Notater om europas-historie.net

Jean-Jacques Rousseau: Diskurs om ulikhetens opprinnelse

2008-12-02T16:34:00.002+01:00

I dag, 2. desember 2008, er en oversettelse til norsk av Jean-Jacques Rousseaus bok "Diskurs om ulikhetens opprinnelse" lagt ut på www.europas-historie.net.

Med Hilsen
Tor Førde

Rousseau: Om Samfunnspakten

2008-11-20T14:27:00.003+01:00

Ny tekst lagt ut på www.europas-historie.net den 20. november 2008: en oversettelse av Jean-Jacques Rousseaus bok "Om Samfunnspakten".

Jean-Jacques Rousseau ble født i Genève 1712 og døde i 1778 i Paris. Han er en av den franske opplysningstidas mest kjente tenkere, og boka om "Den sosial kontrakten", som kom ut i 1762, er ei av de mest kjente bøkene som Rousseau skrev, og i dag den mest solgte. Her følger en oversettelse av denne boka. Den bygger på H. J. Tozers engelske oversettelse.

Med hilsen
Tor Førde

Machiavelli: Fyrsten

2008-11-03T18:25:00.002+01:00

En ny serie med oversatte klassikere er i dag, 3. oktober 2008, påbegynt på www.europas-historie.net. Den første oversatte klassikeren som blir lagt ut er Niccolo Machiavellis kjente bok "Fyrsten". Neste klassiske tekst som vil bli oversatt er en tekst av Rousseau.

Med hilsen
Tor Førde

Dødsstraff i Tyskland 1600-1987

2008-10-30T13:01:00.002+01:00

En ny tekst lagt ut på www.europas-historie.net den 30. oktober 2008: Dødsstraff i Tyskland 1600-1987. Teksten refererer deler av Richard Evans bok "Rituals of Retribution - Capital punishment in Germany 1600-1987".

Med hilsen
Tor Førde

Adelens feider - ny tekst av 21. oktober 2008

2008-10-21T14:36:00.002+02:00

I dag er en ny tekst lagt ut på www.europas-historie.net. Den er om adelsfeider i Franken rundt år 1500. En viktig grunn til å skrive denne teksten er at den europeiske landsbygda gjennom århundrer ble herjet av adelens feider. Denne teksten gir eksempler på dette. Adelen førte sine feider ved å angripe landsbyer og bønder som var underlagt den motstanderen som adelen feidet mot. Det var altså uskyldige og forsvarsløse mennesker som ble direkte utsatt for adelens herjinger og feider.

Hilsen
Tor Førde

Maktens sener: Krig, penger og den engelske staten 1688-1783

2008-05-21T20:00:00.003+02:00

En ny tekst er i dag 21. mai 2008 lagt ut på www.europas-historie.net. Den bygger på John Brewers bok "The Sinews of Power - War, Money and the English State, 1688-1783" som kom ut på Harvard University Press i 1988.

Boka forteller at fra England ble drevet ut av Frankrike ved slutten av Hundreårskrigen og fram til 1688 var England ei lite betydelig militær makt. Men etter 1688 og i det følgende århundret ble England både ei stormakt i europeisk målestokk og ei global stormakt. Det er beretningen om hvordan dette kunne skje John Brewer forteller. Det er beretninga om hvordan engelskmennene ble det hardest beskattede folk i Europa, og om hvordan Parlamentet ble krumtappen i stat og samfunn for å kontrollere staten og dens bruk av skattepengene.

Hilsen
Tor Førde
email: torforde@online.no

Nye Tekster: Industri og Imperium.

2008-04-18T15:55:00.002+02:00

I dag, fredag 18. april 2008, er to nye tekster lagt ut på www.europas-historie.net. Tekstene bygger på Eric Hobsbawms bok "Industry and Empire". Den første teksten er et referat av den første delen av boka, og har fått tittelen "Industri og Imperium 1750-1914", og den andre teksten er et referat av den siste delen av boka og har fått tittelen "Industri og Imperium 1914-2000"

Med hilsen
Tor Førde
email: torforde@online.no

Middelalderens fattiglov

2008-04-03T20:49:00.002+02:00

I dag, 3. april 2008, legger jeg en ny tekst ut på www.europas-historie.net. Den har fått tittelen "Middelalderens fattiglov". Den er et referat av Brian Tierneys bok om dette. I første del av teksten framstilles den kanoniske lovgivningen om fattighjelp og barmhjertighet, altså det kirkeretten sa om dette i middelalderen. Deretter fortelles det om hvordan fattigstellet var organisert i England i middelalderen.

I den nærmeste framtid vil det komme flere tekster på nettstedet.

Hilsen
Tor Førde
email: torforde@online.no

Dannelsen av et Forfølgelsessamfunn

2007-06-18T19:39:00.000+02:00

En ny tekst er lagt ut på www.europas-historie.net og www.europas-historie.no. Det er "Dannelsen av et Forfølgelsessamfunn", som er et referat av R.I. Moores bok "The Formation of a Persecuting Society - Power and Deviance in Western Europa, 950-1250". Denne boka forteller om hvordan de vesteuropeiske samfunnene ved overgangen til høymiddelalderen fra å ha vært svært tolerante samfunn i tidlig middelalder ble forvandlet til samfunn preget av forfølgelse og utstøtelse, et preg som de europeiske samfunn har båret helt fram til vår tid, med vekslende intensitet.

