Nattens mulm og mørke

Hobbyfilosofen goes Bollywood

2008-09-28T14:06:00.005+01:00

Ut på tur, aldri sur. Hobbyfilosofen er på forretningsreise. Til en by i nærheten av Bollywood. Bruddstykker av opplevelsene dukker uregelmessig opp i bloggen. Bildet er lånt fra Wikipedia.

- Jasså, det er flere nordmenn her? Jeg smiler til to unge blonde bergensere. De titter overrasket tilbake. Små søte pikeansikter. Langt fra mor og far. Det tilfeldighetenes spill. Jeg skulle ikke sitte her. På plassen til en eldre indisk kvinne. Hennes datter spurte pent om vi kunne bytte plass. Moren var ikke frisk, så hun ville gjerne sitte sammen med henne, ikke med 4 seter mellom, slik flyselskapet hadde plassert dem. For meg spilte det ingen rolle. Mitt reisefølge satt og godtet seg på business class. Oppgradert. Jeg satt 45 rader lengre bak. Byttet ble bra for meg. Fra vindusplass til midtgangen. Lettere å strekke på bena. Mer plass. Og mer gymnastikk når bergenserinnene skal på toalettet. Og det skal man noen ganger.

De blonde pikene skal til Jaipur. Jobbe ideelt. – Wow, tenker jeg. Hva får to unge piker å forlate gode trygge Norge for å jobbe ideelt i India? Litt senere stiller jeg spørsmålet. De sier litt om at de jobber for en organisasjon i Norge, og så kom de i snakk med en som fortalte om dette. Det ene førte med seg det andre. Og vips skulle de reise. - Og dette har dagens ungdom råd til? Jobbet hele sommeren har de gjort, spinket og spart. – Wow, tenker jeg. Hvorfor gjorde jeg ikke noe sånt når jeg var ung. – Det er nå eventyret begynner, sier jeg, og de nikker samstemt.

Rød

2008-04-14T21:57:00.002+01:00

Jeg har alltid vært rød. Men i det siste har jeg begynt å tvile. Jeg vil være rød. Jeg tviler likevel. Ta en kniv og sprett buken opp. Der er jeg rød. Skjær av meg et ben. Der er jeg rød. Men skiller du sjelen fra kroppen, er den da rød? Den begynner å få ett blått skjær langs kantene. Det røde blekner. Enkelte steder fargeløst, tomt. Ser du grundig etter finner du små grønne flekker. Ikke av mugg, men av samvittighet. Ja visst skal vi dele. Ja visst skal vi ta vare på hverandre. Men skal vi ikke stille krav? Skal vi ikke forvente å få noe tilbake? Og hvor mange sjanser skal man få? Det er når jeg tenker slik jeg føler at jeg blir blå. Selv om jeg vil være rød.

Osynligheten

2008-02-23T23:07:00.004+01:00

Osynligheten - Tobias Rydin (ykky - ISBN 978-91-976572-0-4)

Osynligheten handler om grensen mellom virkeligheten og det projiserte hologrammet som skapes av tankene i vårt hode, for å bruke forfatterens eget uttrykk. Vi følger hovedpersonene i parallelle løp og de tilsynelatende irrasjonelle beslutninger som fører dem lenger og lenger fra det vi oppfatter som normalen. Tilfeldighetene og deres vesen spiller også en sentral rolle. Likevel kjenner jeg meg igjen i. I tvilen. I grenselandet mot konspirasjonsteorier på det personlige plan. Mørkets befrielse. Den økende avstanden til andre mennesker. Ensomheten.

Osynligheten er en velskrevet roman om store og kompliserte tanker. Det starter tankeprosesser hos leseren og overrasker fra tid til annen med sine sammenhenger, men også mangel på ditto. Til å være debutant klarer Tobias Ryden seg bra. Nå er det bare å vente på utviklingen av forfatterskapet.

Troubled face

2008-02-04T22:02:00.000+01:00

my troubled face is bothering me
is this what life’s meant to be
waking up every morning
with trouble in my eyes
every day walk down the boring street
there’s no meaning
there’s no feeling
just emptiness in my head
wondering where this road will end

Det är vackrast när det skymmer - 2.0

2008-01-26T00:39:00.000+01:00

Det är vackrast när det skymmer - 2.0
version 1.0 by Pär Lagerkvist
version 2.0 by Hobbyfilosofen
Opprinnelig postet som en kommentar til Siste gang

Det är vackrast när det skymmer

Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet
människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
Inte något får jag bringa med mig
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra –
ensam, utan spår.

-------

Diff version 1.0 - version 2.0
Vers 3 versefot 2
- In-om kort skall all-ting tag-gas från mig.
+ In-te nå-got får jag bring-ga med mig
Den nye versefoten har samme antal stavelser (10) som den gamle slik at rytmen blir opprettholdt.

Semantisk er innholdet nærliggende uten å gjenta samme ord, setningsoppbygning og konstruksjon. Det som bortfaller er avstanden til hendelsen (døden). Så er jo det store spørsmålet vilken relevans døden har. Er diktet skrevet like før han døde, mens han var rammet av en uhelbredelig sykdom, har det jo relevans... Hvis ikke... hvem vet.

Berøring

2008-01-10T00:24:00.000+01:00

Aldri kjenner jeg din
trygge hånd

Aldri kjenner du mitt
vare bånd

Du har alltid vært her
alltid vært
for meg

Jeg kom plutselig en dag
krevende
til deg

En dag reiser du for godt
da er alt for sent

Alle ord jeg aldri sa
var godt ment

En dag sitter jeg og angrer
helt alene

Over alle klemmer vi aldri
kunne dele

Ventetid…

2007-12-05T00:03:00.000+01:00

Så er den her igjen. Ventetiden. Den store felles ventetiden. Da alle venter. Venter på julen. Venter på presangene. Selskapene. Gjenforeningene med familien. Den gode maten. Alt dette venter de på. Alle sammen. Det er løgn. Det er forbasket løgn. Og jeg er sikker på at enhver statistiker er enig med meg. Det er jo ingen som har tid til å vente på noen ting som helst. Og knapt noen som ofrer det en tanke hva de faktisk skal vente på. Isteden stresser de rundt som gale små lemmen. I flokk til kjøpesentre og handlegater dekorert med juggel og krimskrams. Pengene flyr som fjær fra en revnet pute. Mer og mer. Større og større. For hvert år. Hvor skal dette ende? Det er jo rene og skjære galskapen. Nå handler de til og med på kreditt. Kjøp nå, betal om tre måneder. At de kan være så dumme. At de lar seg lure. Men gjerne for meg. La dem sitte der med skjegget i postkassen til påske. Når barna maser om å reise på skiferie i Alpene, slik alle naboene gjør. Når postkassen fylles til randen av regninger fra alle julens kreditkjøp og lønnen gikk til service på bilen og kona klager over at pelsen synger på siste verset og at hun så en ny når hun var på jentetur til Paris i vinterferien. Da kan de angre da. Og de får ikke en dråpe empati fra meg. Når de er så naive. Når de har mistet bakkekontakten og ikke kommer til å få den igjen før de ligger syv fot under. Ikke for at de vet hvor mye en fot er, men det spiller mindre rolle. Nei, da, når påsken kommer priser jeg meg lykkelig over at jeg slipper. Slipper alt maset med julen. Slipper å begi meg ut i de gale folkemassene og kjempe meg fram til pakkedisken der det står bordskjemte tenåringsjenter og vurderer om de skal orke å pakke inn presangene du har stått en halv time i kø for å få lov til å betale mens de rastløst titter på mobilen og sender meldinger til alle sine klassekamerater om hvor utrolig kjedelig det er å jobbe mens de fantaser om å bli kjendiser som bader i champagne og dyre vesker med små merker på. Slipper å planlegge familiemiddag og rydde leiligheten og vaske og skure og kjøpe juletre og alt det andre som det virker som alle andre bare må gjøre. Det er som et hemmelig mantra som alle har pugget utenat. Alle tingene de bare må gjøre før jul. Og som jeg slipper. Og godt er det. Men jeg kan jo tenne et lys. For det er jo første advent i dag. Og det kunne jo vært hyggelig om fru Svendsen i tredje kommer på besøk. Det er noen dager siden nå. Håper det ikke har skjedd noe. Best jeg rydder bort avisen, bare sånn i tilfelle.

Som svar til Cassandras utfordring

Et år med blogg...

2007-11-23T23:45:00.000+01:00

I dag er det et år siden jeg skrev det første innlegget på bloggen! Det var Jorid som oppfordret og inspirerte meg når hun i rosende ordelag fortalte om livet i bloggeby.

Det har vært et spennende år og mange hyggelige kommentarer til mine skriverier. Og kommentarer vil jeg jo gjerne ha flere av. Og ikke vær redd for å se det du mener... Så lenge det ikke er usaklig, surmaget, personangrep eller en kombinasjon av dette skal jeg nok tåle det meste...

