fr.martinsen

Rart egentlig..

2009-07-16T20:06:00.004+02:00

..at det ikke fins en tjeneste for spioner, forelskede og grundige ansatte der du kan få alle elektroniske spor opp
etterhvert som de kommer?

Altså, jeg har et google-søk som en gang i døgnet gir meg oppdatering på nettartikler med "tom waits" i søket,
men det er dårlige greier, det er slett ikke alle nettartikler som kommer med der.

Og hva med alle kommentarer som f.eks Abid Raja legger igjen i blogger, alle twittermeldinger, Facebookoppdateringer.
Å få disse kontinuerlig opp på varsel?

Er det Datatilsynet eller teknologien som gjør at dette ikke fins?

Bli med på Cover it Live

2009-07-16T17:53:00.002+02:00

Rekker de Island og EU i Dagsnytt 18 i dag?
Hvilke andre saker tror vi på?
klikk deg inn og hør/se på sammen med meg og de andre.
(lenken er tatt vekk)

Waste not

2009-07-15T19:49:00.009+02:00

Fordi jeg selv har stor glede av å være omgitt av tingene mine og samtidig gjerne vil ha færre av dem men har problemer med hva jeg skal gjøre med alt det jeg har ladet med mening men ikke trenger lengre, interesserer jeg meg for hva andre gjør - med ting.

I New York på MoMa er det en utstilling "Waste not" der sønnen (kunstneren Song Dong) gjorde en avtale med moren
(Zhao Xiangyuan) som hadde bodd i det samme huset i 60 år at han skulle lage en utstilling av tingene hennes.
På den måten ville de ikke bli helt borte.

MoMa sin side om utstillingen med en liten film om hvordan den ble satt opp og New York Times sin artikkel om utstillingen,
med fint slideshow.

Zhao Xiangyuan kastet ikke knapper, tau som ble ryddet i små kveiler, ødelagte klokker. Det er i utstillingen alt sammen,
sammen med fru Xiangyuans kjøleskap og seng.

"When Mr. Song's father died, in 2002, his mother was inconsolable. She continued to live in the jammed Beijing house, throwing nothing away and obsessively bringing more stuff in it, as if continuing to feather a nest for a now-absent family. And despite the fact that surrounding area was threatened with destruction, she would make no move that entailed parting with her possessions."

Min strategi har vært å brenne dem (tingen forsvinner)
eller sende dem til Afrika (langt vekk fra meg).

Det er noe umodent ved det, jeg ser det

Samtidig, jeg får gjort noe det kunne vært verre.
Den hullete T-skjorta som ble kjøpt i Stockholm og som minner om måltider og kjøreturer, skulle den ligge og råtne på Grønnmo?

Nei

I peisen med den.
La T-skjortemolekylene gå i oppløsning og bli til røyk.

"Finally, in 2005, Mr. Song proposed that they turn the accumulated junk into an art project. In this way, he argued, nothing would be discarded and lost; everything would be meaningfully recycled and preserved. His mother agreed to this and they emptied the premises.

Then, in an exhibition space in Beijing, they sorted its contents into the kinds of meticulous piles and groupings seen at MoMA: stacks of neatly folded shirts, clusters of bottles and cans, groupings of stuffed animals and so forth, arranged in and around a dismantled section of the original wood house.

As a finishing touch, Mr. Song created a neon sign reading, 'Dad, don't worry, Mum and we are fine,' and hung it over the installation."

Jeg har kvittet meg med mye på mer vanlige måter, loppemarkeder og sånn. Da jeg flyttet fra stort hus til bittelite hus og kvittet meg med 2/3 av det jeg hadde, f.eks bøker. Men det er mye man får med seg i løpet av et liv og det er fortsatt for mange ting her og nesten ingen lagringsplass. Det er barneklær og duker.

For mange

Altfor mange.

Alt dette minnet meg om Ilya Kabakov og utstillingen hans på Museet for Samtidskunst oppe på loftet: Søppelmannen – mannen som aldri kastet noe. Jeg finner ikke noe fint som er skrevet om den eller et fint bilde dessverre.

