Blek, men fattet

Begeistring

2009-12-17T18:46:00.005+01:00

Jeg prøver å variere litt når jeg plukker ut hvilke bøker jeg skal lese. Jeg leser nytt og gammelt, klassikere og debutanter, bokmål og nynorsk, krim og annen skjønnlitteratur, kjente og til dels ukjente forfattere - og ikke nødvendigvis den boken som bokklubben prøver å pushe på meg.

Dette har medført at jeg har lest både tørt og interessant, morsomt og trist, kjedelig og spennede - og en del totalt likegyldig saker.

Men sånn skikkelig begeistret, det er en stund siden sist jeg har vært. Nå er det kanskje slik at den begeistringen man kunne føle for en bok i de gyldne åra på videregående ikke så lett lar seg tenne lenger. Man blir mer blasert med årene. Men bevares, gode leseropplevelser har jeg da fortsatt.

Da jeg var yngre hendte det rett som det var at jeg kunne bryte ut i latter over en bok jeg leste. Noen bøker fikk jeg aldeles tullflir'n av (krampelatter som det heter i ordboka). De siste åra har det blitt så som så med høylydte latterutbrudd. Jeg begynte å tro at evnen var borte.

Men det var nok bøkene jeg valgte som var hovedårsaken.

For etter å ha fått mange anbefalinger om Ragnar Hovland, somlet jeg meg omsider til å plukke med meg en bok av ham sist jeg var på biblioteket. 1964 ble det, og hvilken herlig bok. Når man åpner en bok og kjenner smilet krølle seg i munnviken allerede i første kapittel, gjør det noe med humør og sinn. Jeg satt og nikoste meg på pendlerbussen og hadde min fulle hyre med å unngå fjollete kniseanfall. For noen figurer Hovland lager, skakke og rare, men likevel godt gjenkjennbare. Og det er vel sikkert derfor det blir så ustyrtelig morsomt.

Men bare moro er det ikke. Alvoret ligger der, slik som i livet ellers. Det kommer så fint og stille tuslende der i teksten, alvoret. Treffer meg midt i latterkulene.

Hovedpersonen Rolf er ute i snøen sammen med kameratene Erling og prestesonen. Da kommer Kåre fra klassen forbi, han kom frå en dårleg heim, som det står i teksten.

- Er det de, karar? sa han med eit slags smil. - Eg er ute og syklar, eg.
- Bra du fortalde oss det, sa Erling, - elles ville vi aldri ha gjetta det.
Erling kasta for sikkerheits skyld ein snøball til, som trefte han i bakhovudet.
- De kastar snøball, kjenner eg, ropte Kåre.
Eg lurte på korleis det ville gå med Kåre. Truleg ikkje særleg bra. Så begynte eg å lure på korleis det ville gå med oss alle, og kjende eg blei litt trist.
Det at teksten er på nynorsk gir historien et ekstra løft, slik jeg ser det.
Nynorskhumor ligner den britiske understatement-humoren.

Slikt ler jeg av. Høyt.

Jakten på julestemningen

2009-12-16T23:33:00.002+01:00

Nå er det altså jakttid for den store julestemningen. Ikke så lett å finne i disse klimatider, men i år ser det ut til at et hvitt dryss kan ventes før høytiden er over oss. Men det holder ikke med snø alene. Roen må man ha - og musikk.

Jeg titter over til Sverige for å finne den ultimate julesalmen. Ingen over, ingen ved siden.
Jussi, det er tenoren sin det.

Jeg, en prøvekanin?

2009-12-09T11:19:00.005+01:00

Apotek er en faghandel. Vi som jobber der kan noe om varene våre. Spør du oss, får du faglige og velbegrunnede råd. Det er slik det skal fungere (gudene skal vite at jeg har vært innom nok butikker som ikke fungerer på samme vis).

Men enkelte kunder mener tydeligvis at dette ikke er nok.

Som før fortalt, driver vi en del med generisk bytte på apoteket. Det vil si at kunden får tilbud om å kjøpe et rimeligere preparat som er likeverdig det preparatet legen har skrevet ut. Dette tilbudet blir mottatt svært forskjellig, følelsesregisteret spenner fra takknemmelighet til mistenksomhet/aggresjon. Noen blir nysgjerrige, og vil vite mer om disse byttegreiene.

En mann kom inn med resept på sovemedisinen Imovane. Jeg informerte om at det fantes et rimeligere alternativ, ville han bytte til dette?

