POLYGRAFEN

Norske soldater i krig.

2006-03-26T17:27:00.000+02:00

Angrepet på den norske militærbasen i Maymaneh i Afghanistan i februar klargjorde for alvor at Norges ambisjoner om å stille militære mannskaper til disposisjon i ustabile områder utenfor landets grenser innebærer en betydelig risiko. I Maymaneh utviklet det seg til direkte kamphandlinger mellom Afghanske opprørere og norske soldater. Angrepet varte i flere timer og de norske styrkene var faktisk ferd med å gi tapt da engelske soldater kom dem til unnsetning. I følge offisielle norske tall ble 4 Afghanere drept og 6 Nordmenn skadet i denne aksjonen. Det kunne ha gått mye verre, men heldigvis for nordmennene så hadde de oddsen på sin side denne dagen.

Det burde ikke komme som noen stor overraskelse for noen at slike insidenter ved jevne mellomrom kommer til å inntreffe når myndighetene i stadig større grad ønsker å sende militært personell ut på risikofylte oppdrag. Norske styrker vil også i fremtiden komme opp i liknende situasjoner og det er ikke alltid gitt at våre styrker vil ha like mye flaks som de hadde i Maymaneh. For det er faktisk krig det dreier seg om, væpnet kamp mellom stridende der den ene parten etter beste evne forsøker å ta livet av den andre. Tap av personell er ikke noe som kun skjer hos Amerikanere og Engelskmenn. Nordmenn har på ingen måte imunitet mot slike tap.

Norske myndigheter var også i tiden rett etter denne insidenten veldig tilbakeholdne med innformasjon om hva som faktisk fant sted i Maymaneh. Det ble først påpekt at det kun ble avfyrt skarpe varselskudd, og at kun gummikuler og tåregass ble avfyrt direkte mot angriperne, noe som senere ble tilbakevist. Norske styrker avfyrte skarpe skudd mot Afghanerne og tok sansynligvis livet av flere av disse. Et par uker etter denne insidenten dukket det opp en avisartikkel som skildret de engelske soldatenes versjon av angrepet, og denne versjonen var ganske ulik den som ble presentert i norske mediaer rett etter angrepet. De engelske soldatene kunne fortelle om nordmenn som var iferd med å resignere fullstendig. De kunne fortelle om norske offiserer som hadde mistet all kontroll over situasjonen, og som nesten gikk rundt i transe. De kunne fortelle om norske offiserer som takket gud for at de engelske styrkene kom dem til unnsetning. Engelskmennene tok straks over kontrollen og fikk omsider drevet opprørerene vekk fra området.

I etterkant av slike nesten katastrofer er det vanlig å ha en “debriefing”, en gjennomgang av hva som gikk galt og hvordan man i ettertid forhindrer at slike feil gjentar seg, og her burde det være en god del å ta fatt i for nordmennene. En ting som man burde starte med er å stille seg spørsmålet om ordinære norske styrker er godt nok trent til å operere under slike forhold. Er de kapable til å håndtere liknende situasjoner i fremtiden? Det er faktiske ikke tilstrekkelig at norske styrker er godt trent i praktisk militær strategi og ulike militære scenarioer hvis de ikke er tilstrekkelig forberedt rent mentalt på hva det vil si å gå i krig.

I dette tilfelle kom Engelskmennene nordmennene til unnsetning. Man kan da stille seg spørsmålet om hvilke forskjeller som eksisterer mellom det Engelske forsvaret og det norske. Vel, det eksisterer faktisk en god del, og mesteparten av disse dreier seg om mentalitet. Britene har i motsetning til Nordmenene en lang og stolt militær historie. De kjempet tapert i både første og andre verdenskrig, konflikter der de mistet flere hundretusen mann. Det er vanskelig å finne en Engelsk familie som ikke har hatt et familiemedlem som ikke har deltatt i disse to krigene. Britene er også veldig stolte av den insatsen som den Engelske hær og det engelske folk viste i disse to mørke periodene i verdenshistorien. De vet hva det vil si å miste tropper i strid og de vet hva det innebærer å gå i strid. En engelsk soldat bærer ingen illusjoner om at han ikke vil bli beskutt når han beveger seg inn i fiendtlig territorium. Dette er noe den Engelske hæren gir klar beskjed om når en rekrutt verver seg, treningen som denne rekruten motar er også tilrettelagt for slike hendelser.

Andre faktorer spiller selvfølgelig også inn, som f.eks. samfunnsmessige forhold. Det eksisterer store forskjeller mellom det engelske og det norske samfunn. Det engelske samfunn er langt harderer enn det norske. Dette gjenspeiler seg på alle områder. Jeg skal trekke opp et par eksempler. Det er f.eks stor akksept i england for at engelske gutter/mannfolk sloss når dem er ute på byen. Det er noe som blir betragtet som uskyldige guttestreker. Britene er også langt mer vokale og brautende enn den vanlige nordmann. I Norge forsøker man i større utstrekning å holde seg passiv i truende situasjoner, noe som Engelskmenn ser på som et utrykk for svakhet. Det britiske arbeidslivet er også langt hardere enn det norske. Sjefene og lederne har langt større makt og bruker denne oftere enn det som er vanlig i Norge. Hvis vi også tar med at mange av nabolagene i England har mye mer kriminalitet og er langt mer belastende enn det gjennomsnitlige norske så har man en mengde faktorer som er med på å prege engelskmenns mentalitet på en helt annen måte enn den norske. Engelskmenn er nok også en del mer avstumpet enn en gjennomsnitlig nordmann og dette kommer nok også til utrykk i stridsituasjoner.

Nordmenn, imotsetning til engelskmenn, blir fra tidlig alder lært at det er galt å sloss, at det er bedre å vende det andre kinn til og gå vekk fra truende situasjoner. Dette er forsåvidt noble trekk og skaper fredlige og ikke aggresive individer, men man bør også være såpasse ærlige at man innrømmer at slike trekk ikke er å foretrekke hos soldater som skal ut i strid? Når forsvaret blir mer og mer feminisert og forsøker å imprente “riktige” verdier hos soldatene så sier det seg selv at dette kan bli problematisk når de samme soldatene skal ut i strid? At det politiske Norge hele tiden påpeker at norske styrker som sendes ned til urolige områder skal oppfører seg fredlig og ikke oppføre seg på måter som kan virke konfronterende på de stridende fraksjonene i områdene er dette også med på å skape tvetydige forestillinger hos soldatene selv. Hvordan reagerer man når man blir utsatt for fiendtlig angrep når ord som forsoning, dialog og fredlige løsninger hele tiden befinner seg i bakhodet?

Forsvaret ynder også selv å påpeke forskjellen mellom norske soldater og f.eks. britiske og amerikanske, som i mange sammenhenger blir betragtet som John Wayne typer, mens nordmennene blir betragtet som mer avbalanserte, rolige og fornuftige. Kan det være at man i USA og England har et mer realistisk syn på hva som venter soldatene i krigsområder? Når man plasserer soldater i situasjoner som kan koste dem livet så er det vel naturlig å gi dem tilstrekkelig trening i å håndtere potensielle livstruende situasjoner?

Det ble i USA etter den andre verdenskrig utført en veldig interessant undersøkelse som tok for seg Amerikanske soldaters måter å reagere på under strid. Undersøkelsen viste at kun 20 prosent av soldatene besvarte ild mot fienden når de selv ble beskutt. De resterende 80 prosentene unlot bevisst å skyte mot fienden. De maktet simpelthen ikke å ta livet av et annet menneske, selv i de situasjonene der eget liv var truet. De mentale reservasjonene mot å ta et annet liv var så sterkt hos den enkelte soldat at denne ikke maktet å overkomme denne barriæren. Offentligjøringen av undersøkelsen vakte stor oppsikt i USA og den Amerikanske hæren bestemte seg for å finne en løsning på problemet. Man startet å jobbe aktivt med å bryte ned disse mentale sperrene hos soldatene, eller sagt med andre ord man brukte lang tid på å lære soldatene å ta livet av fiendtlige soldater. Under Korea krigen var prosentandelen som ikke skjøt for å drepe nede i 45 prosent, i Vietnam krigen kun 5 prosent. I dag er et av virkemidlene som det Amerikanske forsvaret benytter seg av for å bryte ned disse sperrene videospill.

Man skulle anta at en soldat automatisk og instinktivt dreper når eget liv er truet, men det er altså ikke tilfelle. Det er en egenskap som må læres. Det sier seg selv at dette er ting som ikke er politisk korrekte å diskutere, men det er alikevel en realitet. Nå skal jeg ikke utale meg om hvilke metoder som benyttes for å introdusere norske soldater til de grimme realitetene som de kommer til å møte i konfliktområder rundt omkring i verden, men det er en nødvendighet å addressere slike ting når man sender norsk ungdom ned til områder hvor de risikerer å havne i kampsituasjoner. Krig er en skitten business selv om norske politikere ikke liker å innrømme at norske styrker befinner i væpnede konflikter, og ofte skjønnmaler virkeligheten som møter norske soldater. Men de skylder dem såpass.

Domsavsigelsen

2006-03-10T22:31:00.000+01:00

I dag falt dommen i Norges historiens største ranssak. Den var på ingen måte oppsiktsvekkende. De tiltalte ble idømt strenge straffer, noe som var i overenstemmelse med myndighetenes utalelser i tiden etter ranet om at de skyldige skulle tas hardt. Personen som ble utpekt som hjernen bak det hele, David Toska, ble dømt til 19 år i fengsel. Hans medtiltalte fikk dommer fra 13 til 17 år, enkelte av disse forvaringsdommer.

Hovedgrunnen til at de tiltalte fikk såpasse strenge straffer er som følger...

En politimann ble skutt og drept.
Ranerne kom seg unna med et stort pengebeløp uten nevneverdige problemer.
Ranet var et gedigent prestisjenederlag for myndighetene.

Dette er forsåvidt legitime motiver for å ilegge strenge straffer, men hvis det er slik at det skal være likhet for loven så må man på bakgrunn av disse domsavsigelsene trekke noen konklusjoner, og de er som følger....

At ranere heretter skal ilegges langt strengere straffer enn det som tidligere har vært praksis. At drapsmenn ikke lenger skal slippe unna med dommer på under 13 år. At forbrytere som stjeler, enten det er fra staten eller privatpersoner, i fremtiden idømmes langt strengere straffer.

Hvis det bak denne dommen ligger et signal om at det er slutt på å håndtere forbrytere med silkehansker så er dette positivt. Er derimot denne strenge domsavsigelsen kun et engangs tilfelle for de tiltalte i nokas saken så lukter det dobbelmoral på langt hold

klar til å begå nye lovbrudd

2006-03-04T18:30:00.000+01:00

Rogaland politidistrikt har utarbeidet en liste over de mest aktive kriminelle utlendingene som befinner seg i distriktet. Pr dags dato teller denne listen 26 personer. Til sammen har disse 744 registrerte saker på rullebladet, 49 dommer, 23 bøter og 88 ikke-avgjordte saker. Det interessante her er at alle disse utlendingene har fått endelig avslag på søknad om opphold i Norge. Alikevel så befinner de seg her i landet klar til å begå nye lovbrudd.
Det tragiske i denne saken er at den ikke er særlig oppsiktsvekkende, den er snarere hva vi kan kalle normal avislesning anno 2006. Vi har sett en rekke lignende oppslag i media opp gjennom årene uten at det har ført til omlegging av den offisielle politiken som føres på dette området. For stadig flere mennesker begyner det nå å gå opp et lys, nemlig at det offentlige har mistet all kontroll over det som har med kriminalitetsbekjempende og krimialitetspreventive tiltak å gjøre. Man adresserer problemene, men ingenting vesentlig blir gjordt for å få bukt med dem.

Men problemene er igrunnen veldig enkle å løse.

Dem som kan deporteres sendes straks ut. Dem som av forskjellige grunner ikke kan utvises omgående interneres i egne leirer til en slik utvisning lar seg gjennomføre. Den naive dullingen som norske myndigheter har drevet med opp gjennom årene er nødt for å opphøre. Man kan ikke lenger ta hensyn til at disse individene risikerer rettsforfølgelse i egne hjemland. Det medfører faktisk grove brudd på menneskerettighetene til vanlige nordmenn å ha slike individer gående løs i våre lokalsamfunn. Det dreier seg faktisk om nasjonen Norges fremtid. Skal man ha noe håp om å opprettholde et fredlig norsk samfunn i fremtiden må myndighetene begynne å ta visse ting inn over seg. En god start er å annerkjenne at i de tilfellene der det står mellom rettsikkerheten til nordmenn kontra nylig ankomne kriminelle utlendinger så må rettsikkerheten til nordmenn ha forrang. Dvs utvisning av dem som ikke greier å innordne seg etter de normer som vår nasjon er tuftet på, uavhengig om disse risikerer straffeforfølgelse eller ikke..

Så enkelt er det.

Den østerikske inkvisisjon?