Hilsen
Tor Førde
email: torforde@online.no

Stockholm og Sosialdemokratiet

2007-05-28T13:54:00.000+02:00

En ny tekst: "Stockholm og Sosialdemokratiet", er i dag lagt ut på både www.europas-historie.net og på www.europas-historie.no. Den bygger på en artikkel i Peter Halls bok "Cities in Civilization".

Hilsen
Tor Førde

www.europas-historie.no er opprettet

2007-05-27T02:55:00.000+02:00

www.europas-historie.no er i dag opprettet. Det er en klone av www.europas-historie.net, og vil oppdateres med nye tekster samtidig som nye tekster legges ut på www.europas-historie.net. Det er en reserve dersom europas-historie.net skulle være nede.

Med Hilsen
Tor Førde

Manchester og Den Industrielle Revolusjonen

2007-05-18T04:31:00.000+02:00

En tekst om Manchester og Den Industrielle Revolusjonen er i dag lagt ut på www.europas-historie.net

Hilsen
Tor Førde

Tekst om Middelalderen

2007-05-14T15:31:00.000+02:00

En ny tekst om Middelalderen er i dag, 14. mai, lagt ut på www.europas-historie.net. Den bygger på R.I. Moores bok "The First European Revolution, 970-1215". Samtidig er teksten som ble kalt "Europa ved forrige tusenårskifte" fjernet fra nettstedet. Flere tekster følger!

Hilsen
Tor Førde

Den Føydale Revolusjonen

2007-05-04T16:21:00.000+02:00

I dag, 4. mai, har jeg lagt en ny tekst ut på www.europas-historie.net. Den forteller om Den Føydale Revolusjonen, og kilde for denne teksten er Georges Dubys bok "The Three Orders: Feudal Society Imagined". Jeg har i vinter skrevet mange flere tekster som jeg enda ikke har lagt ut på nettstedet mitt. De vil etter hvert komme, senest i løpet av hausten.

Hilsen
Tor Førde

Heia Nesodden!

2007-03-30T01:10:00.000+02:00

Nå i vinter har Nesodden utmerket seg ved at en betydelig andel av befolkninga leser www.europas-historie.net. I Nesodden kommune bor ca 16.000 mennesker, og i vinter har gjennomsnittlig 240 lesere fra Nesodden hver veke besøkt disse websidene. Det betyr da at ca 1,5% av befolkninga i Nesodden har lest disse sidene hver veke, dersom hver av leserne bare har vært på besøk en gang i veka. Dersom dette hadde vært gjennomsnittet for hele Norge ville jeg ha hatt ei inntekt som hadde inspirert meg til å arbeide intenst med sidene! Nå er det dessverre ikke tilfelle. Men jeg arbeider fortsatt intent med historie, men nå med et prosjekt som har arbeidstittelen "Humaniseringens historie".

Hilsen
Tor Førde

Ny tekst om London

2006-06-18T00:45:00.000+02:00

Ny tekst om London på http://www.europas-historie.net/index.htm

Den nye teksten, "London i Fortid og Nåtid", er en historisk tekst med vekt på det tjuende århundrets historie. Den gir en grundigere, fyldigere og mer omfattende beretning enn den første teksten om London, "London: Arkitektur og Bygninger". Den nye teksten forteller om Londons utvikling helt til siste del av 1990-tallet.

Den neste teksten, som nå blir skrevet, blir en oversiktstekst om engelsk historie for perioden 1900-1939.

Hilsen
Tor Førde

Ny tekst om Londons Arkitektur

2006-06-01T07:29:00.000+02:00

En ny tekst om Londons Arkitektur er lagt ut på www.europas-historie.net

Denne teksten er bygd opp på en annen måte enn de fleste andre tekstene på dette nettstedet. En forskjell er at sammen med denne teksten er det mange bilder som illustrasjoner til teksten. En annen forskjell er at det er langt flere lenker til andre websteder i denne teksten enn i andre tekster på dette nettstedet. Det er lenker til nettsteder som kan være nyttige for personer som planlegger å reise til London. Og en tredje forskjell er selve oppbygginga av teksten. Først skrev jeg et referat av det Donald J. Olsen har skrevet om London i boka "The City as a Work of Art". Deretter har jeg med utgangspunkt i boka til Nigel R. Jones skrevet om en del kjente bygninger og byggeprosjekt og byggemåter, og for å skille dette fra referatet av Olsens bok har jeg laget rammer rundt disse beskrivelsene av bygninger etc. En fjerde forskjell er at denne teksten er mindre grundig enn tekster på dette webstedet bruker å være. En likhet mellom denne teksten og de tekstene som allerede er lagt ut på nettstedet er at den har ei historisk tilnærming til stoffet. Sannsynligvis skriver jeg mer om Londons historie.

Teksten bygger på følgende bøker:
Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art - London, Paris Vienna"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Hilsen
Tor Førde

Nye tekster er publisert, og planer for det videre arbeidet

2006-05-13T18:06:00.000+02:00

Flere tekster i serien "Oversikt over Englands historie" er lagt ut på www.europas-historie.net, og serien er nå kommet fram til året 1837. Det vil komme enda noen flere tekster i denne serien.