- Er det det samme det altså? ville han vite.

Ja, jeg forklarte at innholdsstoffet var det samme, og styrken likeså. Så dette var et helt likeverdig preparat.

- Ja ha. Har du prøvd det?

Nei, måtte jeg innrømme, jeg hadde nok ikke det.

- Jeg har ikke testet ut hele varelageret vårt, sa jeg.

- Det burde du. Det er jo bare sovetabletter! Sa mannen.

Vel. Akkurat der har vi nok litt forskjellig syn på saker og ting, kunden min og jeg. For det første sovner jeg stort sett greit om kvelden, så en eventuell test av likeverdige sovetabletter hadde nok vært temmelig bortkastet. Jeg hadde sikkert sovnet av et kamferdrops.

Dessuten får jeg nokså rare bilder i hodet når jeg ser for meg testingen av resten av varelageret.

Bildet har jeg lånt fra flickr.

Dør eller ikke dør, det er spørsmålet

2009-12-08T22:57:00.003+01:00

I dag har jeg hatt en kald arbeidsdag. Vi har byttet inngangsdør på apoteket. Fra dør man må skyve eller trykke på en knapp for å få opp, til en hypermoderne skyvedør må vite. Dette har medført god gjennomlufting kan man si. Heldigvis står som kjent lykken alltid den smukke bi, så vi var beæret med plussgrader i stedet for minusgrader som nok er (var) mer typisk for årstiden.

Uansett. Hustrig var det. For det var ikke så mange plussgrader det dreide seg om.
Men nå blir det bra. Ny dør er bra for alle, og særlig dem som går på hjul.

Jeg har vært med på dørskifte før jeg. Også den gangen gikk vi fra dør med pumpe (som kan være ganske tung å få opp) til elektrisk skyvedør. Det apoteket jeg da jobbet på hadde hatt den samme døra i 25 år før dørskiftet skjedde. Enkelte kunder hadde nok også fulgt apoteket like lenge. Samt døra.

For hva gjør man når man har trasket på samme apotek i 25 år og har skjøvet opp den samme tunge døra år ut og år inn? Jo, man forsetter med det. Å skyve døra, altså. Selv om den nå har blitt elektrisk og går opp av seg selv.

Resultatet ble en stk mannehånd i klem i dørkarmen så blodet skvatt. For man slipper jo ikke taket selv om døra plutselig går til sides av seg selv! Nei da, man gjør ikke det serru.

Jeg håper det går bedre med ny dør denne gangen. Hvis ikke så har vi rikelig med plaster på lager.

Erlend Loe, men ler jeg?

2009-11-30T22:32:00.004+01:00

Jeg leser Erlend Loe for tiden. Stille dager i Mixing Part leses parallelt med Kurt koker hodet. I følge NRKs anmelder skal Stille dager... være Kurt for voksne.

Beklager. Jeg syns ikke det altså.

Kurt er en type jeg liker. Disse barnebøkene er en fryd for både liten og stor. De sprudler av oppfinnsomhet og fine poenger. Jeg koser meg, og lytterne koser seg.

I Mixing Part kjeder jeg meg rett og slett. Jeg er nå luta lei av Telemann og kona hans, og driter en lang marsj i både ekteskapet og ferien deres. Men jeg skal klare å lese ferdig boka, det er ikke verre. Jeg er seig sånn. Eller så er det bare en fiks idé, bøker skal fortrinnsvis leses ut (jo da, jeg har gitt opp en del. Jeg har det).

Er det noen som kan anbefale en voksenbok av Loe som kan fenge litt mer? Jeg har bare lest Naiv Super så langt.

Binne?

2009-11-24T18:47:00.003+01:00

Av og til begynner jeg å lure på om jeg er i ferd med å bli en bjørn. God matlyst om høsten, og sterk trang til å gå i hi og sove til våren. Men så kjenner jeg at jeg syns det er kjekt å være våken innimellom også. Dessuten gleder jeg meg til jul - så da er det vel ingen fare.

Isbjørn er jeg i hvertfall ikke. Svømme mellom isflak, liksom. De går vel ikke i hi heller de.

Kortskalle

2009-11-16T23:21:00.002+01:00

Jeg har, som de aller fleste her i landet, et lite utvalg av kort man kan betale med. Flere av disse er prydet med mitt smukke åsyn - og det er her problemet ligger.