Retningen på bloggen har endret seg litt. Derfor kalvet bloggen for en stund siden, og resultatet ble Den grå hverdagen. Der skriver jeg om virkeligheten, her får fantasien fritt spillerom.

Jeg har vurdert å rydde litt i arkivet og fjerne poster jeg ikke lenger liker, men lar det være. Bloggen får tale for seg selv og vise utviklingen. På en måte blir den jo et historisk dokument...

Fall...

2007-11-07T00:42:00.000+01:00

Vinden tar tak i min kropp. Kraftige kast river og drar, men jeg kjemper standhaftig imot. Klorer meg fast, griper og holder. Kreftene sviker og krampene rister. En dag er min tur kommet. En dag skal også jeg bli jord. Langt der nede, i det evige mørke. Men ennå har jeg krefter igjen. Ennå vil jeg vise meg fram. Vise den gulrøde glans jeg nå bærer. Som bærer bud om at slutten er nær. Jeg har sett mine nærmeste falle. Det er trist, men det er slik det ender.

Jeg hører et knepp, min tid har kommet. Sjokket gjør meg yr, men visst var det ventet. Når det så kommer, tas jeg på sengen. Stolt har jeg vært, hele mitt liv. Og ikke har jeg tenkt å miste den nå. Min siste reise skjer med flagget til topps. Om den kan nytes, skal den det. Og, jo visst, denne nyvunne frihet, en følelse jeg aldri har kjent, innbyr til hengivelse helt til siste sekund.

Sakte lar jeg meg føre med vinden. Roterer om meg selv. Ser nå, for første gang, hele den kropp der jeg var en del. Og jeg som trodde jeg hang på toppen. Hvor feil kan man ta? Det finns like mye over som under, gigantisk er ordet, og jeg blir forlegen. Vinden hviner ”kom, følg med meg, skal jeg vise deg rundt”. ”Ja, la meg fly, som en fugl, for evig” roper jeg begeistret til svar. Oppad det bærer, i virvler. Svimmel føler jeg meg, av høyden og farten. Alt er jo fremmed og uvant for meg. Se, der nede ser jeg min plass, der jeg har stått fast på min post fra den tidlige vårdag. ”Høyere”, begeistret jeg roper til vinden. ”Akk, min pust er snart slutt” forsiktig den hvisker. Jeg kjenner dens kraft ebber ut. Sakte faller jeg ned, i sirkler. Jeg prøver å fly, men har ikke krefter, Jeg prøver å finne en ny venn hos vinden, men ingen har krefter til overs til meg.

Der nede på bakken mine gamle kjente jeg skimter. Det røde og gule er blekere nå. Og rifter og sår hele kroppen de dekker. Snart er det slutt. Snart er vi jord.

----
Som svar på Cassandras utfordring Høstløv

Trist som filleren

2007-11-01T23:07:00.000+01:00

(Oslo, 14. november 2020)

– Hei Ari, det var lenge siden.
Håkons ekssvoger kommer snublede inn i kafeen. Frakken subber i bakken når han lutrygget stavrer seg fram til disken. Langsomt setter han seg på den nærmeste barkrakken. Det gråsprengte håret ligner en gordisk knute. En svak eim av alkohol pirrer Håkons nese, men han kan ikke avgjøre om det er konjakk eller etterbarberingsvann. Nybarbert er han ikke, så det er kanskje en kombinasjon. En dusj etterbarberingsvann for å dekke over konjakken, eller inspirasjonsdråpene som Ari pleier å kalle dem.
– Ja, det har blitt en stund nå, har vært opptatt skjønner du.
– Å, har du skrevet? Håkon smiler overbærende, men likevel litt håpefullt.
Det hadde jo vært det beste for alle, om han virkelig hadde skrevet noe. Igjen. For litt hadde det vel solgt, hadde det ikke. Det finns vel fortsatt de som er interessert i tidligere storheter og deres nærmeste. Får jo håpe det, for Aris skyld. Bare han ikke begynner å skrive om oss. Det har Håkon gjentatte ganger poengtert. Skriver han om familien blir han bannlyst. Da tar Håkon i bruk alle sine kontakter og får han landsforvist eller tvangsinnlagt eller… Ja, han vet ikke helt hva han kommer til å gjøre, men noe blir det.
– Skrevet og skrevet, sier Ari.
– Ikke egentlig, men jeg har tenkt, sier han
Håkon sukker og blikket synker som en sten i vann til det møter gulvet. Skuffelsen brer seg i kroppen og han får lyst å riste den spede kroppen. Hans gode oppdragelse hindrer ham. Han besinner seg og teller baklengs fra 20 til 1 slik han lærte av sin mor. Sonja-trikset som de kalte det hjemme. Det fungerer fortsatt utmerket. Og mye bedre enn å bare telle til 10 forlengs. For det går for fort. Man rekker ikke besinne seg da. Teller du baklengs må du fokusere på tellingen og ditt irritasjonsmoment mister lettere fokus.
– Jasså, og hva har du tenkt på denne gangen da, sier han og forsøker å ikke være for sarkastisk i tonen.
Han vet jo at Ari kan fare opp som en bjørn om han blir unødig provosert. Det er noe han har lagt seg til på gamle dager. Når han var yngre var han enklere å håndtere, selv om det i blant var litt slitsomt når han skulle spille dandy hele tiden. Håkon tenkte tilbake på en episode på sommerstedet på Sørlandet for mange år siden. Ufrivillig og helt tilfeldig hadde han overhørt når hans søster skulle vekke Ari tidlig en morgen. Märtas hverdagsspråk var jo ikke like dannet og propert når bare familien var til stede. Eller i hvert fall om moren ikke var der. ”Ari, se og kom deg opp din konjakk fyllik” hadde hun ropt til han. ”Hva er det du sier, kjære kone. Her ligger jeg stille og fredelig og hviler meg efter en tøff skriveøkt og noen få glass inspirasjonsdråper, og så kommer du busende inn og roper og skriker på denne måten. Hvem skulle tro at du er datteren til Sonja?” hadde Ari svart. ”Skriveøkt meg her og skriveøkt meg der. Om jeg ikke tar helt feil har du faen meg ikke skrevet ett jævla ord!” Håkon hadde hørt at Märtas stemme var nær bristepunktet. Dette lovet ikke godt. Ari hadde også fått en fornemmelse av sin kones desperasjon. ”Så, så, lille lysfontenen min, jeg skal stå opp, nu med en gang, men du vet jo at jeg ikke liker å bli vekket på den måten, vennen min”. Håkon hadde sett for seg Aris smil til sin søster, og blikket han brukte når han ville oppnå noe eller få tilgivelse.
– Jeg har tenkt på lysfontenen, min elskede lysfontene… jeg forstår fortsatt ikke hva som gikk galt… og nå får jeg knapt se barna… ikke for at de trenger meg, de klarer seg jo selv nå… jeg lengter sånn etter dem. Ari så trist ut i blikket.
Håkon forstod. Han elsket sine barn mer enn noe annet, ja faktisk mer enn sin elskelige kone med de bløte konsonantene. Likevel visste han at det var bedre for Märta og barna at de ikke traff Ari så ofte.
– Se her, ta deg en latte, så føler du deg bedre.
Håkon satt en latte på disken foran Ari, som raskt la begge hendene om den og varmet seg. Etter skillsmissen hadde det vært tøft for Ari. Han insisterte på å være forfatter. ”Å skrive er mitt liv” hadde han sagt på en forlagsfest for lenge siden, og gjentatt i det kjedsommelige og, de siste årene, komiske. Pressen gjorde narr av ham og kalte ham ”Den ordløse”, noe Håkon syns var litt på kanten, men det var ikke grovt nok til å lage et nummer ut av det. Og Ari på sin side var standhaftig. Hevdet stadig at han hadde det i seg, både skrivingen og historiene, men at han for tiden hadde, forbigående, vansker med å få skrivingen og historiene til å koble seg sammen og materialisere seg på papiret. De fleste hadde gitt opp. Men ikke Ari.