2006-02-20T21:52:00.000+01:00

De siste tids hendelser har klargjordt for det store flertallet at ytringsfriheten har trange kår i dagens europa. Illusjonen om at vi i denne delen av verden har en uinnskrenket rett til å ytre oss fritt har fått seg en kraftig knekk. Vi fikk et glimrende eksempel på dette da redaktøren i avisen Magazinet, Vebjørn Selbekk, trykket karikaturtegninger av profeten mohammad og et tilnærmet sammlet politiker og pressekorps reagerte med å dolke ham i ryggen.

Vi fikk se en feig statsminister og en ryggløs utenriksminister skyve Selbekk foran seg i et forsøk på å blidgjøre fanatiske ekstremister som ønsker å gjennintrodusere steinalderen i vår del av verden. Dette fordi disse norske politikerpuddlene ikke hadde mot nok til å stå opp for noe som de fleste nordmenn anser å være en fundamental rettighet, nemlig retten til å ytre seg fritt. Pressen var ikke stort bedre. I en tid der de burde ha stått skulder til skulder med en hardt prøvet kollega, valgte de å la denne seile sin egen sjø. Det minste man kunne forvente var at en sammlet presse tok ham i forsvar, og annerkjente retten hans til å ytre seg fritt.

Hvis man tar disse norske reaksjonene i betraktning så er det kansje ikke så vanskelig å forstå at norsk presse nå ser ut til å applaudere østerikske myndigheters beslutning om å fengsle den engelske historikeren David Irving, fordi han har vært freidig nok til å benytte seg av sin (grunnleggende rett?) til å ytre seg fritt. Irving ble i dag dømt til 3 års fengsel for å ha benektet holocaust, eller sagt med andre ord, Irving ble fengslet fordi han valgte å følge sin egen personlige overbevisning, og ikke den offisielle angående en viss historisk begivenhet. Dette godtok ikke staten Østerike og nasjonen har med denne dommen klargjordt for resten av verden at man der i landet ikke respekterer ideen om at alle individer har en grunnleggende rett til å ytre seg fritt uten å risikere politisk forfølgelse av landets styrende myndigheter.

Det som er bekymringsfullt i dagens politiske klima er at det er dem som er ment å skulle forsvare ytringsfriheten, media, forfattere, politikere, som ikke synest å være klar over at det ikke spiller noen rolle om man ikke liker ytringene til folk som Irving og Selbekk, da det ikke er selve ytringene deres man forsvarer ved å stå opp for dem, men selve retten deres til å ytre seg. Neste naturlige steg for Østerike nå er vel å introdusere en inkvisisjonen, basert på den spanske modellen.

Politisk korrekthet er vestens nye religion.

2006-02-12T01:57:00.000+01:00

Det har i den siste tiden blitt påpekt at ytringsfriheten er vestens nye religion. Dette er en feilaktig observasjon. Vestens nye religion er ikke ytringsfriheten. Vår nye religion bærer navnet “politisk korrekthet”. Denne nye religionen har visse trekk som den deler med islam, et av disse er at troende utøvere av “politisk korrekthet” i likhet med dypt troende muslimer er villige til å gå til fysisk angrep på personer som utsetter denne for “blasfemi”. Blasfemi mot “politisk korrekthet” innebærer å peke på logiske brister og svakheter som denne ideologien innehar.

I vår del av verden, imotsetning til den muslimske, så er de mest aktive utøverne av denne religionen den såkalte samfunnseliten. Avisredaktører, politikere, byråkrater, kulturpersonligheter og forfattere er eksempler på grupper som har omfavnet denne med ekte lidenskap. Dette er også en av grunnene til at den har fått så stor innflytelse her i landet.

Et av de mest bissare utslagene av denne nye religionen er at utøverne stadig vekk forsøker å forsvare grupperinger som ønsker å begrense demokratiet. Dette ved å stikke halen mellom beina når dette demokratiet blir utsatt for trussler og grove beskyldninger, og be om unnskyldning for at vi faktisk har dette inkorperert i lovverket vårt.

Det er også alarmerende at tilhengere av “politisk korrekthet” ikke evner å se konsekvensene av sin nye religion. For konsekvensen av denne er at man ikke makter å stanse fremveksten av anti-demokratiske krefter. I steden for velger man å klamre seg til tomme fraser som forsoning, dialog og respekt.

Det er alltid de frafalne som er de sterkeste motstandere av egen tidligere religion. Om Norge kommer til å fortsette å være et fritt og demokratisk land i fremtiden kommer alt an på om samfunnseliten velger å holde fast på sin nyfunne religion eller om de omsider velger å distansere seg fra denne.

Har myndighetene krevd en unnskyldning fra Selbekk?

2006-02-11T02:59:00.000+01:00

Redaktør Vebjørn Selbekk har nå stått frem og gitt muslimene en uforbeholden unnskyldning for å ha trykket karikaturene av profeten mohammad i den kristne avisen Magazinet. Dette skjedde etter utstrakte samtaler med repressentanter fra de islamske trossamfunnene her i landet, og som et resultat av det massive presset han har vært utsatt for de siste ukene. Møte mellom Selbekk og muslimene ble arrangert av Krf leder Dagfinn Høybråten. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i etterkant utalt at møtet kom i stand uten innblanding fra regjeringens side. Hmmm.... Myndighetene håper nå at denne unnskyldningen skal sette en stopper for den massive kritikken og protestene som har kommet nasjonen Norge til del i denne konflikten.

Hvis jeg skulle tillate meg å la fantasien virkelig få fritt spillerom angående håndteringen av denne saken så antar jeg at resultatet ville ha sett omtrent slik ut....

Detector lar tankene løpe ......

At myndighetene ikke har jobbet aktivt for å få Selbekk til å komme med denne unnskyldningen er vanskelig å tro. Alt for mye har stått på spill for regjeringen i denne saken. Et bevis på dette er at Støre og Stoltenberg fra dag en har overgått hverandre i å forstå den muslimske vreden som disse tegningene har frembragt. De har bla sendt ut delegasjoner til religiøse ledere i midt østen for å drive en nødvendig “brannslukning”. Det har også forekommet utstrakt brannslukking på hjemmebane i denne saken. Styresmaktene har selvfølgelig ikke gått ut og sagt at Magazinet ikke skulle ha trykket disse tegningene, det ville ha vært en umulighet med hensyn til pressefriheten som vi angivelig har i dette landet, men det er ingen som helst tvil om at de anser at dette hadde vært ønskelig.

Og etter protestene kom opptøyene. Disse resulterte i nedbrenningen av den norske ambassade i Syria, hærverk mot norske bygninger i Hebron, ambassaden i Iran, evakuering av norske borgere fra utsatte områder og ikke minst angrepet på de norske styrkene i Afghanistan. Fem demonstranter ble drept i dette angrepet, muligens av norske soldater da disse angivelig avfyrte skarpe skudd. Det har også i etterkant av denne episoden blitt utlyst en dusør på 5 kilo gull til den eller de som makter å ta livet av norske borgere i landet. Myndighetene i Irak og Iran gikk tidlig ut og ærklærte at de ikke lenger ville samarbeide med norske oljeselskaper pga tegningene. Det skulle være unødvendig å påpeke at norske myndigheter er veldig interesserte i at Statoil og andre norske selskaper kommer sterkere inn på det internasjonale oljemarkedet.

Stoltenberg har også utalt at han frykter at Norges renome som fredsnasjon har fått seg en alvorlig knekk pga tegningene. Dette er et “renome” som norske myndigheter har brukt en årekke på å bygge opp med god hjelp av norske skattekroner. Skulle de ha latt dette “renomeet” forsvinne i sanden uten noen form for kamp? Myndighetene i Norge er selvsagt klar over at karikaturtegningene har blitt et storpolitisk tema, og at det medfører alvorlige implikasjoner for norsk politikk og norske borgere i de aktuelle områdene hvis situasjonen ikke løser seg. For ikke å snakke om de alvorlige konsekvensene som dette kan føre til her i landet.

For det har i de siste årene kommet frem en rekke avsløringer i media om at det befinner seg mennesker i Norge som er mer enn villige til å utføre terroristhandlinger hvis dette skulle være påkrevd. Når vi også vet at PST har rykket ut og sagt at de er i høyeste beredskap pga av konflikten som disse tegningene har skapt så er det grobunn for uro. Skulle det oppstå raseuroligheter i Norge så ville dette være et nesten utenkelige scenarioet for myndighetene. Jens stoltenberg fastslo for en måneds tid siden i nyttårstalen sin at Norge skal bli det mest velfungerende multietniske samfunnet i verden. Da er det ikke plass for slike uroligheter. Det finnes over 100 000 innvandrere i hovedstaden, mange av dem muslimer. Skulle disse begynne å bråke så er helvete løs.

Et spørsmål som også er verdt å stille seg er om myndighetene har utøvd press eller forsøkt å “overbevise” de store media aktørene om å la vær å trykke tegningene etter at konflikten tok av? Har styresmaktene i såtilfelle gjordt dette med å henvise til rikets sikkerhet? Svenske myndigheter gikk til det drastiske skrittet å stenge internettsidene til Sverigedemokratene fordi dette partiet hadde publisert profetkarikaturene på sine hjemmesider. Begrunnelsen fra svenskene var at de var livredde for å bli dratt inn i konflikten. Den Svenske sikkerhetstjenesten SAPO assisterte myndighetene i saken. Har norske styresmakter fått hjelp av PST? Det at flere aviser og tv stasjoner unnlot å vise tegningene har unnektelig vært med på å kraftig redusere skadevirkningene.

Så var det selve forsoningsmøte mellom Selbekk og Muslimene her i landet da. Dette møte ble arrangert av Dagfinn Høybråten, Krf leder og en av myndighetenes mange viktige aktører. Møtene var hemmelige, dvs at pressen ikke fikk noe informasjon om hva som ble drøftet. Skal en være veldig kynisk så kan en påstå at det i et slikt møte ville være muligheter for å bruke både pisk og honning, eller begge deler for å sørge for at partene kom til enighet. Når en også tar i betragtning hva som står på spill så er ikke dette så veldig vanskelig å forestille seg.

Vil en unnskyldning som kommer frem under slike omstendigheter og et slikt klima være oppriktig? En kan ihverfall være sikker på at myndighetene har hatt en stor, diger klam hånd med i å frembringe denne unnskyldningen uansett hva de måtte forsøke å påstå i media.

Mener også å ha hørt på radioen for en ukes tid siden at en muslimsk forstander i Oslo ble fortalt at menigheten hans ville miste statsstøtten hvis han ikke tonet ned egen kritikk av tegningene. Er det helt utenkelig at myndighetene skulle ha benyttet seg av slike metoder? Det er nå tross alt slik her i verden at Money talks...

Fantasi slutt ......

Noe sånn ville det antagelig ha sett ut skulle jeg skulle velge å forfatte et innlegg basert på grunnlag av høyst frittløpende tanker. Men det ville bare ha vært synsing fra min side, for norske styresmakter spiller jo alltid med åpne kort, eller???

.

Den multikulturelle ideologi.

2006-02-05T15:10:00.000+01:00

Responsen fra det politiske Norge etter publiseringen av karikaturtegningene av profeten mohammad har vært preget av en ikke-konfronterende og løsningsorienterte linje. Norske myndigheter har forsøkt å komme frem til en fredlig løsning som alle parter kan leve med. Problemet er bare at dette ikke lar seg gjøre. For uansett hvordan man angriper dette problemet så vil man fornærme en av partene i denne konflikten, enten det dreier seg om muslimer som føler seg krenket, eller nordmenn som mener at pressen skal være fri og uten innblanding fra myndighetenes side. Ber man om unnskyldning for tegningene så etterkommer man muslimenes krav, men på den annen side så begår man et digert overtramp mot dem som ønsker at Norge ikke skal ha en statskontrollert presse.

Denne konflikten har også tydeliggjordt for den store majoriteten at det eksisterer store forskjeller mellom muslimske innvandrere og etniske nordmenn. Forskjeller som i en årrekke har blitt forsøkt ignorert og bagatelisert av de samme myndighetene som nå frenetisk forsøker å finne en fredlig løsning på denne konflikten. Et spørsmål som myndighetene burde ha stilt seg for lenge siden er hvilke forutsetninger det er som må ligge til grunn for å skape et fredlig og stabilt samfunn. Svaret er selvfølgelig at det må eksistere en sterk nasjonal identitetsfølelsen som deles av landets innbyggerne. Det må eksistere visse grunnleggende verdier og moralkodekser som binner denne befolkningsgruppen sammen. Eller sagt på en annen måte, landets innbyggere må føle en sterk tilhørighet til sine øvrige landsmenn.