Bildet ble tatt for hauger av år siden mot en bakvegg i banken. Jeg hadde stort hår, noe jeg fortsatt har, forsåvidt, i tillegg til en kraftig "bad hair day" som det heter på nynorsk. Jeg visste vel ikke at bankansatte hadde kamera!

Vel, det har de. Flash! Ett forsøk, og kommentaren "ja, dette ble jo bra?" Nei, det ble ikke det. Og da jeg fikk mitt første kort i posten viste det seg at det var verre enn først fryktet. De hadde klipt mitt store hår slik at det skulle passe på kortet. Så jeg ble en firkant med rar pannelugg.

Og det er jeg fortsatt. For disse kortene de kommer jo dettende i posten de. Annenhvert år, med samme bildet. Det skulle vært forbudt. Etter butt forstrengt, som storesøster sa i treårsalderen. Selvfølgelig kunne jeg ordnet med nytt bilde. Men slikt kommer man jo ikke på. I hvertfall ikke før neste kort ligger i postkassa igjen.

Da er fremsiden av kortet adskillig bedre. Den prydes av et motiv jeg har fått diplom og 250 kroner for. Jeg var en av mange som hadde foreslått samme motiv som skulle følge slagordet i kommunen. Et slagord som jeg syns ble veldig bra.

Så heretter handler jeg bare på butikker der chipen skal vendes mot ekspeditøren.

Dylan-dag

2009-11-15T10:49:00.002+01:00

Siden jeg skal på konsert og høre Dylan på nynorsk i dag, tenkte jeg det kunne passe med en liten snutt av original-Dylan.

Hva skjer'a?

2009-11-10T19:01:00.009+01:00

Helg og pent vær, det er to ting på en gang det. Og det går jo ikke?

Ingen regel uten unntak. Sist helg var aldeles strålende. Jeg hadde fri fra jobb, men brukte fredag ettermiddag/kveld samt det meste av lørdagen til korsang. Flottere omgivelser enn Hustadvika Gjestegård skal man lete lenge etter. God mat og trivelig selskap var det også, så jeg er godt fornøyd med oppholdet. Det er når man er på slike steder man får tanker om å være flinkere til å være turist i eget fylke, og eget land. Men så kommer sommeren, og så dundrer man av sted til fornøyelsesparker, campingplasser og slitne hoteller likevel.

Men det ene utelukker ikke det andre. *note to self*

Fra Hustadvika bar det rett til byen, som ikke var helt folketom selv om brorparten hadde dratt til hovedstaden for å se fotballkamp. Vi gjenværende fikk en strålende konsertopplevelse med Vamp. Tre generasjoner storesøstre var på konserten, og den minste storesøstera var såpass frampå at det ble autografer i blokka og stort glis i baksetet på vei hjem.

Søndag var det farsdag, og det ble markert på behørig vis. Så snurpa mor sammen siste rest av det før omtalte strikkeprosjektet sitt. Resultatet kan dere se på neststørstesøster her. Modellen er strikket i Sisu-garn fra Sandnes, oppskriften er også derfra.

Mor ser at tunikaen ble både for vid og for kort, men er ganske fornøyd likevel - siden dette er ett av de ytterst få strikkeplagg som i det hele tatt har blitt skapt av hennes hender (hvis man ikke teller med raggsokker og skjerf).

Strikkedilla har ikke gitt seg, flere prosjekter trenger seg på. Forhåpentligvis ikke så korte og vide. Øvelse gjør mester, får man håpe på.

Min første dag som rekvirent

2009-11-05T19:32:00.002+01:00

har gått bedre enn man kunne frykte. Særlig ettersom media har informert folket om at Tamiflu nå er reseptfritt.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er ikke slik at du kan ta en handlekurv innom døra og fylle på med såpe, krem, Paracet og Tamiflu etter eget forgodtbefinnende. Det er vi farmasøytene som har fått en begrenset rekvireringsrett. Ordingen skal sikre Tamiflu/Relenza til personer som tilhører risikogruppene eller som allerede er syke. Friske som har tenkt seg på cupfinale og vil ha en pakke Tamiflu på lur i tilfelle rottefelle kan dermed ikke få utlevert dette etter den forskriften som gjelder.

Det kan man mene hva man vil om, selvsagt. Men det er nå engang slik reglene er. Og dagen har forløpt uten de helt store scenene.