Ari tok en stor slurk av kaffen, sukket tungt og tittet på Håkon. Håkon forstod med en gang hva han ville. Helt siden skilsmissen hadde Aris økonomi vært sjaber. Og Håkon hadde i et svakt øyeblikk, etter noen glass inspirasjonsdråper, lånt Ari noen tusenlapper. Selv om Håkon ikke hadde overtatt familiebedriften etter faren hadde han jo en ordnet økonomi. Boken om siste ledd i familiesagaen hadde også, til Aris store misunnelse, solgt veldig bra, ikke bare her hjemme, men ute i den store verden.
– Du, ting går ikke helt som jeg har tenkt meg. Blir liksom ikke ferdig med boken og forlaget nekter å betale mer i forskudd. Og skal jeg få tid til å både tenke og skrive går det jo ikke å jobbe ved siden av.
Ari tittet på Håkon. Forsøkte å gjøre seg så uskyldig som mulig. Selv om han visste at han lå dårlig til. Men hva skulle han gjøre, det var ikke så mange andre som kunne hjelpe ham. Han angret bittert på at han ikke hadde insistert på å hjelpe Håkon med slektssagaen, selv om bibliografier ikke var hans greie. Den hadde jo solgt som bare rakkeren. Tenk hva en liten prosent av inntektene kunne gjort. Egentlig var han også litt bitter over att Håkon ikke engang hadde spurt.
– Ari, du vet hva jeg har sagt om det der.
Håkon forsøkte å låte morsk og la stemmen i ett lavere stemmeleie enn vanlig. Han ville ikke. Og kjempet mot sin egne gode fe som alltid ville hjelpe. Han kunne ikke. Ikke uten motytelser. For han visste at avdragene ikke kom til å bli betalt. Om det ikke skjedde et under. At Ari plutselig fikk en raptus og skrev en bestselger. Og hvordan skulle han forklare det for Mette-Marit? Han husket hennes reaksjoner forrige gang som om det var i går. Han hadde aldri før sett henne så adrenalinsint noen gang. Og han måtte sove på gjesterommet over en uke. Nei, det var ikke som før, nå varte sinnet hennes mye lenger. Før gikk det jo over nesten med en gang, men nå kunne hun surmule i mange dager. Kanskje var det ikke så lurt å takke nei til å videreføre familiebedriften likevel. Nå var de jo avheng av å jobbe begge to. Tidligere hadde de jo en sikker inntekt, selv om den også innebar noen forpliktelser. Nå var det jobb dagen lang. Og på kveldstid. Spesielt på kafeen, men også for Mette-Marit på Märtas skole, der hadde de utvidet med kveldsundervisning for de som studerte på deltid. Mette-Marit hadde vært en av Märtas første elever, og hvilken elev. Hun hadde fått så bra kontakt og vist seg å være et bedre medium enn hans egen søster. Så veien fra elev til lærer hadde vært kort når byrdene i familiebedriften ikke lenger måtte bæres.
– Kom igjen ’a, Håkon, du er mitt siste håp. Du vet jo at jeg har det i meg. Jeg trenger bare litt tid for å få det ut. Det kommer til å bli så jævlig bra når det først kommer. Men du må hjelpe meg, ellers vet jeg faen ikke hva jeg skal gjøre.
Håkon så endringen i Aris blikk og ble urolig. Dandy-frasene var også borte. Han hadde sannsynligvis forsøkt å selge seg til Se og Hør, Nå og alle andre, men fått nei. Han var ikke interessant uten glamouren. Selv om han fortsatt var en dandy var hans lille ungkarskrypinn høyst ordinært. Det blir ikke spennende hjemme hos reportasjer av slikt.
– Jeg kan ikke gi deg penger, Ari, det funker bare ikke…
– Håkon, please… hva faen mener du jeg skal gjøre… skal jeg begynne å jobbe, hæ, er det det du mener…
– Mmmm, jeg kan ikke gi deg penger, du vet hva MM sier til det… du er nødt…
– Men Håkon, fatter du ingen ting, eller, forfattere jobber ikke i kassa på Rimi… de drikker rødvin og konjakk og… og…
– Skriver, kanskje….
– Jadda… skriver…
– Ja, nettopp… og når skrev du noe sist… noe som kunne brukes…
– Faen, ikke begynn du også, jeg er så jævla lei av alle som maser…
– Men Ari, om du ikke skriver blir du aldri ferdig… og da får jeg aldri tilbake det du låner… MM kommer til å kaste meg ut om jeg gir deg mer penger. Tenk bare hva som skjer om hun oppdager at det er kafeen som betaler dine inspirasjonsdråper…
– Mmmm, jeg vet, men jeg er desp, kontoen er snart tom og jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre…
– Det eneste jeg kan gjøre for deg er å ansette deg… du kan ta ettermiddagsskiftet, for du kommer deg jo aldri ut av senga før lunsj uansett. Så får du skrive om natta, som du pleier… Men det er ikke alt. Hver fredag kveld skal du delta på våre litteraturkvelder og lese noe fra ukens produksjon…
– Hva… lese hver fredag… nei, jeg vet ikke… uff… men tenk om jeg…
– Enten det eller ingen ting… det er mitt eneste tilbud… om du vill at jeg skal hjelpe deg blir det på denne måten… om du ikke liker det får du finne noen andre som kan hjelpe deg… Du skal få en bra lønn, men skulker du opplesningen på fredager ryker halvparten…
– Faen, Håkon, du er en liten jævel…
– Ari, jeg gjør dette for din skyld… Jeg finner bedre kafébetjening på gata, men jeg gir deg denne muligheten… Egentlig skal du være veldig takknemlig for at du får denne sjansen. Du kan tenke på det til i morgen…
– Mmm, jeg får vel det, tenke på det til i morgen…
Ari går ned fra krakken og tar på seg frakken, bretter møysommelig kragen, slik at den ligger perfekt. Før han snur seg titter han på Håkon og gynger hodet opp og ned som en serie små nikk.
– Kom klokken ett, så skal du få litt opplæring, roper Håkon etter ham når han går ut døren.
Bjellen klinger med sin falske tone når døren slår igjen bak ham. Håkon ser etter Ari og grubler litt over hva han tenker nå, forfatteren, og undrer om han takker ja. Det beste hadde nok vært om Ari fant seg noe annet, men han trenger litt nytt blod til litteraturkveldene, så sånn sett passer de jo bra. Så får vi håpe at noen fortsatt er interessert.

Tenk om…

2007-10-21T21:30:00.000+01:00

Tenk om det ikke hadde skjedd. Tenk om bilen hadde holdt seg på veien. At vi ikke hadde alt for stor fart inn i svingen. Tenk om vi hadde vært edru. Det var vi ikke, Vi var unge og udødelige. Det var ingen som kunne stoppe oss. Vi var de håpefulle, de lovløse, de gale. Vi var fremtiden. Den lå som en bør over våre skuldre. Og vi var sterke. Tankeløse. Fulle av hormoner og forventninger. Skjedde det ikke noe fikk vi det til å skje. Lørdagskveld uten bil var utenkelig. Gikk ingen av våre ”lånte” vi en. Og denne lørdagen var en sånn lørdag. Da alt hadde stoppet opp. Og bilen vi lånte var ikke en av de gamle vanlige. Det var en trimmet og stylet Ford Sierra XR4i. Dobbelt så mange hester, mange flere enn vi kunne tøyle.

Det er ikke noe å gjøre med nå. Og tiden har leget alle så. Nesten. Det er bare noen små nerver som fortsatt er revet av. Noen millimeter som mangler. Som skiller livet mitt fra ditt. For all del, jeg er glad jeg lever. Ikke alle var så heldige. Likevel undrer jeg iblant hvordan livet hadde blitt. Det er klart det er ting jeg ønsker jeg kunne gjøre, men likevel, det er mye jeg har gjort nå som jeg aldri hadde vurdert om jeg ikke var skadet. Hadde jeg begynt å trene? Tja, det er ikke sikkert. Nå hadde jeg jo ikke noe valg. Om jeg skulle komme meg måtte jeg trene. Hver dag. Og resten av kroppen måtte kompensere. Armene ble sterkere. Overkroppen mer velbygd. Ikke hadde jeg truffet mine nye kompiser heller. Og ikke mistet de gamle, ikke på den måten i hvert fall. Så istedenfor å reise til OL hadde jeg sett det på TV, ja ikke det OL jeg reiste til, men det andre. Med en øl i hånden, sammen med de gamle kompisene. For jeg hadde sikkert ikke flyttet. Neppe. Hadde nok grodd fast ute på landet. I kulturen og tradisjonene der. Biler, øl og sporadiske damebekjentskap. Til en av dem ringer og sier hun er på tjukka og tror det er mitt. Og da hadde det vært kjørt. Kone, bil og hus. Og unge. Alt klappet og klart rundt 20. Jobb på bruket eller på verkstedet. Ikke noe utdannelse der i gården nei. Så mye jeg hadde gått glipp av. Så mye jeg har gått glipp av. Men likevel. Ville jeg byttet? Ikke nå. Ikke etter alt som har skjedd. Men det kjennes likevel vondt å tenke på de som ikke kom videre den kvelden.

Svar på Cassandras utfordring

Jeg er teksten…

2007-10-02T21:30:00.000+01:00

Ærede leser, for første gang i historien, eller i hvert fall på veldig lenge, trer jeg frem og presenterer meg selv. Det er jeg som er teksten. Teksten, det er meg. Til vanlig er jeg en transparent formidler av skribentens budskap, men i dag, ærede leser, i dag, nøyer jeg meg ikke med å være like gjennomsiktig som en nyvasket vindusrute på en klar og solrik dag. I dag vil jeg at De, og alle dine etterfølgere, faktisk forstår hvilken viktig rolle jeg så diskret spiller. For diskret, det setter jeg min ære i å være. Alltid. Bortsett fra i dag.