Når et samfunn gjennomgår store forandring i løpet av kort tid, slik som de fleste europeiske samfunn har gjordt de siste tiårene, med hensyn til demografisk sammensetning og introdusering av nye kulturer, så skapes det store indre spenninger pga de digre motsetningene som oppstår mellom de opprinnelige og de nyankommne innbyggerne. Det er særdeles uklokt å ignorer disse spenningene ganske enkelt fordi de ikke lar seg ignorere. Man kan selvfølgelig legge lokk på dem og forsøke å undertrykke disse, men til syvende og sist dukker de alltid opp til overflaten. Reaksjonene er da ofte voldsomme og preget av en kompromissløs linje. Vi har i løpet av kort tid sett eksempler på dette i en rekke land som f.eks Frankriket, Australia, England og nå også i Norge.

Man kan selvfølgelig også stille seg spørsmålet om hvor mye det skal vektlegge at folk med ulik etnisitet og religion foretrekker å leve mest mulig separert i de land som har flere ulike befolkningsgrupper. Hvor mye skal det vektlegge at de ulike gruppene i større og større grad velger å leve etter egne regler og egne moralkodekser? Hva skyldes denne frivillige segregeringen? Man kan i samme vending også spørre seg om det er noen vits i å finne frem til årsaksforholdene som har ført til at protestanter og katolikker i Nord Irland ikke greier å leve i ro og fordragelighet. Er dette et varsel om hva som kommer til å skje her i landet? Man kan også spørre seg om hvorfor baskere og spanjoler ikke makter å leve i ro og harmoni, eller hvorfor det eksisterer store motsetningsforhold mellom franskkanadiere og engelskkanadensere. Bare for å nevne et par eksempler.

Det som ofte ikke nevnes er at multikulturalismen er en ideologi på lik linje med alle andre ideologier. Den har alle de karakteristiske trekk som kjennetegner en ideologi. For at den multikulturelle ideologien i det hele tatt skal fungere så er den nødt for å være konsekvent. Dvs. at den er nødt for å møte all motstand med sensur og ikke-demokratiske virkemidler. Dette kjennetegnes best ved det media og politikerskapte “politiske korrekte” samfunn. Negative argumenter skal ties i hjel. Meningsmotstandere skal ikke slippe til ordet, men stigmatiseres med nedsettende ord som rasister, nazister og fascister. Man skaper på denne måten et samfunn som bygger opp store frustrasjoner, da en stor del av befolkningen ikke kommer til ordet i den offentlige debatt og heller ikke har noen innvirkning på den innvandringspolitikk som føres i egne land. Vi ser i dag at det har oppstått store brister i denne ideologien. Vi ser at argumentene som har underbygget denne ideologien omsider har begynt å slå sprekker. Alle vet at ideologier står for fall. Med kommunismen i øst europa tok det kun ett års tid. Spørsmålet nå er hvor lang tid tar det før multikulturalismen som ideologi kollapser?

Profetens ansikt

2006-02-01T17:06:00.000+01:00

Dette er folk villig til å drepe for.

Forstå det den som kan....

Norsk ettergivelse ovenfor muslimske fanatikere

2006-01-31T21:17:00.000+01:00

I 1993 ble William Nygaard forsøkt myrdet. Nygaard var på det aktuelle tidspunktet forlagsjef i Aschehoug og ansvarlig for den norske utgivelsen av Salman Rushdies, Sataniske Vers. Det var en modig avgjørelse av Nygaard å publisere denne boken, fordi beslutningen om å utgi denne gav ham innpass på den beryktede Ayatollaha Khomeinis dødsliste. Sataniske Vers ble av Khomeini ansett for å være blasfemi og en fornærmelse mot Islam og hele den muslimske verden. En fatwa (drapsdom) ble derfor utstedt på Rushdie og de personene som var behjelpelige med publikasjonen av boken. Drapsmennene maktet å plassere 3 kuler i kroppen til Nygaard. Dette fordi han som forlagssjef i Aschehoug benyttet seg av sin og forlagets soleklare rett til å publisere bøker etter eget forgodtbefinnende.

Hvordan ville den norske opinionen ha reagert hvis Norske politikere i tiden rett etter dette drapsforsøket stod frem og utrykte forståelse for drapsmennenes og den muslimske verdens sinne? Ville det spille noen som helst rolle om de samme politikerne samtidlig viste til at Norge ikke hadde noen mulighet til å be om unnskyldning for denne fornærmelsen, da handlingene til Nygaard/Aschehoug var beskyttet av norsk lov? Ville ikke dette ha blitt tolket som patetisk og veldig keitete? Ville det ikke også ha virket patetisk om Norges utenriksminister i sakens anledning gav norske ambassader og utenriksstasjoner beskjed om å forklare for muslimske ledere i prekære områder at Norge hadde stor forståelse for deres synspunkter?

En norsk avis har benyttet seg av sin presse og ytringsfrihet i ett spørsmål den anser å være av høyeste betydning. Den har testet ut tolleransegrensene til den muslimske verden, og responsen har vært særdeles negativ. Nordmenn har pga denne avisens demokratiske rett til å trykke det den selv anser å være viktig blitt bedt om å forlate Gaza stripen, truet med boikott aksjoner, selvmordsbombere og terror

Trusslene står ved lag helt til den muslimske verden har mottat en offisiell unnskyldning fra den norske stat, og den ansvarlige redaktøren i avisen har blitt straffet. Og hva er reaksjonen fra norske styresmakter? Jo den er temmelig lik den i det tenkte tilfelle ovenfor. Og dette er helt uakseptabelt.

Kan man i det hele tatt ut ifra ett politisk ståsted beklage på det dypeste at en avis benytter seg av sin ytringsfrihet, for derette å glatte over denne kritiken ved å lage ett poeng av at vi i Norge tross alt har en slik frihet? Oppnår man ikke bare å skape et veldig tvetydig inntrykk ved en slik holdning? Eller for å si det på en annen måte, viser man ikke ved en slik holdning at man ikke har ryggrad nok til å inneha en egen mening om saken? Ville det ikke ha vært en mer verdig respons å ikke gi etter for disse menneskenes fanatisme? F.eks. ved å ta fullstendig avstand fra disses fanatikernes udemokratiske holdninger og ikke gi dem noe som kan tolkes som en unnskyldning eller forståelse for deres synspunkter?

Norges reaksjon kan kansje kalles for diplomatisk, men likestiller vi diplomati med seier for egne synspunkter og verdier? Er vi ikke lenger villige til å forsvare ett hundre prosent våre friheter når disse er under press? Finnes det ikke lenger saker der vi kan stå frem med hevet hode og si at dette er vårt synspunkt og vi bryr oss fint lite om dere liker det eller ikke? Kansje troen på diplomati har blitt litt for sterk her i landet?

Norske styresmakter burde ha i bakhodet at tilbakeholdenhet og innrømmelser alltid vil oppfattes som svakheter. Gir vi etter på ett område så er sjansen stor for at vi gir etter på andre områder ved senere anledninger.

Man kan si mye om USA sin utenrikspolitikk, men de er ihvertfall standhaftige. Eller sagt på en annen måte de har ihvertfall ryggrad.

Bistand med bismak.

2006-01-27T17:27:00.000+01:00

Hvordan anvendes Norske bistandspenger? Blir de brukt på en nøktern og rasjonell måte, eller er det rom for forbedringer? Dette spørsmålet burde være høyaktuelt da Norge anses for å være en stormakt i bistand til den tredje verden. I det inneværende år kommer bistandsbudsjettet til å overstige 18,5 milliarder norske kroner. Dette er en astronomisk sum og det burde være en selvfølgelighet at myndighetene gjør sitt ytterste for å garantere en sikker anvendelse av disse midlene. Desverre så virker ikke dette å være tilfelle pr dags dato.

Da riksrevisjonen offentligjorde granskningsresultatene av Norads bistand til Mozambique i perioden 1996 til 2002 var resultatet heller nedslående. Norad fikk flengende kritikk. Ting som ble trekt frem spesielt var Norads manglende evne til å følge egne normer for rapportering. Det eksisterte også et stor gap mellom programfestede planer og oppnådde resultater, samt at prosjektene hadde en minimal effekt på fattigdomsbekjempelsen. Norad hadde også utvist dårlig evne til å vurdere risikoen knyttet opp til denne bistanden. Uavhengige undersøkelser foretatt i Mozambique har også avdekket at over 250 millioner US Dollars har forsvunnet i forbindelse med privatiseringen av landets to nasjonale banker. Denne summen utgjør Norges samlede bistand til landet i den aktuelle tidsperioden. Kommentaren fra daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnson var at hun var temmelig sikker på at de norske bistandsmidlene ikke hadde blitt underslått, men at de var gått til sine tiltenkte formål. Er ikke dette litt naivt?

Det norske bidraget til den tredje verden er høyt, men effekten har vært svært beskjedent. Etter 50 år med overføringer har man ikke sett det ønskede resultat. Utviklingslandene er forsatt like fattige som før. Det finnes selvfølgelig mange grunner til at denne hjelpen ikke har fungert, men en forklaring har ofte blitt trukket frem av både tilhengere og motstandere av disse overføringene, nemlig korrupte politikere og byråkrater i de aktuelle motakerlandene. Det som ikke alltid har blitt like godt belyst er hjelpeorganisasjonenes håndtering av bistandspenger i disse områdene.

I dag er det stort sett private aktører som driver med utviklingshjelp. Overgangen fra stalige aktører til private er et resultat av globaliseringstrenden som har gjordt seg gjeldene over hele verden. Hjelpearbeidet skal drives mest mulig effektiv, og man forventer i mange tilfeller også at denne skal være lønnsom. Kapitalen for å drive med slikt arbeid skaffes til veie ved hjelp av private donasjoner, og ikke minst overføringer via statsbudsjettet. Men hva skjer når private aktører i stor grad baserer seg på statsstøtte for å drive virksomheten sin? Er det ikke ganske innlysendene at disse da setter seg i en avhengihetssituasjon til myndighetene, og at de blir beroende av denne støtten for i det hele tatt å overleve? Resulterer ikke dette også i at disse organisasjoene prøver å påvirke det offentlige apparatet til hele tiden å overføre penger til egne konti ved å starte opp nye prosjekter, som ikke alltid er hensiktsmessige for dem som skal hjelpes? En tidligere konsulent i Norad kunne i aftenposten for en tid tilbake fortelle om prosjekter som på papiret i Oslo så greie ut, men som simpelthen ikke lot seg gjennomføre sett gjennom mottakerlandnenes øyne. Dette pga det ikke ble foretatt kritiske analyser av gjennomførbarheten av projektene. Med dette mente han at det ikke fantes lokal kompetanse og forutsetninger for å drive projektene videre når disse var ferdigstilte. Alikevel ble det nedlagt mangfoldige millioner på konsulentrapporter og undersøkelser som i de fleste tilfellene kom tilbake med en positiv innstiling til gjennomføringen av nevnte prosjekter.

Vi fikk for en stund siden innblikk i Norsk Vels misbruk av statlige overføringer i Afrika.Ting som ble trukket frem i negativ retning med denne organisasjonen var at projektene hadde liten positiv effekt, de var dårlig kvalitetssikret og hadde høye administrativekostnader. I Norges Vels tilfelle så lå administrasjonskostnadene oppimot 25-30 prosent. Det kom også frem opplysninger om at enkelte av medarbeiderne hadde timesatser på oppimot 750 kroner. Også Arne Fjørtofts Worldview International Foundation har vært i mediasøkelys grunnet uryddige regnskaper.

Det at private organisasjoner bruker pengene på en måte som de selv anser å være hensiktsmessig er ikke noe nytt fenomen. I en artikkel fra “Der Spigel” som tar for seg situasjonen i dagens Kabul påpekes det at byen formelig flyter over av dyre SUVs (firehjulsstrekkere), rådyre konsulenter og godt betalte hjelpearbeidere. Disse har blitt stadig mer synlige i bybildet. Artikelen påpeker også at disse hjelpearbeiderne bor i byens mest forneme strøk der husleien ligger på oppimot 10 000 us dollars i måneden. Det koster tydeligvis å opprettholde en vestlig levestandard for hjelpearbeidere i den delen av verden. I tilfelle Afghanistan har det internasjonale samfunnet pumpet inn nærmere 4 milliarder us dollars. Alikevel så lever de fleste Afghanere i dyp fattigdom. Hvorfor gjør de det hvis det har blitt investert så store summer i landet?

Det har vært en rekke avsløringer fra denne “businessen”. En britisk konsulent tjente f.eks. hele 207 000 US dollars iløpet av en 180 dagers periode i byen. Utviklingsminister i Afghanistan Bachardoust så seg lei av denne overflødige bruken av bistandspengene som skulle komme Afghanerne til del at han forlangte at hjelpeorganisasjonenen skulle legge frem regnskapene sine. Ut av 2355 hjelpeorganisasjoner la kun 437 frem et slikt regnskap, de andre nektet å etterkomme dette kravet. Dette forarget Bachardoust og han truet med å utestenge de organisasjonenen som ikke fremla regnskapene fra å operer i landet. President Karzai la derimot ned veto mot dette. Han ønsket ikke å fornærme repressentantene fra disse organisasjonene, og han ønsket heller ikke å komme i unåde hos myndighetene i disses hjemland. Presidenten ønsket med andre ord ikke å risikere en stans i fremtidlige bevilgniger til Afghanistan. Utviklingsministeren sa derimot opp stillingen i protest mot denne beslutningen.

