fr.martinsen

Meg, Twitter og Klassekampen

2009-12-05T13:04:00.009+01:00

Det er klart jeg ble skikkelig våken i sted da bloggeren Bharfot
skrev på Twitter: Leser i Klassekampen at Olav Brostrup Müller tror @frmartinsen er en mann.

Hva er dette, tenkte jeg. Noen skriver om meg i avisa,
det er ikke vanlig. Jeg ble spent.

Vi fortsatte å twittersnakke:

Meg: Så interessant at Klassekampen tror jeg er mann (skjønt hvem vet etter hva man pleier insistere på som typisk for kjønn for tiden)

@bharfot: Tja, jeg vet heller ikke. Det pussige var skråsikkerheten. Kanskje en som har peiling på sosiale medier må være mann?

Meg: Mitt kjønn er et tema, ikke et ubetenksomt (..) bruk av "han"? Jeg gikk ut for å kjøpe, men de har ikke Klassekampen i kiosken.

Så meldte klassekampenjournalisten Olav Brostrup Müller seg: @frmartinsen Oooops! Mener jeg så en bart på bylinebildet ditt i Journalisten, men det kan vært feiltrykk.
Papirmediets svøpe, det der.

Meg: Bart, pølse, lett å ta feil. Hva er det du skriver? (inntil peisen har brent såpass ned at jeg kan gå ut å se selv)

Men det kom det ikke noe svar på. Og det er kanskje ikke så rart, for hva var det han skrev om Twitter? Ikke så spennende er jeg redd. Og siden Klassekampen nesten ikke legger noe ut på nett skriver jeg den korte teksten inn her:

"140 tegn og et stort speil, takk.

Twitterfitter

Jeg tror det var på nyåret det begynte for alvor, da bloggeren fr.martinsen hadde en kommentar på trykk på side 3 i Journalisten: "Twitter ligner på status updates på Facebook, du har 140 tegn på å komme med et budskap. Det er skjerpende for tanken," skrev bloggeren, og vi journalister noterte ivrig. 140 tegn? Updates? Skjerpende for tanken? Hva var dette nye han snakket om, og hvordan ble man invitert?

Elleve måneder etter fr.martinsens vennlige innføring i
"Twitter på 1-2-3" føles nettstedet omtrent like lite oppsiktsvekkende som tyngdekraften. At nettstedet har et helt spesielt gravitasjonsfelt rundt seg, blir tydelig når man ser i hvilken grad den norske kulturoffentligheten har tatt bolig i de kvitrende klassers bablende busk.

Ordvekslingene mellom rossavik, KnutOlavAmas og orjas der inne er alle skrevet med like stor visshet om at de kommer til å bli lest av en større offentlighet som Bjørnson var da han la fra seg sin dagbok for kvelden.

Men hvilke av utspillene bør vi føle oss som en naturlig del av, vi som står rundt? På en måte minner det mest om skolegårdens leskur; et sted midt mellom utendørs og innendørs, et sted der man ikke trengte invitasjon for å få lov til å stå, men der det samtidig var lett å skjønne at man ikke var ønsket når de største guttene i sjetteklasse samlet seg.

140 tegn. Hva får man sagt på den plasse? Man har i hvert fall plass til å skrive "jeg" og "meg". I semioffentlighetens halvmørke sitter bekjennelsene løst og navlen høyt oppe på magen. Eller som Freddykjensmo meldte nylig: "Dokumentar i real time hvor Martine Aurdal sover gjennom natten, starter på NRK2 i ellevetiden."

Selvfølgelig kan man skru av og gå vekk fra skjermen. Så hvorfor var nettopp det så vanskelig, i 2009? Hva er forklaringen? Jeg kan prøve. Men jeg trenger mer enn 140 tegn."
Olav Brostrup Müller.

Slutten til Brostrup Müller..

..minner meg om avslutningene på barndommens brev:
"Det skjer mye, men nå må jeg løpe."
Jeg kunne altså skrevet mye mer og om interessante ting, but I can´t be bothered, selv om jeg har en hel papiravis til disposisjon.

Jeg anerkjenner Brostrup Müllers leskurmetafor, litt. Jeg kan kjenne igjen følelsen. Det gjelder bare å minne seg om at selv om Twitter kan minne om skoleleskuret, så er det vel mer en stor skoleavis.
Men hvis vi skal holde fast ved leskuret så består skolegården av mange grupper man kan pendle mellom, det er ikke nødvendig å stå å kikke på røykehjørnet. Det er ikke sikkert de tøffe røykerne er så utilgjengelige som de kan virke heller. Jeg må nok anbefale klassekampenjournalisten å teste det å følge noen fler enn de 121 markerte journalistene og kulturkjendisene han foreløpig følger.

Det er klart orjas og rossavik vet at de med sine kommentarer blir lest av en noe større offentlighet, selvsagt. Det får man håpe i alle fall, jeg forsøkte å problematisere dette i en nyere twitterkommentar i Journalisten: Twitter-trigger, happy?

Her er den gamle som Klassekampen referer til: This One´s For You

Når det gjelder navlen er vi langt fra på nett, jeg og Brostrup Møller. Det er lettvint å gjøre seg artig på Martine Aurdals bekostning
(hun skrev en baksidetekst i Dagbladet med utgangspunkt i at hun er gravid), Aurdal brukte seg selv innenfor den genren hun skriver i.

Karl Ove Knausgård får heder for den gjenomtrengende måten han bruker sitt private liv i den genren han skriver i, og det er fint.
Jeg håper hederen bidrar til at det blir vanskeligere å klebre intimt og navle på kvinners tekster. Som kvinnene i Klassekampens krets pleide å si: Det personlige er politisk.