Cover it Live

2009-07-15T17:33:00.005+02:00

La oss P2-lose hverandre gjennom Dagsnytt 18 i dag.
Det blir i alle fall svineinfluensa og hvordan FrP-valgkampen virker, begge deler er interessant syns jeg.
(lenken er tatt vekk)

Kommentarer på nett

2009-07-14T19:58:00.003+02:00

I Sverige går det en debatt om bloggere som har lagt ned bloggen sin fordi de har fått ufine kommentarer i kommentarfeltet.
Det gjør at jeg vil ta opp en gammel kjepphest:

Ta kontroll over kommentarfeltene deres folkens

Fjern kommentarer som støter mot den tonen du vil ha i kommentarfeltet ditt. Det fins ingen plikt til å la kommentarer stå. Personlig syns jeg ikke man skal ta vekk kommentarer fordi man er uenige med den som skriver, men til og med det er din rett.
Vil du ikke ha dem der så ta dem vekk. Man må selvsagt ta konsekvensen av dette synspunktet og tåle kritikk for det andre steder, men jeg blir irritert hver gang jeg leser at man ikke hanskes med kommentarer og evt. legger ned bloggen.

Det har spredt seg en merkelig enighet om at blogger har samme ansvar som en nettavis til å la alle komme demokratisk til orde og at anonymitet er problemet for nettaviser. (Jeg syns ikke nettaviser heller har dette ansvaret.) Jeg bekymrer meg litt for hva elever lærer på skolen om dette, om de lærer seg andre mulige grep for å kunne ha et godt forhold til bloggen sin.

Jeg ser min blogg som mitt verk og de som bidrar med kommentarer her blir en verdifull del av denne helheten. Men det er fortsatt min blogg. Jeg er opptatt av at de som kommenterer i denne bloggen skal ha en åpen tone i forhold til meg og de andre, og slik er det blitt.
Det kommer antakelig hovedsaklig av den måten jeg som regel skriver på selv, lite bastant.

Jeg har et annet råd også

Hvis du skriver noe som er egnet for debatt og som du venter reaksjoner på, ikke publiser før du har tid til å følge opp med egne kommentarer mellom hvert nye kommentarinnlegg i begynelsen,
slik kan du nyansere og justere feiloppfatninger som kommer frem. Slik er du også med på å sette en tone i kommentarfeltet. Dette syns jeg også journalister i nettaviser i langt større grad skulle gjøre.

På den måten ser andre potensielle kommentatorer at det er i det minste en nyansert person å kommunisere med. Jeg har vært innom mange kommentarfelt der jeg kunne tenkt meg å kommentere på saken, men tonen i kommentarfeltet er blitt så sur og unyansert at jeg ikke får lyst til å bli med.

Her kommer artikkelen i Aftonbladet. Den lenker til debattene i Dagens Nyheter og gjør den alltid nyttige sammenlikningen mellom det som skjer på nett og det som skjer på ikke-nett:

Varför är internets anonymitet så skrämmande? Viljan att förolämpa, punktera och håna offentliga åsiktsmaskiner har alltid funnits där i form av telefonsamtal, hot och bajs i brevlådan.

Sånn ja, det ble noen saklige ord i kveld,
jeg er egentlig ikke glad i å skrive på denne måten.

Jeg vil ha nyheter

2009-07-13T17:47:00.002+02:00

Håper de er litt gøye også.
Jeg er uansett klar for Dagsnytt 18,
klikk deg inn og bli med på småpraten.
(lenken er tatt vekk)

Lose oss gjennom

2009-07-11T12:20:00.002+02:00

lenken er tatt vekk.