Vi vet at en god del av bistanden som har blitt pumpet inn i Afghanistan kommer fra Norge, via FN og Verdensbanken. Har Norske styresmakter innsyn i den overflødige bruken av penger i denne regionen, og gjør de i så tilfelle noe for å få en stans i denne? At FN og Verdensbanken er ineffektive og sliter med korrupsjon har vært kjent lenge, uten at Norske styresmakter har laget noe nevneverdig oppstyr av den grunn. Så det mest sansynlige er vel kansje å anta at de ser gjennom fingrene med det som nå skjer i Afghanistan denne gangen også?

Har vi noe grunnlag for å hevde at Norske organisasjoner er mer rettskaftige enn sine utenlandske kollegaer? Vi har sett riksrevisjonens kritikk mot Norad pga manglende oversikt om hvordan bistandspengene benyttes, noe som ikke akurat teller i positivt favør. Det er en gammel tommelfinger regel som sier at der det finnes penger finnes det folk som forsyner seg grådig av disse. Det ville være høyst besynderlig hvis den generøse norske bistanden ikke skulle tiltrekke seg personer og organisasjoner som er mer interesserte i å mele egen kake enn å hjelpe fattige mennesker. Vi har sett utallige eksempler på at grådighetskulturen har fått et solid fotfeste også her i landet. Det siste eksempelet fikk vi servert i form av den offentlige skittentøyvasken i redningsselskapet.

Er norsk media politikernes nyttige løpegutter?

2006-01-15T13:31:00.000+01:00

Hvor fritt og uavhengig er i grunnen media i Norge? Jeg mener ikke med dette å antyde at journalister ikke har full ytrings og pressefrihet. Spørsmålet går snarere ut på i hvor stor utstrekkning media og journalister lar seg bruke av politiske aktører for å oppfylle disse aktørenes egen agenda. Det finnes som kjent mange måter å skaffe seg informasjon på, og i medias tilfelle brukes det ofte anonyme kilder for å avsløre visse forhold i samfunnet vårt som anses for å være kritikkverdige. Det er forsåvidt ingenting i veien med dette. Men i mange tilfeller der media opperer med slike anonyme kilder, er det mer interessant å fokusere på hvorfor disse nyhetshendelsene blir dekket og hvem som er kilden bak disse avsløringene enn selve avsløringene. At det eksisterer tette bånd mellom politikere, politiske rådgivere, lobbyister og journalister er ingen hemmelighet. Disse personene tilhører yrkesgrupper som beveger seg i de samme miljøene både i jobb og fritidssammenheng. Det er derfor ikke unaturlig at det opprettes kontaktnett, allianser og vennskap mellom disse grupperingene, og at disse kontaktnettene benyttes når dette skulle være påkrevd. Det er også forståelig at i en politisk hverdag der ryktespredning, bakvaskelser og maktkamp er en del av hverdagen kan det være særdeles gunstig å ha et slikt nettverk å støtte seg til. Men er dette forenelig med en demokratisk og fri presse?

Da tidligere LO leder Yngve Hågensen lanserte biografien sin, “Gjør din plikt, krev din rett”, bemerket han at han ble forsøkt truet til å avstå fra å stille til ledervalget i LO i 1989 av sentrale aktører i AP. Han fikk beskjed om at en avisartikkel om hans påståtte alkoholmisbruk ville dukke opp i Dagbladet hvis han ikke trakk seg fra dette valget. Som de fleste vet så vant Hågensen, og det dukket aldri opp noen artikkel i Dagbladet om hans påståtte misbruk. Men dette betyr ikke at påstanden til Hågensen ikke medfører riktighet. Det er slettes ikke utenkelig at det eksisterte/eksisterer journalister i Dagbladet som enten sympatiserte sterkt med Ap, eller som skulle være villige til å skrive en slik artikkel. Enten fordi de ønsket å blidgjøre disse aktørene, eller fordi de ved å skrive en slik artikkel ville få tilgang til eksklusiv innformasjon fra nevnte gruppe som kunne benyttes ved en senere anledning. Eller simpelthen i form av god gammeldags smøring, altså mot betaling.

Et godt eksempel på hvordan enkelte samfunnsaktører opperer ovenfor media finner vi ved å ta turen over til England. Den 11 september 2001 mens tvillingtårnene i New York forsatt stod i full flamme sendte “spin doctor”” Jo Moore i det engelske transportdepartementet en e-mail til sine kollegaer der hun foreslo at dette var en særdeles god dag å “begrave” dårlige nyheter på. Med dette mente hun at disse nyhetene ville havne i skyggen av denne terrorhendelsen og raskt bli glemt. Desverre for Jo Moore så havnet en utskrift av denne e-mailen i media og saken fikk bred pressedekning. Antageligvis så havnet den der fordi en eller flere av hennes kollegaer øynet sjansen til å kvitte seg med henne. Hun måtte til slutt be om unnskyldning. Men hun fortsatte i samme spor. I forbindelsen med begravelsen til prinsesse Margaret foreslo hun nok en gang at det var en god anledning å publisere dårlige jernbanestatestikker på denne dagen. Hun benyttet seg av den samme begrunnelsen, nemlig at de dårlige statestikkene ville bli forbigått i stilhet fordi medias fokus var rettet på den kongelige begravelsen. Enden på visa ble at Jo Moore og pressesjefen i transportdepartementet, Martin Sixsmith til slutt måtte fratre sine stillinger

Det finnes mange tungtveiende grunner for en person å tre inn i rollen som anonym kilde. Den mest opplagte er selvfølgelig at man ved å videreformidle uheldig eller uriktig innformasjon om sine politiske motstandere selv fremstår i et bedre lys. I en tid der det gjerne “stormer” rundt egen eller partiets posisjon vil det å videreformidle slik avsløringer sørge for at denne “stormingen” avtar og er med på å ta vekk noe av medias søkelys. Man skaffer seg med andre ord litt mer pusterom. Angrep er som kjent det beste form for forsvar. En annen mulighet er også å inngå muntlige avtaler, der en lover journalisten/media en enda større avsløring såfremt disse ikke publiserer komprimiterende stoff som omhandler enn selv eller det partiet en repressenterer. Med andre ord en god gammaldags hestehandel. En journalist trenger selvfølgelig ikke å godta slike vilkår, men den aktuelle politiker/rådgiver trenger da heller ikke å samarbeide med denne journalisten ved senere anledninger. Det betyr at de avstår fra å gi intervjuer eller kommentarer til denne journalisten i fremtiden, noe som er særdeles ugunstig for en person som lever av å skildre politiske hendelser. En annen viktig motiverende faktor for å fremstå som anonym kilde er selvfølgelig ønske om hevn. Man oppnår revansj mot den som har tråkket en på tærne ved en tidligere anledning.

Vi har sett mange eksempler på slike “tvilsomme” avsløringer i media den siste tiden. Kontreadmiral Atle Karlsvik ble helt klart “offret” av folk i forsvaret for å skade tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Den eneste grunnen til at disse avsløringene kom frem i media skyldtes misnøye blant forsvarets egne ansatte, som ikke godtok sparekuttene til tidligere forsvarsminister Krohn Devold. Striden mellom forsvarets ansatte og Krohn Devold utartet seg enkelte ganger mer som en såpeopera enn en politisk strid. Ved å bevisst fremstille saken dit hen at Devold ansatte sin nære venn til en av sjefsstillingene i forsvaret, og deretter legge frem bevis for at han misbrukte denne stilling ved å la forsvaret dekke personlige utgifter, oppnådde man å skade Krohn Devold. Men det som man hele tiden bør ha i tankene er at de utskeielsene som Karlsvik tok del i ikke er av en mer graverende art enn det som alltid har forekommet i offentlig sektor, og fremdeles pågår, forsvaret inkludert. For å ta et eksempel. For en tid tilbake hadde man en reportasje om riksrevisjonens studietur til New Zealand og Australia. Billetene var på første klasse og kostet nærmere 70 000 kroner pr stykk. Denne avsløringen ble forbigått i relativt stilhet, og fikk ingen konsekvenser for de impliserte. Er utskeielsene til Karlsvik så mye verre? Og hva med de særdeles gunstige lønns og pensjonsordningene som er politikere og statsråder til del, er disse helt problemfrie? Det kan kansje ikke kalles for direkte korrupsjon, men det er liten tvil om det ligger en god del kammeraderi bak disse.

Et annet eksempel som er mer aktuellt er Kristin Halvorsen oppfordring til boikott av Israelske varer. En samlet opposisjon gikk rett i strupen på regjeringen og forlangte en forklaring fra de rødgrønne etter denne utalelsen. Denne begivenheten fikk også en del oppmerksomhet ifra utlandet. Det “stormet” ganske heftig rundt SV og regjeringen, noe som opposisjonen selvfølgelig var fullstendig klar over og utnyttet til det ytterste. Og hva gjorde så regjeringen? Jo, den handlet slik seg hør og bør når det “stormer” som verst rundt egen person. Den forsøkte seg på en unnamanøver. Dette ved å skyve oppmerksomheten over på motparten, altså opposisjonen. Den lekket informasjon om Bondevik regjeringens luksuriøse etterlønnsavtaler til pressen. Man kunne lese i avisene at denne avtalen beløp seg til nærmere 10 millioner kroner. Et par dager etterpå dukket det også opp historier om de svære bonusutbetalingene til de eksstatsrådene som gikk tilbake til en tilværelse som vanlig Stortingspolitiker. Ikke det at det hadde noen umåtelig stor effekt, men det var sikkert med på å fjerne litt av fokuset på Halvorsens utalelser. Og det gav oss mediakonsumenter nok et eksempel på hvordan enkelte politiske aktører manipulerer og bearbeider media til egen politisk vinning.

Vil de Nokas tiltalte få en rettferdig dom?

2006-01-08T21:01:00.000+01:00

Nå har omsider Nokasrettsaken beveget seg inn i den avgjørende sluttfasen der straffeutmålingen og skyldspørsmål skal avgjøres. Aktoratet har gått inn for lovens strengeste straff på 21 års fengsel for flere av de tiltalte. Det som derimot ennå ikke er avklart er om disse vil få en forvaringsdom i tillegg til den opprinnelige straffen. Skulle en slik forvaringsdom illegges så betyr dette at myndighetene kan holdes dem innesperret på ubestemt tid etter at de har avtjent sin opprinnelige dom. Det er ingen automatikk i at en tiltalt idømmes en slik forvaring. Dette gjøres kun i de tilfellene der myndighetene anser at den domfelte utgjør en overhengende fare for samfunnet. Og det dreier seg stort sett om individer med personlighetsforstyrelser. Om de tiltalte i nokassaken lider av slike forstyrelser er vel heller tvilsomt skal man tro rettpsykiaterne.

Man kan mene mangt om Nokas ranet, men en ting er sikkert og det er at utførelsen av dette ranet var svært brutalt. Det ble skutt med automatvåpen noe som førte til at en politimann måtte bøte med livet. For mange mennesker var det også et bevis på at organisert kriminalitet omsider har fått fotfeste her i landet. Ranets spekularitet sørget også for en bred mediedekning. Knapt en dag har passert uten at det har blitt publisert en avisartikkel eller vist en tv-reportasje som omhandler dette ranet.

Det har også fra første stund vært bred politisk vilje til å komme til bunns i denne saken. Det har eksistert ett sterkt ønske fra myndighetenes side om å stille de skyldige for retten. Ett samlet politikerkorps har sørget for at de økonomiske midlene har blitt stilt til disposisjon. Ranet har sålangt kostet den Norske stat over 170 millioner kroner, selv om utbytte ble “magre” 55 millioner. Norske politetterforskerne har også sammarbeidet nært med politimyndigheter i utlandet. Dette sammarbeidet har vært svært velykket. Det har bla ressultert i at David Toska ble pågrepet og senere utlevert fra Spania, Ridvan Halimi fra Kosovo og Johnny Thendrup fra Nederland. Man har med andre ord jobbet iherdig for å oppklare ranet og bringe de skyldige for retten, selv i de tilfellene der disse har befunnet seg utenfor landets grenser. Og det er nettopp denne voldsomme iveren og pengebruken som fremstår som litt suspekt. For vanligvis så pleier ikke Norske styresmakter å bruke så store ressurser på å oppklare forbrytelser.

Det er heller ikke normal prossedyre at man legger ned så mye arbeid og prestisje i en sak bare for å se de tiltalte slippe unna med ubetydlige straffer ved sakens ende. Det finnes ingen tvil om at det for Norske styresmakter var et tap av prestisje da ranere trengte seg inn i Nokas sine lokaler og spassere ut med 55 millioner uten å bli pågrepet av Norsk politi. Nyheten om ranet spredte seg raskt, ikke bare her i landet, men også i utlandet og det var kansje dette som var det mest ydmykende for Norske styresmakter. Kansje dette er grunnen til det sterke hevnmotivet som myndighetene indirekte tilkjennegjør ved sin strenge og håndfaste reaksjon i etterkant av dette ranet.