Eller som jeg vil si, ettersom jeg ikke fordrar dette skillet mellom personlig og privat: Visst er det private politisk. Og det er ikke bare det potensielt politiske som skal ha plass i offentligheten.

P2-losen er klar

2009-12-04T17:47:00.002+01:00

Jeg loser deg, du loser meg gjennom nyhetene på Dagsnytt18. I alle fall hvis du klikker deg inn i boksen og kaster deg med i samtalen, velkommen. (lenke tatt vekk)

Akkurat nå 58

2009-12-04T16:29:00.004+01:00

Jeg er så glad for at jeg fikk kjøpt meg Min Kamp 3 nå rett etter jobb, eksemplar 4 av de 5 bokbutikken på Grünerløkka hadde fått inn i dag. Hva! Fikk du bare 5? sa jeg.

Det er forsinkelser fra trykkeriet. Av ARK-bokhandlerne i Oslo var det bare Majorstua og Egertorget som hadde fått en haug,
og så den i Thv. Meyers gate med sine 5. Den skulle komme i dag.
Nå er det tirsdagen som er dagen for full distribusjon.

Ok, jeg har et problem

2009-12-03T20:37:00.004+01:00

Hver dag ser jeg artikler og tenker, så interessant, jeg skummer litt, og så skal jeg lese skikkelig etterpå. Hvis jeg vil bruke artikkelen i en blogg så leser jeg nøyere, prøver å finne det riktige sitatet.

Nå skal jeg teste om det går an å lure meg selv

Jeg kopierer artikkelen inn i denne posten og så leser jeg og tar vekk alle setningene som jeg ikke bryr meg om, så står det igjen et eller annet.

Dagens artikkel handler om bokbransjen i Sverige

Jeg har lest mange artikler om bokbransjen.
Jeg har noen meninger også, men de fleste er ikke så sterke og når jeg skal hente frem argumenter og eksempler så er det forbausende mye grøt der inne (i hjernen).

Jeg husker lettest det jeg har følt, luktet, det jeg syns veldig sterkt, det jeg har syns sterkt om lenge - det kan jeg hente frem endel på. Jeg vet det, det er de knaggene i hjernen, de stiene som enten er små eller som blir motorveier.

Men jeg vil gjerne ha flere firefeltsveier i hjernen min:

Efter tio guldår befinner sig bokbranschen i akut kris. Nu måste kulturministern agera, skriver Författarförbundets ordförande.

Trots rekordvinster de sista tio åren har vi under samma period sett en minskad utgivning av smalare genrer som lyrik, essäistik, reportageböcker och inte minst översatt litteratur på de större förlagen. Samtidigt har upplagorna för mellanskiktet av författare och översättare krympt. Titlar som tidigare såldes i tiotusen exemplar har halkat ner runt tusenstrecket. De små förlagen har fått det allt svårare att hävda sig med sitt smalare utbud av kvalitetslitteratur.

De som redan läste mycket läser mer,
de som redan läste lite, läser mindre.

Sedan de fasta bokpriserna togs bort i Sverige (de finns fortfarande kvar i ungefär hälften av EU:s medlemsländer) har vi sett en utveckling mot ökad monopolisering av förlags-
och bokhandelsbranschen.

Men problemet är inte att någon enstaka författare säljer
jättemycket. Problemet är att förlag och bokhandlare och bibliotek överger de andra. De menar att det inte finns utrymme i butiken, magasinen och utgivningslistorna. De tycks veta långt i förväg vad läsarna inte är intresserade av och blir ständigt överraskade när en
Mikael Niemi eller Åsa Linderborg bryter igenom deras affärsplaner.

När börjar vi streama böcker?
Hur får man royalty på ett nedladdat kapitel?

Vi vill att litteraturskatten skall digitaliseras och tillgängliggöras nu. Hela litteraturskatten, inte bara den lönsamma delen.

Digitaliseringen erbjuder en fantastisk möjlighet att ge våra böcker ett längre liv även om de inte platsar i Akademibokhandeln.
Det breddar försörjningsbasen för våra medlemmar rejält.
I Författarförbundet kommer vi att göra allt vi kan för att våra medlemmar ska få sin backlist digitaliserad under trygga former.

Her er hele artikkelen.
Jaha, hjalp det. Det vet jeg ikke.

P2-losen

2009-12-03T17:43:00.004+01:00

Det er ikke nødvendig å se/høre Dagsnytt18 alene,
hvis det ikke er det du vil da. Klikk deg inn og bli med på småpraten vår mens vi konsumerer nyhetene. Vi kjenner ikke hverandre, selv om det kan se slik ut, det er endel faste brukere. (lenke tatt vekk)

Offentlige Thåström

2009-11-30T21:00:00.010+01:00

Joakim Thåström liker ikke å være i intervjuer.

Det får meg til å tenke på Knausgård som jeg skrev om nylig, og hadde jeg ikke lånt bort boka kunne jeg ha sitert ham litt mer på akkurat det.

Varför talar du så sällan om din musik?
Du har inte gjort intervjuer på många år.

– Varför ska jag göra det? Jag behöver inte göra sådant,
det är inget skivbolag som bestämmer över mig.
Jag kom till en punkt där jag kände att jag stått i samma pose framför kameror sedan -86, och då kändes den lite cool fortfarande, men jag stod kvar i den tio år senare. Jag har poserat klart.

Och vill folk lyssna på mina låtar och min röst så tror jag faktiskt att de gör det ändå. Det fanns en tid då jag behandlades som en människa som satt inne med sanningar: ”Här kommer han och han har lirat i Ebba Grön och skrivit kvasipolitiska texter i Imperiet”.
Jag fick frågor om … världssvälten och kände bara: ”Hur kan ni fråga mig det? Är ni galna? Jag är bara en jävla lodare från Högdalen.
Jag är ingenting jämfört med någon annan.”