Venstresangen

2009-07-09T09:54:00.006+02:00

Vi drømmer om en annen tid

Der bedre blir til best

Vi drømmer om et annet håp

Der lykken er en gjest

Venstre har lagd seg valgkampsang og dette er første vers og jeg tenker. De drømmer om et håp, ikke bare det men et annet håp enn det de håper på nå. Jeg har vanskelig for å trenge inn i dette.
Jeg håper. Da håper jeg gjerne at det jeg håper på skal realiseres,
så det er ikke håpet jeg drømmer om. Men det er klart, hvis jeg begynner å miste motet på det håpet jeg har kan jeg kanskje ønske å re-orientere meg mot et annet håp?

En annen ting, jeg helst vil ha lykken som samboer,
ikke bare en gjest.
Lykke, skal vi flytte sammen?

Du er vakker

Du blir sett som den du er

Om du er hetero

Eller har rosa fjær

Vi vil hjelpe, vi vil løfte deg fram

Om du er hundre år, eller veier et gram

Dette er tredje vers og jeg ser straks en tradisjonell oppfatning til homofile. Men jeg syns de to nederste linjene er enda mer interessant: Venstre vil hjelpe og løfte frem den som er et gram.
Er dette et innlegg i spørsmålet om selvbestemt abort?
Og hva mener da Venstre om dette ifølge sangen?

En venn foreslo at grammet i stedet var hasj. Og hvis vi leser linjene ruspolitisk så er kanskje hundreåringen en konjakk.
Hva betyr dette, vil Venstre i gang med produksjon eller bare promotering av konjakk og hasj?

Lykken er en smed med såre hender

Selv om du er ensom og mangler venner

Å leve er å lære, og livet er en test

Vi må gi mer til dem som trenger det mest

Femte vers og livet er en test. En test på hva?
Hva skal testen brukes til? Er dette et religiøst innlegg? Er livet en test på om vi kan komme til himmelen? Nei, Venstre, jeg er nok uenig, livet er ikke testen men the real thing.

Jeg tror de har skrevet den på tøys for at sånne som meg skal skrive om den og så skal alle snakke om Venstre liksom,
Venstresangen blir buzz og det blir debatt og greier og så sporer vi av valgkampen i lyrikkdebatt? Let´s!

P2-losen hører Dagsnytt 18

2009-07-08T17:48:00.003+02:00

Jeg har vært på gymmen, har ikke fått spist, drikker vann.
Jeg er likevel klar for nyheter i dag.
Hva kommer på Dagsnytt 18 i dag? Uighurene? Kongo?
(lenken tatt vekk)

Lykkens Grøde, kjærligheten

2009-07-07T23:09:00.005+02:00

- Han Ari Behn, han prøver vel det vesle han er god til han med.
Men eg las denne boka som han skrev eg. Det var ganske fort å lesa ho. Og det innhaldet skal me ikkje prata noko om. Han prøvde vel det vesle han var god tel. Han passar no så vel på håret sitt, og stryk det. Det er no noko det, det er eit arbeid, det med. Og når ho Märtha Louise ville ha han, så kan ho sikkert få han for meg.

Det er Guri på 96 som sier dette og det er nok det eneste morsomme som skjer i denne stillfarne, litt langsomme, men fine filmen om familien Lykken som bor i bygda Lykkja i Valdres. Jeg så den i går. Den ligger på nett-tv et par uker til, se den anbefaler jeg.

Guri sier at hun og mannen Jon ikke ville sove uten hverandre hvis de bare kunne unngå det, de i de årene de var gift. Nå er Jon død og hun legger seg til sengs med en liten sup og fotografiet av kjæresten sin på brystet. Med svigerdattra Marit er det anderledes.
På sin måte sier hun at hun ikke rår med de følelsene hun ikke har for mannen sin Nils.

Marit: Tida har kommet at eg må ta et valg, det har eg på meg.
Ka han Nils vil det kan eg ikkje svara på.

Nils: Det er ikkkje sikkert alt går som ein har tenkt. Dessverre.

Guri: Den dagen Jon døydde ønskte eg eg kunne fylgd etter.
Ka ho Marit ønsker veit eg ikkje, har aldri spurt ho.

Guri: Han Nils er ualminnelige tålmodige og snille.
Den som ikke er fornøgd med han Nils har ikke fortjent noken mann.