Planer for det videre arbeidet:
Nå denne serien er fullført vil jeg fortsette med å skrive om Englands historie fra 1688. Som nevnt har jeg tenkt å skrive om den industrielle revolusjonen, men før jeg begynner å skrive om den vil jeg skrive referat av noen andre bøker. Akkurat nå leser jeg John Brewers bok "The Sinews of Power - War, Money and the English State, 1688-1783". Den forteller om hvordan den engelske staten fikk "muskler". I 1688 hadde England i mer enn to hundre år vært en periferi i Europa, et forholdsvis ubetydelig land i europeisk sammenheng som knapt deltok i den europeiske politikken. Men så i løpet av 70 år ble England ei internasjonal stormakt som var en dominerende aktør ikke bare i Europa, men også i Asia, Afrika og Amerika. Denne boka av John Brewer forteller om bakgrunnen og forutsetninger for at dette kunne skje. Den engelske staten fikk muskler ved at den ble i stand til å skattlegge det rike engelske samfunnet. Fram til 1688 hadde England bare i liten grad vært i stand til å føre utenrikspolitikk siden den engelske staten manglet inntekter. Parlamentet ville ikke bevilge penger til kongene, og uten rett til å kreve inn skatt hadde kongemakta, staten, for liten inntekt til å kunne spille en betydelig internasjonal rolle. Men etter 1688 ble det etter hvert utviklet et samarbeid mellom Parlamentet og staten som gjorde Parlamentet villig til å bevilge store inntekter til staten, og det engelske samfunnet var svært rikt og i stand til å betale svært store skatter, og i løpet av kort tid ble England forvandlet fra å være en internasjonal ubetydelig til ei dominerende stormakt.

Det er sannsynlig at jeg også kommer til å skrive referat av E. A. Wrigleys bok "Poverty, Progress and Population". Wrigley nevnes ofte som den ledende historikeren i studiet av den engelske befolkninga i denne perioden, og denne boka forteller om den engelske befolkningas utvikling på 1700-tallet, og også om det engelske samfunnets evne til å betale skatt.

Bruce Lenmans bok "Britain's Colonial Wars 1688-1783" forteller om ei side ved framveksten av England som internasjonal stormakt, og denne boka er jeg også i ferd med å vurdere å skrive referat av.

Ny Tekst: Oversikt over Englands historie i perioden 1509-1603.

2006-04-28T20:55:00.000+02:00

En ny tekst er lagt ut på www.europas-historie.net

Denne teksten gir en oversikt over noen av de mest kjente personene og begivenhetene i England i perioden 1509-1603. Dette var i Henrik VIII og Elizabeth I sin tid, og i reformasjonens tid. Dette er på ingen måte noen grundig gjennomgang av denne perioden. Teksten det er snakk om er "Oversikt: Englands Historie 1509-1603".

Videre framover:
Jeg vil nå skriver flere liknende forholdsvis korte oversiktstekster om Englands historie helt fram til vår tid. Deretter er det sannsynlig at jeg skriver om den industrielle revolusjonen som begynte i England, og som forandret menneskenes verden mer dyptgående enn noen annen begivenhet siden jordbruket ble utviklet, og som har gitt menneskene mulighet til å ta hand om sin egen skjebne på en radikalt ny måte, og gitt menneskene mulighet til å utvikle en verden der de kan leve liv uten frykt for sult og nød - må det lykkes!!!!

Hilsen
Tor Førde

Ny tekst: Ruhrkrisen 1923-24.

2006-04-18T21:07:00.000+02:00

I morgen, onsdag 19. april, legges en ny tekst ut på www.europas-historie.net

Den boka som denne teksten om Ruhrkrisen i 1923-24 er bygd på er skrevet av Conan Fischer som er professor i europeisk historie ved University of Strathclyde i Glasgow. Boka kom ut i 2003 på Oxford University Press, og heter "The Ruhr Crises, 1923-1924". Krisen bestod i at Frankrike og Belgia okkuperte Ruhr, og befolkninga der innledet en passive motstandskampanje der de nektet å samarbeide med okkupantene. Denne passive motstanden medførte nød og store prøvelser for befolkninga, og var ødeleggende for tysk økonomi og for Weimarrepublikken.

Kölnische Zeitung skrev at fram til januar 1923 hadde et tog hver halve time forlatt Ruhr på vei til Frankrike lastet med minst tusen tonn kull eller koks. Det var 1.440.000 tonn kull eller 1.800.000 tonn kull og koks hver måned. Dette var den store skalaen leveransene av krigserstatninger til Frankrike foregikk i. Frankrike fikk større mengder kull og koks gratis fra Tyskland enn Frankrike brukte, og solgte deler av det kullet landet mottok til dumpingpriser på verdensmarkedet, og ødela derfor markedene for kullgruveindustrien. Likevel var Frankrike ikke fornøyd, og da krigserstatningskommisjonen kom fram til at Tyskland ikke hadde levert så mange telefonstolper som det var pålagt brukte Frankrike dette som begrunnelse til å okkupere Ruhr. Men den passive motstanden mot okkupasjonen stoppet i stor grad leveransene av kull og koks til Frankrike.

Jernbanene i Ruhr ble lammet bare få dager etter at den passive motstanden begynte. Dermed ble det ikke lenger fraktet kull og koks til Frankrike. Bare en begrenset passasjertrafikk fikk foregå og noen leveranser mellom bedriftene ble formidlet. Mens de allierte myndighetene slet for å overtale jernbaneansatte til å gjenoppta leveringene av krigserstatningskull greide de bare å overtale 357 personer av de 170.000 ansatte i Reichsbahn til å bryte boikotten, selv om de rekrutterte noen ufaglærte hjelpearbeidere. Den samme motstanden som oppstod på jernbanene oppstod også på nettverket av kanaler.