Innimellom disse to sekvensene er det mer

Den där viljan att undvika exponering
är ganska ovanlig i dag.

– Folk tar sig kanske vatten över huvudet och tror att de ska göra en massa saker. Och i början blir man bländad av en massa erbjudanden. Det blev jag också, men nu… Jag är fullkomligt ointresserad av om någon symfoniorkester vill spela mina grejer.
Jag gör faktiskt tillräckligt många dåliga grejer ändå, känner jag. Jag gör mina låtar tillräckligt många otjänster ibland.
Jag behöver inte göra det än värre.

Jeg har skrevet om ham før og før.
Videoen til Märk Hur Vår Skugga, en gammel yndlingssang,
Bellman er det

Jeg fikk lyst til...

2009-11-30T20:26:00.006+01:00

..å reise til København

Og gå på RePublique
og se den kanadiske nysirkusgruppa
Les 7 Doigts de la Main sin forestilling La Vie.

Den spilles til lørdag 12. desember.

Liten video
Jeg har skrevet
om dem før

p2-losen

2009-11-30T17:51:00.001+01:00

Klikk deg inn og bli med på småpraten mens du hører/ser på Dagsnytt18.
(Jeg har tatt vekk lenka, boksen tar så stor plass)

Når en på Twitter dør

2009-11-27T22:15:00.013+01:00

22. november levde den svenske twitreren just_tea. Hun har 356 følgere og på ettermiddagen re-twitrer hun om en bok hun liker.
Tre kvarter senere dør hun og ett av de to barna hennes i en trafikkulykke.

Jeg leser strømmen av meldinger på Twitter Search fra noen skriver om ulykken frem til i kveld. Jeg ble sittende og se på fremdriften i reaksjoner og uttrykksformer. At sorg flyttes ut i offentligheten er noe vi har sett i Norge siden kong Olavs død.

Det starter med at SpinsterSiv skriver: saknar och sörjer @just_tea. Så kommer meldinger som forklarer hva som har skjedd,
en bilulykke, lenke til Dagens Nyheter som skriver om ulykken:
Mor och dotter omkom. Fra å være to anonyme døde viser det seg at det er en twitteridentitet: Läste om olyckan imorse och blev väldigt ledsen, nu visar det sig att det är @just_tea :-( RIP. tårar.

Det kommer mange uttrykk for vantro, identifikasjon med de pårørende, tanker om hvor skjørt livet er: "Vad livet kan förändras i ett ögonblick - lev idag" tanker om hvor kort tid det er siden hun levde: "Inte länge sen jag var i kontakt med henne" Mange skriver i direkte tale til den døde: "Vila i frid, kära vän. Du kommer vara saknad. Ta hand om dig och dottern. RIP" Gode minner deles: "@just_tea var den första som tröstade mig när jag länkat till min första sorgliga bloggpost här på Twitter" "Mitt senaste DM i inkorgen kommer från @just_tea. Hon hjälpte mig med en sak trots att vi inte kände varandra. Vila i frid."

Mange twitrer at de tenner lys for de to døde, det å gjøre det får en egen tag: #ljusförtea. Det kommer flere tags, som #ViMinnsTea.

Web-språket brukes

Å logge ut blir et uttrykk for sorg: "Tänder ett ljus för @just_tea och loggar ut en stund" "Fick just veta att en uppfriskande röst i mitt twitterfeed har tystnat" "Läge för en tyst minut på Twitter?"
"Ljus och en tyst tweetkväll för Tea"
"Ska också skriva om @just_tea på #ff dagen, det var när jag #ff henne som vi kom närmare, bra dag att minnas"
Hun får en posthumt followfriday: "Du får en postum #ffse"
"Känns märkligt att @just_tea inte kommer att svara på fler tweets. Aldrig nånsin"

Det lages en spotifyliste med musikken Tea likte.

Også de som ikke kjenner til twitreren berøres av døden

"Jag följde tyvärr aldrig @just_tea på Twitter. Tänder ett ljus för hennes familj ikväll" "@just_tea har bara figurerat i periferin för min del, men ändå gråter jag nu. Hoppas hon och dottern läser era fina ord" "Kände henne inte. Tyvärr. Borde ha gjort det, mer än en gång stött på ett RT från henne" "Jag kände inte @just_tea och har inte följt henne eller liknande, men kollade hennes timeline precis. Det är inte okej att hon är borta"

Jeg synes ikke det er merkelig at noen gjør dette, for noen blir en fremmed-men-ikke-helt-fremmeds død en måte å nærme seg døden på, andre kan bruke en slik død som en videre bearbeiding på en død de har vært nærme tidligere.

Folk begynner å skrive bloggposter om ulykken og noen lager også en fellesblogg til minne om Tea. Etterhvert skriver folk også bloggposter om nettvennskap og sorg på nettet.

Så kommer den første kritiske kommentaren:

Jag vet att folk är ledsna och upprörda över @just_tea men "tända cyberljus" är för mycket Abeleism för min smak. Ovärdigt.

Det kommer fler kritiske kommentarer, meldinger slettes,
noen blir unfollowed og den svenske avisen Dagen kommenterer:
Twittersorg ãr riktig sorg

Som et slags gravøl

Twitter oppleves som et sosialt fellesskap som virker i en slik situasjon: "Det är nu twitter känns som en äkta stor varm familj" "Plötsligt blev Twitter så mycket mer, så verkligt" "Det känns så fint att vi samlas och sörjer tillsammans. Twitter är vår minneslund för @just_tea"

Bypresten inviterte til minnestund i Bodums kirke klokka 18.00 fredag. De som ikke kunne komme, men som ville delta likevel,
kunne sende e-post med tanker eller dikt til presten.
Faren til barna skrev nettopp sin egen bloggpost.
Og folk fortsetter å twitre i kveld.