Marit tror hun er skapt til å være aleine
og flytter for seg selv til nabobygda.

Her er den "lita buska" som Guro tok litt gjødsel på slik at
"den vokste ganske fint" og så sa hun til Jon
at det skulle være treet deres.

Michael Jackson, bru-ha-ha

2009-07-07T17:26:00.004+02:00

Absolutt. Jeg blir ikke lei av saken og hvorfor ikke?

Den har så mange sider ved seg. Det er størrelsen på mediedekningen i seg selv, det at en sak interesserer så mange på en gang og i kveld får vi den nye forsterkede opplevelsen av samtidighet ved hjelp av de nye mediene.

Hvem har vi hvis død rokket mediene og oss såpass, Kennedy,
Martin Luther King, Diana, Elvis? Hvem kan gjøre det større nå? Obama?

Det er fyren selvsagt, bakgrunnen, det han har skapt seg om til,

the rise and fall,

den plutselige døden.

At vi ikke vet hvem han er

De siste dagene har jeg plaget kollegene mine med dette spørsmålet:
Ok, MJ er antakelig en crazyfyr, men sett at ikke.
La oss for tankens skyld forutsette at MJ var en mann med baggasje og rusproblemer, men at han er en fornuftig mann vi liker og stoler på. Hvordan ville alt kunne se ut da, iscenesettelse av et diskrimineringspoeng, tilbaketrekning til privatlivet med barna til en gøy og trygg verden bygd opp for dem, beskyttelse av barna (det er først nå det sirkulerer private bilder av dem). Hæ?

Skal vi se, jeg skal legge ut Cover it lIve-fil her straks og noen gode lenker til nettsteder å følge, vent litt, det kommer mer.

CNNs live-dekning, ser ut til å ha 3 direkte-tv-lenker, inne i Staple-hallen med lyd, utenfor og utenfor kirkegården. Lenket opp med facebook-strøm sånn som det funket på Obama-innsettingen.

NRKs sending med Hanne Hoftun, Christian Strand og Håkon Moslet, ikke markert når starter på klippet.

Dagbladets overføring, starter 19.00 (AEG Network)

VGs gadd jeg ikke legge inn ettersom jeg fikk beskjed om å innstallere noe først og det ikke virket umidellbart idet jeg trykket på innstaller, men det så ut til å være AEG det også.

Og så meg da, starter nå, klikk deg inn og bli med

the bru-ha-ha

Twitter-koz?

2009-07-06T18:48:00.003+02:00

Jeg syns det ser ut som twitterbruken, i alle fall blant de 662 jeg for øyeblikket følger, har gått mer i retning av knytting av sosiale bånd, det er mer @-ing og mindre lenkedeling og spissformulerte observasjoner. Det minner meg om situasjonen i deler av bloggmiljøet for et par år siden, skal vi bli kjent nå plutselig?

En slags mellomoffentlighet

2009-07-05T17:26:00.005+02:00

Bloggen er betydelseslõs,
skriver den svenske kjendisen Alex Schulman i Sverige.
Jeg har tråkket rundt og lagd moussaka og løftet vekter i helga og tenkt på dette og tenkt jeg skal ta-meg-faen skrive et innlegg så smart at det slår alle i hodet i sin genialitet: Nå skal de forstå.

Det er det jeg tenker ofte når jeg leser om makt og blogg eller om anonymitet og nett.

Jeg skal faen-meg ta dem

Jeg skal skrive en kronikk sånn at Knut Olav Åmås besvimer og Bernt Hagtvedt sier aha, det er altså sånn det henger sammen.

Men det går ikke

For hver gang jeg setter meg til for å skrive saklige og fornuftige setninger så blir det så tomt i hodet. Jeg begynner å tro på at jeg må legge frem statistikk, jeg innbiller meg at jeg må skrive ord som diskurs og ytringer, forutsetter, kompetanse,
sammenliknet og illustrasjon.