Først i går ble vi apotekansatte prioritert i vaksinekøen. Mange av oss har derfor ikke den beskyttelsen vi burde ha for å møte de horder av smittefarlige kunder myndighetene har styrt inn i apoteket med denne ordningen. Selv var jeg så heldig å få en restedose etter gjennomført vaksinering av risikopersoner på mandag. Så nå håper jeg tiden og kroppen jobber for meg slik at jeg slipper å bli syk selv.

Men man kan likevel spørre pent om dere som er syke kan sende en frisk person for å hente medisinen deres - hvis dette er mulig.

Hallo, hallo - er det noen her?

2009-10-29T18:40:00.001+01:00

Det er bloggtørke om dagen. Jeg ser at en og annen trofast leser fortsatt slenger innom, og det setter jeg pris på. Jeg har ikke gitt opp bloggingen, men av diverse grunner vil det bli færre innlegg fra meg en periode.

Noen vesentlige grunner til at det må bli slik er:

Ugrei internettilkobling i heimen
Nyoppstått strikkedille (lar seg overhode ikke kombinere med et tastatur)

Kanskje får dere se resultatet av punkt 2 hvis det egner seg for formidling på nettet.

Vi sees!

Forkjølet eller babysyk?

2009-10-14T09:10:00.002+02:00

Dagens Medisin skriver om kvinner som ønsker å bli gravide og ett av de mange rådene for å løse slikt som florerer på nettet. Hostesaft. Det skal visst gjøre susen. For ca ti år siden var jeg i samme situasjon som disse damene. Ønskebarnet lot vente på seg. Nå har jeg tre ønskebarn i huset, så man kan trygt si at situasjonen har forandret seg.

Men jeg husker fortsatt hvordan det var.

Man ville så gjerne gjøre noe, spise noe, tenke noe (eller aller helst ikke tenke, som visstnok skal være det beste middelet mot ufrivillig barnløshet. Prøv det den som kan.) som kunne løse problemet. I denne sammenhengen er inntak av hostesaft et lite offer i forhold til en eventuell gevinst. Det er bare det at det er ingen dokumentert effekt. Men det er neppe skadelig heller, som farmasøyten i artikkelen sier. Derfor har jeg ingen store problemer med at mange velger å prøve dette. I artikkelen uttrykkes det bekymring for at ufrivillig barnløse (UFB) skal få falske forhåpninger. Vel - i den situasjonen utsettes man for en lang rekke falske forhåpninger, både egenskapte og andre. Det er vanskelig å holde hodet kaldt og hindre barnløsheten i å ta over all hjernekapasitet. Nøktern informasjon, som kan hjelpe UFB-parene med å skille skitt fra kanel er fint i så måte.

Det som derimot er dokumentert, og kanskje ikke alle vet, er at kvinner som ønsker å bli gravide bør holde seg unna NSAID's. Dette er preparater som f.eks Ibux, Naproxen og Voltaren for å nevne noen. Eggløsningen kan hemmes eller forsinkes av disse preparatene. Hvis man står fast på et NSAID og ønsker å bli gavid, bør man ta opp dette med legen sin. Dersom man bruker noen av disse preparatene reseptfritt for diverse smerter, bør man heller bruke paracetamol-preparater.

Synline synser: Avstand2 av Monica Isakstuen Stavlund

2009-10-11T20:53:00.008+02:00

Først vil jeg beklage at jeg ikke er i stand til å få tittelen på boken korrekt skrevet. Avstand i annen skal det være, men hvordan dette løses i Blogger er for meg ukjent.

Som tidligere nevnt har jeg brukt deler av høstferien på denne boken. Jeg ble nysgjerrig på den etter å ha fulgt noe av skriveprosessen på Monicas blogg. Fin måte å markedsføre seg på som forfatter. Det kan nok være lett å drukne i høstlanseringene for ukjente navn blant alle Panserhjerter og Vidunderbarn som skal fylle bokhyllene over det ganske land.

Nå har jeg altså tenkt å synse litt om boken. For dette blir ingen profesjonell kritikk, kun ren subjektiv synsing. Noe også profesjonelle kritikker kan bære sterkt preg av til tider, men nok om det.

Den første tabben jeg gjorde i forhold til leseropplevelsen var nettopp å lese en slik kritikk. Alt for mye av historien ble røpet, slik at noen av overraskelsesmomentene ble borte for meg. Derfor skal jeg prøve å unngå det samme her - i respekt for optimale leseropplevelser og forfatteren.