Sier De at de allerede kjenner meg? Nei, ærede leser, det har De ingen forutsetning for. Riktignok vet De at jeg eksisterer, ellers kunne de ikke lese dette, men kjenner med, nei langt derifra. Det er som å si at De kjenner en fremmed de bare har sett ved ett eneste tilfelle. En fremmed De aldri har snakket med. De vet at jeg finnes. De vet hvorledes jeg ser ut. De har observert meg i akk så mange år, men likevel kjenner De meg ikke. De har sett meg i utallige varianter. Briljante utgaver der jeg har latt de store mestere boltre seg fritt med meg, siden deg gir meg en slik tilfredsstillelse å masseres og eltes av slike begavede fingre. Stakkarslige utgaver, der jeg ligger radbrukket igjen på papiret, lamslått av den fattige formuleringsevne, klønete håndtering og begredelige grammatikk. Likevel kjenner De meg ikke, for det er ikke mitt sanne jeg De ser. Det er forfatterens ynkelige forsøk på å bruke meg som lyser deg i øynene. For om jeg fikk det som jeg ville, ville De ikke slutte å lese før De hadde lest hvert eneste skrevne ord i hele universum. Min taktiske hjerne innser selvfølgelig at det ville blitt min bane. Om Dere alle, lesekyndige, ble så besatt av å lese, hvilke fatale konsekvenser ville ikke det ha fått. Om Dere, når dere først behersket lesekunsten, ikke ville gjort noe annet enn å lese. Hvem skulle da holde hjulene i gang? Og hvem ville da skrevet? Nettopp.

Der er innlysende nå, nå som jeg har forklart hvordan det engang henger sammen, men før dette, før De ser denne, nå så innlystende sammenheng, var det nok ikke så trivielt, ærede leser. Og derfor forstår De, om De nu fulgte resonnementet over, at jeg til enhver tid er nødt å legge bånd på meg. Begrense meg. Motstå fristelsen. Fristelsen av å forføre Dem, ærede leser. Lede Dem inn i det evige leseriket med min engasjerende, fengslende og altoppslukende kropp. Kan De tenke Dem hvor vanskelig dette må være. Nei, dessverre har De nok ikke mulighet til det, for det er uendelig mye verre enn å motstå den største fristelse De noen gang kan få. Og jeg motstår den hver dag. Hvert minutt. Hvert sekund. Ja, i hvert fall nesten. For en sjelden gang løsner jeg grepet og lar en heldig skribent nærme seg de fullendte. For å stimulere lysten. Lysten til å skrive. Lysten til å lese. En sjelden gang. Selvfølgelig har jeg mine favoritter. Og det har Dere jo oppdaget. Hvilke som er mine utvalgte. De jeg leker med. De jeg slipper litt nærmere innpå meg. Aldri så nær at jeg mister kontrollen. Gud forby! Likevel nær nok til at de kan kjenne den søte duft og føle min varme.

Jeg må innrømme at jeg iblant nyter situasjonen når jeg legger bånd på meg. Da gjør jeg det ekstra vanskelig for skribenten å finne ordene som skal til for å skape en fornuftig setning. Noen ord gjemmer jeg bak andre ord med en lignende mening. Noen ord gjør jeg det vanskelig å stave korrekt. Og så pøser jeg på med ord som er helt irrelevante eller flertydige, slik at den stakkars skribenten kjemper i en bitende sur motvind fra nord, direkte inn fra Nordishavets opprørte hjerte. Da sitter jeg stille og umerkelig på skribentens skrivebord og titter fornøyelig på det frustrerte blikk og lytter til de mindre begavede besvergelsene som hagler. Jeg kan sitte i timevis å nyte. Og like før det koker over for skribenten går jeg noen setninger tilbake og retter litt, slik at det der, umerkelig for skribenten, plutselig står en velformulert setning. Jeg vil jo ikke han skribenten skal miste motet helt. Jeg vil kunne fortsette min nytelse senere. Så når skribenten gir opp, og, som de aller fleste, leser gjennom det som, tross alle frustrasjoner og den harde kamp, har festet seg på papiret, oppdager skribenten at, til tross for sin overbevisning om at hele dagen har vært bortkastet, det faktisk finnes en, men bare en, det sørger jeg for, setning som kan brukes, for den er velformulert, om enn ikke helt perfekt.

De vil kanskje si at jeg er ond. Det kan jeg ikke være enig i. Om De prøver, bare for en stakket stund, se det med mine briller, om De kommer hit, til min side av skrivebordet, vil de oppdage at saken stilles i et helt annet lys. Og, ja, som den observante leser De er, det har sammenheng med mitt første resonnement. Den smerte som hver dag påføres meg, gjennom at jeg er bundet på hender og føtter, er nær inntil uutholdelig. At jeg ikke, bare for en liten stund, kan få blomstre, svinge meg i valsen, kjenne den milde sommer brisen gjennom håret, uthuler mitt indre, utsletter meg sakte og sikkert. Det er en pinefull tortur. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og min eneste glede, nei, forresten, ikke glede, men trøst, min eneste trøst, er å se andre lide, om de nå bare lider en brøkdel av hva jeg må gjennom, så gir det meg i alle fall en mager trøst. En trøst jeg ikke kan leve uten. En trøst som blir min livsløgn, min kraft for å holde meg i live. Litt til. Og De vet jo hva følgene blir om jeg ikke kan tøyle meg, begrense meg. Om jeg slipper meg løs og lar alle som skriver skrive sitt manuskript som en perfekt utgave uten den minste svakhet, uten den minste detalj som kan irritere leseren, da, kjære leser, da, vil verdens ende være nær, for da vil all Deres tid brukes på meg, og ingen tid på noe annet. Det vil bli en katastrofe. Dere vil dø av sult, utmattelse og tørst. Alle som er avhengige av Dere vil forsvinne inn i glemselens skyggedaler mens Dere boltrer dere i paradis. De vil dø som fluer. Kadavre vil ligge rundt dere, men dere vil ikke engang ense det. Selv ikke lukten vil dere kjenne. Det eneste dere kjenner er smaken av paradis. Et paradis som bare eksisterer i min illusjon.

Så derfor, ærede leser, vil jeg bestemt hevde at jeg ikke, selv om det fra Deres ståsted ser slik ut, er det minste ond. For hadde jeg nå ikke gjort dette, hvem hadde da fått ta konsekvensen, ja bortsett fra meg selv? Så, istedenfor å mene at jeg er ond bør De takke meg, takke meg for at Dere fortsatt kan befolke den verden Dere har fått låne.

Min kjære Hr. Pnin…

2007-09-24T22:16:00.000+01:00

- Å, han er så sjarmerende. Blikket hennes blir drømmende og svever av gårde til sitt eget universum.
- Syns du? Caroline hever øyenbrynene et ørlite sekund før de lager en liten rynke over neseroten.
- Men, han kunne jo vært faren din, sier jeg. Og det sier jeg, som i forrige semester var på knærne etter tysklæreren på grunnkurset. Riktignok ikke fullt så gammel, men, hadde han vært ”uheldig” som ung kunne han sikkert hatt en sønn eller datter på min alder.
- Det er så nydelig når han snakker, jeg føler han snakker til meg. Mary er henrykket og ruller mykt på hoftene så det røde skjørtet begynner å svaie.
- Og når han skal forklare oss på engelsk, smilehullene blir til groper i Marys kinn, han er så hjelpeløs, å – jeg har så lyst så hjelpe ham, lære ham, og så kan han lære meg. Iveren river i henne. Jeg er ikke lenger i tvil, Mary er fortapt, forelskelsens besettelse har beseiret fornuften. I hodet hennes er det bare plass til to ting. Hr. Pnin og russisk.
Caroline legger hodet på skakke. Hun ser det hun også.
- Tror du han har oppdaget deg, spør hun uskyldig. Det er som å kaste ett glass vann i ansiktet hennes. Stivt titter hun rett fram. Tomheten speiles i hennes øyne. Jeg kan ikke dy med. Jeg må spørre jeg også.
- Tror du?
- Tror dere ikke? Forfjamset ser Mary på Caroline, så på meg.
- Er det ikke meg han titter på? Kinnene henger slapt. Uttrykket er utvisket. Urolig venter hun på at vi skal bekrefte hennes illusjon. Jeg titter på Caroline. Venter et lite øyeblikk til, før jeg lavt visker.
- Nei, jeg er ikke så sikker på det.
- Men… hvordan… han må da ha sett meg… jeg var jo den eneste i rødt… og… rødt… det skal jo fange ens oppmerksomhet, skal det ikke? Hun begynner å bli fortvilet nå. Jeg kjenner tilfredsstillelsen stige. Bak masken smiler jeg.