Men det er ikke mitt språk det der

Så det er jo godt jeg har dette hjørnet på internett. Hva er det med makt og offentlighet? Makt er viktig. Men det er ikke det eneste vi driver med. Vi driver f.eks med fortellinger, vi forteller om noe som er viktig for oss, eller ikke så viktig, og som noen andre kan kjenne seg igjen i, eller ikke kjenne seg igjen, like viktig det.

Vi sitter rolig ved bordet og skriver tanker som noen andre kan lese. Det er tanker som ikke passer i formen til kronikksidene og som hvertfall ikke passer at man forteller i sin langsomme form på debattmøter når man kan stå opp og vinke på en mikrofon sånn at alle må høre.

I bloggen krever jeg ikke å bli hørt på eller lest,
det gjør all slags forskjell. Jeg må ikke passe inn i noe,
jeg skriver ordene mine og om en stund kommer noen forbi og leser.

Setter virkelig bloggen agendaen for mediene, spør Schulman.
Nei, nesten aldri. Og de som gjør det har gjerne tilgang til mediene fra før.

Men jeg vil ikke kimse av at vi har fått mange bittesmå offentligheter der noen kan utveksle tanker og meninger. Eller bare uttrykker seg, kanskje ingen leser, bare tanken på at noen leser.

Hvem kan dette være?

2009-07-04T13:47:00.004+02:00

Hvis man bare legger seg litt unna leia så merkes ikke turistene på en sånn måte at man ikke kan se det vanlige livet som foregår,
i Venezia som andre steder.

Jeg så et oppslag på et gatehjørne med fotografi av en gammel mann. Han var død og nå sto det lapp til naboene i kvartalet om det og om når begravelsen skulle være. Jeg forestilte meg at han hadde brukt den samme ostebutikken rundt kvartalet i årevis.

Men noen tilreisende så vi. Broren min tok bilde av dette paret
som suste på Grand Canal i motorbåt med livvakter. Hvem er det?
Han ser ut som en russisk pengemann med tupé syns jeg, han ser ut som han eier et fotballag og tvinger laget til å kalle banen med firmanavnet hans. Hun ser ut som en som er sjefen for et galleri? Den italienske jeg spurte sa at de ikke var italienske.

Husmortips 3

2009-07-02T20:44:00.004+02:00

Når man er ferdig med å grille maten sin kan man bruke restvarmen til å f.eks koke poteter til neste dag. Hvis man vil lage en potetsalat etter jobb. Eller for min del sellerirot som jeg har most til i morra. Jeg satte rota til kok mens jeg venta på at grillen skulle bli klar til kjøttet i sted, litt før og resten etter selve grillinga altså.

Denne utrolig nyttige holdningen fikk stagget det problemet jeg pleier å ha med å ville legge på kjøttet før man skal, alltid vil jeg det. Og så kjentes det fint å kunne bruke varmen til noe etterpå,
i den perioden da man gjerne sier: Det er jo nå vi skulle lagt på kjøttet, se hvor rød og fin køla er.

Flere helt seriøse husmortips, man kan ikke bare rive ned:
Husmortips 1: Å strø mel på enkel måte
Husmortips 2: Å aldri gå tom for alkohol

Feministen Gurley Brown, ugravid

2009-07-02T20:09:00.003+02:00

javisst, hun også, selv med sitt ønske om en konkav mage, den gamle Cosmopolitanredaktøren. Så tidlig som i 1962 oppmuntret Helen Gurley Brown i Sex and the Single Girl kvinner til å ta for seg av sex, ugifte også, med gifte menn også. Og tjene egne penger og forsåvidt å ta for seg av menns penger også, ettersom de tjener mer enn kvinner. Hun hadde ingen interesse av moderskapet.

Nå har hun fått sin biografi Bad Girls Go Everywhere av Jennifer Scanlon på Oxford University Press. Boka tar Helen Gurley Brown alvorlig som feminist skriver Merete Mazzarella i Svenska Dagbladet.