Conan Fischer skrev at det er foretatt svært få grundige studier av det som foregikk i Ruhr, selv om denne okkupasjonen ofte er nevnt. Derfor er det på tide at det som foregikk blir grundig studert.

Denne teksten legges altså ut i morgen, onsdag 19. april. Deretter vil jeg skrive om Englands historie, og kommer først med en oversiktstekst som svært kortfattet og skjematisk forteller om noen viktige personer og begivenheter og tidfester dem.

Etter dette er det trolig at jeg kommer med noen tekster om den industrielle revolusjonen i England. Jeg har liggende noen bøker om denne, blant andre andre utgave av Joel Mokyrs bok "The British Industrial Revolution" og Steven Kings og Geoffrey Timmins "Making sense of the industrial Revolution - English economy and society 1700-1850". Disse to bøkene vil jeg studere for å kunne bruke dem som underlag for tekster om den industrielle revolusjonen. Og ellers har jeg stor glede hver gang jeg kan registrere at noen har benyttet noen av de kommersielle tilbudene som er på finne på sidene mine.

Med hilsen
Tor Førde

Köpenickaden

2006-04-11T03:55:00.000+02:00

Fortellinga om Wilhelm Voigt som tok på seg kapteinsuniform og tok kommando over en tropp soldater han møtte og kommanderte dem med seg til rådhuset i Köpenick der han tømte kassen er godt kjent. Fortellinga er for kort til at jeg vil skrive den blant de lange beretningene som er samlet på www.europas-historie.net, men siden den er underholdende og siden den også er blitt trykt i Benjamin Carter Hetts bok "Death in the Tiergarten", som kom ut på Harvard University Press i 2004, som et kjent eksempel på at det tyske rettsvesenet rundt forrige århundreskifte hadde blitt betydelig humanisert sammenliknet med noen tiår tidligere, refererer jeg beretningen, og Hetts kommentarer, her.

Wilhelm Voigt hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv i fengsel uten å være noen farlig forbryter. Tidlig i 1906 var han ferdig med å avtjene en dom på 15 års fengsel for væpnet ran. Da han slapp ut av fengselet skrev Foreningen for løslatte straffangers velferd på vegne av Voigt til en skomaker med hjerte av gull som het Hilbrecht i byen Wismar i Mecklenburg. Hilbrecht gikk med på å gi Voigt arbeid, og han husket senere at Voigt oppførte seg utmerket og var en god og pålitelig arbeider, og edruelig og flittig. Voigt hadde et arbeidsrom for seg selv og det var som om hans tilhørte familien, sa Hilbrecht. Om kveldene satt han ved bordet sammen med Hilbrecht og leste avisen for ham, og han leste svært pent. Det var ingenting å utsette verken på Voigts flid eller på hans ærlighet. Hilbrecht fortalte at Voigt gjentatte ganger hadde mulighet til å ta penger, han ble til og med betrodd nøkkelen til pengeskrinet til Hilbrecht.

Men etter at Voigt hadde vært tre måneder i Wismar ble han innkalt til politistasjonen, og der fikk han ordre om å forlate byen. Grunnen var at han var tidligere dømt, og derfor var han stemplet som en fare for offentligheten. Men politiet i Wismar hadde ikke myndighet til å jage Voigt på denne måten, selv om politiet i Preussen hadde det. Dette var ulovlig misbruk av myndighet fra politiets side. Voigt vandret de neste månedene fra sitt gamle hjem i Tilsit til Marineburg, Graudenz, Berlin og Potsdam. Han fant ikke brukbart arbeid noe sted, det han fant var for hardt for hans dårlige helse. Til slutt flyttet han inn hos søstera som bodde i bydelen Rixdorf i Berlin, i dag Neuköln. Og han fikk arbeid i en skofabrikk. Men ulykken rammet ham på nytt - politiet jaget Voigt, også denne gangen fordi han var tidligere dømt. Derfor ble han vurdert som en fare for den offentlige sikkerhet og moral.

Voigt innså at han var en forfulgt mann og ikke hadde noen mulighet til å forsørge seg på ærlig vis. Han var tvunget tilbake inn på forbryterbanen. Han bestemte seg for at et rådhus i en forstad ville kunne gi et bytte. Han undersøkte flere, og kom til at rådhuset i Köpenick kunne være et høvelig mål. Köpenick lå sørøst for Berlin. Voigt foretok undersøkelser av bevegelsene til grupper av soldater i Berlin. Han kjøpte brukte uniformsdeler hos brukthandlere. Om kvelden den 16. oktober 1906 tok han på seg kapteins uniform og stoppet to tropper soldater, tilsammen ti mann, i nærheten av Pulitzer jernbanestasjon i Moabit. Han ga soldatene ordre om å følge ham, og tok dem med på jernbanen til Köpenick. Han stoppet på veien for å kjøpe øl til dem. Da han kom til rådhuset hevdet han å handle etter ordre fra høyeste hold, og Voigt ga soldatene ordre om å sperre av rådhuset og sette borgermesteren og andre offentlige tjenestemenn under arrest. Han ga også ordre til byens kasserer om at han skulle gi ham kontanter, og Voigt fikk en sum på nesten 4.000 mark. Da han var ferdig sendte Voigt de offentlige tjenestemennene og flere av soldatene med bil til politistasjonen ved Berlins Neue Wache. Voigt selv forlot stedet med kontantene i flere store sekker. Men en gammel medsammensvoren forrådte Voigt til politiet, og han ble arrestert den 27. oktober.

