. – Se her, Jakob! Dette er gøy, vet du!)

Hvor lenge kan jeg skrive av gangen, før jeg må av sted og hindre ham i

(Jakob åpner soveromsskapet. Skal til å dra ut masse klær og diverse. Jeg går og henter ham, tar ham med meg og setter ham på fanget mitt foran datamaskinen. Han er tydelig misfornøyd med situasjonen. Jeg setter ham ned på gulvet. Ikke spesielt fornøyd med det heller.)

å gjøre forskjellige ting som i beste fall bare lager mengder av rot, eller - i verste fall - kan skade inventar eller Jakob selv?

(Jakob ute på stuen igjen. Jeg er straks tilbake.

Forresten - jeg gir heller Jakob et varmt bad. Det er koselig. Så får Jakob en brødskive. Etterpå kler jeg på ham og legger ham ut for å sove i vognen som står på altanen. Det tar en drøy time, alt i alt.)

*

Experimentum Jakobi er herved utført. Vellykket? Jo da. Det er vel ganske enkelt blitt bekreftet at man ikke sitter med ryggen til en aktiv og nysgjerrig ettåring så veldig lenge, før man må gripe inn på en eller annen måte. En kjedelig konklusjon, kanskje. Men det viser at det er best å gjøre noe sammen med Jakob, så langt det er mulig. Egne overskuddsprosjekter blir det alltids tid til siden. Jakob, derimot, er femten måneder bare én gang.

*

(I Bergen er det kald vinter, med snø og det hele. Lille Jakob sover, trygg og varm, i sin Voksi-pose ute på altanen. Pappa skribler ned noen ord i all hast og går for å kikke på Jakobs kunstverk på stueveggen.)

- snirre

Hjem..?

2007-09-13T20:04:00.000+01:00

I morgen skal vi altså hjem til Oslo.

Eller - skal vi egentlig hjem? Nå bor vi jo faktisk i Bergen, og har vårt hovedhjem her, så å si. Men det må vel også være lov å ha et annet jordisk hjem.

Hvorfor reiser vi hjem? Det er selvsagt for å hilse på vår nye niese. Eller tantunge, som Ingjerd sier. Noe navn har den lille ennå ikke fått. Men etter bildene å dømme fører hun seg allerede som en dannet ung dame, med en fin knekk i håndleddet.

Ellers har denne dagen bragt meg inn i nok en ny og ukjent situasjon i prestehverdagen. I ettermiddag kom det seks fireåringer med foreldre til Søreide kirke på en såkalt fireårssamling. Av 82 inviterte. Ikke så høy fremmøteprosent, men forventningene våre ble mer enn innfridd.

De fikk bli med på en oppdagelsesreise i kirkerommet med fireårsboken som utgangspunkt. En hemmelig sti førte dem til mørket som var før Gud skapte himmelen og jorden, til sjøen der Jesus stillet stormen, opp på orgelgalleriet, ned igjen til lysgloben, og endelig til døpefonten, hvor de fikk kjenne på dåpsfatet og på vannet. Det hele var ledsaget av forskjellige fortellinger fra Bibelen og kjente sanger. Jeg forsøkte å ikke forenkle, ikke forklare for mye, men la fortellingene tale, og la barna gjøre sine egne erfaringer i møte med dem og med kirkerommets symboler, materialer og elementer.

Barna og det hellige. Det var vel det denne samlingen dreide seg om. Og det slår meg hvor mye som klinger med i meg - en voksen - når jeg arbeider med dette feltet. Det går dypt. Jeg håper det kan være med på å sette noen strenger i sving i barna også.

- Sindre

Et bedre liv

2007-09-04T20:16:00.000+01:00

Risen er straks ferdig. Løk og gulrøtter surrer i pannen. Straks kommer kone Ingjerd inn med melk til sausen. Den skal lages fra bunnen. Kronen på verket: Kylling à la Andreas Viestad. Det er utrolig hva jeg har lært ved å lese hans bok, "Hvordan koke vann": Hvordan skal de tilberedes, de ulike typer kjøtt som finnes? Hvilke kjemiske prosesser foregår under steking, koking, marinering, salting, og så videre? For det er jo disse prosessene som bestemmer hvorfor kjøttet bør tilberedes nettopp slik.

Ja, faktisk vil jeg nesten gå så langt som til å si at jeg takker Gud for denne boken. Den har bedret min livskvalitet. Hurra! Gjør vårt måltid til en fest!

- snirre

Hva har skjedd siden sist?

2007-08-29T22:01:00.001+01:00

Vi har vært uten nett-tilgang et halvt års tid. Men her kommer et livstegn - og nå som jeg er på nett, håper jeg det kan bli flere.

Å være prest i sommerferien er forholdsvis rolig. Det har gitt vår lille familie anledning til å komme oss inn i ny leilighet i Meiseveien på Landås - et veldrevet borettslag (som det gjerne heter i boligannonsene) med lyse, fine rom og altaner med god plass.

I morgen begynner konfirmantundervisningen i Søreide menighet. Det skal bli spennende - dette er en form jeg ikke har så mye erfaring med. Jeg drømmer om få å være med på å vekke konfirmantenes nysgjerrighet og fantasi i møte med kristendommens mangslungne verden. Kanskje kan de i løpet av året få en erfaring - sterk eller svak, tydelig eller mer udefinert - av det hellige. I religionsfenomenologien snakker man om at det hellige er noe som er både fascinerende og skremmende, eller kanskje kan man si det enda sterkere: både tiltrekkende og frastøtende. Disse motsetningene møter man også når man nærmer seg den kristne Gud.