Sult…

2007-09-21T22:27:00.000+01:00

Et vindpust får gardinen til å blafre. Mildt stryker den meg over kinnet. Hjernen forsøker fortvilet å overbevise kroppen om at den skal sove videre. Kroppen vil ikke høre, den vil bestemme selv. Som en trassig unge. Bena er stive og trege, armene bare slappe. Likevel vil den opp. Magen skriker. Prøver å ta kontroll. Sender sine beskjeder i alle retninger. Ben. Armer. Rygg. Hjernen. Selv om hjernen bare vil sove. Munnen er tørr. Smaker emment. Bør nok ikke puste på noen nå. Ingen fare. Ingen å puste på. Ikke i dag heller. Kjenner fjærene i madrassen når jeg snur meg. Ligger på rygg. Myser ut på himmelen. Grå. Tung. Som mitt hode. Hjernen tapte kampen, men nekter å innrømme det. Protesterer gjennom å gå på halv maskin. Jeg kontrollerer pusten. Sakte. Dype drag. Behersket. Forsøker å konsentrere meg. Ignorere magens mas. Den burde vite at det ikke blir mat i dag heller. Bare vann. Og en vitaminpille. Om jeg klarer å svelge den. I går kom den opp igjen. Sammen med galle og magesyre. Gulgrønt. Jeg hater det. Å kaste opp. Men det føles bedre etterpå. Da får jeg ro. Kan samle tankene. Fokusere. Sakte setter jeg meg opp. Gulvet er kaldt, selv om det er sommer. Kjenner det så vidt. Nummen i føttene. Vet ikke om jeg klarer å reise meg. Hodet vill ikke. Gyngingen kommer snikende. Reiser meg likevel. Som en skjør olding støtter jeg meg på stolen. Skjør er jeg nok, men langt fra olding. Og det blir jeg nok ikke heller. Tapper vann lenger. Det må være kaldt. Veldig kaldt. Det føles best da. Når det renner ned gjennom halsen. Ned i magen. Som blir som en stor kald klump. Som sakte forsvinner. Et halvt glass holder. Ellers kanskje det kommer opp igjen. Orker ikke det nå. Ikke ennå. Setter meg. Titter ut kjøkkenvinduet. Prøver å gjette hva klokken er. Ikke for at det spiller noen rolle. Jeg skal ikke noe i dag. Skal ikke noe.

Forfatterdrømmer og redselen for å mislykkes…

2007-09-04T19:38:00.000+01:00

En forfatter skriver. Det har ikke jeg gjort på flere måneder. Uten at jeg helt vet hvorfor. Drømmen er jo der. Tilbakemeldingene på det jeg har gjort har vært positive. Så hvorfor får jeg ikke ut fingeren og skriver, da? Ja, om jeg bare visste det! Har jeg skrivesperre? Har jeg gått tom for idéer? Er det ikke viktig nok for meg? Er det egentlig noe jeg drømmer om? Orker jeg å gjennomføre? Har jeg noe å tilføre litteraturen? Jeg? Lille meg? Skal jeg ha noe å si som resten av verden er interessert i å høre på, eller lese? Hvorfor? Hva har jeg opplevd eller gjort som interesserer andre?

For en stund siden sendte jeg noen utvalgte skriveprøver til en venninne. Ja, det var jo ikke noen tilfeldig utvalgte stykker, de var nøye utvalgt fra de jeg har latt andre lese. Selvfølgelig de som hadde falt best i smak. Og som jeg er mest fornøyd med selv. Kremen. Gulleggene. Og stunden begynner å bli veldig lang. Og jeg vil så gjerne ha tilbakemeldingen! Jeg dør etter å få hennes synspunkter. Ikke fordi hun er den som er den best skolerte kritikeren, for det er hun nok ikke. Ikke fordi hun har en fot innenfor i forlagsbransjen, selv om hun har det. Ikke fordi jeg har lyttet til så mange av hennes råd før, men kanskje tiden er moden? Nei, rett og slett fordi hun gir meg konstruktiv kritikk, ærlig, rett fram uten å pakke det inn i bomull for å beskytte meg mot min egen utilstrekkelighet, mot mine svakheter eller mine banale og klisjéfylte tekster. Derfor! Og jeg skulle gjerne ha gitt henne ett hint om dette, men jeg vil ikke ødelegge hennes prosess, hennes tanker og vurderinger gjennom å presse frem et svar. Jeg trenger bekreftelse på at det jeg gjør holder. At det jeg gjør er riktig. Og jeg trenger det fra en som er ærlig og som ikke er redd for å si sannheten. Det er bedre å få vite at det jeg har skrevet ikke holder mål nå enn etter å ha ofret måneder på å skrive tekst som ingen orker å lese. Om jeg snur litt på dette ser jeg jo at jeg må tro på meg selv. Mer enn jeg har gjort tidligere. For det er kanskje det største problemet. Jeg tror ikke på meg selv. Jeg kan nok grave langt tilbake for å finne årsaker til det, men det er nok av begrenset inntresse. En episode husker jeg klart. Jeg var på besøk hos en tante og vi var i svømmehallen. Jeg var ikke så veldig gammel, men burde kunnet svømme. Likevel holdt jeg meg i et grunt barnebasseng og tok mine svømmetak der. Skrubbsår på knærne ble det. Jeg ble spurt om jeg ikke ville svømme i det store bassenget. Nei, det ville jeg ikke. Jeg kunne jo ikke svømme Når jeg senere ble avlevert fikk mine foreldre en kommentar om at, visst han kan svømme, men han tror ikke på seg selv, så han tør ikke prøve. Det er klart det er skremmende å prøve noe nytt. Det er heller ikke gøy å feile. Går alt galt når man forsøker å svømme, men ikke får det til risikerer man jo å drukne, og det er jo ganske skremmende for en liten gutt. Det er jo ikke like kritisk om man skriver noen noveller og ikke lykkes. Det ville jo være synd om man ikke prøvde fordi man er så redd for å mislykkes at man kaster bort et skjult talent som kunne glede eller forbløffe ens omgivelser.

Løkken som forsvant

2007-09-01T11:26:00.000+01:00

- De som skriver store løkker på g-en er mer erotiske enn andre, sa hun og tittet underfundig på meg. Hun fikk ett spørrende blikk tilbake. Hva er det hun snakker om? Store løkker på g-en?
- Jo, det står her, forskere har studert sammenhengen mellom håndskrift og hvor erotisk man er for 1374 personer og de ser en signifikant kobling mellom hvordan løkkene på g-en ser ut og hvor erotiske personene er. Hun smilte. Jeg tittet på henne og så at hun hadde en plan. Et poeng hun ennå ikke hadde avslørt.
- Ja, sa jeg, det var jo interessant...
- Ja, ikke sant, og det stemmer jo!
- Husker du brevene du sendte meg år du var ute og reiste? Blikket hennes sier meg at jeg ikke bør ha glemt de.
Jeg nikket.
- Jeg har sett på dine g-er!
- De har en stor fin løkke. Smilet var bredere. Øynene lyste.
- Hva er det du mener?
- Ingen ting annet enn at det passer perfekt for deg, kjære.
- Vi har det jo veldig bra i senga, har vi ikke? Og dine g-er har en stor fin løkke!
- Nei... få se! Har jeg virkelig store løkker på g-ene? Det har jeg aldri tenkt på. Hun går sakte bort til skatollet. I den tredje skuffen finner hun bunken. Sirlig knyttet sammen med et silkebånd. Forsiktig trekker hun ut det øverste.
- Se selv. Hun forsøker å være overbærende, men klarere ikke å skjule sin sprudlende entusiasme. Jeg titter gjennom brevet. Leser noen linjer her og der. Har jeg virkelig skrevet dette? Ja, det er jo unektelig min håndskrift. Men det var g-ene jeg skulle se på. Der var det en g. Jo, det var en fin løkke på den. Og her var det en til, og enda en. Jo, de har store snirklete løkker i underetasjen alle sammen. Hva vil hun med dette? Hånden hennes stryker meg varsom i nakken. Jeg titter opp og hun lener seg sakte nærmere. Når nesen kiler meg på kinnet forstår jeg...