Benjamin Carter Hett skriver at fra 1906 og fram til i dag har skribenter og historikere ment at poenget med beretningen om Voigts Köpenickade var at den viste tyskernes ærbødighet overfor uniformer og deres tankeløse lydighet. Hett skriver at under vaudevillen og satiren lå noe helt annet. Det var den offentlige mottakelsen av Wilhelm Voigts sak som var viktig. Tusener eller millioner tyskere lo av de godtroende soldatene og tjenestemennene, noe som i seg selv ikke tyder på stor ærbødighet for deres autoritet. Og rettssaken mot Voigt ga en uventet leksjon om tysk samfunn og dets forandrede kriminaljustis.

Historien om Köpenickaden gikk over hele verden. Og det var svært stor interesse for rettssaken. De fleste avisene brakte referat fra den på første side. Blant tilskuerne var framtredende personer, både fra rettsvesenet og fra militæret og fra regjeringa. Voigt fikk dyktige forsvarere som ble ledet av Karl Schwindt og Walter Bahn.

Rettssaken foregikk på en rolig og verdig måte. Hett skriver at alle erkjente at denne roen hadde mye å gjøre med den rolige kontrollen og sterke sympatien som dommeren, overrettsdommer Dietz, viste. Dietz' dyktige utspørring viste fram den hardhet som rettssystemet hadde behandlet Voigt med opp gjennom tida. Etter noen mindre dommer for tyveri som ungdom ble Voigt da han var atten år gammel dømt til tolv års hardt tvangsarbeid for å ha forfalsket noen få sjekker. Så greide han fra 1879 til 1889 å holde seg utenfor vanskeligheter med politiet. Han flyttet til Bøhmen og giftet seg og fikk barn, og arbeidet stødig som skomaker. Men i 1889 falt han tilbake til gamle vaner og ble dømt til tretten måneders fengsel for tyveri og falskneri. I fengslet møtte han en mann ved navn Kallenberg, som overtalte ham til å bli med på et ran. De ble tatt på fersk gjerning. Voigts rettssak i Gnesen i februar 1891 varte bare i tjue minutter. Retten tok ikke hensyn til at Voigt hadde hindret Kallenberg i å drepe den politimannen som grep dem. Dessuten var det flere prosedyrefeil i rettssaken. Voigt ønsket å føre vitner, men retten nektet ham dette. Etterpå ønsket Voigt å appellere dommen, men den tjenestemannen som skulle forberede dokumentene besøkte ikke Voigt før etter at fristen var ute. Domstolen i Gnesen ga Voigt maksimumstraff, femten års hardt tvangsarbeid. Og Voigt sonet hele straffen.

Voigts vitnesbyrd om disse tidligere sammenstøtene med loven gjorde synlig inntrykk på dommer Dietz. Med protokollen fra rettssaken mot Voigt i Gnesen foran seg bekreftet Dietz at Voigt hadde innkalt seks vitner, men ingen av dem ble hørt, og ingenting i protokollen sa at Voigt hadde avstått fra sin rett til å føre bevis. Slik, sa Dietz, var dommen faktisk mulig å påklage. Etter hvert som Voigt fortalte om hvordan han var blitt drevet fra by til by ble Dietz enda mer sympatisk innstilt. Walter Bahn leste høyt fra en artikkel skrevet av rettsvitenskapmannen Robert von Hippel der Hippel kritiserte politiovervåkningen av tidligere dømte, og kalte praksisen for et middel til å fremme utviklingen av kriminelle karrierer på. Og han sa at Voigt ville ha vært en hederlig mann dersom han hadde fått være i Wismar.

Anklagerens analyse av forbrytelsen delte den inn i fem. Voigt ble anklaget for uautorisert å bære uniform, uautorisert å utøve et offentlig embete, for frihetsberøvelse overfor borgermesteren og offentlige tjenestemenn, og for å ha svindlet kommunekassen i Köpenick for 3.557,45 mark, og for å ha utstedt et falsk privat dokument i den hensikt å sikre seg en pekuniær fordel - siden han hadde gitt kommunekassen en falsk kvittering for pengene, signert med et falsk navn. Voigt erkjente seg skyldig etter de første tre anklagene, men nektet for at motivet hadde vært å ta penger. Han hevdet at han hadde vært ute etter et pass, som ingen myndighet hadde villet gi ham, og at han tok pengene da han oppdaget at det ikke var pass i rådhuset.

Anklagerens virket som den eneste personen som ikke var beveget av historien til Voigt. Han kalte stuntet til Voigt for et angrep uten sidestykke på den militære autoriteten, og at det i vide kretser var kjent å ha rystet statens autoritet. Den alvorligste anklagen mot Voigt var at han hadde skrevet et falsk privat dokument. Det var en forbrytelse som hadde en maksimumsstraff på fem års hardt arbeid. Straffen til Voigt ville være den straffen som han ble idømt for det alvorligste av de fem tiltalepunktene. Derfore krevde anklageren fem års hardt tvangsarbeid som straff for Voigt.