Avstand2 handler først og fremst om Aleksander. Han er sammen med Fanny, Inés er hans mor, og det dukker også opp en far og en stemor (hvis man kan kalle henne det) etterhvert. Det er en fantastisk historie som rulles ut. Her mye vondt og usagt, vi får møte både psykiatri og sjelelige irrganger som andre sliter med å finne logikken i. Jeg syns Isakstuen Stavlund har kommet på en god historie, skjelettet er det ingenting å si på.

Hvordan er det så med kjøttet? for å fortsette på samme metafor. Jo da, språket er godt og flyter fint av sted. Boken har mange dialoger, noe som gjør den lettlest, og som også skaper et driv i historien. Personene virker troverdige i sine uttalelser og gjerninger.

Men.

Det er et stort men. For meg, vel å merke. Og det er den utstrakte bruken av fornavn. Jeg skjønner at dette gjør det enklere for leseren å følge med på hvem som sier hva i en bok med såpass mye dialog. Men jeg kjøper det ikke. Hvor naturlig er det å bruke fornavnet til en person du nettopp har møtt, og har et mildt sagt anstrengt forhold til, helt ubesværet i samtalen? For meg personlig ville det vært meget unaturlig. Det minner meg om de rabiate telefonselgerne som kjenner deg ut og inn etter to sekunder "Heisann Synline! Nå har jeg et kjempefint tilbud til deg du!" ...

Litt klamt. Og litt for personlig og familiært. Jeg skulle ønske meg mer distanse i boken. Denne bruken av fornavn ødela for personenes troverdighet for meg. De ble så godt kjente, så fort, at det skygget for historien. For å illustrere hva jeg mener får dere et lite utdrag fra boken her. Aleksander har akkurat møtt sin "stemor" Marianne, en person han inntil samme dag ikke hadde ant eksisterte.

Han ser opp fra bildet, møter blikket hennes.
- Hva er det du vil meg?
- Hva jeg vil deg?
- Ja, Marianne. Hva du vil meg.

Da blir det ikke avstand i annen for meg. Det blir knapt nok avstand i det hele tatt.

Vel vel. Alle har vi vårt - jeg har en temmelig vid intimsone. Noe denne synsingen er farget av. Så du får bære over med meg, Monica.

For alt i alt må jeg si at dette var en romandebut du kan være stolt av. Og dere andre; les, og gjør dere opp deres egen mening.

Høstferie

2009-10-04T00:16:00.002+02:00

Det regner. Det bøtter ned. I bøtter og spann. Og her er det høstferie.

Vi har brukt første dag til aklimatisering. Hele kostebinderiet ble stablet inn i bilen og fraktet til biblioteket Vi lånte haugevis av bøker. Så ble det tent opp i peisen, bøkene ble tatt frem, ryggen på lenestolen ble senket til hvilehøyde og kaffekoppen fylt.

Fin dag.

Hva hadde vi så med oss hjem i posene? Jo, litt av hvert. Bl.a. Maria Parrs Vaffelhjarte, som vi startet på som høytlesning under kveldsmaten. Å, hvor morsomt er det ikke å lese når tilhørerne må ha en flirepause underveis. Vi har bestilling inne på Tonje Glimmerdal av samme forfatter på biblioteket. Vi gleder oss allerede.

Mor har fått napp på sin bestilling av Avstand2 (i annen, hvordan man skal skrive det på korrekt måte aner jeg ikke) av Monika Isakstuen Stavlund. Hun er også en blogger, og jeg har fulgt mye av skriveprosessesen på blogg. Vi kjenner henne som Ertestuing i blogglandia, og hadde det ikke vært for bloggen hadde jeg neppe hørt om henne. Slik er det bare - og andre som skriver bør ta dette innover seg. Blogg, eller andre sosiale medier, er PR. Hva jeg syns om boken skal jeg komme tilbake til.

Til slutt vil jeg tilføye at en god Chardonnay med mannen er aldri bortkastet.

God høstferie!

Fotogåte

2009-09-23T19:36:00.002+02:00

I dag kom et nytt redskap i hus. Er det noe som vet hva dette er?

Jeg kan gi et hint; det er ikke et kjøkkenredskap.

Den gangen kunden tok feil

2009-09-21T20:43:00.003+02:00

Kunden har alltid rett, sies det. Det er en sannhet med visse modifikasjoner, men vi som jobber med service i høysetet strekker oss langt for at kunden i det minste skal oppleve det slik. At han har rett, altså.

Men en og annen gangen må også kunder bite i sure epler og innrømme at hmm, der tok jeg visst feil gitt.