Er dette noe som kan vekke konfirmantenes interesse? Vil det gi noen gjenkjennelse? Eller må vi vektlegge helt andre ting i møte med denne aldersgruppen? Dette er spørsmål vi har jobbet med i prestestaben i dag - en stab som for øvrig er blitt utvidet med en person i løpet av sommeren: Lars Martin Hol har tatt turen over fjellet og blitt med som en av tre prester i Søreide. Det gjør arbeidsdagen lysere!

- Sindre S.

Nystemt sitar

2007-01-22T16:17:00.000Z

Her har det vært stille i det siste. Men nå er jeg klar for å gjenopplive den gode, gamle bloggen min. Intet kjennes da mer naturlig enn kort å oppsummere hva som har skjedd siden sist.

1. Jeg tok min nystemte sitar i hende. Og brått befant jeg meg i Bergen, sammen med Ingjerd og lille Jakob. Her har jeg et vikariat i Søreide menighet, og bor rett ved Johanneskirken i sentrum. Hvor lenge vi skal være her, vet vi ikke riktig ennå.

2. Gudstjenesten og skaperverket. Det er tittelen på min teologiske avhandling, som ble innlevert den 15. november i fjor, etter en ganske så travel tid som kostet en del både for Ingjerd og meg. Men etter en intens sluttspurt (et fenomen som liksom hører med til min studieteknikk) ble den altså halt i land og fikk en hederlig mottagelse.

3. Rulle-Ola. Det er det nye navnet på lille Jakob, som nå er blitt veldig glad i å rulle fra ryggen til magen. Å ligge på magen mens man støtter seg på hendene er imidlertid forferdelig anstrengende i lengden - prøv selv! - og problemet oppstår da når Rulle-Ola ikke har noen teknikk for å rulle seg tilbake på ryggen igjen. Da kan han i perioder bli en Sutre-Per, før vi hjelper ham litt og han igjen blir sitt vanlige Glad-Jakob-jeg.

4. Foran ukjent fremtid. Vi vet altså ikke hva som skjer de neste månedene, heller ikke de neste årene, annet enn at tre byer har utkrystallisert seg som mulige bo-områder: Bergen, Trondheim og Ålesund. Hvor vi havner, er skjult i det dunkle - fåglarna vet, som det het en gang i tiden.

5. Nedbørsrekord. Dagen etter at jeg kom til Bergen, lød overskriften i BA eller BT: "Husker du da Torstein Helstad sikret Brann seriesølvet? Siden har det regnet hver dag." Det føltes allerede riktig lenge siden serien ble avgjort, men regnet gav seg ikke - ikke før etter til sammen 85 dager. Mange (inkludert meg selv) trodde at Bærum hadde norgesrekorden, med 86 dager. Og da ville det være forsmedelig om alt dette regnet skulle være forgjeves, når det kun gjenstod én dag før norgesrekorden var i havn. Til alt hell: En plass i Fana i Bergen viste seg likevel å inneha rekorden, med godt over 100 registrerte nedbørsdøgn på rad. To fluer i en smekk, sier de her i Bergen, etter én dag med sol, før snøen begynte å lave ned. Man har et positivt syn på nedbør her borte. Slik må det vel også være. Jeg merker at også jeg synes nedbør er blitt ganske greit å forholde seg til, ja, nesten lik en venn.

6. Tusen. Nyesalmer.no passerte dette antall nedlastinger for en tid tilbake. Det viser at interessen for nye salmer faktisk er betydelig, og det synes vi jo er morsomt.

7. Tallet syv. Jeg føler liksom at det bør være syv ting i en slik liste, men har i grunnen ikke så mye mer å meddele i øyeblikket. Derfor vil jeg bare takke for nå og si: På gjensyn!

-snirre-

Nye salmer?

2006-11-09T17:47:00.000Z

Jo da - det skrives fremdeles nye salmer. Nå går oppfordringen ut til menigheter, prester, kantorer og alle som er interessert i sang i kirken: Bruk litt tid på å bli kjent med det nye nettstedet nyesalmer.no! Ennå ganske ferskt - bare omtrent en måned gammelt - men allerede et ikke helt uinteressant sted for folk som jobber med gudstjenesten og er på jakt etter nye salmer og sanger som forsøker å være i kontakt med vår egen tidsfølelse.

Men oppfordringen går også ut til alle som skriver salmetekster og -melodier, til kjente og ukjente navn: Gå inn og les om hva vi prøver å få til. Nyesalmer.no kan bli et møtested for oss som gjerne vil arbeide aktivt med salmesjangeren.

Nettstedet er på ingen måte perfekt eller hundre prosent ferdig utviklet. Men det forbedres hele tiden, det kommer stadig inn nye bidrag, og allerede har vi - uten noen form for annonsering - observert at stadig flere folk finner frem til siden og laster ned tekster og melodier.

What's in a name?

2006-10-19T00:18:00.000+01:00

I en underlig og mild, men samtidig ektefølt ekstase har jeg mottatt følgende innlegg til bloggen fra en hittil ukjent avkrok i min forvirrede sjel:

---

What's in a name?

Det var det visst en eller annen som sa en gang.