Dommerne brukte lenger tid på å gjøre seg opp sin mening enn ventet. Voigt ble dømt på alle fem punktene. Men forsvaret hadde overbevist dommerne om at Voigt hadde blitt behandlet på en slik måte at det delvis unnskyldte handlingene hans. Det ble erkjent at det var formildende omstendigheter til stede. Dommeren sa at Voigt "ble et offer for omstendighetene og for den eksisterende statsorden, og uten utvisningene ville han kanskje i dag ha vært skomaker i Wismar." Voigt ble ikke dømt til fem års tvangsarbeid, men til fire års fengsel, som var bare halvparten så alvorlig straff.

Hett skriver at dersom det var merkverdig at dommeren refererte til den dømte som et offer for staten, så hendte det noe som var enda merkeligere. Dommeren la av seg den svarte kappa og gikk bort til Voigt og ønsket ham Guds velsignelse og at han måtte komme gjennom straffen med god helse.

Hett skriver at denne gesten til Dietz var viktig fordi den markerte et tidsskifte som foregikk i Berlins legale kultur. Fire trekk ved den offentlige og offisielle mottakelsen av Voigts sak ver viktige. For det første at de fleste observatørene mente at Preussens rettsvesen ble mer barmhjertig mellom 1870 og 1906. For det andre var de fleste kommet til å akseptere at en lovbryter kunne være et moralsk uskyldig offer for omstendigheter. For det tredje så anstrengte det offisielle Preussen seg hardt for å behandle Voigt mildt. Og for det fjerne så kom det en kritikk fra høyresida om at man var blitt bløt overfor kriminelle.

Etter rettssaken var tyske og preussiske autoriteter bekymret over sin tidligere behandling av Voigt. Ei veke etter rettssaken skrev Rikets justisminister Nieberding til Preussens justisminister Beseler for å uttrykke bekymring over pressens rapporter om rettens behandling av Voigt i Gnesen. Nieberding var bekymret over at saken kunne bli tatt opp i Riksdagen, og han bad om at alle sakens fakta ble sendt ham.

Mens Voigt satt i fengsel kom det svært mange anmodninger om at han ble benådet. Den 10. juli 1908 skrev justisministeren selv, Beseler, til anklageren og bad anklageren om å be om benådning for Voigt siden Voigt nå hadde sonet atten måneder av straffen. Men anklageren ville ikke be om benådning for Vogt. Beseler skrev da til Preussens innenriksminister og sa at han gikk inn for at Voigt ble benådet. Og i august skrev Beseler til selve keiseren om dette. Beseler skrev at Voigt tidligere hadde blitt svært hardt straffet, hardere enn man i dag syntes var rimelig. Keiseren aksepterte argumentene til Beseler og benådet Voigt den 15. august 1908. Neste dag ble Voigt løslatt fra fengslet.

Voigt ble en celebritet og litt av en helt. Ei rik dame sikret ham en pensjon som han begynte å få da han ble løslatt. Voigt skrev sine memoarer og kunne leve av å fortelle om sitt liv og av å selge postkort med sitt foto på.

Hilsen
Tor Førde

Teknisk informasjon

2006-04-05T19:17:00.000+02:00

Man vil kunne se at i de annonsefeltene der det har brukt å være annonser for bøker nå står "Server not found". Det skyldes at Bokkilden og Mao - altså bokklubbens internettbokhandel - blir slått sammen, og det har ført til enkelte innkjøringsproblem som etter hvert vil bli rettet opp.
Med hilsen
Tor Førde

Utsikter per 30. mars 2006

2006-03-30T23:43:00.000+02:00

Jeg vil begynne med å takke de som har brukt de kommersielle tilbudene som finnes på www.europas-historie.net Etter at jeg uttrykte ønske om at leserne viet disse tilbudene større oppmerksomhet har jeg merket at en større del av leserne studere annonsene fra Google, og det har vært større salg av blekk og salget av bøker har tatt seg litt opp.

Planer framover:

Når jeg om ikke lenge er ferdig med å skrive om tysk historie vil jeg skrive noen oversiktskapitler om engelsk historie, før jeg fortsetter med serien om "De europeiske kolonirikene". Akkurat nå har jeg fire bøker om tysk historie som jeg har lånt gjennom biblioteket foran meg. Siden de skal leveres tilbake har de første prioritet. Disse fire bøkene er David Blackbourns nye bok "The Conquest of Nature" og Conan Fischers bok "The Ruhr Crisis, 1923-24" og David F. Lindenfelds bok "The Practical Imagination" og Kathleen Thelens bok "How Institutions Evolve". Jeg kommer trolig ikke til å skrive grundige referat av alle disse bøkene, men jeg tror at jeg vil skrive kortere bokomtaler av mange bøker her på bloggen. Det inngår i planen min at jeg etterhvert vil legge ned ganske mye arbeid i bloggen for å prøve å utvikle den til et interessant nettsted for personer som er interessert i å lese om historie.

Jeg ønsker å fortsette å skrive om de europeiske kolonirikene snarest mulig, men samtidig har jeg en ambisjon om å gjøre et grundig arbeid med tysk historie og belyse den fra mange ulike synsvinkler før jeg forlater den. Det kommer daglig ut nye bøker om tysk historie slik at det ville være mulig fortsette å skrive om tysk historie i all framtid. Men jeg må bli ferdig, selv om stadig oppdager nye og interessante bøker.