For mange år siden kom det inn en kunde med et tablettglass i neven. Han ville klage, her måtte det være noe galt! Tablettene hadde løst seg opp, påsto han. Det var pussig, det var både vi og kunden enig om. Tablettboksen ble åpnet, og vi fikk se på elendigheten. Og ganske riktig, boksen inneholdt ikke tabletter lenger. Bare et hvitt pulver. Ikke så mye som en snipp av en tablett igjen.

Meget pussig. Faktisk så pussig at det umulig kunne være riktig. Tabletter er ganske holdbare. Etter mange år kan de nok bli noe løsere i kantene, men å transformere seg til en haug med pulver - den er for drøy.

Vi var litt i villrede. Hva var dette for noe? Kunden sto på sitt. Tablettene hadde løst seg opp! Da tok apotekeren en sjanse jeg neppe hadde tatt; han stakk fingeren ned i boksen, fikk opp litt pulver som han smakte forsiktig på.

Vi så spente på han. Kom han til å falle om? Det kunne jo være rottegift i boksen for alt vi visste. Apotekeren smattet litt og utbasunerte så på klingende nordlandsdialekt: Det her e jo salt det! Vanlig koksalt!

Kunden hadde brukt tablettboksen som saltkar. Ups! Det var en temmelig flat og flau kunde som lusket ut av apoteket med saltet sitt.

Moralen i visa er - og den er dønn seriøs - merk all emballasje tydelig med hva innholdet er. I dette tilfellet var det ikke farlig, men sett meg ikke i gang med lynol på brusfasker osv ...

Huff!

Tungpustet pariakaste

2009-09-18T20:18:00.003+02:00

Mer eller mindre selvpåførte sykdommer innehar varierende status i samfunnet. Har du spist på deg en hjerte- karlidelse er dette greit nok, men har du røyka på deg KOLS bør du nesten skamme deg litt.

Særlig hvis du fortsetter å røyke etter at du har fått diagnosen.

Hvor dum går det an å bli, liksom.

For meg virker det noe unaturlig å fokusere så voldsomt på skyldspørsmålet i folks sykdom. Vel har man kanskje ikke levd så sunt og smart som man burde, men hvem gjør vel det på alle områder?

Hvorfor skal det være forskjell på hvordan vi møter mennesker med diabetes, hjerte/karlidelser, fedme, trafikkskader, kreft og KOLS - for å nevne noe. De fleste av disse blir møtt med forståelse, men noen bør altså skamme seg litt. Virker det som.

KOLS er en forferdelig sykdom. Lungene brytes ned, og sykdommen lar seg ikke helbrede. Når man har kunder innom som hiver etter pusten bare de skal snakke, kan man ane hvor tungt dette må være å leve med. Mange av KOLS-pasientene er også veldig tynne. De må bruke energi både når de puster inn og ut, mens vi andre bare bruker energi til å trekke pusten. Utpusten går av seg selv.

Medisiner kan lette og hjelpe, men ikke kurere. Det som hjelper aller best er røykeslutt. Stumper man røyken kan man bremse utviklingen av sykdommen kraftig. Men de av oss som har røykt vet at dette ikke nødvendigvis er det enkleste å gjøre noe med. Røykeslutt er en utfordring - og utfordringer kan bli unødvendig store når man har fått en alvorlig diagnose på kjøpet.

Men det finnes legemidler også til dette formålet. Men de dekkes ikke på blå resept. Ikke så mye som et lusent lite bidrag fra staten får man til røykeavvenningsmidler. Selv om røykeslutt beviselig er det som fungerer best. Alle andre medisiner KOLS-pasientene trenger får de på blå resept. Hvor rart er ikke det? Fortjener de ikke støtte siden de er skyld i elendigheten selv?

Karl Erik Lund, Forskningsleder ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og Eli Heggen, lege ved Klinikk for forebyggende medisin, Ullevål Universitetssykehus har skrevet en interessant kronikk i Dagens Medisin om dette.

Jeg står her inne i bloggen min og nikker og applauderer.

Uten at jeg på noen måte

2009-09-13T00:15:00.002+02:00

vil røpe hva jeg har tenkt å stemme i morgen (benytter søndagen til samfunnsnyttig gjerning), ønsker jeg å la Terences gamle släger fylle lørdagsnatten.

Godt valg. Husk å bruke stemmeretten!