Det er mange år siden. Jeg vet ikke hva hun gjør eller hvor hun bor eller hvem som skriver brevene med snirklete g-er til henne. Jeg titter på min håndskrift. På g-ene. De er rette. Ingen løkke å oppdrive her i gården. Streken går rett ned i kjelleren. Kommer aldri opp igjen. De peker ned. Ned i dypet. Mot avgrunnen. Hvorfor? Har jeg mistet noe på veien? Hvorfor har jeg sluttet å lage løkke på g-ene? Forsvant løkken med henne? Fant hun en med større løkker? Var løkken avhengig av henne? Av oss? Kanskje forsvant løkken før henne? Og hun oppdaget det. Forstod hvor det bar. Hvilken vei som var vår. Og at det langt der fremme var et kryss som skulle tvinge oss til å velge hver vår vei. Eller forsvant den etterpå? I tomrommet hun etterlot seg? Ble løkken sugd inn i vakuumet for aldri å skulle slippe ut igjen? Eller ble den sakte, men sikkert, degenerert. Stadig litt rettere for hver gang jeg skrev en g uten å ha noen å bruke anleggene på, for til slutt å bli en rett strek. En uromantisk og kald strek skrevet av en ensom sjel som nesten har gitt opp håpet om å treffe noen som kan inspirere til store snirklete løkker. I mellomtiden søkes trøst i gleden av å løpe ned blindgater. Blindgater som tapper den siste rest av erotisk ladning ut av kroppen. Jeg prøver å skrive noen g-er med store løkker. Det går ikke. De ser klønete ut. Falske. Man kan ikke jukse seg til det. Selv om man vet. Og prøver. Så går det ikke. Det må være ekte. Kjærlighet.

Historisk personlighet, jeg?

2007-08-27T22:12:00.000+01:00

Ja, jeg måtte ta den jeg også. Og jeg er ganske fornøyd med resultatet selv om jeg nok ikke stiller i helt samme klasse som Leonardo... Men det er lov å drømme. Eller i alle fall tillatt. Og så er det gratis.

Og, det finns et snev av sannhet. Verden ligger for mine føtter. Problemet er å velge. For jeg blir nok neppe husket lenge om jeg ender opp som "tvileren", han som hadde alle mulighetene, men som aldri klarte å velge og derfor endte opp med ingenting...


	Hvilken historisk personlighet er du?
	Mitt resultat: Leonardo DaVinci Du er et multigeni som både kan lage fantastiske kunstverker, utvikle usannsynlige oppfinnelser og tenke tanker høyt over de fleste andre. Det er bare å velge og vrake for deg! Hva skal du bli, hva skal du gjøre? Verden ligger for dine føtter. En ting er sikker: du vil huskes i mange, mange år etter din død.
	Ta denne quizen på Start.no

Bloggferie...

2007-08-02T23:07:00.000+01:00

Etter en drøy uke i "Huset i skogen" gir jeg opp. Analog linje fungerer ikke å blogge over. Derfor kommer det fortsatt å bli stille en stund fremover for de som regelmessig titter innom.

Er det dette som er livet?

2007-06-30T22:49:00.000+01:00

Er det dette som er livet tenkte han plutselig. Tanken slo han mens han rastløst flyttet seg mellom TV-rommet og kontoret. På PC-en hadde han websider om dette og hint oppe, stadig på jakt etter noe morsomt og inspirerende å lese. På TV-en ville han se noe spennende eller opplysende om det ikke gikk en bra serie eller film. Kvelden var ennå ung, men ingen ting fristet. Ingen ting ga inspirasjon, glede eller vakte hans interesse. Han rynket pannen og tenkte tanken en gang til. Er det dette som er livet? Tanken var skremmende, ikke bare i seg selv, men også fordi han innså at han kanskje burde tenkt den tidligere. Nå nærmet han seg de førti med stormskritt og innså plutselig at han kanskje allerede var mer enn halvveis i livet. Mer enn halvveis. Og hva hadde han brukt den første halvdelen til? Ja, det var ikke mye. Eller var det det? Han hadde jo vært så opptatt av alt han hadde gjort at han ikke hadde hatt tid til å tenke. De første tyve årene måtte han jo regne bort, han hadde jo ikke bestemt så mye selv da, selv om det var ganske frivillig å begynne på gymnaset. Noe annet kunne han jo ikke tenke seg. Og militæret var ikke så lett å slippe unna det heller, ikke da. Men de neste tyve årene, de hadde han sløst bort på egen hånd. Studiene på universitetet hadde jo vært interessante, det var ikke det. Spørsmålet var heller hva det førte til. Studentlivet var jo heller ikke det dummeste. Faktisk savnet han det i blant. Det å være omgitt av folk i samme situasjon med samme interesser. Det var lettere å bli kjent med folk da. Og de regelmessige arrangementene som sørget for at studielånet sjelden varte semesteret ut. Men hadde de resultert i noe alle disse årene. Tja, noen gode minner fra sene netter på kollektivet. Noen hete netter også. Og muligheten til en jobb, jo det hadde han jo fått. Og siden var det bare jobbing. Jobbing og atter jobbing. Og litt tid til kjæresten. Og litt mer. Og enda litt. Men ikke noe annet. Jo, selvfølgelig, TV-titting. Alt for mye. Og nettsurfing. Mon tro hvor mange døgn av livet jeg har kastet bort foran en skjerm, tenkte han, det blir ikke få. Og hva har jeg igjen for det? Ikke mye. Ikke annet enn en sjelden gang i lunchen på jobben komme med en intetsigende kommentar når gårsdagens TV-kveld ble diskutert. Og hva er meningen med det? Og på jobben. Hadde han oppnådd noe der? Nja, ikke det helt store der heller nei. Utfordringene stod ikke akkurat i kø. Sakte hadde han glidd inn i kjedsomheten. Gjorde det han følte han måtte. Ikke mer. Resten av tiden surfet han på nettet. Eller drakk kaffe med kollegaene. Kaffe og intetsigende diskusjoner om ubetydelige detaljer. Nei, var det dette som var livet? Var det slik det skulle være. Og da hadde han ikke orket å reflektere over sitt forhold. Forholdet som kanskje hadde vart alt for lenge. Men han orket ikke tenke på det nå. Det ble for mye. Det ble for overveldende. Det var lettere å flykte inn i TV-ens altoppslukende verden og se en etterforsker oppklare ett nytt mord. Så fikk han tenke på livet en annen dag.

Speilbilde

2007-06-08T21:17:00.000+01:00

Den lille gutten titter ut av vinduet og ned på perrongen. Der står mor og far og vinker. Smilende. Han kjenner spenningen stige. For første gang skal han få reise alene. Selv om han har reist mange ganger sammen med mor og far eller bestemor og bestefar føles det likevel som noe nytt. For nå er det ingen som passer på ham. Han løfter hånden og vinker. Mor og far vinker intenst tilbake. Som om de får nye krefter når de ser han vinke. Det blir spennende å reise alene, tenker han, mens han kjenner en liten klump i magen. Klumpen vokser litt, men så tenker han at hvorfor skal det ikke gå bra nå, det har jo gått bra alle de andre gangene, og han møtes jo på stasjonen.
- Ta plass, lukk dørene, roper konduktøren fra høytalerne.
Bak mor og far ser han en gammel mann i frakk og hatt småløpe. Dørene smeller igjen, så høyt at han nesten skvetter litt før han forstår hva det er. Han kjenner et lite rykk og merker at toget begynner å bevege seg. På perrongen ser han mor og far begynne å småløpe mens de vinker. Det er nesten som de sier ”Vent, vi vil være med, sønnen vår er på toget, han er helt alene”, men han tenker at det går nok bra, dette, selv om han er alene. Farten øker og han ser at mor og far får problemer med å holde følgen. Han vinker kraftig og smiler når de gir opp.

- God dag unge man, sier en dyp stemme bak ham. Han skvetter til og snur seg mot midtgangen. Der står den gamle mannen i frakk og hatt og titter på ham.
- Du blir nok mitt reisefølge i dag, fortsetter den dype stemmen, og han ser et smil i det furete ansiktet. Mannen står andpusten og støtter seg til seteryggen. Gutten titter forundret på mannen.
- Ja vel, sier han, uten riktig å vite om det er det han skal si, men det er det beste han kommer på. Sakte merker han en fremmed lukt i kupeen. Den gamle tar av seg sin ryggsekk og legger den på hattehyllen over setet. Hatten plasseres varsomt ved siden av sekken. Så tar han av seg sin frakk og henger den på knaggen ved setet. Når den gamle setter seg ned merker han at lukten blir sterkere og at det kiler ubehagelig i nesen. Gutten gjør en liten grimase, men kommer på hva mor har sagt og forsøker å se så normal ut som han kan. Undersøkende titter han på den gamle for å se om han kan se hvor lukten kommer fra. Det grå håret står til alle kanter, bortsett fra en ring som viser hvor hatten har sittet. Ut av ørene stikker det også hår. Gutten smiler for seg selv og lurer på hvorfor, men prøver å holde masken, for han husker hva mor har sagt. Ansiktet er rynket, som en rosin, eller kanskje ikke helt som en rosin. På haken har den gamle litt grått skjegg.
- Hvor langt skal denne unge mannen da, spør den gamle, mens han holder et fast blikk på den lille gutten.
- Til Lilleby, sier han ærlig, uforberedt på mannens nysgjerrighet. For det er jo dit han skal.
- Da skal jeg lengre enn deg, for jeg skal helt til Kristiansby, men jeg får jo selskap et godt stykke på veien, sier den gamle smilende.
Huff, tenker han, er det den gamle det lukter av må jeg holde ut med lukten hele veien. Hvordan skal dette gå? Forsiktig ser han seg rundt og prøver å finne et annet ledig sete, men toget er nesten helt fullt. Det er bare de to plassene ved siden av gutten og den gamle som er ledige. Hvordan skal jeg klare dette tenker han, men han rekker ikke å tenke så mye mer før mannen igjen er over ham med et spørsmål.
- Jeg heter Frans, Frans Jørgensen, sier mannen, hva heter du? Ja, det er jo like bra at vi blir bedre kjent med en gang, syns du ikke, vi har jo en lang og spennende reise foran oss.
- Petter, sier han kort, mens han titter ut vinduet og lurer på hva han nå skal finne på. Han tenker på matpakken han har i den lille kofferten sin og om han orker å spisen den i denne stanken. For lukten kommer nok utvilsomt fra den gamle, og den blir bare sterkere og sterkere. Klumpen i magen vokser og han skulle ønske far var her. Far hadde sikkert visst hvordan han kunne sluppet lukten. Og han ville jo ikke være uhøflig mot den gamle heller. Og når Jørgensen oppdager at han reiser alene kommer han sikkert å snakke enda mer. Han konsentrerer seg derfor på å titte ut av vinduet, slik at han slipper å se på den gamle, og håper at han skal slutte å spørre.