Historieskrivinga om de europeiske kolonirikenes har vært i rask utvikling de siste tiårene, og mange nye synsvinkler og ny kunnskap er kommet til. Og det er dramatisk historie, så det blir spennende å ta fatt!

Jeg har de siste dagene samlet de fleste typene varer og tjenester som kan kjøpes over sidene mine på ei side for Kjøp og Salg. Jeg presenterer sida slik: Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt gjennom dette nettstedet.
Sida er http://www.europas-historie.net/kjop.htm

Fram til nå er det ikke solgt en eneste reise gjennom nettstedet selv om det er mulig å få kjøpt billetter hos både Norwegian og NSB og Stenaline og DFDS og å handle hos reisebyrå over nettstedet mitt. Og det er heller ikke solgt telleskritt eller mobilabonnement. Så bli den første til å gjøre dette!

Hilsen
Tor Førde

www.europas-historie.net tar Google Analytics i bruk

2006-03-30T23:10:00.000+02:00

Fra 31. mars 2006 begynner www.europas-historie.net å bruke Google Analytics. Årsaken er nysgjerrighet på hvilken informasjon dette gir.

Google har i forbindelsen med at Google Analytics blir tatt i bruk bedt om at jeg gjør det mulig for leserne å vite at Google Analytics blir tatt i bruk, og det bekjentgjøres her og på selve nettstedet under "Om www.europas-historie.net"

Dette Nettstedet bruker Google Analytics, som er en tjeneste for webanalyse levert av Google, Inc (”Google”). Google Analytics bruker “cookies” (informasjonskapsler), som er tekstfiler som plasseres på din datamaskin. Dette gjøres for å hjelpe nettstedet å analysere hvordan brukerne anvender seg av nettstedet. Informasjonen som cookien samler inn om din bruk (herunder din IP adresse) sendes til Google og lagres på selskapets servere i USA. Google vil bruke denne informasjonen for det formål å vurdere din bruk av nettsiden, lage rapporter til innehaveren av nettstedet om aktiviteten på nettstedet, samt for å yte andre tjenester i tilknytning til aktiviteten på nettstedet og bruken av internett. Google kan også overføre denne informasjonen til tredjeparter dersom det foreligger en rettslig plikt til dette, eller dersom slike tredjeparter behandler informasjonen på vegne av Google. Google vil ikke sammenstille din IP adresse med andre opplysninger Google måtte ha i sin besittelse. Du kan avvise bruken av cookies på din maskin ved å justere de nødvendige innstillingene på nettleseren din. Vær imidlertid oppmerksom på at om du gjør dette vil du kanskje ikke være i stand til å benytte nettstedets funksjonalitet i sin helhet. Ved å bruke nettstedet godtar du at Google behandler opplysninger om deg på den måten og for det formålet som er beskrevet ovenfor.”

Med hilsen
Tor Førde

Ny tekst: Schlieffenplanen - myte eller virkelighet?

2006-03-27T04:20:00.000+02:00

En ny tekst er skrevet ferdig. Det er et referat av Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan - German War Planning, 1871-1914", utgitt i 2002 av Oxford University Press. Professor i krigshistorie ved Oxford, Hew Strachan, skriver at denne boka må føre til at alt som tidligere er skrevet om Schlieffenplanen må revideres.

Teksten er ferdig skrevet og blir lagt ut på www.europas-historie.net så snart jeg har lest korrektur på teksten, trolig onsdag 29.-fredag 31. mars.

Her følger en presentasjon av teksten:

Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan - German War Planning 1871-1914" ble utgitt av Oxford University Press i 2002. Terence Zuber går i denne boka, som blir presentert i denne teksten, grundig gjennom tysk militærplanlegging, og kommer fram til at den Schlieffenplanen som vi tror at vi kjenner ikke eksisterte. Hew Strachan, som er professor i krigshistorie ved Oxford, skriver i fotnote 4, side 166, til kapittel 3: "The Western Front 1914" i "The First World War - Volume I: To Arms" som er første bind av det store verket han skriver om Første Verdenskrig at all eldre litteratur nå må revideres i lys av Zuber.

Terence Zuber var offiser ved de amerikanske styrkene i Tyskland. Mens han var der studerte han historie og tok doktorgrad i historie på studier av tysk militær planlegging før Første Verdenskrig. Det er dette doktorgradsarbeidet som han har utvidet til den boka som her blir referert. Terence Zuber går grundig gjennom alle militære øvelser som er dokumenter avviklet av den tyske generalstaben fra 1871 til 1914. Han finner ingen "Schlieffenplan", eller at det ble øvd på å gjennomføre en stor plan med noen likhet til det vi har brukt å forestille oss var Schlieffens plan. Zuber gjennomgår den litteraturen og de debattene som førte fram til at forestillinga om "Schlieffenplanen" oppstod.