Jungelord

2009-09-11T21:36:00.003+02:00

Gamle jungelord og ordtak kan være gode å ty til i nødens stund. Og ellers. Men må de nødvendigvis være gamle? tenkte jeg. Kanskje på tide med noen nye, som kan brukes på hittil udekkede områder?

Jeg syns jungelord og ordtak fungerer best på nynorsk. Så, vær så god, her er noen rykende ferske - sterkt inspirert av diverse begivenheter i heimen den siste tiden:

Det er plass til mange vasskoppar, sjølv på små kroppar.

Når sjuke kranglar, er bedringa på veg.

Kvifor krangle om store ting, når verda er full av bagatellar?

Ein lyt bli svett skal det bli reint.

Har ein nok lyst på raudvin, kan også kvitvin brukast.

God helg, folkens!

Når man lærer noe nytt, eller at verden går baklengs

2009-09-09T11:49:00.004+02:00

I går så jeg innslaget om Ålesund Biblioteks nye bokavdeling "Mest for menn" på fjernsynet. Biblioteksjef Mariann Schjeide tror at menn ikke har følt seg så velkomne, og at dette er noe man må ta på alvor. Derfor denne bokkroken altså. Bøkene disse stakkars uvelkomne mennene får kose seg med i mannekroken er bl.a fotball-, bil- og fiskebøker, samt noe annet pjask - får man anta.

Dette er en nisje, ble det hevdet.

Nisje?! Når ble kjønn en nisje?
Jeg er målløs.

Hvordan blir det når disse mennene roter rundt i andre avdelinger av biblioteket. Blir de uglesett? Blir de stemplet som feminine? Dette er så tøvete at man kan bli helt forsagt. Hva er galt med en egen avdeling for fiske- og fangstbøker f.eks? Så kan de som interesserer seg for slikt finne bøkene de er på jakt etter.

Samtidig får man vite at kvinnene nå har fått sitt eget forlag, Silke. Dette har Kristine og Caterina sagt sitt om i sine respektive blogger. Silke forlag satser på skjønnlitteratur, krim, erotikk og faktabøker om forhold, sex, kvinnekroppen og kvinners livsfaser.

Fri og bevare meg vel.

Noen ganger føler man seg helt kjønnsløs.
Det må da være en nisje.

Gnager i hus

2009-09-09T08:19:00.003+02:00

Man starter dagen optimistisk og tror man kan gå en liten tur på toalettet uten at ting skjer. Så kommer man inn på kjøkkenet igjen og ser at man er mor til en gnager.

Kjedelige greier?

2009-09-05T21:51:00.003+02:00

Bygda har nyåpning av biblioteket. Jeg har tatt med alle de små for å fylle opp bæreposer med nye godsaker. Vi har vært uten bibliotek i flere måneder nå, og det har vært savnet.

Vi kommer inn i de nye lokalene. Det har blitt større, lysere. Barnebøkene har fått rom rundt seg, noen små stoler og et lite bord finner vi også borti kroken. Smådamene er ivrige, koser seg. Storesøster legger bok på bok i bunke på disken. Hun går i fjerde klasse nå, lesehest av dimensjoner.

- Du må plukke ut noen nynorskbøker også, sier jeg.

Nynorskbøkene har en grønn prikk på ryggen. Storesøster går i nynorsk-klasse, men har litt problemer med å få skikkelig dreis på nynorsken likevel. Når man konsumerer uhorvelig mengder lesestoff på bokmål er det så rart med det. Derfor mild tvang fra mor, altså.

Vi drar ut bøkene med grønn prikk fra hylla. Den har hun lest, og den har hun lest. Nei, den vil jeg ikke låne. Selv om det er mange grønne prikker, er det lite som frister.

- Nynorskbøkene er så kjedelige de, konstaterer Storesøster.

Og mor forstår hva hun mener. For det er ikke så spennende å lese om jenta som drakk or bekken med ein sjølvlaga kopp eller guten som sat og høyrde på bestefar sine lange historier om gamledagar (enhver likhet med virkelig litteratur er totalt utilsiktet, red.anm. Men dere forstår tegninga). Når man dessuten vet at nesten all oversatt barnelitteratur havner i bokmålsdrakt, ja da blir man litt motlaus - for å si det på nynorsk.

Jeg er glad i nynorsken. Selv om jeg ikke bruker den i bloggen. Men når jeg skriver på mine små skriveprosjekter er det ofte nynorsken som slår igjennom. Det kommer helt an på hvilken tekst jeg jobber med. Nynorsk er helt ypperlig for understatements etter min mening. For de av oss som har sansen for slik humor. Jeg har det.