Bokstavelig talt: Mueller

2009-11-26T11:46:00.006+01:00

Muellersaken, altså

Jeg leser og blir forbauset over hvordan folk oppfatter kommunikasjon. Jeg irriterte meg f.eks over samme TV2-sportsanker-blogger som Hadia Tajik gjør i Dagbladet nå,
men på en litt annen måte.

Han ser ut til å oppfatte verbale utsagn helt bokstavelig:
"Haugli påstår at hun har akseptert unnskyldningen og lagt dette bak seg. Da skulle saken vært ute av verden."

Slik er det jo selvsagt ikke

Jeg vil tro Haugli manøvrerer godt i medieverdenen og ikke har noe ønske om å være med i debatten, det er heller ikke hennes plass i saken. Hun aksepterer unnskyldningen og sier også at hun syns det er synd for Bøkko at han mister treneren sin, men hun har levert rapporten til Skøyteforbundet og det hadde hun selvsagt en plan med, hun ønsket en reaksjon mot Mueller. Så var det opp til Skøyteforbundet å avgjøre hva reaksjonen skulle være, slik er rollefordelingen. Dette minner meg om Valla som mente Yssen ikke kunne synes som hun gjorde siden hun ga både gave og klem i 50-årsdagen til Valla.

Vi sier ikke God helg bare til de vi liker best på jobben

"Amerikaneren ba den talentfulle skøyteløperen om å utføre oralsex på ham" skrev VG. Nei. Så bokstavelig kan vi ikke tolke dette. Mueller lurte ikke på om Haugli ville legge seg på kne og suge kuken hans, ikke prøvde han å presse henne til det heller. Det han gjør er å fortelle Maren Haugli og alle som hører på at han er sjefen, han kan si hva han vil til henne, også å forsøke å nedverdige henne.

Han gnur inn maktforholdet

Egentlig er det synd at uttalelsen har rot i sex/kjønn fordi det får endel kvinner og menn til å trekke seg inn i hjørnet på sitt kjønns vegne. Og for å ikke være utydelig: Jeg er feminist og visst bevisst på hvordan sex kan brukes som maktmarkør.

Frode Kyvåg sier f.eks til Dagbladet at han syns Mueller-saken er overdimensjonert fordi det er en kvinne og det er en seksuell tone i trakasseringen. Jeg tror mange er enig med ham, ikke jeg.
Men jeg er enig i resten av det han sier: At det endel andre trenere gjør er like ille og at det burde blitt reagert mot dem også.

Selvsagt

Det har alltid undret meg at endel trenere bruker generalformen og at utøvere finner seg i det, mitt verste eksempel er Tom Nordlie som stengte spillerne inne i garderoben og skrek til dem.

Jeg hadde gått

En øvelse som kan være nyttig for alle er å se Mueller oversatt til egne jobbforhold: Du er en skam for jobben, fr.martinsen med de idéene du har servert her i dag, jeg vil ikke SE deg på morgendagens møte. Ville jeg bli en bedre arbeidsmaur av det?

Nei

Vi er mer indrestyrt og målrettet her på jobben. Nå f.eks, jeg måtte få ut disse linjene slik at jeg får ryddet hodet til de andre tingene jeg skal gjøre.

Glitter and Doom Live

2009-11-23T21:21:00.007+01:00

Den som er våken 4 i natt kan sette seg til å høre på Santa Monica-radioen KCRW når de streamer hele den nye Tom Waits-plata. På den annen side er det ikke så lenge å vente til i morra da plata kommer. Eller du kan laste ned 8 av sangene her
(jeg fikk til å laste ned men ikke høre på).

Edit tirsdag 24. november:

Plateselskapet hans skriver: Tom Waits “Glitter & Doom” Out Today!

Til Huttetuenes Land er utsatt

2009-11-23T19:13:00.007+01:00

Hvorfor det?

Filmen var satt opp til premiere 11. desember, nå står den på 22. januar. Er det fordi Julenatt i Blåfjell fra samme distributør går bedre enn ventet? Jeg har skrevet endel om filmen før.

Her er regissør Spike Jonze sammen med han som spiller Max

Dagsnytt 18, bli med

2009-11-23T17:48:00.002+01:00

Klikk deg inn og bli med på småpraten mens du hører eller ser Dagsnytt18.
(lenka er tatt vekk, for plasskrevende)

Karl Ove Knausgård

2009-11-22T14:20:00.008+01:00

"Og den forferdelige tanken som stiger opp fra dette, er at alle har slike skavanker. Sine indre, private og hemmelige sluk som de bruker mye av sine krefter på å dekke til."

Den følelsen som merkelig hyppig kommer som blaff i meg når jeg leser kampene til Knausgård er takknemlighet. Det fins andre følelser, små irritasjoner, kjedsomhet, men de oppstår så sjelden til sammenlikning at de ikke er verdt for meg å nevne.

Kanskje bare dette om kjedsomhet:

En tekst er bare et tilbud, akkurat som telefonen som ringer, det er ingen nødvendig forpliktelse å ta den, det er en misforståelse. Periodevis kaster jeg bare blikket på bokstavene, ordene, avsnittene før jeg igjen sakker tempoet for hver mening. Det betyr ikke at jeg ikke er glad for at bøkene er så lange og mange, de detaljene jeg liker å dukke inn i får jeg nesten ikke nok av. Heldigvis kommer nr 3 i begynnelsen av desember og de tre neste før sommeren.