I konservativa kvinnors ögon var hon naturligtvis skandalös därför att hon predikade fri kärlek – också i form av förhållanden med gifta män – men för andra vågens feminister var hon inte mindre problematisk. Här gällde invändningarna att hon uppmuntrade till individualism (andra vågens feminism var ju i hög grad en kollektiv rörelse), till konsumtion och till behagsjuka i förhållande till männen. Men allra mest förkastligt var det budskap som hon själv betraktade som självklart feministiskt, nämligen att eftersom män tjänar mer pengar än kvinnor är det helt i sin ordning att kvinnor manipulerar och utnyttjar män: män ska inte bara betala för alla middagar och andra gemensamma nöjen, de ska också ge kvinnorna väl tilltagna gåvor, smycken, varför inte också en aktieportfölj.

Og, skriver Merete Mazzarella

Brown tog för givet att hennes läsare en vacker dag skulle träffa Den rätte. Mer radikala hållningar skildras i avhandling från Tema Genus i Linköping, Anna Adenijis Inte den typ som gifter sig? Feministiska samtal om äktenskapsmotstånd

Det är ett spännande arbete dels genom det populärkulturella material det inventerar – bland annat tv-serien ”Sex and the City” där Candace Bushnells alter ego Carrie får andnöd första gången hon provar en brudklänning – men också därför att det förnyar själva avhandlingsformen.

Adeniji för in ett moment av kreativt skrivande och låter fem fiktiva kvinnor representera – och samtala om – äktenskapsmotståndets varianter:

Sofia

anlägger ett rättviseperspektiv och tar avstånd från äktenskapet som en juridisk institution som inte är tillgänglig för alla,

Ronjas

kritik är att äktenskapet är en patriarkal institution.

Linda

Den liberalfeministiska Linda ser äktenskapet som ett hinder för individens frihet, bland annat genom att göra kärnfamiljen till norm,

Annica

medan anarkisten Annica ser äktenskapet som en av statens kontrollmekanismer.

Kiira är den mest utmanande av dem alla

för hon avvisar också tvåsamhet, monogami, normativa föreställningar om mognad. Ett förhållande till en annan kvinna tog slut när denna blev svartsjuk på hennes andra partners: ”Och då tyckte hon det var okej för henne att säga: ’Men ge upp det, det är klart vi har ett monogamt förhållande för jag mår dåligt av en öppen relation.’ Och vad ska jag säga då? Det är klart att vi inte kan ha en relation som hon mår dåligt av. Samtidigt känns det jävligt jobbigt att det var liksom mer berättigat för henne att må dåligt av den öppna relationen än att jag mådde dåligt av att leva i ett monogamt förhållande.”

För en Kiira – eller en Sofia – är en könsneutral äktenskapsbalk alltså ingen tillfredsställande lösning. Skickligt problematiserar Adeniji termer och begrepp som vi vant oss vid att ta för givna.
Vad innebär det egentligen att leva ”under äktenskapsliknande förhållanden”?

Varför är begreppet ”gift” privilegierat i förhållande till begreppet ”ogift” så att människor som aldrig önskat att gifta sig livet ut ändå kan definieras som ”ogifta”?
Är inte ”ogift” i det här sammanhanget lika absurt som ”ogravid”?

Jonas Gardell om å akseptere

2009-07-02T10:34:00.006+02:00

Jeg likte det Jonas Gardell skrev i Expressen om Michael Jackson og om foreldre som i dødsannonser forsøker å trykke homofile voksne barn inn i den formen de var i før, før de ble voksne.
Tanken lar seg overføre på oss alle som individer, som voksne velger vi, riktignok innenfor rammer, men likevel.