Og i disse dager diskuteres det, som trofaste lesere av denne blogg tør vite, i den velrenommerte ukeavis Morgenbladet om det ikke bør innføres nye kjønnsinkluderende pronomener som hin og haun i det norske språk. Men er det ikke da også på sin plass å reflektere over hvor kjønnsbestemt hele vår navngivningstradisjon er? Spørsmålet er retorisk, og følgelig gir svaret seg selv: at jo, det er sannelig på sin plass og i aller høyeste grad på tide.

Hva er det første vi spør om når vi får se et barn for første gang, enten det er på en ultralydundersøkelse eller i fødestuen? Jo, vi må liksom umiddelbart vite hvilket kjønn det har. Når kjønnet så er kommet oss for øre eller øye, begynner vi straks å tenke på navn – og slik, med ett, skal barnet defineres ut fra sin tilhørighet til det ene eller annet av de to tilgjengelige biologiske kjønn, og dernest skal vi begrense oss til å søke barnets navn innenfor kun én av de to tilgjengelige kjønnskategorier; kategorier som ikke er annet enn foreldede og forvirrede sosiale konstruksjoner. Men begår vi ikke dermed den synd at vi stadfester og viderefører en patriarkalsk tenkemåte som er utgått på dato og derfor råtten?

Til dette er bare én ting å si, og det er at dersom du vil kvitte deg med samfunnets kjønnethet en gang for alle, så må du også velge et ukjønnet navn til ditt barn.

Hvordan skal vi så gripe det fatt? Flere alternativer gjør seg gjeldende. Vi kan tenke både kjønnsnøytralt og kjønnsinkluderende – eller vi kan rett og slett gi blaffen i hele den etablerte fordeling av navnene på de to ulike (?) kjønn.

Om vi går for den kjønnsnøytrale varianten, bør alle navn vi heretter gir våre barn, være nyoppfinnelser uten noen form for kjønnslig ladethet. Noe fra naturen kan egne seg godt til dette, for eksempel er jo navn som Frukt eller Blomst eller bare Eple helt nøytrale og fullstendig blottet (sic!) for kjønnsbestemte konnotasjoner. Eller vi kan lete etter navnemuligheter i det menneskeskapte. Hva med navn som Etui, Aioli, Sluse eller Hylster? Eller vi kan ta for oss dagligdagse, men vidunderlige fenomener som Smil, Latter, Kyss eller noe så enkelt og uskyldig som Glede. Eller ord og uttrykk fra geografien, eller fra naturvitenskapen! Bare fantasien setter grenser, som det heter, og i grunnen kan jeg bare komme på ett eneste mulig kriterium for å vurdere om navnet er godt eller ikke: Det må inneha en viss musikalitet, en velklang, ja, det må være en for ørene velbehagelig lyd. Hvis man så skulle være glad i dobbeltnavn, er det jo bare å smelle ordene sammen: Smil-Aioli, for eksempel. Eller Kyss-Grenland. Eller Se-Glede.

Den andre varianten kalte jeg for den kjønnsinkluderende. Da må man lage dobbeltnavn med et navn fra hver kjønnskategori. I begynnelsen vil det muligens se noe uskjønt ut med alle bindestrekene. Men om hundre år er det ingenting i veien for at det kjønnsinkluderende Jon-Astrid er blitt såpass vanlig at bindestreken er smeltet bort, omtrent slik vi kan tenke oss at navnet Torbjørn er vokst frem fra det gamle Tor-Bjørn, og resultatet blir da: Jonastri. Med trykk på a’en. (Tyder forresten ikke navn som Kjellbjørg på at dette har vært forsøkt tidligere, før kjønnskampen skjøt ordentlig fart? Jo, det tør jeg mene.)

Den siste muligheten kalte jeg å gi blaffen i det etablerte, og det vil i grunnen si at man finner et jentenavn og anvender det på en gutt, eller omvendt. I begynnelsen vil det kanskje kjennes uvant. Men det er vel uvant å plutselig ha et barn også? Så at det er uvant, betyr ikke at det ikke er bra! Og da er det kanskje ikke så dumt å kaste seg ut i det, først som sist?

La meg derfor bare si: Lykke til, alle navnevelgere!

Ny leder fra Åste Dokka

2006-09-29T10:09:00.000+01:00

Etter mitt forrige innlegg om Forbundet og Kristen-Norge har Åste Dokka tatt utfordringen og meldt seg på i diskusjonen. Nå har hun også skrevet en ny leder på Forbundets nettsider, og den oppfordrer jeg til å lese. Klikk her!

-sindre-

Forbundet og Kristen-Norge

2006-09-25T16:44:00.000+01:00

Åste Dokka, leder i Norges Kristelige Studentforbund, gjør en aldri så liten sving over Kristen-Norge for å plassere Forbundet i landskapet. Hun avgir sin rapport på Forbundets nettsider under rubrikken «Lederen har ordet»:

«Vi er tross alt et av de meget få stedene [i Kristen-Norge] det er mulig å fullføre et logisk resonnement uten å bli slått i hodet med en trykksak fra Norsk Bibel, hvor det er lov å synge med armene rett ned, hvor det ikke er normalt at ett av tre temamøter handler om viktigheten av å ikke ha sex med kjæresten, hvor man ikke mener at alle ‘andre’ kategorisk tar feil, hvor de fleste ikke tror at det lille av ånd som rører seg i samtida automatisk er av det onde og må unngås.»