Men takknemligheten,

jeg er takknemlig for at Karl Ove Knausgård viser meg så direkte og så detaljert hva han tenker, hvordan tankene går og det de går om. Jeg har ikke lest det så detaljrikt før og han deler også tanker som ikke er vanlige å dele på en direkte måte. Jeg føler lettelser, disse tankene fins hos andre mennesker også. Jeg har visst det ved hjelp av fornuften bare, man er neppe alene med noen tanke. Av lettelsen kommer takknemligheten. Også fordi han har orket å skrive alle disse ordene på den måten han har, det må ha vært med delvis ulyst og tvil. Jeg tenker på mine egne få ord og den ulysten jeg ofte har når jeg knør dem frem.

Jeg er takknemlig for at han skriver om hvordan det kan være å være fast i en følelse man ikke anerkjenner, med kjærester, med barn. Vi går for tiden rundt og later som vi snakker med milde, fornuftige stemmer til hverandre. Det er de andre som mister besinnelsen i tanker og kroppen, som om tre år på høyskole skulle beskytte oss fullstendig: "Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her.
Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse."

Det er så mange gjenkjennelsespunkter,

å kunne glemme detaljene i noe som har skjedd som har gjort inntrykk bare huske at de har skjedd, eller parallelle motstridende tankestrømmer, eller å kunne gjøre mange ting samtidig, dette som endel kvinner gjerne vil tro at menn ikke er i stand til, eller dette med at når forfatteren sier noe ordinært som alle har erfaring med får det betydning fordi det er han som sier det, og har jeg mistanke om, av og til også når han skriver. Den mistanken har jeg ofte,
også akkurat nå som jeg leser Pentti Saarikoski Brev til min kone
(som jeg liker men likevel).

Og det er mer, det er alltid mer,
men jeg vil begrense meg, bare døden da.

Kamp 1 starter med den. Enda så mye jeg har tenkt på hva vi gjør med døden så var det en åpenbaring av en start, med mange det-har-jeg-jo-ikke-tenkt-på-før, hvorfor oppbevares de døde alltid nederst, i kjelleren, ikke i 6.etg, begravelsesbyråene også,
alltid på gateplan. Og alle måtene den skjules på, sotete vinduer i gravferdsbilen, vindusløse rom i kapellet der kista står.

Og, spør Knausgård: Hvorfor sånn hast med å bringe den døde i skjul "Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle?
Skulle det være bedre, det som venter ham i graven,
bare fordi vi ikke ser det?"

Så tenker jeg at det er vi som lever som lager den regelen med det raske lakenet som legges over ansiktet. Mens vi lever orker vi ikke tanken på at noen skal se oss i det øyeblikket der vi har mistet kontrollen for alltid.

Og tenker jeg, at hvis vi tok døden på rammeste alvor, ville vi da lagd en grav? Og det menneskelige med å ikke gi helt slipp på den døde, måtte de som kristnet oss være pragmatiske da fortsatte med regelen om grav, skjønte de at vi ikke aksepterer døden slik de gjerne vil.

Work in progress

2009-11-21T13:19:00.008+01:00

Ok, jeg sitter her ved bordet mitt (akkurat nå 13.36 og et par timer fremover) og prøver å nærme meg dette google-wave-redskapet. Hvis du er på wave, klikk deg gjerne inn og bli med der, hvis ikke si gjerne noe her.

Jeg er altså interessert i både wave-snakk og snakk om det andre temaet for dagen, ser den Tom-Waits-60-årsdagkonserten på Rockefeller noe fin ut?

Bekreftede artister: Blow, Ingrid Olava, Noora Noor, Thom Hell, Wholy Martin, Johnny Hide, Bad Liver & Hans Brustna Hjärtan, Einmal Kommt Die Liebe, Rebekka Karijord, Christer Knutsen, Jarle Bernhoft, Haddy N'Jie, Mathias Eick, El Cuero, Micke From Sweden, Guro Von Germeten.

Det stilige hadde jo vært om jeg kunne lagt inn waven min slik at den synes her på samme måte som jeg gjør med Cover it Live, men jeg tror ikke det går.

Lenke til waven om Tom Waits

Det ene jeg lurer på er om dere ser alle wave-kommunikasjonene mine i den lenken, eller bare den ene om Tom Waits?

13.43: Klar for å kommunisere men ingen å kommunisere med ser ut til å være stundens lodd ser jeg.

14.47 Nå har vi testa litt der inne, tre stykker. Det kan jo komme fler til senere, vi la til nye alle tre, men det blir nok uinteressant vil jeg tro hvis de kommer inn og samtalen ikke er i gang?

Lurer fortsatt på hvordan dette ser ut for deg som klikker deg inn på lenken over, se du EN samtale som handler om Tom waits og Google Wave eller også mine gamle?

Twitter-trigger, happy?

2009-11-20T11:10:00.008+01:00

Det er fortsatt en blanding av eliteserien og allidrett på Twitter,
men den domineres av the chattering classes. Marie Simonsen er på Twitter, men 7. divisjon i Dagbladets kommentarfelt på nett overlater hun til seg selv. Hun spiller ikke der, hun står langt bak på tribunen og ser på med kikkert, synd for det kunne hevet diskusjonene på banen noen divisjoner. Hvorfor her og ikke der,
skal nærhet til leserne bare fornemmes gjennom bylinebildet i endring? Best å holde seg til the twittering chatters.
På Twitter kontrer hun fortsatt en og annen upresis ball fra folk hun ikke kjenner fra før.

Bjørgulf Braanen og Andreas Wiese har skrevet om faren for konsesusbygging på Twitter. Det er ikke på Twitter rask konsensus oppstår, kanskje heller et sted mellom pannebrasken og skrivebordet, midt i auraen der.