"Så har vi alla enats om att Michael Jacksons ansikte inte är äkta.
Vi tycker synd om honom, för vad gjorde den stackaren med sig!
Vi utgår ifrån att han var olycklig.
Han som var så snygg som han var, och sjöng och dansade så bra!
Men kanske vi någon gång skulle våga tänka tanken att han var en vuxen man som haft råd med de allra bästa plastikkirurgerna,
kanske var hans ansikte resultatet av något han själv ville.
Kanske var detta ansikte med dess smala näsa, dess breda haka med en konstgjord grop i, detta vitmålade ansikte, detta rakpermanentade hår, dessa lösögonfransar, dessa tatuerade läppar, faktiskt så som Michael ville se ut.
Kanske motsvarade det hans självbild.
Kanske tyckte han att han var vacker.
Kanske var han vacker."

"På samma sätt uppmanas vi nu att minnas Michael Jackson
”precis som han var”, det vill säga före. Före den konstiga Michael Jackson. Före den bisarra Michael Jackson som, enligt tidningen
The Guardian, ägnade sina sista år åt att ”muteras till en allt konstigare version av sig själv, för att bli ett föremål som bäst passade på ett kändis-zoo.” Med andra ord: före hans gränsöverskridande, självvalda, vuxenliv.
Och vi upplever oss dessutom som storsinta när vi gör det.
När vi bortser från vem han faktiskt var.
För först föds man och blir den andra säger att man är.
Sedan kan man föda sig själv på nytt om man måste, om man orkar,
om man har kraften och modet.
Det är en stor sak att göra. En modig sak."

Hvis det ikke var så typisk..

2009-06-30T23:28:00.005+02:00

.. ville jeg ikke nevnt at på flyturen hjem var det en kvinne som lo og lo av kjærestens kommentarer og jeg tenkte på det med at kvinner setter seg i publikumsposisjon oftere enn menn,
vi sitter på første rad og passer på å gi høvelig respons og hopper sjeldnere opp på scenen selv.

Kom igjen da folkens, ta plass.
Kom igjen da folkens, sett deg på første rad litt oftere du også.

Dette er dagens paroler fra bordet hjemme på Olaf Ryes plass.
Det og denne facebookoppdateringen fra en bekjent:
Var på fotballkamp med mannen. De vant!! Hurra!!
Har sjelden sett min bedre halvdel ta sånn av...Han var helt vill!!!
Råartig opplevelse:-)

Hjemme igjen

2009-06-30T00:30:00.002+02:00

Dette er tingene jeg kjøpte i Venezia, det jeg har med meg hjem i bagen som jeg ikke hadde med da jeg dro: Souvernirer kan vi si:

- Postkort fra biennalen som det står Venezia på men som er fra andre plasser.
- En hvit kokkejakke.
- En hvit legefrakk med skrå hals, men som jeg så en kjøpmann med i en kjøttbutikk.
- En parmesanost.
- En halv grappa.
- En veldig stor tomat, har ikke sett større.
- Olivener som ble til overs.
- Engangskopper fra Lufthansa som ikke burde vært engangs og som skal bli turkopper.

Sånn, var ikke dette privat så vet ikke jeg,
slett ikke bare personlig, denne anbefalte fortolkningsrammen,
hæ?

Hvis jeg var sjefen

2009-06-28T19:10:00.002+02:00

på kunstutstillinger så skulle minst ett verk stå ved utgangen og så skulle den ha lapp ved siden av der det sto: Bare ta på! Du kan få klatre oppå. Stikk tunga borti. Lukt,

Man blir jo helt gal av det kunstregimet der man bare kan se og ikke røre. Hele kroppen skriker få kjenne, hva er denne blomsten laget av, stoffet ser litt slimete ut, er det glatt, er det tungt. Og så skal man bare stå å tenke på det? Det går jo ikke. Fuckings hjerne-entusiaster, tanke-freaker.

Morgenstund

2009-06-27T09:02:00.003+02:00

Det er ganske tidlig morgen og den store ungen er tilbake fra en løpetur i regn og torden med hotelleieren Roberto som driver med ultrasport som er den sporten som dreier seg mest om å hente opp det som måtte være i kjelleren men som jeg liker å høre om fordi det ikke likner på å gå til Mont Everest. Det heter forresten kjelleren på italiensk også, det stedet der det kan være ekstra krefter hvis man bare er beredt på å vente mens man gråter og mister motet og har vondt, det er ikke jeg.