Man kan mene mye om Kristen-Norges ulike organisasjoner og fellesskap. De fleste kan vel peke på ting som de mener er uheldig. Men jeg forstår ikke hvordan man kan karakterisere de forskjellige kristne miljøer i Norge på denne måten. Til det har jeg møtt altfor mange helstøpte, morsomme, åpne, imøtekommende, vennlige, interessante, samfunnsengasjerte og reflekterte mennesker fra miljøer som jeg selv ikke trodde at jeg hadde noe til felles med. Det ville jo være ganske frekt av meg å hevde at alle disse personene er blitt slik de er på tross av de miljøene de er formet av. Skal man tenke kritisk-vitenskapelig (en kjernesak for Forbundet), må det da være mer nærliggende å anta at de er blitt preget av en form for positiv kraft som har vært i deres omgivelser.

*

En gang var jeg sammen med to studenter fra Teologisk fakultet (TF) og kikket på gamle bøker i et teologisk antikvariat. Den ene, en ung mann, spurte meg om jeg hadde noen teologiske forbilder. På den tiden var jeg svært interessert i Albert Schweitzer, og nevnte ham som en jeg så opp til. Den andre studenten, en ung kvinne og «forbunder», så på meg meg store øyne, og sa omtrent noe slik:

– Albert Schweitzer? Og du sa at du gikk på Menighetsfakultet?

Som om hennes miljø på TF og i Forbundet skulle ha monopol på visse teologer eller på en åpen, spørrende, undrende og kritisk teologisk grunnholdning. Selv om jeg ikke viste det, ble jeg faktisk ganske irritert den gangen. Det var ganske begrensende å få høre at fordi jeg kom fra MF, var det forventet at jeg tenkte på en bestemt måte.

*

«Spør du meg, er Forbundet et av de meget få fornuftige stedene å engasjere seg (hvis vi snakker om kristne organisasjoner),» konkluderer Åste Dokka i sin leder.

Jeg tror nok at den flåsete, fleipete og ganske hovmodige tonen hun legger opp til, er med på å isolere Forbundet fra resten av Kristen-Norge.

I min skoletid ved KG var jeg mye med i Laget, og som barn var jeg på mange leirer med Det Norske Misjonsselskap. Jeg kan faktisk ikke huske at de spørsmål jeg måtte ha, noen gang ble hysjet ned. Heller ikke sitter jeg igjen med noen følelse av at jeg trengte å tenke på noen bestemt måte. Derimot husker jeg gleden over å få være med i et fellesskap, over å ha det morsomt sammen med andre – barn, ungdommer og voksne – og ikke minst ser jeg for meg en lang rekke ansikter på mennesker som kanskje ikke hadde så mange andre arenaer hvor de følte seg velkomne og ønsket. For ikke å glemme alle lederne som stod på og bidro til å skape et trygt fellesskap. At hvert tredje møte handlet om sex før ekteskapet, at man nærmest ble tvunget til å løfte hendene, at alle «andre» kategorisk tok feil, eller at tenkende mennesker uavlatelig ble møtt med trykksaker fra Norsk Bibel – det er det reneste vås.

– Men hva med samfunnsengasjementet? Var det nærværende på noen måte? spør kanskje noen forbundere.

Til det vil jeg si: For meg og mange andre var disse leirene nærmest for gudstjenester å regne. Rekreasjon. Gjenskapelse. Vi ble satt inn i en ny sammenheng, hvor vi som lekende mennesker fant vår rette plass i forhold til Gud, våre medmennesker og skaperverket. Dét er et sunt utgangspunkt for et senere samfunnsengasjement.

I ettertid kan jeg nok peke på ting i det teologiske fundamentet som jeg mener ikke holder mål. Men det var faktisk ikke så viktig. Den gangen merket jeg bare at det var godt for et barn og en ungdom som hadde fått en kristen oppdragelse og identitet, å få oppleve et stort, kristent fellesskap.

Jeg lurer på hvor det kommer fra, det bildet av Kristen-Norge som Åste Dokka presenterer. Spør noen meg, ser det ut som om det stammer mer fra Vårt Lands debattsider (og der kommer det jo tidvis litt grums til syne) enn fra det virkelige liv.

Paven og Dagbladet

2006-09-17T22:11:00.000+01:00

«Pave Benedict har opprørt muslimer verden over med sine beskrivelser av profeten Mohammeds lære som ‘ond og umenneskelig’,» skrev Dagbladet lørdag.

At paven har beskrevet Mohammeds lære slik, er en ganske drøy påstand – det stemmer nemlig ikke. Det er opprørende at Dagbladet på denne måten velger å bidra til å forverre forholdet mellom Vesten og den arabisk-muslimske verden.

Etter all oppstanden som har fulgt pavens tale, har han gjennom sin statssekretær kardinal Tarcisio Bertone uttalt at han er er «dypt bedrøvet over at noen deler av hans tale kan ha blitt oppfattet som krenkende av muslimske troende, og at den er tolket på en måte som ikke står i forhold til hans hensikt».

Dette slo Dagbladet opp med overskriften «Paven kryper til korset», Aftenposten valgte den like spennende overskriften «Paven krøp til korset», mens VG meldte at paven ber om unnskyldning for uttalelsene sine om islam. Ingen av delene er helt riktig. Paven unnskylder faktisk ikke, og kryper heller ikke til noe kors. Han presiserer derimot at talen er blitt tolket på en måte som ikke står i forhold til hans hensikt, og at den krenkelse dette har medført, gjør ham bedrøvet. Han håper at de som bekjenner islam, «skal få hjelp til å forstå det virkelige innholdet i hva han sa». Videre uttrykker han et håp om at «kristne og muslimer skal kunne vitne sammen om den ene Gud og samarbeide for rettferdighet, fred og frihet». Dette utelates så vidt jeg kan se av alle de tre nevnte aviser – ble det for inviterende, for radikalt og for lite mørkemannsaktig?