En kan ikke stikke under en stol at det ifra første stund har blitt iverksatt helt ekstraordinære tiltak og prossedyrer i denne saken. Over 100 etterforskere har jobbet kontinuerlig med å oppklare ranet, med de enorme kostnadene dette har medført. Det lokale fengselet i Stavanger, hvor man har plassert de tiltalte, har fått en total renovering. Strenge sikkerhetstiltak har blitt innført, høye gjerder og overvåkningskameraer har blitt plassert rundt fengselet og man har overført halvparten av de opprinnelige fangene til andre soningsanstalter. Man har også gått til det skritt å flytte rettsaken til et øde industriområdet sør for Stavanger av frykt for at et fluktforsøk skulle finne sted. Også her har man innført strenge sikkerhetstiltak med høye gjerder rundt rettsbygningen og med ett stort politioppbud både innefor og utenfor lokalet. Man har også iført de tiltalte med fotlenker, noe som er ganske unikt i Norsk sammenheng. Foruten dette har man benyttet seg av utstrakt isolering av de tiltalte. Det har også blitt lekket sensitive dokumenter til media som omhandler saken. Om disse lekasjene har blitt utført av repressentanter for politietaten eller folk i justisdepartementet i ett forsøk på å fremme egne synspunkter vites ikke, men det kan ikke utelukkes. Det har også blitt drevet en utstrakt avlytting av de tiltalte og deres nærmeste.

Når man tar alle disse faktorene og legger dem sammen så gir dette oss en god del ubesvarte spørsmål. Tankene ledes unektelig hen på om de tiltalte i saken vil få en rettferdig dom som er basert på rettslige objektive kriterier. Myndighetene har ved å innføre så mange spesielle tiltak gitt utrykk for at de ønsker en streng reaksjon ovenfor de tiltalte. Hvor sterkt er dette ønske? Er dette ønske så sterkt at rettsaken kun er et spill for galleriet? For å gi den en viss autensitet? Kommer de tiltalte til å få en rettferdig behandling av domstolene? Et spørsmål som man er nødt for å stille seg er hvor sterkt press styresmaktene har utøvet på domstolene for å få ilagt en strengest mulig straff? For å ta ett eksempel. I forbindelse med Europarådet sin behandling av fotlenkene som ble benyttet på de tiltalte la retten til grunn for sin avgjørelse om fortsatt bruk av disse et brev fra justisdepartementet til nevnte råd, der justisdepartementet presiserte at dette var strengt nødvendig da det dreide seg om individer som tilhørte ett internasjonalt kriminelt nettverk. I Norge er det ikke praksis at justisdepartementet blander seg inn i en pågående sak. Det har noe med domstolenes uavhengighet å gjøre. Hvis justisdepartementet opptrer som aktorat i en sak i full offentlighet, hva foretar de seg da i det skjulte?

Dette finnes selvsagt ikke håndfaste bevis på at en utstrakt innblanding fra myndighetenes side har funnet sted, men det finnes sterke indisier som skulle tilsi at dette er tilfelle. Skulle de tiltalte ble idømt 21 års fengsel pluss forvaring så ville dette bare bekrefte denne hypotesen da dette ville være en særdeles streng dom. Jeg tør minne om at i Olsvik saken (en veldig brutal drapssak), der to libyske asylsøkere tok livet av en forsvarsløs pensjonist med øks, ble de tiltalte kun idømt til 16 og 9 års fengsel. I Kato Air saken der en algerisk asylsøker forsøkte å styrte et fly med 9 personer ombord ble den tiltalte kun dømt til 15 års fengsel. Jeg mener at Nokasranet ikke skiller seg ut som en nevneverdig værre kriminell hendelse en disse sakene. Nå gjenstår det bare å se hva domstolene mener.

Enda en avgiftsøkning.

2005-12-29T20:57:00.000+01:00

At vi har noen av verdens mest avgiftskåte politikere her i landet er neppe noen stor hemmelighet. Å øke skatter og introdusere nye avgifter er en enkel og lettvint metode som våre folkevalgte kan benytte seg av når deres sløsing av offentlige midler kommer helt ut av kontroll. Det kommer derfor ikke som noen bombe at arbeiderpartiet i Bergen ønsker å innføre piggdekkavgift i byen for å få inn noen ekstra kroner i kassen. Man bruker selvfølgelig ikke denne begrunnelsen i media. Den offisielle linjen er at man ønsker å få til en reduksjon i bruken av “miljøskadelige” piggdekk. På det nåværende tidspunkt kjører nemlig “bare” 7 av 10 bergensere rundt med piggfrie vinterdekk. Dette er ikke godt nok for Anne Gine Hestetun (AP), leder i bystyrets samferdsel komite. Hun er ikke fornøyd før dette tallet er økt til 8 av 10. Derfor slår hun ett slag for å innføre et piggdekkgebyr.

Nå har vi fortsatt ikke kommet til det punktet her i landet hvor politikere bare kan øke avgiftene og skattene uten å forsvare denne økningen. Begrunnelsen man benytter seg av i piggdekkdebatten er at disse er svært miljøskadelige. Dette ved at de forårsaker store mengder svevestøv, noe som er svært helseskadelig. På bakgrunn av dette illegger man derfor brukerne av disse dekkene et ekstra gebyr. I Oslo så ligger dette for øyeblikket på 1200 kroner.

Men det er ikke slik at det bare er bruk av bil med piggdekk som forårsaker svevestøv. I 2003 ble nærmere 70 prosent av svevestøvet her i landet forårsaket av vedfyring. Dette har myndighetene forsøkt å rette på ved å introdusere mer miljøvennlig vedovner som ikke slipper ut slikt støv. Men man har fortsatt en lang vei å gå. Det finnes fortsatt mange gamle forurensende vedovner her i landet som slipper ut tonnevis med farlig svevestøv. Kansje man også burde illegge eierne av slike vedovner et “svevestøvgebyr”?

Det finnes mange ulike metoder man kan benytte seg av for å redusere svevestøv fra billistene. En metode er at myndighetene sørger for en langt bedre og hyppigere rengjøring av veibanen. Veiene i Norge flyter over med støv fra nedslitte dekk, strøsand og salt. En slik rengjøring ville kraftig redusere mengden av svevestøv i luften rundt de større byene. En senking av fartsgrensene på de mest trafikkerte strekningene ville også ha hatt en meget positiv effekt. Men den kansje aller mest effektive metoden å få en reduksjon i svevestøvet på er ved å forandre på sammensettningen til asfalten som man bruker på veiene. Det er nemlig fult mulig å produsere en langt hardere type asfalt som knapt avgir svevestøv ved bruk av piggdekk. Dette har man gjordt i Sverige. Der er det opp til den enkelte billist om man ønsker å bruke piggdekk eller ei. Svevestøv fra disse dekkene er et ikke-tema, det er heller ikke piggdekkgebyr.

Det er heller ikke slik som enkelte later til å tro, at piggfrie vinterdekk ikke forårsaker farlig støv. Myndigheten liker ikke å opplyse om dette, da hele begrunnelsen for å kreve inn gebyr for bruk av piggdekk da ville forsvinne. Men faktumet er at de piggfrie vinterdekkene er langt mykere enn vanlige piggdekk og som et resultat av dette slites de hurtigere ned. Denne slitasjen fører til en spredning av svært skadelig latexstøv. I følge overlege dr.med. Leif Bjermer ved lungemedisinsk avdeling på Regionsykehuset i Trondheim (RiT) så er dette støvet like helseskadelig som det svevestøvet som piggdekk avgir. Han går så langt som å hevde at det er uvitenhet eller bevisst bløff fra myndighetenes side når de påstår at de piggfriedekk er mer miljøvennlige.

Men den kansje mest betenkelige bivirkningen av piggdekkgebyrene er den traffiksikkerhetslige konsekvensen som dette leder til. På islagte veier, som det finnes mange av på vestlandet, så er piggdekk helt klart det mest egnede alternativet. Hvor mange alvorlige trafikkulykker kommer et slikt piggdekkgebyr til å forårsake? Når myndigheten velger å avgiftsbelegge det klart sikreste alternativet så er dette bekymringsfullt. Det er et bevis på at myndighetene setter inntekter til staten foran sikkerheten til den enkelte billist. Her på østlandet hadde vi for et par uker siden underkjølt regn, dvs regn når temperaturen er under null grader. Resultatet var at dette regnet frøs når det traff veibanen. Dette førte til såpeglatt veier, noe som igjen førte til en mengde kollisjoner. Mener politikerne at det er forsvarlig å kjøre uten piggdekk på slikt føre?”

Fjøsnissen Erik Solheim

2005-12-26T01:52:00.000+01:00

Da de rødgrønne overtok regjeringsmakten i høst førte dette til at en del nye fjes dukket opp i media. Det dukket også opp fjes som har vært der tidligere. En av dem som glir inn i den sistnevnte kategorien er vår nye utviklingsminister Erik Solheim. Sosialisten Solheim er slettes ikke noe nytt blad i politikken. De av oss som har fulgt med en stund kjenner ham som tidligere leder av SV. Et parti som han forlot i 2000 under ganske turbulente omstendigheter (det finnes den dag i dag sv’ere som ønsker ham dit pepperen gror). Etter denne fratredelsen jobbet han i en lengre periode som fredsmegler på Sri Lanka, før han omsider ble hentet hjem av Kristin Halvorsen og tilbudt jobben som ny utviklingsminister.

En ting som kjennetegner Erik Solheim er at han er glad i å gi penger til fattige i andre verdensdeler. Det er forsåvidt ikke noe i veien med det så lenge det er snakk om egne penger, men dessverre for oss så dreier det seg i Erik Solheims tilfelle om fellesskapets penger. Så glad er han i å dele ut penger er at han egenhendig sørget for at Norge bevilget 260 millioner kroner ekstra til jordskjelvoffrene i Pakistan, noe som bragte den Norske bistanden opp i over en halv milliard kroner. Disse 260 millionene hentet han direkte fra oljefondet, da bistandsbudsjettene allerede var fastsatt. Han dro selv ned til Pakistan og fartet rundt i eget helikopter for å få et overblikk over omfanget av katastrofen. Dette i en tid da helikoptre var mangelvare i området, og dessuten sårt tiltrengt i hjelpearbeidet. Vel hjemme fra triumferden i Pakistan har han hatt rikelig med tid til å juble over de rødes fremgang i latin Amerika. Så begeistret over denne fremgangen er han at han har lovet disse regimene tilgang på Norske bistandspenger i årene som kommer.

Men den aller siste gladnyheten fra Solheim er at Norge skal være med å sponse fattige nasjoners oljeforbruk. Det internasjonale pengefondet har bedt Norge om å bidra med penger til et fond som skal sikre fattige nasjoner tilgang til en stadig dyrere olje. Solheim sier i sakens anledningen at Norge ikke kan oppføre seg som en Skrue Mcduck, som kun er opptatt av å tjene seg rik på andres fattigdom. Han mener, som den gode sosialisten han er, at det er nødvendig å vise solidaritet med dem som har mindre å rutte med enn oss selv, og ser ingen betenkeligheter med å bidra økonomisk til et slikt fond.

Unnskyld meg, men dette er ganske drøyt fra en person som i hele sin politiske karriære har jobbet aktivt for å innføre høye avgifter på miljøforurensende produkter i håp om å få til en reduksjon i bruken av disse. Denne iveren som Solheim har lagt for dagen har bla. ført til at Norske bilister har måttet betale en formue opp gjennom årene for å benytte seg av egne fremkostmiddler. Det burde være almennkunnskap her i landet, at beveger man seg litt ut av Oslo og de større byene, så er det helt nødvendig å ha egen bil da de offentlige transporttilbudene er heller mangelfulle. Folk er faktisk nødt for å ha egen bil for å komme seg frem og tilbake på jobb. I enkelte ekstreme tilfeller er man nødt for å betale nærmere 60-70 tusen kroner i året bare for å passere bomringer og kjøre med ferjer. Synest sosialisten Erik Solheim at dette er en solidarisk politikk?

For det finnes også mennesker her i landet som har dårlig råd. Og som vanlig så er det disse som først får smake pisken. De som ikke er så heldige å ha en arbeidsgiver som er villig til å betale for firmabil, drivstoff og bompasseringer. Det er disse som betaler prisen for at politikere som Solheim skal få kunne fremstå som troverdige miljøforkjempere i internasjonale sammenkommster. Men det er klart, skal man se på det fra en miljøverners synspunkt, så burde jo Solheim være sjeleglad for at fattige nasjoner ikke har råd til å kjøpe olje, da dette ifølge ham selv ville føre til et minsket forbruk av miljøfiendtlige produkter og et bedre klima på jorden.