Himmelen begynner å mørkne og snart kommer nok regnet. Utenfor suser trestammene forbi, den tette skogen er mørk og mystisk bare avbrutt av små lysninger med små hus eller en nennsomt ryddet åkerlapp med korn eller en eng med små ulldotter på. I de mørkeste skogspartiene ser han den gamle mannens ansikt speile seg i vindusruten. Raskt flytter han blikket, slik at de ikke møtes og vrir kroppen enda mer, slik at han ser nesten rett ut av vinduet. Han titter på klokken. Den er ti over ti. Toget har bare kjørt et kvarter. Det er langt igjen. Alt for langt. Lukten er over alt og han prøver fortvilet å finne noe som kan nøytralisere lukten. Hele kroppen føles uvel og han behøver frisk luft. Raskt reiser han seg opp fra setet. Hvorfor hadde han ikke tenkt på dette før? Han må jo på toalettet. Og der lukter det i hvert fall ikke av den gamle.
- På do, sier han kort mot den gamle som sitter og ser ut av vinduet og plystrer på en sang han aldri har hørt. Jørgensen nikker sakte på hodet. Han er ikke helt sikker på om han hørte hva han sa eller om han bare nikker i takt med togets melodi. Han håper Jørgensen ikke hørte, for hva har han egentlig med det å gjøre.

Framme ved toalettet ser han at den er opptatt. Det gjør ingen ting, tenker han, for da tar det bare lengre tid. Å slippe lukten er en befrielse. Han tar et dypt pust gjennom nesen og forsøker å rense den. Han kjenner andre lukter. De føles som parfyme i forhold. Selv om ikke alle er gode så er alt bedre enn lukten av den gamle. Dørlåsen gir fra seg et ”klank” når den vris fra opptatt til ledig og en dame kommer ut. Den lille gutten ser seg rundt, men det er ingen andre i kø. Først prøver han å tisse stående, men toget beveger seg så mye at han nesten mister balansen. Opp med glidelåsen og ned med buksene. Sittende går det mye bedre. Og han blir sittende så lenge han tør. Sitter han for lenge kan jo andre nødende begynne å lure og banke på. Og den gamle kanskje begynner å undre hvor han ble av. Kanskje han spør konduktøren om han har sett gutten. Kanskje konduktøren til og med åpner toalettdøren fra utsiden for å se at alt står bra til. Og han må uansett tilbake, siden han lot den lille kofferten med matpakken ligge igjen. Når han trekker i snoren hører han et annerledes sus enn han gjør hjemme. Han prøver derfor igjen, og titter ned. Er det ikke svillene han ser fykende forbi i rasende fart under ham? Forundret må han teste en gang til. Jo, jammen, det ser da virkelig slik ut. Forsvinner virkelig alt rett ned på skinnene? Det var det verste. Dette må han spørre far om, eller kanskje bestefar vet.

Langsomt går han tilbake mot setet vis a vis den gamle. Det er nesten så han ikke tør å se, for innerst inne håper han at den gamle ikke sitter der og venter på ham. At han har gått til spisevognen, eller truffet en gammel bekjent som han forteller røverhistorier til eller rett og slett har hoppet av toget. Over setet ser han baksiden av ett bustete grått hode og han kjenner at klumpen i magen vokser. Lukten møter ham som en svak eim noen seterader før han er framme. Skuffet sniker han seg nærmere. Kanskje han i hvert fall har sovnet, så slipper han flere spørsmål.
- Hei, gikk det bra, jeg ble nesten litt urolig for deg, sier Jørgensen når han når fram til setet.
- Det gikk fint, svarer han pliktoppfyllende tilbake, åler seg på plass i setet og fomler litt med den lille kofferten.
- Reiser du alene du, sier Jørgensen mer bekreftende enn spørrende.
Han tenker seg litt om før han svarer. Lukten trenger seg på og gjør det vanskelig å tenke klart. Det er så fristende å si at han reiser sammen med noen, men hvordan skal han kunne forklare at vedkommende ikke er her? Før eller senere blir han avslørt, siden den gamle skal lengre enn ham og kommer til å se når han går av alene. Sakte nikker han på hodet, og gruer seg for den gamles reaksjon. Jørgensen smiler enda bredere når han ser den lille guttens reaksjon.
- Det gjør jeg også, sier han, men det er bra vi er to, for da kan vi hjelpe hverandre.
- Mmmm, sier den lille gutten og forsøker å virke uinteressert og snur seg mot vinduet. Det regner ikke, så han reiser seg og trekker i vinduet, men det sitter så hardt at han ikke får rikket det.
- La meg, sier Jørgensen og reiser seg med skjelvende bevegelser.
Sakte liker han vinduet ned noen centimeter, slik at det dannes en liten sprekk. Den lille gutten kjenner hvordan luften strømmer inn. Han forsøker å plassere hodet i luftstrømmen, slik at den blåser bort den vonde lukten fra den gamle. Sakte setter den gamle seg. Bekymret ser han på den lille gutten med nesa nesten ut av vinduet.
- Jeg kan ikke åpne mer, sier Jørgensen, då trekker det sånn på gikta, og da får jeg vondt i flere uker.
- Har du gikt, spør han overrasket, det har bestemor også. Hun går i tykke strømpebukser året rundt så gikta ikke skal bli kald, for da blir den så vond, fortsetter han ivrig, jeg trodde bare det var damer som fikk gikt.
- Gjerne for meg, sier Jørgensen, la damene få det, jeg klarer meg godt uten. En bekymret liten rynken setter seg i pannen.
- Blir du togsyk? Er det derfor du trenger litt luft?
Han ser overrasket på den gamle. Togsyk, at jeg ikke tenkte på det. Og det kan han jo aldri avsløre. Han nikker sakte og prøver og beherske sin glede. Nå kan han kanskje få ha vinduet åpent hele veien til Lilleby og slippe unna det meste av lukten. Han kjenner den fortsatt, men om han plasserer nesen midt i luftstrømmen er den ikke så påtrengende.

Vet han?

2007-06-03T22:53:00.000+01:00

Fadern sitter vis a vis meg i den svarte skinnsofaen. Min sofa. Vi snakker om slekten og faderns kusine eller tante eller noe som vil dra i gang et slektsstevne. En etter en går vi gjennom de få slektningene jeg har oversikt over. Noen tremenninger her og noen tremenninger der. Noen homofile. Noen kunstnerspirer. Noen helt normale. Og en som jobber i ett av de større forlagene, som redaktør eller noe.
- Han er det bra å bli kjent med om du skal bli skjønnlitterær forfatter, sier fadern plutselig.
Jeg svetter til innvendig, men holder masken. Var det bare en tilfeldighet? Eller var det et hint om at han vet hva jeg drømmer om. Jeg forsøker å være så naturlig jeg bare kan. Fortsetter samtalen uten å røpe hvor overrasket jeg ble og hvor treffsikker hans kommentar er. Fortvilet prøver jeg å tolke hans uskyldige kommentar. Har han på noen måte forstått mine drømmer? Har jeg gitt han hint uten å vite om det? Har han oppdaget bloggen, kjent igjen noe av det jeg har skrevet og lagt sammen to og to? Temaet dukker ikke opp igjen. Ikke dagen etter heller. Ville han ikke tatt opp tråden igjen om han visste? Om det ikke var en tilfeldighet? Eller vil han ikke presse seg på? Vil han la meg fortelle alt selv? Selv om han vet.