Pavens tale, om noen skulle gidde å ta seg bryet med å lese den, er ganske interessant, og finnes nå i norsk oversettelse på det strålende nettstedet katolsk.no. Hva handler den om? Ganske mye. Les selv! Det den ikke er, er en drøftelse av «de historiske og filosofiske forskjellene mellom islam og kristendom», slik Dagbladet skriver flere steder. Derimot serverer paven en god dose kritikk av vår egen elskede vestlige kultur, og peker blant annet på at verdens «virkelig religiøse kulturer» ser på Vestens «ekskludering av det guddommelige fra fornuftens universitalitet som et angrep på deres mest fundamentale overbevisninger».

At det finnes krefter som kan ha interesse av å fremstille paven som en fiende av islam, kan jeg forstå. Men at Dagbladet skulle ha interesse av det samme, skjønner jeg ikke helt. Kanskje de bare synes det er morsomt å fremstille paven som en dum mørkemann.

En liten oppdatering: I forhåndsomtalen av morgendagens Standpunkt på NRK (dvs. tirsdag 19. september) sier programleder Erik Wold at «kirker brennes som følge av pavens islamkritikk». Dermed føyer NRK seg til listen av medier som feilaktig omtaler pavens foredrag i Regensburg som islamkritikk.

17.08.06

2006-08-29T11:47:00.000+01:00

Torsdag 17. august, klokken 19.18 er det endelig over.

Men like gjerne kan man si at det endelig har begynt. Det kommer an på hvilken vinkel du ser det fra.

La oss betrakte det hele fra vinkelen til en meget ung gutt som heter Jakob. Det han ser på det nevnte tidspunkt, er dagens lys. Utrolig nok. Jakob Aarseth Skeie ser dagens lys. Eller, om vi skal være pinlig nøyaktige, er det ikke dagens lys han ser, men det dempede lyset på fødestue 3, fødeavdeling B på Ullevål sykehus. Men la oss spole noen timer tilbake.

Så langt tilbake Jakobs erindring rakk, hadde alt vært godt. Til nå hadde han tilbragt tiden med å sveve stille omkring i et varmt og deilig lite rom, og kunne ikke ønske seg noe annet liv. Men så, ganske plutselig, var det som om noen presset ham sakte nedover mot noe som liknet en smal tunnel. Og han tenkte: Dette vil jeg ikke være med på, nei, dette kan da umulig være min lodd i livet?

Jo, Jakob fikk snart erfare at denne hans strabasiøse ferd inn i det forferdelige og ukjente virkelig hører med til et menneskes skjebne. For uansett hvor mye han kavet og sprellet og vred seg, kunne det ikke hindre at han ble drevet stadig lenger ned og inn i den trange sjakten. Og det smalnet omkring ham, og det svartnet for øynene, og det kjentes som om hodet skulle eksplodere. Og stadig lød det ville skrik der ute fra.

Da skjedde det. Plutselig lå han der, med hele seg, i en seng, omgitt av et dempet, vennlig lys. Og to hender, to fremmede hender (tenk, dette var første gang noen rørte ved ham!), pakket ham inn i noe varmt og mykt.

Nå har han det ikke så verst. Men så ser han plutselig en tynn, høy skikkelse som lener seg over ham. Den tar på ham, den frekke skapningen! Med kalde, fuktige hender! Han kan ikke annet enn gråte.

Den lange skikkelsen likner på ham selv, men har liksom feil proporsjoner, og et ansikt fullt av sorte hår. Og hele tiden lager den en slags underlig hulkelyd. Dette merkelige vesen. Hva vil det ham?

Skikkelsen holder noe blankt og spisst i hånden - Jakob vet ikke at det er en liten saks - men se! Nå skjer det noe. Hånden beveger seg. Riktignok usikkert og famlende, men den kommer nærmere, det gjør den utvilsomt, og nå er den helt fremme ved Jakob, og den holder frem den spisse gjenstanden - og der! Huffameg! Der klipper den stygge hånden over strengen som springer frem fra Jakobs mage! Gråten presser på igjen, og stiger som en klagesang fra den lille:

- Å, denne deilige streng! Dette siste bindeledd til det trygge sted som jeg kommer fra, og som jeg ikke ville nøle med å kalle mitt hjem, mitt paradis, mitt Eden! O sorg! O smerte! O traume over alle traumer! Å, denne siste vei tilbake - den er stengt! Her var hagen i øst, og her står kjeruben med det flammende sverd!

Etter forbløffende kort tid ser han imidlertid ut til å ha lagt tapet bak seg. Nå hører han stemmer. Glade, opprømte stemmer. Og der - der! Hør! Blant stemmene er det én som tydelig skiller seg ut, en som er lys og trygg og nær. Han kjenner den fra før, fra tiden før tunnel-opplevelsen. Ennå er ikke Jakob i stand til å forstå stemmens dialekt - en litt avslepen variant fra Molde-traktene - men senere skal han få vite hva som ble sagt: "En gutt! E det en gutt? Tenk at det går an! Det e jo heilt utrolig!"

Så kjenner han med ett, for første gang, den overveldende følelsen av sult. Han skriker. Og løftes av sterke hender bort til et deilig sted som flyter, om ikke av honning, så i alle fall av melk, ja, her er hele elver og fossevell av melk. Han merker en annens hud mot sin hud, han gaper høyt, og han kjenner at det er godt å leve.