Hvis det er slik at forslaget til Solheim blir en realitet, noe som er høyst sannsynlig, så må man forvente at Solheim også forlanger at regjeringen oppretter lignende fond for fattige mennesker her i landet, som kan være med på å subsidierte drivstoffpriser, ferjebilleter og bompasseringer for dem som i dag betaler skjorta av seg. Noen fordeler må man da ha når man er så heldig å være fattig i et av verdens rikeste land.

Greit at Norge blir muslimsk land?

2005-12-17T15:00:00.000+01:00

Norge er et av verdens rikeste land. Denne bemerkningen har blitt fremsatt ved en rekke anledninger, og den har nok begynnt å få et noe klisjeaktig stempel over seg, men det gjør den ikke mindre sann av den grunn.Vi formelig svømmer i penger her i landet. Dette takket være de enorme oljeforekomstene som ligger under havskorpen rett utforbi den langstrakte kystlinjen vår. Siden slutten av 60 tallet har vi pumpet opp dette svarte gullet ifra feltene ute i Nordsjøen, noe som har forbedret levestandarden vår dramatisk. Disse oljefeltene kommer selvfølgelig ikke til å vare evig, men det er ingen grunn til fortvilelse. Nye lovende funn oppe i nord gir grunn til fortsatt optimisme. I følge enkelte prognoser så finnes det oljeforekomster som er vel så store som de i Nordsjøen. Inntektene kommer med andre ord til å strømme inn i statskassen også i fremtiden.

Men det er ikke bare penger og svart gull vi er rike på i dette landet. Vi har også et trygt og demokratisk styresett som passer på at alle borgere har de samme rettighetene.Vi har likestilling mellom kjønnene, vi har gratis utdannelse, vi har trygdeordninger som sikrer mennesker tak over hodet og mat på bordet hvis de skulle bli arbeidsledige eller alvorlig syke. Vi har også yttringsfrihet og frie valg. Med andre ord så har vi alle muligheter til å bestemme over egne liv i et trygt, stabilt og godt samfunn. Denne rikdommen, som de fleste anser for å være et gode, har ført til at mennesker fra andre deler av verden har kommet hit for å ta del i vår vellstand. Noe som i seg selv ikke er særlig oppsiktsvekkende. Det ligger i den mennesklige natur å hele tiden forsøke å forbedre sin egen tilværelse. Dessverre så har denne tilstrømningen av nye mennesker vist seg å være problematisk. Dette fordi de fremmede har tatt med seg skikker og livssyn som fullstendig kolliderer med det tradisjonelle Norske. Denne tilstrømningen har ført til et mer voldelig samfunn med økt segregering og mindre samhold. Man kan som sagt ikke bebreide mennesker for å forsøke å forbedre sin egen tilværelse, men det er høyst legitimt å rette en pekefinger mot de styrende myndigheter i Norge som har tilrettelagt forholdene for denne tilstrømningen. Og der er mer en berettiget å rette en kraftig pekefinger mot de samme myndighetene når de selv har sett de negative resultatene av denne innvandringen og ikke viser noen evne eller vilje til å begrense denne kraftig.

Vi har som nevt tidligere store rikdommer i dette landet. Men vi har politikere som nøler med å bruke av denne rikdommen for å løse de mange uløste oppgavene som vi står ovenfor. Begrunnelsen som blir gitt er at vi er nødt for å spare til fremtidige generasjoner. Vi kan med andre ord ikke bruke alle pengene på oss selv. Ok. Men hvis det er så viktig å tenke på fremtidige generasjoner så ville det vel også være på sin plass å legge forholdene til rette for at Norge fortsatt skal være et trygt og stabilt samfunn? Det burde være førsteprioritet å sørge for at de kommende generasjoner av Nordmenn får muligheten til å vokse opp i et samfunn der man ikke risikerer å bli ranet på skoleveien, et samfunn der jenter kan bevege seg i bykjernen uten å bli utsatt for voldtekt, et samfunn der man ikke risikerer å bli et tilfeldig offer i et væpnet oppgjør mellom voldelige gjenger. Og det burde også være en politikers oppgave å sørge for at Norge som nasjon forblir et demokrati, med full likestillingen mellom kjønnene og full yttringsfrihet.

Nå har altså omsider SSB offentligjordt en undersøkelse som viser hvordan innvandringsbefolkningen høyst sannsynlig kommer til å vokse her i landet hvis man ikke griper inn fra politisk hold og endrer på rutinene. Og dette er alt annet enn betryggende lesning. Skriften på veggen, som innvandringsmotstandere har hevdet i lang tid, er at vi over tid risikerer å ende opp som minoritet i eget land. Spørsmålet som enhver Nordmann burde stille seg er følgende, hva kommer til å skje med det Norske samfunn når mennesker med et helt forskjellig livsyn kommer til å være i flertall? Hva kommer til å skje når mennesker som synest det er helt greit å begå æresdrap av egne familiemedlemmer, ta livet av mennesker som fornærmer deres religion, som er fullstendig motstandere av likestilling og som mener at kvinnenes oppgave i livet er å føde barn og utføre husarbeid blir i flertall? Hva kommer til å skje når mennesker som synest at homofili burde straffes med døden og i mange tilfeller har et sterkt rasistisk syn på individer som tilhører andre raser og religioner får muligheten til å bestemme? Mennesker som synest at landet burde styres etter koranen? Disse spørsmålene burde man faktisk stille seg selv for dette kan bli realiteten i Norge i en ikke uoverskuelig fremtid. Jeg kommer antagelig ikke til å oppleve slike tilstander, men mine etterkommer kommer det til å stille seg anderledes med. Dette gjør meg veldig urolig. Det burde også gjøre alle andre Nordmenn urolige.

En skole i oppløsning?

2005-12-03T21:05:00.000+01:00

Skal den Norske skole være en plass der fremtidens unge skal få muligheten til å tilegne seg kunnskap og utvikle seg som individer i et trygt og stabilt miljø, eller skal den være en oppsamlingsplass for mistilpasset ungdom som konsekvent nekter å innrette seg etter samfunnets normer og regler? Er det virkelig akseptabelt at et lite mindretall uten ambisjoner og ønske om å lære skal få ødelegge for det store flertallet som faktisk innehar disse ambisjonene? Spørsmålet dukker opp når man tar en kikk på skolene i Norge anno 2005. Hverdagen til mange av dagens elever preges av konstant bråk i klasserommet, respektløs oppførsel ovenfor klasseforstandere, daglige trussler og vold fra medelever. Dette fordi man har et tafatt lovverk som gir skoleledelsene lite handlingsrom til å ordne opp i disse problemene på en effektiv og tilfredsstillendes måte. Jeg spør igjen er det slik vi ønsker at den Norske skole skal være?

Det er ikke noen stor hemmelighet at kvaliteten på den Norske skolen har blitt redusert kraftig i løpet av de siste 15-20 årene. Mangfoldige undersøkelser bekrefter denne påstanden. Dette fordi såkalte eksperter har fått lov til å bestemme virkemiddlene som skal benyttes for å løse adferdsproblemer hos vanskelige elever. For å sette det litt på spissen så har budskapet vært at elevene tar skade av disiplin i skolen. De tar skade av å vise respekt ovenfor lærere og medelever. Man har tatt vekk alt som heter ansvar fra elevenes side. Dette har vært en gedigen katastrofe. Man trenger vitterlig ikke inneha noen doktorgrad i psykologi for å innse at problemet med bråkete elever har en lei tendens til å bre om seg hvis skolen ikke handler raskt for å få satt en stopper for dette. Elevene ser at man kan tøye grensene uten at dette medfører konsekvenser.

Jeg tør påstå at de som var skoleelever på 50 og 60 tallet ikke tok særlig skade av streng disiplin og respekt ovenfor lærere. Jeg tør også påstå at disse heller ikke tok noen særlig skade av å få seg en lusing av læreren hvis dem ikke greide å oppføre seg ordentlig. Disse elevene har da vitterlig greid seg bra i livet etter den tid. Så hvem bør myndighetebe lytte til? Dem som påstår at elevene tar skade av å følge visse retningslinjer, eller dem som sier at disiplinen må gjenninnføres i skolen? Man har lyttet til den førstnevnte gruppen i en årekke nå, og se hva det sørgelige resultatet av dette naive synet har vært. Skal man virkelig fortsette som man stevner, eller skal man våge å ta ibruk virkemiddler som faktisk fungerer?

I en dokumentar som ble vist på NRK for et par måneder siden kunne man se elever i en skole i Oslo øst der elevene viste total mangel av respekt for sine klasseforstandere og medelever. Elevene bannet og kastet om seg med ukvemsord inne i klasserommet, skrek til klasseforstandere og viste alle tegn på dårlig folkeskikk. Intrykket som man som tv-seer satt igjen med var at dette umulig kunne være hverdagen i en Norsk skole. Unnskyld meg, men dette er helt uakseptabelt! Greier ikke den enkelte elev å oppføre seg så får man ta ut disse fra den ordinære skolen og plassere dem i spesialskoler hvor man har tilstrekkelige ressurser til å hanskes med disse. Det holder faktisk at man luker ut “ledertypene”. De resterende greier faktisk å innordne seg når oppviglerne er ute av bildet. Myndighetene kan ikke forvente at en vanlig lærer skal fungere som både klasseforstander og sosialarbeider. Hensynet til det store flertallet veier mer en hensynet til den enkelte elev. Vi har faktisk et ord for dette,

DEMOKRATI.....

Samvittighetsfangen David Irving.

2005-11-18T16:34:00.000+01:00

Leser i nettutgaven til VG at den omstridte Engelske historikeren David Irving har blitt arrestert i Østerike pga sitt kontroversielle syn vedrørende autensiteten til Holocaust. Eller sagt på en annen måte, David Irving har blitt arrestert fordi han tviler på at Holocaust fant sted. Irving har ved en rekke anledninger utalt at han ikke anser at det finnes bevis for at Nazistene tok livet av 6 millioner jøder under den annen verdenskrig, og i Østerike, i likhet med en del andre Europeiske land er det forbudt å så tvil vedrørende autensiteten til denne hendelsen. Irving risikerer i verste fall å måtte tilbringe 10 år bak murene i et Østerisk fengsel pga sine synspunkter som omhandler denne delen av historien.

For å si det mildt....Dette er direkte hårreisende og det er aldeles ikke noe man forventer å oppleve i et opplyst Europa anno 2005. Man kan selvsagt mene hva man vil om utalelsene og synspunktene til Irving, men at en demokratisk stat som Østerike faktisk vurderer å plassere ham bak lås og slå, og det i opptil 10 år for å forfekte sitt personlige syn på en historisk hendelse er helt horribelt. Den Østeriske stat benytter seg her av metoder man kun forventer å finne i diktatoriske regimer i den tredje verden hvor yttringsfrihet og demokrati har langt dårligere levekår enn i vår del av verden.

For saken her er faktisk ikke den at David Irving har gått til fysisk angrep på noen navngitt person. Han har heller ikke tilegnet seg økonomiske verdier på ulovlig vis. Ei har han oppfordret andre til å begå liknende hendelser. Irving har kun gitt til kjenne sitt personlige syn på en historisk hendelse som fant sted for over 60 år siden. Og for dette blir han arrestert av Østeriksk politi og satt på glattcelle. Helt utrolig! Hvis utfallet av denne saken er at David Irving kommer til å måtte tilbringe en lenger periode bak lås og slå så forventer jeg at Amnesty International og liknende menneskerettighetsorganisasjoner legger press på myndighetene i Østerike for å få ham løslatt.

For i realiteten er Irving å betrakte som en samvittighetsfange. Han har blitt arrestert kun for å forfekte sine personlige synspunkter. En rett som burde være soleklar i et hvert demokratisk land, også Østerike.

Hvis myndighetene i landet virkelig anser at det burde være ulovlig å benkte holocaust så burde de også ha ryggrad nok til å være konsekvente og ikke drive med noen form for diskriminering. Skal man forby holocaustbenektelse så må man også forby benektelse av at kommunistiske massakre fant sted under Stalin, Pol Pot, Mao og andre røde diktatorer, benektelse av at Amerikanerne detonerte to atombomber over Japan under den andre verdenskrig, benektelse av at jorden er rund og ikke flat, benektelse av at fremmedkulturell innvandring til landet er et gode, benektelse av at det eksisterte, eller ikke eksisterte masseødleggelsesvåpen i Irak under Saddam... osv .....

Bare for å ta et par eksempel.

Shame on you Austria !!

Medias dobbeltmoralske dekning av opptøyene i Paris

2005-11-07T18:12:00.000+01:00

Etter å ha fulgt med i media den siste uken kan man nok en gang slå fast at mediedekningen fra opptøyene i Paris har blitt vinklet uti fra Norske journalisters politiske ståsted, og ikke fra et nøytralt og objektivt ett. Hele dekningen av opptøyene bærer også preg av å være en smule manisk.