I min twitterliste blir raset av samstemte meninger raskt etterfulgt av en som går ut av flokken og sier "Jeg tror ikke det".
Det samme skjer når jeg snakker med folk på cafe. Og skulle det skje at den twitrende journalisten blir tilført kunnskap, så la det skje. Jeg tror bare den leseren som er svært godt opplyst om en sak blir klokere av polarisert debatt, vi andre står i midten av utropene og ser oss til venstre, til høyre og til venstre igjen. Så skulle det snike seg inn en nyanse i kommentaren er det til velsignelse.

Samstemmigheten består heller i det vi ikke evner å bringe til bords til debatt. Er det bra for 2-åringen å være 7 timer hver dag i barnehagen? Hva rommer de utrolig billige First Price-produktene, ikke smaksmessig, ikke prismessig, men hva er de andre konsekvensene av prisen?

Selv Journalistens redaktør Helge Øgrim sammenlikner bare Twitter med et kafébord når han setter opp ikke-regler for hvordan de ansatte skal te seg på Twitter, 140-tegns-utsagn skal behandles på samme måte som skulle de være skrålet på utekafé i Brugata.
En slik holdning er deilig å leve under.
Men er det så enkelt egentlig?

Twitter kan gjerne sammenliknes med et kafébord der du selv velger hvem du sitter til bords med. Men metaforen holder ikke, du er ikke klar over hvem som sitter ved bordet. Folk kan komme til bords flere måneder etter du selv forlot det og kan nyansere det du sa.
Twitter er vel mer en bitteliten nettavis med fryktelig få som abbonnerer på rss-strømmen din.

NRKFawad skriver: "Vi skal snakke mye om skattelistene i Morgennytt idag, sukk. Apenes kommer for å klage - can't wait."

NRKs Fawad Ashraf har fullt navn i sin twitterkonto.
I twitterbiografien presenterer han seg selv som "journalist and television news presenter at the Norwegian Broadcast Company (NRK)." Jeg vet før intervjuet begynner (som han skal gjøre?)
at han er negativt innstilt til å snakke mye om skattelistene og at han syns det Apenes gjør er å klage.

Om Apenes ikke er på Twitter er i alle fall informasjonsdirektøren Ove Skåra det. Dessuten, kanskje Apenes er en frokostbord-googler, kanskje han googler seg gjennom dagens møtelister. Tenkte NRKFawad på at Apenes satt til frokostbords sammen med ham, tenkte han på at jeg satt der og slo på Morgennytt med disse tankene i bakhodet? Kanskje er ikke det så galt, journalister har selvsagt holdninger. Som seer er jeg lykkelig over å få kjennskap til dem på forhånd. Men i noen genre er objektivitet noe å strekke seg etter.

Mens Preben Aavitsland har to twitterkontoer, @prebenspandemi der han twitrer som direktør i Folkehelseinstituttet og @prebens der han twitrer som resten av seg, kommer TV2Tobba inn i det virtuelle middagsselskapet og presenterer seg:
Hei, jeg heter Torbjørn Brandeggen og jeg jobber i TV 2.

Han fremhever jobbstedet uavhengig om han 140-tegn-snakker på fagfest eller tøyser med @tomegeland. TV2Tobba skriver som TV2-ansatt. Han kunne brukt psevdonymet @Tobba og signalisert at han helst ville frakobles resten av sitt offentlige jeg, eller han kunne hatt fullt navn Torbjørn Brandeggen og i større grad signalisert at han er et menneske som ja, også har et arbeide.

Twitter lager en merkelig nærhet foreløpig, merkelig fordi offentligheten er såpass liten, viktig å ikke glemme at det er en offentlighet. Jeg blir rørt enn så lenge av at Rossavik sier
God natt alle og jeg tenker godnatt til deg også Rossavik
før jeg tar med meg Knausgård til sengs.

(Siste spaltetekst i Journalisten)
Jeg skrev en Twitter for begynnere for et lite år siden

Håvard Rem: Bjarte Baasland

2009-11-16T20:59:00.004+01:00

Jeg finner ikke noen anmeldelse av Håvard Rems bok om Bjarte Baasland på nett. Dumt, for etter å ha skummet den var jeg motivert til å lese et par slakter. Boka består av mye uredigert samtale,
få gode oppfølgingsspørsmål, få nærgående spørsmål, lite refleksjon. Det blir mest, fortell mer, Bjarte, fortell mer, hva skjedde så?

Og et merkelig linjeoppsett fra forlagets side. Forfatteren stiller ikke Baasland opplagt kritiske spørsmål, men slår fast at det er avhengighet og tilgjengelighet som er årsak til problemene han har skapt. Dermed slipper de unna moralske spørsmål, det ville vært interessant å se hvordan Baasland tenker om slike.

Det ser ut til at Baasland tidlig har hatt store tanker om små prosjekter og at hverken foreldre eller han selv trakk konsekvenser av tidlig gjeld: "Bortsett fra litt studielån hadde jeg jo levd uten fast inntekt i bortimot seks år. Da skal det ikke mye til å få noen hundretusen i gjeld." En gjeld faren betalte, men likevel spanderte han ferie på sønnen som tok i mot: "Jeg sa til mine foreldre at jeg godt kunne avlyse den turen siden det var blitt som det var blitt.
Men det hadde de ikke lyst til. Derfor spanderte de den turen også. Det ble en måneds bilferie i California."

Det interessante er å se den totalt egosentriske handlemåten, der i alle fall ikke Rem får frem at det fins en forståelse for at ens handlinger har konsekvenser for andre, helt ned til dagen han er på vei hjem til Norge for å ordne opp: For første gang i mitt liv rappa jeg en brus fra en kiosk. Det var første gang jeg tok noe fra en butikk. Jeg var såpass tørst at jeg måtte ha noe å drikke."