Bøyd over ham står igjen den høye, tynne skikkelsen og lager sine lyder, men nå er det andre lyder, det er lyden av en stemme som snakker. Jakob forstår ikke hva som sies. Men en gang skal han få høre om denne dagen, hans egen fødselsdag, da den rare skikkelsen strøk sønnen sin over ryggen og sa med dårlig skjult stolthet:

- Hei, lille venn. Jeg er pappaen din.

*

I begynnelsen var klokken 19.18, og kalenderen viste 17. august 2006.

Fem perspektiver

2006-08-13T23:47:00.000+01:00

1
Jorden – vår mor.

2
En gang kunne man male med sentralperspektiv – fordi mennesket hadde en opplevelse av å leve i et ordnet kosmos, holdt oppe av en allmektig Gud.

3
Det er vanskelig å tidfeste, men på et eller annet tidspunkt var Gud forsvunnet. Vi var ikke lenger på alle kanter omgitt av en barmhjertig, omsorgsfull Far. Det vi var omgitt av, var et endeløst univers, kaldt og likegyldig til mennesket og dets gjøren og laden.

Selv det nære og kjente gikk i oppløsning. Kom man nær nok, forsvant det levende i atomer som på ren slump var blitt slynget sammen på en slik måte at det fungerte - sånn noenlunde.

Selv jorden, vårt hjem - fjellet, skogen, sjøen, byen - ble fremmed. For øynene våre syntes det riktignok vakkert og vennlig. Men kun fordi sansene bedro oss – for landskapet er jo ikke slik; storslagent og imøtekommende. Det er fiendtlig og fargeløst. Hvor tilfeldig var det ikke at øynene våre skulle oppfatte nettopp den delen av bølgespekteret som gjør jorden vakker for oss?

Altså var enhver verdensanskuelse relativ.

Da disse oppdagelser var gjort, og man hadde forstått rekkevidden av deres konsekvenser, fant kunstnerne at sentralperspektivet var blitt en løgn.

4
I vår tid tror jeg at vi igjen begynner å tro at kosmos er ordnet. Eller kanskje skal vi heller si: Vi forstår hvor finstemt alt er. Hvor lite som skal til før hele økosystemer blir ødelagt.

Jorden er vår mor - det er en vanlig forestilling i mange kulturer. Hvordan behandler vi vår mor? Og hva gjør det med oss og vårt selvbilde at vi behandler henne slik?

Forfatter Torbjørn Færøvik skrev nylig i Aftenposten: En forsvarsaksjon for jorden handler i siste instans om å redde mennesket.

Dette er en vanlig tanke i vår kultur. Menneskets medskapning - altså jorden, himmelen, fuglene, fiskene, skogene, havet - har ingen egenverdi utover å være der for mennesket. At dette stammer fra den kristen-jødiske tradisjon, vil neppe være vanskelig å påvise for den som vil forske på tankens opphav. "Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen..."

Men hva er det å råde over noe? Det er jo ikke å undertrykke eller misbruke sin makt. Tvert om: En konge som råder over et land og et folk, skal først og fremst søke å verge og beskytte landet og folket. At mennesket råder over fiskene og fuglene, betyr bare at vi har større makt enn dem, at våre muligheter overstiger deres, at vårt ansvar er større enn dyrenes.

5
En etikk som bare handler om du og jeg er ikke tilstrekkelig. Etikken må også omhandle vår omgang med tingene og vår medskapning. Ikke fordi måten vi behandler f.eks. regnskogen på, til syvende og sist rammer oss selv – men fordi det å omgås regnskogen på en ydmyk og respektfull måte, har en egenverdi.

Toleranse

2006-07-27T20:09:00.000+01:00

I en dåpssamtale spurte jeg foreldrene hva de tenkte om dåpens innhold. Hva ville de markere ved å døpe barnet sitt?

- Det har å gjøre med hvordan vi vil oppdra barnet, sa faren. - Toleranse. Respekt for andre.

Jeg husker jeg tenkte: Toleranse og respekt er da gode og rette verdier. Men jeg syntes også det var rart at så få av de dåpsfolk jeg møtte, hadde refleksjoner omkring kristen tro. Kanskje var det bare jeg som ikke stilte de rette spørsmålene. Dessuten torde jeg ikke å grave så dypt i det. Tross alt var jeg en ganske fersk student, ute i praksis for første gang, i et barskt nordnorsk miljø fullt av kvikke, solbrune fiskere, hvor alle syntes å ha sylskarpe tunger ladet med bitende replikker. Da var det tryggest å holde munnen lukket.

I ettertid tenker jeg at toleranse selvsagt er viktig, og respekt for andre uunnværlig. Men jeg tenker også at hvis man ikke er seg bevisst hvilket livssyn og verdigrunnlag man selv har, blir toleranse fort et hult begrep. Da trenger det ikke å koste noe som helst å være tolerant. Det blir den letteste sak i verden.

Dette betyr selvsagt ikke at alle må ha det samme livssyn eller verdigrunnlag. Jeg mener bare at å være tolerant er ikke noe lettvint eller friksjonsløst, med mindre toleranse er den eneste verdi man har. Og da må man vel bli ganske likegyldig til hva andre måtte mene - noe som ikke er så veldig respektfullt.

