tag:blogger.com,1999:blog-18341367.post-56777060756795157392007-07-18T02:46:00.000+01:002007-07-18T03:38:58.190+01:00Her om dagen kom jeg igjen til å tenke på en hendelse den første vinteren i Portugal. To musikervenner av meg, Carlos og Peninha, inviterte meg til å bli med dem da de hadde en liten spillejobb i en landsby noe sør for Viseu. Vi kjørte avgårde en kjølig vinterdag i Peninhas gamle Fiat og etter en ferd på smale, svingete veier gjennom dype skoger, kom vi til sist fram til landsbyen og etter å ha irret langs enda smalere brosteinsbelagte gater, kom vi fram til lokalet vi skulle. Masser av biler var parkert og dobbeltparkert foran dette, i sann portugisisk ånd, altså med et lettere anstrøk av kaos og lettsindighet. Lokalet viste seg å være en bar i tilknytning til landsbyens obligatoriske samfunnshus. Det var smekkfullt av menn og kvinner i alle aldre, ungdommer og til og med noen barn som pilte rundt omkring. TVen stod naturligvis på og bablet på en vegg, delvis skjult av tette røykskyer. På peisen knitret det i et varmende bål, noe som behøvdes da vinterne oppe i fjellet i den nordlige halvdelen av Portugal på ingen måte er det palmesusende sol-og-sommereventyret som nordboere flest tror. Husene - i alle fall de nyere - er dårlig isolerte for vinterkulda. De gamle, tradisjonelle steinhusene med opp til en meter tykke vegger er en annen sak.<div><br /><div>(Hvorfor man overgir lokale byggeskikker for alskens moderniteter, er en sak for seg.)</div><div><br /></div><div>Hva var det så som hadde fått landsbyboerne til å gå slik mann av huse? Det viste seg å være et moderne teaterstykke satt i scene av en lokal gruppe amatører under ledelse av noen fra Ciclo Acert i Tondela, et kulturprosjekt i en mindre by et par mil sør for Viseu.</div><div><br /></div><div>Jada. Et teaterstykke. Neida, ingen lokal buskisrevy. Teater. Fullsatt sal. Trauste vinbønder og sortkledte bondekoner sammen med obsternasige hiphopere, grånende kulturradikalere fra tiden etter nellikrevolusjonen, kontorrotter, ungkarer og spellemenn, de lokale aguardentefyllikene, husmødre. You name it. De var der alle. Mørkhårede Britney Spearskopier med taite jeans og mørke dådyrblikk og harrytyper med noe klissent i håret og i blikket. De skulle på teater, hele gjengen. Premierekveld.</div><div><br /></div><div>Carlos og Peninha rigget seg til på en ørliten scene under TVen som motvillig ble slått av og framførte en potpourri av kjente revolusjonssanger, folkelige låter og egenproduserte sanger i samme stil og folk drakk, røkte og storkoste seg.</div><div><br /></div><div>Da stykket begynte, valgte jeg å sitte over ute i baren. (Neida, jeg hadde allerede sluttet å drikke for flere år siden og hadde ingen sprekk på gang!) Jeg forstod nemlig så altfor lite av språket den gangen til å kunne få noe utbytte av stykket, men etter latteren og applausen å dømme, hadde det kanskje ikke vært så dumt å ha overvært det hele allikevel. Nå fikk peisvarmen erstatte kroppsvarmen fra publikum og jeg varmet meg dessuten med en god kopp kruttsterk portugisisk espresso.</div><div><br /></div><div>I pausen vellet folk ut og nå skulle egentlig Carlos og Peninha ha opptredt igjen, men så var det en match mellom Sporting og Benfica og det måtte man jo se på, da landet er delt i to mellom de to lagene, selv om det er Porto som har stått for de beste resultatene internasjonalt. Nok om det. Pausen ble således forlenget slik at publikum fikk med seg slutten på første omgang og da det ble blåst av, fikk de to musikerne tid til et par låter før alle vandret inn til siste del av stykket. </div><div><br /></div><div>Etterpå var det debatt, må vite, da man fremdeles levde i svake etterdønninger av ånden fra nellikrevolusjonen. Alt skulle altså debatteres og alle røster skulle høres.</div><div><br /></div><div>Carlos og Peninha sa senere akkurat som mange andre jeg snakket med, at alt kulturelt var konsentrert til storbyene Lisboa og Porto og at ingenting skjedde her ute i periferien.</div><div><br /></div><div>Hva? Desculpa? Que disseste? Nada aconteçe...?</div><div>Ingenting skjer...?</div><div><br /></div><div>Man blir noe perpleks og forvirret forsøker man å forklare at det vi nettopp hadde bevitnet, ville bli ansett som et kulturelt mirakel i Norden. At alt som kunne krype og gå i en bygd skulle ha vandret mann av huse for å se et moderne teaterstykke med politisk slagside? I Fremskrittets Norge? No way!</div><div><br /></div><div>Men det var ikke nok med dette. Et par måneder senere kjørte vi opp i fjellene nord for Viseu, Carlos og jeg. Noen mil bortenfor Castro Daire som henger midt mellom himmel og jord, med nakne steinvidder rundt og svimlende juv under, ligger et grått steinkapell. Rett bortenfor dette ligger en enda mindre landsby enn den forrige, alt på rundt tusen meters høyde over havet om ikke mere. Kapellet er hovedkvarteret til Teatro do Montemuro og fjellet heter Serra do Montemuro. Teatro do Montemuro er en internasjonal teatergruppe hvorav en av ildsjelene bak er fra Wales. Jeg overvar premieren av et stykke de hadde skrevet og iscenesatt selv og selv om min portugisisk enda var rudimentær, var dette den sterkeste teateropplevelsen jeg har vært med om, noensinne. Hva det handlet om, vet jeg ikke, men tydeligvis var det basert på lokale sagn og legender hvorav noen halmmonstre spilte en viktig rolle. Det var uansett fascinerende og intenst og tiden fløy. Det burde si litt.</div><div><br /></div><div>Jeg nevnte Ciclo Acert. Det er nok et eksempel på levende lokalkultur og at det nytter om bare viljen finnes. Tondela har rundt 30 000 innbyggere, regnet med smått og stort av landsbyer rundt, men selve bykjernen er som en større landsby. Den ligger langs IP3 som er hovedveien mellom Viseu og Coimbra og som da også er hovedveien til Lisboa lenger sør. Ciclo Acert er navnet på et kultursentrum der som noen lokale entusiaster satte i gang med for drøyt tjue år siden og som nå består av et helt kompleks som inneholder en flott bar og utstillingslokaler, teatersal og utendørs konsertarena, konferanselokaler og kontorer. De arrangerer en årlig teaterfestival og en årlig musikkfestival, begge besøkt av internasjonale artister fra viden om. Glemte jeg å nevne kinosalen? Der viser de i alle fall alt fra de nyeste kassasuksessene - med kvalitet, naturligvis - til eldre cinematiske blinkskudd.</div><div><br /></div><div>Kulturinteresserte mennesker her i fra burde reise dit og se. Se og lære.</div><div><br /></div><div><br /></div></div>Wilfredhttp://www.blogger.com/profile/09954740892138176290noreply@blogger.com