Privat, klage

2009-11-11T19:57:00.003+01:00

Jeg skjønner at kroppen har trøbbel med å justere seg etter at døgnrytmen er forskjøvet med 6 timer. Men jeg skjønner ikke hvorfor den ikke vil sove et høvelig antall timer i løpet av et døgn. Søvn pr døgn 0, så 3, så 5. Den har aldri oppført seg sånn før.

Jesu blod no less

2009-11-06T18:03:00.004+01:00

The blood of Jesus against Obama.
Obama born out of the womb of a 16 yr old white girl.
"We love America"

Denne teksten står på en liten kirke ved siden av Mickey´s Funeral Service i Harlem. Så kom en svart mann forbi,
så lo vi litt sammen med ham.

ved siden av Mickeys funeral home from fr.martinsen on Vimeo.

Marie`s Crisis

2009-11-06T05:34:00.005+01:00

Jeg vil anbefale en pub i Chelsea, New York for den lille gruppen mennesker som blir glad av å gå ned i en gammel kjeller med brune takbjelker og kunstig høstløv til pynt i anledning halloween og synge musikalsanger sammen med fremmede eller som liker å se andre gjøre det.

Bla deg frem i New York Times`fantastiske serie One in 8 Million, såkommer du til The Singin`Actress og da er du på Marie`s Crisis.

Marie`s Crisis er ikke et sted det går an å snakke med vennene sine. Man sitter eller står ved pianoet, og drekker kanskje, og gir seg hen til allsang.

Jeg ser på

Jeg ser på allslags folk, massevis av homser, gamle og unge, særlig en gjorde inntrykk på meg en superløfta og tanna grekerhomo, kanskje 70, minnet meg om en filmstjerne men jeg husker ikke hvem. Sammen med en blek mann i allværsjakke som står i nærheten bryter han ut i Oklahoma!

Det er vakkert, det må være et FN-prosjekt. Man kan se at det er mange som er faste gjester her, de hilser på hverandre. Jeg tror en god del må være sangere av noe slag, de som ikke kom helt inn og opp på scenen? De som kom inn men har fri? Og kvinner på min egen alder i blå mohairjumpere.

De synger Annie og My Fair Lady, Let the Sunshine in, og de smiler.
Climb every Mountain og den om my favorite things, Do Re Mi og Edelweiss, dancing cheek to cheek og Big Spender, Anything Goes,
a kick for champagne, Supercalifragilisticexpialidocious fra Mary Poppins.

In 50 years or so it`s gonna change you know..
- You can like the life your living, or..!

Det er så fint å sitte å se på ansiktene til folk når de synger Tits and Ass, alle glemmer seg, hvordan de ser ut de bare synger i vei og legger trøkk på det, de er utadvendte og inadvendte samtidig. Eller når hele puben er med på All That Jazz eller Over the Rainbow.

Og en litt pateisk solosanger som krenger stemmen sin
og serverer mens han synger, men skitt.
There was a time
I don't know when
I didn't have much time for men
but this is now and that was then, I'm learning

So lets bring..on the men
and let the fun begin
a little touch of sin
why wait another minute
...So many men, so little time

En idé

2009-11-05T03:38:00.003+01:00

Alle steder med trafikklys kunne hatt skilt i hvert hjørne av krysset som anga om man var i den nordøstlige delen av krysset, eller den sørvestlige.

Engelsk standard NE, NW, SE, SW, lett

Det er ikke lett når man kommer opp av en T-banestasjon og det ikke er bakker eller kirketårn å orientere seg etter.
Dette er første gangen jeg har savnet det gamle skolekompasset mitt. Jeg diskuterte dette med en kvinne som spurte med om veien i Prince Street, vi var enige om at det er en super idé.

Sex, død og Disney

2009-11-01T03:49:00.005+01:00

I guess you got caught in the rain huh?
hvilken film var nå det igjen igjen.

Dagen var forsåvidt full allerede da jeg og alle ble stående i en busslomme for det var anleggsarbeide på T-banestoppet det hadde damen med rullator hørt på nyhetene, det var fuktig, varmt og mørkt og det pøste og buss etter buss kjørte forbi fordi de allerede var fulle av folk, men med en grappa i magen og god tid blir et busstopp et eget øyeblikk.

Jeg sto der med tøysete Minnie Mus´er og sexye Florence Nightingaler for det er Halloween i kveld, en mann som kom fra Latin-Amerika (han sa ikke hvilket) som har bodd 50 år her og er fornøyd med det, en 4-åring med anleggshjelm og mor, Pocahontas,
the Raisin Girl, Rosie the Riveter og ei mexicansk jente med store pupper som likevel så ut som en sailor i Turboneger.

Da første buss endelig stanset og folk prøvde å dytte seg på gjorde Pochahontas en dum manøvre med paraplyen sin, hun slo den sammen mens hun dyttet og paraplyen vrengte seg på Pocahontas i varmen og fuktigheten og tettheten og den ville ikke slå seg sammen og Pocahontas kom ikke ordentlig inn i bussen.

What are you doing with that umbrella?! skrek Pocahontas da Johnny, som var kjæresten hennes, tok grep og slengte ut paraplyen og dyttet henne inn. Men Pocahontas lot seg ikke stanse, hun brøytet seg ut og hentet den vrengte paraplyen fra asfalten og dyttet og svor og vi andre tenkte: Dette går jo ikke bra.

Dont´t you use that language when you grow up, sa en mørkstemma negermann til 4-åringen med anleggshjelm og mor.
Let go of the umbrella, sa mannen fra Latin-Amerika,
med vennlig stemme. Det var ment som et forslag.

Så fikk Johnny nok og veivet seg ut og marsjerte nedover gata uten å se seg tilbake etter Pocahontas og bussen. Og Pocahontas etter.