En underlig sak

2006-07-27T19:31:00.000+01:00

Med denne filmen ødelegger jeg kanskje min profil som en ganske alvorlig blogger. Og kanskje er dette noe som har vært lenge i omløp, og som de fleste allerede har sett. Men for meg var den ny, og jeg må si at jeg syntes den var et ganske artig skue. Ta en titt..!

Øst for Blogger-Eden

2006-07-24T23:33:00.000+01:00

Jeg kommer hjem fra ferie, foretar den sedvanlige blogg-sjekk og sier halvhøyt for meg selv:

- Ai ai ai! Se her, folk har oppdaget bloggen min og lagt inn drøssevis av kommentarer! Jeg har maktet å engasjere, provosere, vekke ettertanke! Kan det være slik at jeg rett og slett er blitt en størrelse i Bloggerbyen; at min ringe bloggebolig er blitt et sted å stikke innom ikke bare for folk jeg kjenner, men også for folk jeg aldri har møtt eller hørt om?

Jeg sitrer av forventning idet jeg klikker meg inn mot kommentarene. Hva mener disse fremmede om meg og mine tanker? Hva er det de har å si? Har jeg gitt dem noe? Drømmer, håp, visjoner, livsmot, fremtidstro, smil, latter eller glede, ja, har mine ord vakt ettertanke - har jeg utfordret noen, eller (o skrekk! men også: o fryd!) har jeg kanskje heller vakt avsmak? Ja, hvor stolt ville jeg ikke bli om jeg hos en eller annen hadde fremkalt en reaksjon, hvor ubetydelig den enn måtte være, om det så var en mikroskopisk rynkning (om jeg kan bruke et slikt ord) av nesen?

Nå skal vi se, sier jeg, setter meg godt til rette, og ser på det første innspillet. Det er fra en gåtefull person som kaller seg "Anonymous". Han eller hun (eller: hin/haun) skriver:
- Very pretty design! Keep up the good work. Thanks.

Den samme gåtefulle ukjente sier:
- Super color scheme, I like it! Keep up the good work. Thanks for sharing this wonderful site with us.

Og et annet sted får jeg følgende skussmål av en liknende mystisk skribent (er også dette fra den samme, mon tro?):
- Your website has a useful information for beginners like me.

Hvorpå jeg, etter å ha lest og slettet til sammen over 50 kommentarer, bestemmer meg for å bringe denne røsten fra det ukjente til stillhet. Og så stenger jeg rett og slett bloggen for anonyme innspill.

Det var på en måte bloggersamfunnets uskyld som gikk tapt. Det var idealistens frie fall mot virkeligheten. Det var pasifisten som innrømmet at ja, jo, det kan nok være greit å ha et forsvar. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Frihet og ansvar

2006-07-09T16:27:00.000+01:00

En finansmann vurderer å gi pengestøtte til Frp før neste valg, og begrunner det slik:
- Frp er interessant som næringslivsparti.
Mer skal det altså ikke til før man vil gi pengestøtte til et parti - at det passer for en selv og det en driver med.

Stein Erik Hagen har solgt Orkla Media og dermed en rekke norske lokalaviser til David Montgomery og selskapet Mecom. Kåre Willoch går hardt ut mot Hagen, og kaller salget et svik mot norske samfunnsinteresser. Men det var noe annet Willoch sa, som jeg bet meg merke i. Han snakket om det han kalte den konservative kapitalismen eller den gamle kapitalismen, hvor det var en sentral verdi at man ikke for enhver pris gikk for den største fortjenesten. Man hadde en bevissthet om at det kunne dukke opp andre og viktigere interesser. Som f.eks. at det er viktig for Norge å ha gode aviser med lokal tilknytning, med full redaksjonell frihet og uten urimelig høye krav til lønnsomhet.

Jeg mener ikke at det er galt at noen har mye penger. Men jeg mener også at den rike har et stort samfunnsansvar. Det er ikke nok når den rike tenker: "Jeg er som en vanlig arbeider; jeg skaffer mat og klær til min familie." Niks. Den som eier en bedrift og dermed dens arbeidsplasser, har et ansvar også for dem som arbeider der, ja, har faktisk også et ansvar for at bedriften bidrar med noe positivt i samfunnet. Bevisstheten om dette har kanskje vært sterkere blant norske kapitalister tidligere enn den er i dag. Spørsmålet er om det er riktig å gjøre samfunnsansvaret lovpålagt, f.eks. ved å gjøre det ulovlig å legge ned en bedrift som går med overskudd - eller om en slik lov kanskje heller ville bryte ned forståelsen av hvorfor man har et ansvar, og hvordan ansvaret bør forvaltes. Det må finnes andre måter å skape en holdningsendring på.

Jens Bjørneboe skriver et sted noe sånt som at hvis man skal drive politikk, må man aller først formulere sitt menneskesyn - deretter er alt gjetning: hvilken politikk er rett, sett i lys av dette menneskesyn?

Jeg er nok ikke noe stort politisk talent, men jeg har jo som de fleste en politisk side. Venstre er etter hvert blitt det partiet jeg stemmer på. Fordi deres to grunnverdier er menneskets frihet og menneskets ansvar, og fordi de ser at det ene aldri kan løsrives fra det andre.

Kron hin, allheims drott

2006-06-17T00:31:00.000+01:00

Atle Søvik skriver i Morgenbladet at vi bør få et kjønnsnøytralt personlig pronomen. Han foreslår "hin". Det finnes mange gode grunner for å innføre et kjønnsnøytralt personlig pronomen, mener Søvik. Tidligere har andre foreslått "haun" som et alternativ; et androgynt pronomen, sammensatt av "han" og "hun". Søvik vil derimot ha "hin", og hans grunn er at det er kjønnsløst, og dermed passer det på Gud - fordi Gud ikke har noe kjønn.