Det er f.eks naturlig å anta at mange av ungdommene som deltar i opptøyene har en tung kriminell bakgrunn, men dette har så og si ikke blitt nevt i Norske medier. Ville det ikke i en objektiv og nøytral mediadekning være naturlig å fokusere på dette når en så stor gruppe mennesker går amok? Likeledes har opptøyenes destruktive effekt på det Franske samfunnet også kommet i annen rekke. Hvorfor det? Det er da helt åpentlyst at verdier for mangfoldige millioner har gått tapt i urolighetene. Hvorfor har man ikke valgt å fokusere på dette i større grad?

Det som Norske journalister derimot har valgt å fokusere på er de bakenforliggende grunnene til opprøret. Pøblene har blitt beskrevet som fattige og undertrykte innvandrererungdommer, som ikke har hatt noen som helst mulighet for å lykkes i det Franske samfunn. Inntrykket som den store majoriteten av Norske journalister har forsøkt å skape er at det er det Franske samfunnets feil at disse pøblene har gått amok og ødelagt verdier for mangfoldige millioner. Dette er igrunnen en ganske nedlatende holdning da man totalt umyndigjør disse pøblene ved å ta fra dem alt ansvar, noe som sikkert ikke var tiltenkt da journalistene helt klart er på pøbelens side. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest Norske aviser er at disse pøblene ikke er i stand til å ta selvstendige valg.

Scenene som har funnet sted i Paris den siste uken minner mest om anarki, noe som man slettes ikke forventer å finne i ett sivilisert europeisk land som Frankrike. Flere tusentalls biler har blitt satt fyr på, likeledes skoler, fabrikker og busser. Pøbelen har kastet stein og skutt mot politi, ambulansepersonell og brannmenn som har forsøkt å utføre jobbene sine. Pøbelen har også skapt frykt hos de mange lovlydige borgerne som bor i Frankrike. Gudene må vite hvilke tanker som spinner rundt oppi hodene deres for øyeblikket. Men alikevel så velger altså Norske journalister å ta pøbelens parti. Dette er igrunnen veldig merkverdig. Hvorfor? Jo, fordi i lignende hendelser der større menneskemasser har gått amok så har Norsk media raskt vært frempå og stemplet dem som har utført disse handlingene som pøbler, nazister og rasister. De individene jeg tenker på her er de såkalte Engelske hooligans.

I over 20 år nå har Norske journalister slengt eder og galle over denne forhatte gruppe mennesker. Journalistene har ikke engang forsøkt å finne de “bakenforliggende” årsakene til den destruktive oppførselen til de Engelske hooligans. De har ikke satt den Engelske stat under lupen i et forsøk på å finne feil i dennes politikk ovenfor denne gruppen, som skulle forklare denne type oppførsel. Nei, Norske journalister har valgt en totalt anderledes taktikk. De har avfeid Engelske hooligans som mennesker som befinner seg helt nederst på den menneskelige rangsstige. De har blitt tilegnet alle slags tenkelige negative mennesketrekk og verdier. Norske journalister har hatt så og si fritt spillerom i sine negative artikler som har omhandlet denne gruppen. Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Når Franske innvandrerungdom går amok og ødelegger alt i deres vei, så fremstilles disse som offer, mens når Engelske hooligans går amok så stempler man disse som pøbel og rasister.

Jeg har selv bodd i England i mange år, og jeg har ved en rekke anledninger besøkt såkalte “housing estates”, dvs massive leilighetskomplekser rundt de store byene der flesteparten av leietagerne befinner seg nederst på den økonomiske rangsstigen. Disse områdene er ikke noe mer luksuriøse enn de affekterte drabantbyene som befinner seg rundt Paris. Mange av de Engelske hooligansene bor i slike områder, de går ofte på sosialhjelp eller de innehar lavtlønnede yrker der timelønnen variere fra 50 til 70 kr. Kriminaliteten er også skyhøy i disse områdene. De bor med andre ord under samme kummerlige forhold som innvandrerungdommen i Paris. Men Engelskmennene blir imotsetning til innvandrerungdommen i Paris stemplet som pøbeler og rasister. Hvorfor det? Hvis bo-områdene til ungdommene i Paris er skylden til deres voldsomme hat, så må vel det samme være tilfelle for Engelske hooligans? Eller er det slik at Engelske hooligans har feil farve og feil religion?

Om salg av falske legeerklæringer

2005-11-05T13:55:00.000+01:00

Jeg kan med hånden på hjertet slå fast at den siste tids avdekninger i media vedrørende salg av falske legeerklæringer til kriminelle for å få utsettelse/benådning av fengselsstraffer ikke sjokkerer meg nevneverdig. Korrupsjon og svindel er ikke et fenomen som man kun finner i utlandet. Det foregår desverre også her i landet. Transparancy international, et selskap som har spesialisert seg på å granske korrupsjon, fastslo i en undersøkelse tidligere i år at Norge er det mest korrupte land i Norden. Så det burde slettes ikke komme som noen overraskelse at slike saker dukker opp i media med jevne mellomrom. Det som derimot overrasker meg i denne saken er at myndighetene ikke har avdekket disse forholdene for lenge siden. I følge media har det vært kjent i en årrekke blant aktører i underverdenene og advokater at man har kunnet kjøpe seg slike tjenester. Både Tor Erling Staff og Brynjar Meling har innrømmet kjennskap til dette i intervjuer i forbindelse med saken. Så hvorfor har ikke myndighetene hatt noe kunnskap om dette? Eller kansje enkelte ansatte hos myndighetene har hatt slik kunnskap?

Det er ganske horribelt at forbrytere i en årrekke har kunne gå til noen av landets mest respekterete psykologer og psykiatere og skaffe seg slike legeerklæring på under en time. Hadde det kun vært snakk om enkelte isolerte tilfeller så hadde det hele vært mer forståelig, men når dette har gjentatt seg gang etter gang så er det noe som skurrer, ihvertfall i mine ører. Burde det ikke ha ringt noen alarmklokker hos de rette myndighetene når det til stadighet har dukket opp slike erklæringer fra de samme sakkyndige? At den ene psykologen har vært under granskning for straffbare forhold tidligere og blitt straffet for dette burde også være et klart signal om at dennes troverdighet ikke står særlig høyt i kurs. Men kansje denne saken strekker seg dypere enn det man har fått inntrykk av så langt. Det er slettes ikke umulig at det sitter en god del nervøse sjeler i høyere posisjoner og håper at disse avsløringene ikke tar med seg flere aktører i dragsuget.

Hatten av til de journalistene fra Dagens Næringsliv som avdekket disse forholdene. De har vist at de er yrkestitlene sine verdige i motsetning til en god del andre av sine Norske kolegaer. Hadde de ikke tatt fatt i denne saken så hadde antagelig disse psykologene fått lov til å fortsette med sin kyniske virksomhet i uoverskuelig fremtid. Tommelen ned til de landets myndigheter som har vist at de ikke er i stand til å se lenger enn sine egne nesetupper.

Den evige debatten om islam.

2005-10-30T13:52:00.000+01:00

Jeg synes det er merkverdig hvordan tilsynelatende normale samfunnsdebattanter her i landet til de grader stikker hodet i sanden når islam og dennes negative innvirkning på den vestlige verden diskuteres. Disse debatantene nekter konsekvent å godta at islam utgjør noen som helst trussel mot våre vestlige verdier og liberale levesett, selv om de er fullstendig klar over at demokratier knapt eksisterer i den muslimske verden. Det kan nesten virke som det har gått sport i å unnskylde og bortforklare den islamske kulturens antidemokratiske holdninger og verdier. En oppadgående person burde selv innse at det blir for dumt å avfeie den økende islamske terror og vold som sprer seg i verden med at det kun dreier seg om enkelte fanatikere. Når muslimer sprenger seg i luften i Allahs navn, og når muslimer tyr til vold fordi de anser at offeret har fornærmet deres tro, så burde det begynne å ringe visse alarmklokker. Når det også blir lagt frem dokumentasjon som viser at muslimer er overrepressentert på kriminalstatestikkene her i landet, og i resten av Europa for den del, så burde man stille seg spørsmålet om det er noe i denne religionen/kulturen som "trigger" slike handlinger.

Det har i den siste tiden rast en heftig debatt på bloggen Spaltet om hvorvidt islam kritikeren Fjordmann er gal eller ikke. Jeg synes at det er mer passende å stille spørsmålet om det å undertrykke håndfaste fakta, ganske enkelt fordi det ikke passer inn i eget politiske syn er en form for galskap, eller ihverfall en form for grenseløs naivitet. La oss snu det hele på hodet. Hva hvis det f.eks. hadde vært nynazister som hadde utført slike handlinger og ikke muslimer. Hva hvis disse nynazistene var aktive over hele Europa med vold og bombeattentater, og muslimene var hovedmålene for deres aksjoner. Ville man da ha forsvart nynazistiske organisasjoner som tok avstand fra disse aksjonsformene, eller villle man ha skjært alle over en kam? Ville man ha trukket den konklusjonen at nynazismen var en antidemokratisk og fascistisk ideologi, og forsøke å bekjempe denne? Jeg tror svaret gir seg selv. Selvfølgelig ville man det.

Jeg tror at hovedgrunnene bak dette naive synet på Islam skyldes at ideologien stort sett utøves av ikke-vestlige individer. Det er der kjernen i problemet ligger. Man likestiller kritikk mot islam med rasisme (noe som slettes ikke er tilfelle) og vegrer seg av den grunn for å kritisere religionen. Grunnen til at man foretar denne likestillingen er at vi her i Europa lider av mindreverdighetskomplekser. Disse kompleksene har vi fått inn med morsmelken. Vi har gjennom hele oppveksten fått høre at vesten er roten til alt ondt. Vesten er roten til rasisme, vesten er roten til fattigdommen i den tredje verden, vesten er roten til alle verdens kriger og vesten er roten til at muslimene ikke greier seg å tilpasse seg til våre vestlige samfunn. Dette har resultert i at man hele tiden forsøker å finne feilen hos seg selv, og ikke i islam. For å ta et eksempel. Hvis en mann er voldelig mot sin egen kone er det da hennes feil, eller er det mannens feil? Hvis en muslim er voldelig og begår terrorhandlinger er det hans feil eller er det vår feil? Å hele tiden unnskylde islam og muslimer, og å plassere skylden på vesten er rasisme i sin reneste form. Men så finnes det da også mange rasister her i landet. Desverre så er de ikke alltid klar over det selv.

Homoekteskap? Hmmmm .....

2005-09-28T19:36:00.000+02:00

I tabloid på TV2 slo Karita Bekkemellem Orheim fast at religion ikke skal stå over Norsk lov. Hun mener at det er diskriminerende at homofile ikke får gifte seg i den Norske kirke. Karita Bekkemellem Orheim er veldig opptatt av å være tolerant. Det er veldig viktig for henne.
Kansje hun og politikerkolegaene hennes likegodt burde slå to fluer i en smekk? Kansje de burde lovfeste de homofiles rett til å gifte seg, og pålegge kirken å vie dem? Selvfølgelig måtte man da også pålegge moskene å gjøre det samme. Pålegge dem å vie homofile muslimer i fullsatte moskeer med imanenes hjertelige velsignelse. Hurra!!

Alt annet ville jo være diskriminerende, og det går ikke ann i Norge anno 2005.

Dommedagsprofeten Jan Egeland

2005-09-24T21:03:00.000+02:00

Jeg konstanterer at FNs bistandskordinator Jan Egeland i dagens utgave av VG begir seg inn på dommedagsprofetier. Årsaken til disse profetiene er orkanene Ritas og Katrinas inntog over henholdsvis Texas og Louisiana, orkaner som ifølge Egeland er menneskeskapte. Han begrunner denne påstanden med at været har blitt mer ekstremt de siste årene, og at dette er et resultat av global oppvarming. Han påpeker at utslippene av klimagasser har tredobblet seg i løpet av de siste tiårene noe som har hatt en særdeles negativ effekt på klimaet. Som et eksempel på dette viser han til de siste års stormer i det indiske hav, karibien og atlanterhavet. Han avslutter også med å si at de fleste av verdens forskere deler hans syn. De mener altså at det er en sammenheng med det ekstreme været vi ser for øyeblikket og en global oppvarming. Men dette er vel snarere en sannhet med en rekke modifikasjoner, eller?

La oss ta påstanden om det ekstreme været først. Det er nemlig ikke tilfelle slik Egeland påstår at dette er av en nyere karakter. Forleden dag kunne man lese i dagbladet at orkaner har herjet i dette området av USA de siste 100-150 årene og tatt livet av mangfoldige tusen mennesker. Byen Galveston i Texas ble faktisk utradert av en orkan i 1900 som tok livet av 8000 mennesker. Dette er kansje hendelser som har gått Egeland hus forbi?

Jorden har alltid vært utsatt for klimaendringer. Det er ingenting kontroversielt i dette. For å ta et eksempel. Da vikingene slo seg ned på Grønland var klimaet der langt mildere enn det er i dag. Det vokste f.eks. trær på øya på den tiden. En av grunnen til at vikingene til slutt måtte oppgi sine kolonier der var fordi gjennomsnittstemperaturen på øya sank. Dette resulterte i at trærne forsvant fra området, noe som gjorde tilværelsen umulig for dem. Dette kommer også til å gjenta seg i fremtiden. Temperaturen kommer til å synke, for deretter å stige igjen. Istider kommer, og istider går. Det hele er syklusbasert.