Det er fint hvordan folk finner hverandre, lettere når interessene syns på at man kommer inn i resepsjonen og er svett i løpeutstyr,
vips så var de i en samtale om melkesyre

Og siden Roberto hadde løpt et ultraløp i Frankrike for to dager siden trengte han et par langsomme mil i kroppen og kunne ta ungen gjennom de beste løpegatene i Venezia og mens de løp hilste Roberto på folk de løp forbi og fortalte ting som at siden det bare er 68.000 mennesker i Venezia så kjenner alle på samme klassetrinn hverandre og den uteliggeren der var så intelligent men så gikk det galt og nå er han her.

Det skal være den beste måten å få sett en by på,
man tilbakelegger lengre strekninger pr tidsenhet.

Fargene her..

2009-06-25T20:18:00.004+02:00

.. er matte. Det ser ut som det er melk i havet og lufta er disig sånn at alt ses gjennom fuktighet. Husene har orientalsk hvit vinduspu\ynt på seg men veggene er malt i matte farger som er avskalla sånn at mursteinen syns.
Det får meg til å slappe av.

Nå skal jeg gå ned på kaikanten ved Grand Canal med ei opptrukket flaske rødvin og ost og tomat og en slags rista brød i olje og hvitløk og så skal jeg se på folk.

Får ikke bildene fra kamera inn på reise-pc-en.
Dere kan prøve å se det for dere hvis dere vil.

Akkurat nå 56

2009-06-24T09:13:00.003+02:00

Jeg sitter alene i frokostsalen på hotellet og venter på at den store ungen og broren min skal komme tilbake fra løpeturen og at de andre skal stå opp.

Det er bra med en stille stund, jeg prøver å få reise-pc-en opp og stå.
Kom meg på nettet det var en lettelse, men det er endel org for å få den til å svinge litt mer sånn som hjemme-pc-en.

Vi er i Venezia. Det lukter så godt hav her, det liker jeg. Det er mer jeg liker, men bare det jeg vil nevne nå. Båtene går på kanalene sånn som buss og trikk gjør hjemme, båter blir brukt til alt, ambulansebåten, søplebåten,
det er innkjøring forbudt-skilt for båter her. Ingen biler. I går kveld satt vi på kaikanten med en grappa og så på at havet begynte å sige inn på torget.
Jeg vil at det skal stige mer, jeg vil se på det.

Etterpå skal jeg gå ut og kjøpe skinke og ost og rødvin og tomat og majones eller no og putte alt i veska med en stor matboks, med små saltbokser, kniv og skjærfjøl. Og så er vi klar for å gå ut i byen og se oss om.

Helene Uris siste bok

2009-06-23T00:47:00.003+02:00

"Den rettferdige" var med som flyplassbok i helga
og det var merkelig å lese den rett etter Kjersti Kolbotns
Eg er mamma, eg skal være god.

Språket er så utvendig, blir det riktig ord? Ikke noe erfart noe sted, distansert, et festlig språk, svellet opp med adjektiver,
på denne måten:

"Edvard Frisbakke skutter seg og fester blikket på kvinnen helt forrest i krematoriet, men på den høyre siden. Hun troner der fremme, ganske alene. Hun er umulig å overse, for håret hennes er farget strekt lyserødt. En ytterst påfallende farge, som fører tankene hans hen på tivoli og billige fornøyelsesparker.
Det ser granngivelig ut som hun har sukkerspinn i stedet for hår på hodet, synes Edvard Frisbakke.

P2-losen er klar

2009-06-22T17:48:00.003+02:00

Straks begynner Dagsnytt 18, med saker etter min smak i dag: Hva kan egentlig det internasjonale samfunn gjøre for folket i Iran. Det lurer jeg også på. Og hva vet vi om de som driver med skoleskyting og er det nyttig med profiler? Og Twitters funksjon i valgkampen. Dette blir ikke bedre, klikk deg inn og bli med. (boksen er tatt vekk)