Nynorsken har trange kår. Den obligatoriske sidemålsstilen tror jeg kanskje har vært mer til skade enn til gavn når det gjelder å sette pris på nynorsken. Jeg syns at norskundervisningen skal inneholde begge målføre, men den skriftlige delen kunne med fordel vært fokusert på hovedmålet. Det er bedre å bli skikkelig god til å formulere seg skriftlig i ett målføre enn å knote halvgodt på to. Sidemålet kunne vært presentert i tekster, filmer, musikk.

For å oppklare; jeg er ikke av dem som sier norsk og nynorsk når jeg mener hovedmål og sidemål. Jeg er fullstendig klar over at mange har nynorsk som hovedmål, jeg var en av dem i ni år. Og nå er det Storesøster det gjelder.

Gi oss spennende nynorskbøker da, dere forfattere! Og til forlagene: vi leserne vil ha dem! Gode bøker er gode bøker, slik er det bare. Da leser vi bokmål og nynorsk om hverandre og koser oss med godt lesestoff.

Når man tar en sky på fersken

2009-09-02T08:23:00.004+02:00

Da jeg var liten trodde jeg skyene var nede i sjøen og sugde opp vann mens vi sov. Og dersom man sto opp riktig tidlig kunne man se dem fortsatt der de lå tunge over fjorden.

I dag tok vi en etternøler på fersken. Han hang over bygdas eneste holme og hadde ikke blitt med de andre som nå var trygt plassert oppe på himmelen igjen. Heldigvis fikk jeg tatt bilde av ham før han stakk av.

Stilig type. Du ser han er i spranget?

Hjemme hos oss

2009-08-28T21:02:00.005+02:00

Dette er ingen interiørblogg. Det er heller ingen håndarbeidsblogg. Men av og til er man så fornøyd, både med seg selv og andre, at unntak trenger seg på. Derfor slipper jeg dere inn i huset i dag. Men bare inn i gangen, man kan ikke overdrive heller.

For lenge siden fant jeg en oppskrift på en gammel gardinkappe. Den så jeg for meg kunne bli riktig så fin i gangen på nyhuset. Så ble prosjektet startet, heklenåla gikk varm, og borden ble ferdig - og deretter stuet ned i en puff sammen med alt annet halvferdig håndarbeid som finnes her i huset.

I år er det fem år siden vi flyttet inn. En kveld jeg var på jakt etter noe halvferdig som jeg kunne henge fingrene i dukket disse bordene opp igjen. Nå ble de tatt opp og en ferdigstillelse ble vurdert. Jeg er en kløne på symaskin, dessuten skulle det være hullsøm i tillegg på gardinene, så det var klart at kompetanse måtte hentes utenfor husets fire vegger.

For å gjøre en historie kort; en mor som sendebud, og en pensjonert håndarbeidslærerinne ble involvert. Og vips! Her ser dere resultatet. Det er to smale vinduer på hver side av ytterdøren som nå har fått ny stas. Jeg er så fornøyd. Egentlig skal det være en stor dusk nederst, men den tror jeg at jeg dropper.

Her ser dere borden og hullsømmen litt bedre.

Jubileum

2009-08-24T21:32:00.003+02:00

I dag er bloggen min ett år.
Det skulle jeg selvfølgelig markert med noen velvalgte ord, men det har jeg aldeles ikke tid til. Ymse forpliktelser i det virkelige livet trenger seg på, så rart det enn kan høres.

Likevel. Helt stille kan det ikke være når det er bloggbursdag. Det har vært et fint år. Mye har jeg lest, og mye har jeg skrevet. Jeg har lært en del, men har fortsatt mye igjen. Etterhvert har det også dukket opp en og annen leser av denne bloggen, noe jeg setter umåtelig stor pris på. Hvis ikke hadde kladdebok vært et enklere alternativ, tross alt. Derfor; tusen takk alle mine lesere. En spesiell stor takk til dem som også kommenterer, dere er med å skape liv her.

Dere som ikke kommenterer, men er innom og leser, må gjerne bruke kommentarfeltet under her til å introdusere dere. Det hadde vært hyggelig :)

Så pfffuuuttt (sauen blåser i fløyta): hurra hurra hurra!
Jeg satser steinhardt på å klore meg fast her ett år til, minst.

Bildet har jeg lånt her.