She´s gonna chase that Johnny,
sa negermannen med den mørke stemmen.
En liten dressfyr med kunstig skuddhull og blod på skjorta sto utenfor bussen og kikket inn: Can I come in?

Alene på restaurant

2009-10-31T01:05:00.005+01:00

Jeg vaste rundt Union Square mens jeg ventet, jeg ville finne en kjøttbit så lenge. Pete`s Tavern høres lovende ut tenkte jeg, høres klassisk ut, og da jeg kom inn så jeg at jeg var innom der forrige New York-tur også. Det var da vi skulle reise hjem og den oppskjærte restekjøttbiten fra middagen var nistemat hele veien: JFK/Reykjavik/OSL.

Det kan være fint å være alene på restaurant. Når folk støyer og skravler rundt deg er det ikke slitsomt å lage en samtale med den du er der med, du kan bare lene deg tilbake å gjette på folk.

TV´en sto på lydløst i hjørnet med nyheter på og jeg fant opp dette: Man skulle kunne bedt kelneren om den trådløse lydmottakeren til å stikke i det ene øret. Særlig for den som er alene.
Eller to nyhetshungrige kunne sittet og hørt på og smilt til hverandre. Eller det kunne vært lyd i ledning ut fra veggen liggende fast på bordet. Vil du ha bord med lydtilgang eller er ikke det så farlig?

Kelneren som ser streng ut,
litt kinesisk ut og er ca 60 og har malt på ekstra sterke øyenbryn, snakker til de brautete blåskjortemennene ved sidebordet:

Jeg er ikke russisk.

Hun snakker strengt hele tiden egentlig, jeg liker henne likevel.
Jeg ser at hun liker meg selv om hun aldri smiler.

Hun gir meg kjøttbiten og hjemmelaget potetmos med hvitløk og rødvin, etterpå det dyre glasset, etterpå en konjakk og espresso.

Jeg tenker på rus.

Hvordan virker den? Først åpner den opp sansene tror jeg, som det å gå kan, som det å være et nytt sted kan, som mer kan. Så snevrer den inn, tankegangen blir dårligere, bevisstheten blir fokusert om færre ting, spisset inn mot et område samtidig som iherdigheten blir større. Det kan brukes til å gå på konsert, til å lukke alt annet som ikke er musikk ute. Eller til å gjøre husarbeide, det trenger man ikke mye tankegang til som regel bare litt iherdighet. Hvorfor skriver ikke flere folk om rus, når det er så viktig for oss?

Da jeg skulle gå kom den ikke-russiske kelneren bort og spurte hvor jeg kom fra, om det er kaldt der, om å reise alene. Er du redd?
sa hun. Nei. (mens jeg lagde et bittelitt-tegn med fingrene).

Bli gjerne med,

2009-10-29T17:50:00.002+01:00

klikk deg inn.
Hvis jeg faller ut av nettet litt må jeg restarte og slikt tøys, men dere kan uansett holde på. Det er mulig det tar lengre tid enn vanlig å gi dere direktetilgang til CiL-en, ha tålmodighet, jeg er på ferie med svak nettilgang.
(tatt vekk lenka, den er så svær)

Sally Mann og døden

2009-10-28T19:11:00.005+01:00

Jeg har sett Sally Manns utstilling Proud Flesh på Gagosian.
Hun fortsetter på døden, er det ikke det hun gjør?
I What Remains driver hun med fremmedes død, folk som dør tilfeldig på nabojordet, med farens død, med alles død. Nå fotograferer hun forgjengeligheten til den mannen hun elsker.

Gagosian har de tre øverste etasjene i samme bygg som Vera Wang har kontor, ganske ved siden av Metropolitan Museum, bør ikke forveksles med lille Gagosian på gateplan like ved slik jeg gjorde første dag. Man tar heisen opp alene. Det er bare en som sitter i resepsjonen og så er det hvite rom med fotografiene i,
ingen andre folk da jeg var der, ingen benk. Jeg går og ser og tenker. Og går en runde til.

Så er man jo ferdig, er man ikke?

Jeg skulle ønsket meg at det var sofaer, en kjøkkenbenk med kaffekoker, et do, så kunne man sittet og slappet av litt og sett mer i fred og ro, det blir strengt når man må stå rett opp og ned og se på: Føl nå. Føl ferdig også.

Det står ikke noe sted i utstillingen at mannen har en dødelig muskelsykdom, at han gradvis mister muskelmasse til han dør av det. Hvorfor ikke det? Blir det for konkret, blir det for biografisk knyttet, blir det plumt? Det at jeg vet det gjør utstillingen enklere å forstå og Sally Mann snakket om det i en dokumentarfilm.

At den vi elsker skal bli borte for oss er i ulik grad tydelig i bevisstheten vår. Som Vanessa Redgrave sa i forgårs, du tror at det ikke kommer til å skje med deg, men det gjør det.
Pikken hans er med på nesten alle fotografiene.

Her latest photographic study of her husband Larry Mann, taken over six years, has resulted in a series of candid nude studies of a mature male body that neither objectifies nor celebrates the focus of its gaze. Rather it suggests a profoundly trusting relationship between woman and man, artist and model that has produced a full range of impressions – erotic, brutally frank, disarmingly tender, and more.

Skriver galleriet Gagosian, og fortsetter med det omvendte kjønnsperspektivet, at det er en fotograf som er kvinne som tar disse fotografiene av en mann.

Det er det samme galleriet som fikk henne til å gråte i dokumentarfilmen da hun fikk avslag på å vise den nest siste utstillingen sin der, What Remains.

Men The New Yorker skriver at han har en muskelsykdom

Jeg har skrevet flere poster om Sally Mann.