Men han finner en Schlieffendoktrine. Den situasjonen som Schlieffen prøvde å sette den tyske hæren i stand til å mestre var en situasjon der både Frankrike og Russland sammen og samtidig gikk til angrep på Tyskland. De tyske styrkene ville være materielt og tallmessig svært underlegne. For å kompensere for dette måtte de samme tyske styrkene kunne settes inn i både øst og vest, og raskt sendes fra front til front med jernbane. De måtte også raskt kunne sendes mellom de ulike frontavsnittene på samme front. Og de kunne ikke nøye seg med å skyve fienden tilbake med frontalangrep, men de måtte ødelegge de fiendtlige styrkene som prøvde å trenge inn i Tyskland. Dette siden Tyskland ikke ville kunne utkjempe en utmattelseskrig, som ville oppstå dersom de tyske styrkene bare skjøv de fiendtlige styrkene tilbake. De tyske styrkene måtte bli overlegent mobile og manøvreringsdyktige og i stand til å utnytte de muligheten som ble oppdaget så raskt de ble oppdaget. Dette betydde at de måtte være villig til å ta risiko og at myndighet måtte være delegert ned til de kommanderende offiserene på lavere nivå, og at disse måtte være svært godt utdannet og trent.

Fienden skulle angripes i flanken og bakfra. Målet måtte være å rette angrepet inn mot fiendtlige styrkers tilbaketrekningslinjer, blokkere dem, og så angripe de fiendtlige styrkene fra mange kanter samtidig for å ødelegge dem. Schlieffendoktrinen var strategisk defensiv men taktisk svært offensiv. De tyske styrkene kunne ikke angripe langt inn i Frankrike eller Russland siden de måtte holde seg i nærheten av det tyske jernbanenettet for raskt å kunne sendes til andre fronter eller frontavsnitt.

Da Første Verdenskrig brøt ut ble denne doktrinen med stor virkning fulgt i øst, men i vest var det knapt en offiser som fulgte den. De franske og de tyske styrkene gikk omtrent samtidig til angrep mot hverandre, franske styrker trengte inn i tysk område i Lorraine før tyske styrker trengte inn på fransk område. Men i alle sammenstøt mellom tyske og franske styrker viste de tyske styrkene seg å være helt overlegne på taktisk plan, og vant alle kamper i manøvreringskrigen. De franske styrkene ble drevet på flukt. Og Moltke kunne ikke motstå fristelsen til å forfølge dem, mer eller mindre halseløst, langt inn i Frankrike. Dermed ofret han den overlegne mobiliteten til de tyske styrkene som var et grunnleggende element i Schlieffens doktrine. Zuber skriver at den tyske seieren i de innledende kampene var så overlegen at det så ut som om Tyskland hadde overfalt Frankrike, selv om franske styrker faktisk gjennomførte store angrep inn på tysk territorium før tyske styrker gjennomførte tilsvarende angrep inn på fransk territorium.

Da det begynte å bli snakket om skyld for nederlag på vestfronten kom den tyske generalstaben fram til at den ville legge skylda på tre personer som allerede var døde: Moltke som hadde vært generalstabssjef ved krigsutbruddet, Hentsch som hadde beordret tilbakretrekning av den tyske fronten ved Marne i september 1914, og Bülow som hadde kommandert andre arme. Dette ble gjort ved at det ble produsert en feilaktig versjon av Schlieffens planlegging basert på en tekst Schlieffen skrev etter at han ble pensjonist, en tekst og et tankeeksperiment som aldri hadde hadde vært eller ble grunnlag for noen krigsplan, og som følgelig verken Moltke eller noen andre hadde prøvd å følge. Denne fantasiplanen ble kalt for "Schlieffenplanen", og så ble Moltke anklaget for ikke å ha fulgt denne planen, og det ble påstått at dette var årsak til at de tyske styrkene ikke lyktes å vinne seier på vestfronten i 1914. Dermed gikk generalstaben og hærens overkommando skyldfri for ikke å ha fulgt Schlieffens doktrine på vestfronten. Zuber dokumenterer dette så grundig og detaljert at som nevnt skriver Hew Strachan at det må føre til at alt som er skrevet om "Schlieffenplanen" må revideres.

Zuber begynner boka si med å skrive at historien om tysk krigsplanlegging før Første Verdenskrig har vært dominert av "Schlieffenplanen". Den ble utviklet i et Denkschrift som var skrevet tidlig i 1906 av den nylig pensjonerte tyske generalstabssjefen grev Alfred von Schlieffen. Hensikten med planen skulle være å tilintetgjøre den franske hæren i et raskt enormt slag. Sju åttedeler av den tyske hæren skulle i følge denne planen settes inn mellom Metz og Aachen på den høyre vingen til den tyske fronten. Den siste åttedelen av den tyske hæren skulle vokte den venstre flanken i Lorraine mot franske angrep. Ingen styrker ville være i Øst-Preussen for å forsvare det mot russerne. Den høyre vingen ville sveipe gjennom Belgia og det nordlige Frankrike, og om nødvendig gå vest for Paris. De tyske styrkene ville skyve de franske styrkene foran seg mot sør, og etter hvert mot sørøst og kanskje opp mot den sveitsiske grensen. Et fransk angrep mot den venstre flanken til tyskerne ville ikke føre til noe resultat, men svekke de franske styrkene som stod mot den tyske frammarsjen.

Terence Zuber avslutter boka si med å skrive at han vil sette historien til tysk krigsplanlegging på et fast profesjonelt militært og historisk grunnlag, og det gir et nytt syn på hvordan den Første Verdenskrig brøt ut, og på spørsmålet om skyld for utbruddet av Første Verdenskrig.

Alle nye tekster vil bli presentert på denne bloggen, som også distribueres som RSS

Hilsen
Tor Førde