Utviklingen som den internasjonale miljøpolitiken har tatt de siste årene er sterkt beklagelig. Visse politikere og miljøforkjempere har “vedtatt” at bruken av fosilt drivstoff er den desidert største trusselen mot klima på jorden for øyeblikket. Det de ofte unnlater å fortelle er at bruken av fosilt brennstoff kun står for 2-3 prosent av de sammlede utslippene av co2 til atmosfæren. Havet står feks for omtrent 50 prosent. Det absorberer faktisk også en god del av de co2 utslippene som er menneskebaserte i likhet med planter og skog.

Det er heller ikke slik at det kun er co2 som står for den såkalte drivhuseffekten. Utslipp av Metangass fra husdyrproduksjon har f.eks. en langt mer alvorlig effekt på en globaloppvarming enn co2 har. Metangassens evne til å oppfange stråling fra solen er f.eks. 20 ganger mer effektiv enn co2. Det vil si at hvis en reduserte antall husholdningsdyr verden over, så ville dette ha en langt mer effektiv effekt på miljøet enn å redusere utslipp av co2. Men skulle man ha lykkes med dette så ville det selvfølgelig være nødvendig å begrense befolkningsveksten kraftig her på kloden, men dette er som kjent et veldig “ømtålelig” tema. Det er mye enklere å fokuserer på co2 utslipp og vestens “overforbruk”.

Moralen på visa er vel den at populister som Jan Egeland og liknende miljøforkjempere ikke burde bli ansett som personer som innehar den absolutte sannhet på dette området. Global miljøpolitikk er big business og må imøtegås med likemye skepsis som alt annet som kommer fra det politiske hold.

Hva er det som er så spesielt med Nokas ranet?

2005-09-19T20:20:00.000+02:00

I dag startet rettsaken mot de tiltalte i Nokas saken i Stavanger. Ranet som er Norges historiens største resulterte i et ransutbytte på ca 55 millioner kroner, samt livet til en Norsk politimann. Så langt har etterforskningen kostet den Norske stat rundt 130 millioner kroner. Hvilken sluttsummen man kommer til å ende opp med er ikke godt å si, men man kan vel regne med at den ikke ligger så veldig langt unna160-170 millioner. Det som er bemerkelsesverdig i denne saken er at myndighetene virkelig har satt alle kluter til for å få denne oppklart. De har bevilget store ekstra summer til politiet for å holde etterforskningen i gang. Det har også vært bred politisk enighet om denne ressursbruken på stortinget. Selv greier jeg ikke helt å se hva som er så spesielt med Nokas saken kontra annen kriminalitet som utføres i dagens Norge. For det er unektelig et faktum at det finnes annen kriminalitet som koster det Norske samfunnet langt mer penger, og større tap av menneskeliv enn det nokas ranet har gjordt. Hvert år dør det feks flere hundre mennesker her i landet som følge av narkotikamisbruk uten at myndighetenes setter ekstra ressurser inn i kampen mot denne formen for kriminalitet.

Myndighetene begrunnelse for å satste såpasse hardt på å oppklare Nokas ranet har vært for å prøve å begrense fremtidlige bankran. De mener at denne satsingen vil ha en preventiv effekt. Dette har de sikkert rett i, da flesteparten av de sentrale aktørene i ransmiljøet nå befinner seg bak lås og slå. Men jeg skjønner ikke helt logikken i myndighetenes resonement. For hvis en nådeløs kamp mot denne formen for kriminalitet bærer frukter, hvorfor ikke da føre en nådeløs kamp mot all form for kriminalitet? Hvorfor bare mot denne ene saken? Antall tunge narkotika misbrukere har feks dobblet seg i løpet av de siste ti-tjue årene. Man regner med at kostnadene i forbindelse med dette narkotikamisbruket koster staten bortimot 2 milliard kroner hvert år. Alikevel får utenlandske mafiabander fritt spillerom her i landet. Mange av disse forbryterne blir ikke engang utvist selv om den Norske stat har anledning til å utvise dem. Dette kan da ikke kalles en nådeløs kamp fra myndighetenes side? Er det skuddutvekslingen, med medfølgende tap av menneskeliv som har ført til denne enorme satsingen fra påtalemyndighetene? Bare i år har det blitt rapportert om flere titalls skyteepisoder i Oslo. Den siste hendelsen fant sted på Grunerløkka, der et tjuetalls skudd ble løsnet mot en lokal restaurant. Dette skjedde på nattestid, men politiet rykket ikke ut før dagen etterpå. Er det drapet av en politimann som har ført til denne massive satsingen? Det har blitt begått mange drap i år uten at politiet har fått bevilget store ekstra summer av myndighetene av den grunn. Så hva er det som er så spesielt med Nokas saken?

I Oslo har vi sett at gjenger med utenlandske aktører er overrepresentert i grov kriminalitet, også der hvor skytevåpen er involvert. Hvorfor ikke sette inn et skikkelig krafttak mot disse? Her har myndighetene en fin anledning til å forbedre en uholdbar situasjonen. En rapport fra kommunaldepartementet som ble utgitt i fjor slo fast at vi risiskerer å få et beinhardt mafiamiljø i hovedstaden hvis vi ikke får bukt med denne type kriminalitet. Enkelte kyniske sjeler hevder at det er for sent, at man faktisk allerede har tunge mafiamiljøer i Oslo. Likeledes kunne man lese i Dagbladet for en måneds tid siden at kun 12 prosent av hverdagskriminaliteten i Oslo ble oppklart. Dette betyr i praksis at forbryterne har fritt spillerom. Hva med å ta et krafttak for å forbedre denne statestikken? Ikke misforstå meg. Jeg synes det er positivt at Myndighetene har satset såpasse tung på å løse Nokas ranet, men det er på ingen måte akseptabelt at de neglisjerer annen type kriminalitet som er like ødleggende, ja faktisk mer ødleggende for samfunnet. For den vanlige mann i gaten er det liten trøst at de tiltalte i Nokas saken får lange fengselsstraffer, når forbrytere som opperer i nærmiljøene går fri fordi politiet ikke har ressurser nok til å følge opp sakene.

Jakten på Osama.

2005-09-15T22:16:00.000+02:00

I dagens VG slår Afghanistans innenriksminister, Ali Ahmad Jalali, fast at Osama Bin Laden ikke lenger befinner seg i landet. Jakten på terrorlederen, som er den øverste lederen i terrororganisasjonen Al Qaida har pågått i over 4 år nå uten at USA har maktet å pågripe ham. Jakten på terrorlederen har kostet millioner av dollars og mange Amerikanske soldaters liv. Flere Amerikanske soldater kommer også i fremtiden til å måtte sette livet til i denne jakten.

Mange er utålmodige og stiller seg spørsmålet om når Bin Laden kommer til å bli pågrepet, men det virkelig interessante spørsmålet er hva som kommer til å skje når han blir pågrepet. Man kan selvfølgelig hevde at en slik pågripelse ville være en fjær i hatten for USA, en skikkelig propaganda seier, en påminnelse til terroristene om at før eller senere vil de bli tatt. Men på den annen side kan en pågripelse også virke som en regelrett provokasjon på titusenvis av millitante muslimer, som har Bin Laden som sitt store forbildet, og som er mer enn villige til å ofre eget og andres liv i kampen mot USA og den vestlige verden. Det er hevet over enhver tvil at en slik pågripelse vil utløse en rekke hevnangrep mot Vesten med mange uskyldige ofre. Dette er selvfølgelig faktorer som myndighetene i USA er klar over og som de er nødt for å ta med i ligningen.

Tusenkroners spørsmålet er om USA ville velge å holde nyheten om en eventuell pågripelse av Bin Laden skjult for resten av verden. Ville de velge å holde ham på hemmelig addresse og pumpe ham for informasjon før de eventuelt velger å ta ham av dage? Det er ingen hemmelighet at dette ville ha vært svært beleilig for USA, som allerede er ute i hardt vær pga krigføringen i Irak og forholdene i fangeleiren på Gautanomo Bay. Man kan også anta at USA ville ha fått en rekke menneskerettighets organisasjoner, og en god del nasjoner på nakken, som ville forlange at Bin Laden menneskerettigheter måtte respekteres. Situasjonen ville nok ha vært ekstra spent i Saudi Arabia, Bin Ladens hjemland, der nærmere 70 prosent av den mannlige befolkningen sympatiserer med ham. Hvilke konsekvenser ville det ha hatt på den allerede skjøre politiske situasjonen i landet hvis Bin Laden hadde sittet i Amerikansk forvaring under særdeles tøffe forhold? Ta med i betraktningen at USA er avhengige av olje fra landet, så er det i USA interesse å sørge for at den politiske situasjonen i kongeriket er mest mulig stabil, og det betyr en fri Bin Laden. USA er tross alt veldig avhengig av Saudi Arabisk olje.

Det ville også ha vært en svært lettvint løsning for USA å opprettholde illusjonen for resten av verden om at de fortsatt jakter på Bin Laden. De har tross alt holdt denne jakten i gang i 4 år nå. Hvilken rolle spiller det om de holder den i gang i ett par år til? USA har så langt ikke blitt ydmyket nevneverdig pga manglende resultater i denne anledningen. Kampen mot terror er heller ikke synonym med Bin Laden. Det er langt viktigere å ødlegge infrastrukturen til de store terrornettverkene. Det spiller liten rolle om en taper et slag eller to så lenge en vinner selve krigen, og dette vet myndighetene i USA. Mange mener også at Bin Laden dager er talte pga alvorlig sykdom. Er det ikke da naturlig å anta at myndighetene i USA ville akseptere at Bin Laden lider en naturlig død? Da ungår man også å lage en matyr ut av ham. I etterkant av stortingsvalget her i Norge har mange politiske kommentatorer påpekt at de politiske lederene i den rød-grønne koalisjonen her i landet kommer til å måtte svelge et par kameler. I tilfelle med Bin Laden er det vel også passende å anta at USA ville være villige til å svelge et par kameler for å opprettholde en jevn og stabil oljetilførsel til landet, i dette tilfelle Saudi Arabiske kameler?

Har politikerne noen som helst kredibilitet?

2005-09-10T13:25:00.000+02:00

Så er stortingsvalget rett rundt hjørnet nok en gang. På mandag åpner stemmelokalene rundt om i landet klar til å ta imot velgerne. Politikere har stått frem i media og kommet med høytidlige løfter om hva de skal gjøre hvis folket gir dem sin stemme. Selvfølgelig så kommer en stor del av disse løftene til å bli brutt. Dette gjentar seg ved hvert eneste valg. Det er faktisk blitt så vanlig at man har gitt det et navn, valgflesk. Undertegnede sin tiltro til politikerne her i landet er lik null. Etter å ha fulgt med i politikken i mange år nå har undertegnede kommet frem til at politikerne i Norge tilhører en liten samfunnselite som har mer enn nok med seg selv. Valg er en ubehagelig, men nødvendig ordning som man er nødt for å gjennomføre for å legitimere egen makt.

Det beste eksempelet på at politikere ikke respekterer folket kommer tydeligst frem i EU spørsmålet. Det Norske folk har ved to anledninger avvist Norsk EU medlemmsskap. Alikevel har Norske politikere valgt å tilsidesette folkets vilje i dette spørsmålet. De har valgt å kjøre sin egen linje, dvs en tilpassingslinje som har ført til at Norge i dag på mange måter er et fullverdig EU medlem. I egenskap av vårt EØS og Schengenmedlemskap, to avtaler som aldri har vært ute til folkeavstemming, har Norge påtatt seg en rekke av EU`s forpliktelser. Som f.eks fri flyt av arbeidskraft, varer og tjenester. Vi har avskaffet grensekontrollen innen Schengen området, noe som har ført til fri flyt av kriminelle individer, narkotika,asylsøkere og billig arbeidskraft over landegrensenene. Hvem vet hvor mange terrorister som har kunnet passere Norges riksgrense uten å se snurten av en Norsk toller?

Jeg tror at Norge hadde sett ganske anderledes ut hvis politikerne hadde respektert folkets avgjørelse i denne saken. Og Norge hadde definitivt sett anderledes ut hvis våre folkevalgte hadde respektert folket på alle områder, og ikke valgt å kjøre eget løp. Men desverre som kommer ikke dette til å skje. Selv etter to avslag, i 1972 og 1994, så jobber mange av dagens politikere aktivt for å gjøre Norge om til et fullverdig EU medlem, med alle de uheldige konsekvensene dette vil få for landet. Tanken om at politikere repressenterer folket er nok desverre en illusjon. De fleste politikere repressenterer kun sine egne interesser. Derfor har jeg heller ingen tiltro til at hverdagen for den vanlige borger kommer til å bedre seg i fremtiden. Heller ikke etter mandagens valg.

Godt valg.