Etter min mening vil det medføre kristendommens sikre død å innføre noe slikt.

Hvorfor?

Fordi det på sikt vil gjøre all tale om Gud umulig. Det neste logiske skritt blir at man ikke lenger kan tale om Guds hånd, Guds øye, Guds munn; for Gud har jo verken hender, øyne eller munn. Til sist blir alle analogier og symboler fra vår verden ubrukelige når vi skal tale om Gud. Både det bibelske begrepsunivers og den menneskelige erfaringsverden - som vitterlig ikke er kjønnsnøytral - forkastes dermed som grunnlag for å si noe om Gud.

Hva ender vi opp med?

En diffus Gud, er svaret. En som vi ikke kan tre i noe personlig forhold til. Hvem i all verden kan ha et forhold til en "hin"? Og hva med Jesus? Er han også hin? Eller er hin ganske enkelt han? Hvordan skal vi be til hin? Skal vi bruke "hin" bare når vi snakker om hele treenigheten, og "han" når vi snakker om Faderen og om Sønnen? Eller kanskje bare Ånden er "hin"? Hvordan skal det bøyes i akkusativ? "Him"? Kan Gud fremdeles være Far? Eller Mor, slik enkelte tar til orde for? Det er jo heller ikke akkurat kjønnsnøytralt. En naturlig løsning kunne være For eller Mar. Eller Fir. Gud vår Fir og Mir.

Ikke bare enkelt.

Dessuten er det anti-økumenisk. Slår vi inn på denne veien, kan vi skyte en hvit pinn etter samarbeidet med kristne trossamfunn som på en eller annen måte er seg sin kristne arv bevisst, fra pinsevenner til reformerte til ortodokse kristne.

Ellers er dette innlegget i Morgenbladet om samme tema lett underholdende. Denne måten å konstruere språk på minner meg litt om esperanto, det nye, store verdensspråket som aldri slår riktig gjennom. Det aner meg at "hin" og "haun" vil forsvinne ganske stille og ubemerket. Å tro at man kan få dette til å bli en naturlig måte å snakke på i Norge, er forbløffende optimistisk.

...og alle slo på tromme og danset

2006-06-06T14:30:00.000+01:00

Hvor lenge er det siden 1969? Er det ikke snart førti år siden?

Slik beskriver Ingeborg Lundberg, Lars Åke Lundberg og Ragnar Wittgren en gudstjeneste de var på i Paris det året:

En lørdagskveld reiste vi i Guy de Fattos skranglete bil til en forstad, Saint Anthony, der det skulle holdes studentgudstjeneste med jazzmusikk i universitets aula. Den ble fylt til siste plass, og selve gudstjenesten, som hadde en løs form, var bygd opp rundt bibeltekster, jazzimprovisasjoner, bildecollage, korsanger og viser. Da gudstjenesten var slutt, ble det meddelt at de som ønsket det, kunne bli værende, for nå skulle det feires nattverdsgudstjeneste. Man bar inn bord og gjorde i stand til nattverden. Det ble et gledens måltid. Nattverdgjestene gikk frem mens man sang "La oss gå til Herrens bord", et refreng som ble gjentatt og som ble avløst av jazzimprovisasjoner. Noen egentlig slutt ble det ikke på denne gudstjeneste. Den gikk over i samtale, sang, noen begynte å danse.

Jeg sier ikke at alle i Norge vil kjenne seg hjemme i en slik gudstjenesteform. Eller at dette er det vi skal etterstrebe i enhver gudstjeneste.

Men noe riktig er det når menigheten takker for Guds gaver i nattverden ved å snakke med hverandre, synge og danse.

En av de sentrale skikkelser i arbeidet var den katolske presten Guy de Fatto, som hadde tittelen "aumonier du monde du jazz et des variétés", prest blant jazzmusikere og artister i Paris. Det var altså ansatt en egen prest som skulle dekke dette arbeidsfelt. De Fatto, selv tidligere jazzmusiker, tenkte omtrent slik: La oss engasjere mennesker ved å la dem gjøre det de kan, og bringe dette inn til berikelse av gudstjenesten. Og i denne atmosfære ble dansen en naturlig måte å takke for nattverdens gaver på.

For snart førti år siden.

Det fikk meg bare til å tenke. I dag sperrer vi ikke øynene opp om vi ser at det skal være jazzgudstjeneste. Så fint, tenker vi da. Men er vi kommet noe lengre av den grunn?

Poenget for Guy de Fatto var ikke å jazze opp gudstjenesten, men å skape et rom for menneskers møte med Kristus på steder hvor det før ikke hadde vært noe slikt rom.
Gudstjenesten var det naturlige utgangspunkt, ettersom alt kirkelig arbeid utgikk fra gudstjenesten.

Jeg er av den samme oppfatning: Å feire gudstjeneste er det viktigste kirken kan gjøre. Det er jo dét som fremfor noe har kjennetegnet kristenheten gjennom to tusen år. Men hos oss opplever jeg mer og mer at gudstjenesten blir en av mange aktiviteter.

Jeg har lyst til å gjøre noe nytt. Noe som både er tradisjonsbevisst og samtidsbevisst, og fullt av glede og håp.

Men vi må være flere! Det hadde vært morsomt å tenke litt stort sammen med noen.