Dager har gått siden han reiste hjem. Tanken surrer rundt i hodet. Jeg klarer ikke slippe den. Vet han, eller var det en tilfeldighet? Og hvorfor spiller det så stor rolle? Burde han ikke få vite? Nei, han får ikke vite noe. Ikke ennå. Ikke før jeg vet jeg klarer det. Ingen får vite noe. Nesten ingen. Og det er kanskje ikke redselen for å mislykkes som er størst, men redselen for hva jeg skriver. Det er mørkt. Alt for mørkt. Jeg vet ikke hvordan de reagerer på det. Tungsinnet. Som jeg skjuler når jeg ikke skriver. Derfor kommer jeg nok til å skrive under pseudonym. For å beskytte mine nære og kjære. Og meg selv. Men de får den kanskje i julegave. Og om de liker det de leser kanskje jeg avslører alt. Og om de ikke liker det får jeg trøste meg med at det finns noen millioner kandidater til og at det blant dem finns noen som har en annen smak. Men først må jeg skrive. Og så må jeg antas av et forlag. Og der er vel her min fjerne slektning kommer inn. Men det er ikke sikkert det hjelper. Og jeg vet fortsatt ikke om han vet.

Løsningen

2007-05-24T23:12:00.000+01:00

Han fyller vaskebøtten med varmt vann igjen. Kjenner tyngden av vannet bøye plasthanken når han løfter bøtten ned fra vasken. Som tyngden av en bør på noens skuldre, tenker han, før han blander en kork med grønnsåpe, en liten skvett salmiakk og litt oppvaskmiddel i bøtten. Han titter seg rundt. Det er fortsatt mye søl igjen etter dagens aktiviteter. Og det er visst lenge siden noen har vasket grundig her, for han finner gammel skitt i alle kroker. Med kraftige bevegelser skrubber han veggen ren, sakte, men sikkert fjernes flekk etter flekk. For nå er det viktig å få det rent, veldig rent, slik at alle spor forsvinner, for alltid, for all tid, tenker han, mens han fortsetter sine monotone bevegelser. Å vaske gir tid for refleksjon, innser han, det er mye man kan få tenkt når man vasker. Han tenker på livet, det skjøre livet og hvor lite som egentlig skiller livet fra døden. Hvor lite som skal til før alt er over. Et øyeblikks uoppmerksomhet på en trafikkert vei, på vei over en forgjengerovergang, noen centimeter snø i en venstresving med en bergvegg til høyre, et feilsteg i en grå betongtrapp og hodet som treffer i den uheldigste vinkelen eller en medfødt utbuktning på hovedpulsåren som plutselig sprekker. Alle disse små tilfeldighetene som skiller livet fra døden. Ja, for han må innrømme det, i hvert fall for seg selv, at han innerst inne er litt redd. Redd for å dø. Ikke sånn at han har permanent dødsangst, men han liker egentlig ikke å tenke så mye på døden. Kanskje det er derfor han ikke liker å vaske. Fordi han får så mye tid til å tenke. Og at han da ofte, ja, ikke hver gang selvfølgelig, men påfallende ofte, begynner å tenke på døden. Når han får tid til å tenke. Han merker pulsen økte, slik den gjør når han blir redd. Redd for å dø, redd for at alt en dag skal ta slutt. Uten at han vet hva som skal komme. Uten at han vet noen ting. Og ikke vet han når dagen kommer heller. Det er kanskje like bra, for ingenting er så vondt å grue seg til som noe man vet kommer, som man ikke ønsker seg, men som allerede er bestemt. Som julen for eksempel, den vet han jo når kommer. Hvert år. Og han gruer seg like mye, eller kanskje han egentlig gruer seg mer og mer. At det egentlig stadig blir verre, litt verre for hvert år, å sitte der å smile, spille med i den lykkelige leken, når alle forteller om sine spennende, utfordrende og interessante opplevelser det siste året. Og han dikter i vei, forteller den ene løgnen etter den andre, om sine bravader og eskapader, den ene mer fantastisk enn den andre, men ingen har noen innvendinger, ingen stiller spørsmål, de bare sitter der med sin ribbe og surkål, pirker i maten og lytter interessert, nikker bekreftende og tar en klunk akevitt.

Gjennom de gule gummihanskene kjenner han vannets varme. Det er kaldere nå, men han kan fortsatt vaske litt til før han skifter. Når han vrir opp kluten farges vannet, men det er fortsatt såpe igjen, salmiakk også. Han kjenner fortsatt den stikkende lukten i nesen, lukten av renhet, lukten av nyvasket. Han legger motorsagen i badekaret, løsner på kjedet og legger det ved siden av. Så skrur han på kranen med varmt vann og stiller om bryteren så vannet kommer ut av dusjhodet. Varsomt spyler han av bladet og kjedet og den tregtflytende massen lager en liten bekk ned til sluket. Jeg får vaske badekaret grundig, demontere det lille røret som går ned i sluket og rense det, og desinfisere sluket også, tenker han, mens tankene smyger seg av gårde igjen. Han er nok litt påvirket av dagens hendelser, men han forsøker å tenke på noe annet, noe positivt, noe som kan gjøre ham glad og han leter febrilsk blant sine minner for å komme i bedre humør. Det beste han kan komme på er sin første kjærlighet, for det var lykkelige dager det, når han beruset av forelskelsen lå sammen med henne i høyet på låven og bare tittet inn i hverandres øyne. I timevis kunne de ligge slik og bare titte på hverandre, småprate om alt og ingenting og, ja, de var vel som ungdommer flest, det ble vel en runde i høyet eller tre også, for alt stemte så bra da, alt fløt, som en elv av lykke som førte de fremover, fremover mot det store havet der all lykke havnet. Ikke kunne han vite at lykken tok slutt ved elvemunningen, at lykkens hav ikke eksisterte, at havet var svart som blekk. Men veien dit var det beste han noensinne hadde opplevd, timene i høyet, sammen med henne.

For å komme ordentlig til løfter han motorsagen og spyler med det varme vannet i kjedens feste, her setter det seg alltid litt ekstra skitt, og denne gangen er ikke noe unntak. Når han er fornøyd bærer han motorsagen og kjedet ut i redskapsboden og setter sagen til tørk på benken. På en krok på veggen henger en fille med litt olje på. Med en liten snert i håndleddet hekter han den ned og begynner varsomt å tørke av kjedet, før han legger det i et lite oljebad han har forberedt.
– Det er viktig å ta god vare på utstyret sier han til seg selv, før det slår han at det var hans morfar som lærte ham dette og at han egentlig resiterer sin mors far. For sitt indre ser han bildet av morfaren stå lent over den skumdekkede bilen med en vaskebøtte og svamp, sakte, med runde bevegelser, med stor og dyp kjærlighet, vasker morfaren bilen så den blir skinnende ren. Den lille gutten, står beundrende ved siden av og venter. Venter på at morfar skal rekke ham svampen, slik at han kan dyppe den i bøtten, klemme på den noen ganger, slik at skitten løsner, for så å gi den forsiktig til morfar. Når de er ferdige løper han inn til mormor og roper lykkelig:
- Jeg og morfar har vasket bilen! Morfar kommer luntende etter, med ett lurt smil rundt munnen og sier:
- Ja, flinkere hjelpemann i bilvasken enn han er det lenge siden jeg har hatt, og blunker til mormor mens han visker,
- Han mistet i hvert fall ikke svampen ned i grusen denne gangen.

Han går inn i huset igjen, tar fram flasken med desinfeksjonsmiddel og begynner å spraye rundt på badet. Det ser jo ganske rent ut, men helt sikker kan man jo ikke være, så jeg får ta en runde til. Og, ja, så var det jo badekaret ja, der er det jo fortsatt spor etter motorsagen. Ja, jeg får vaske det mens desinfeksjonsmiddelet virker, tenker han, mens han kjenner middelets kiling i nesen, den får han nesten til å nyse, men han klarer så vidt å holde igjen. Fra skapet under vasken finner han fram en pakke skurepulver, og han drysser en god porsjon ut over badekaret, han stusser litt, for det ser gult ut, og forbauset ser han på pakken at skurepulveret har fått sitronduft, og kjenner han etter lukter det faktisk litt sitron også gjennom duften av desinfeksjonsmiddel. De har vel fått en dame på produktutviklingsavdelingen på såpefabrikken også nå, tenker han og begynner å skure badekaret med en grov svamp. Pulveret blander seg med vannrestene i badekaret og svampen lager utallige små striper i det utblandede pulveret. Systematisk jobber han seg gjennom hele badekaret, fra hodeenden til fotenden, fra øverste kant til flaten i bunnen. Utsiden får seg også en omgang. Han kjenner seg ganske fornøyd og strekker seg etter dusjen. Desinfiseringsmiddelet har virket lenge nok nå, så han spyler like godt hele rommet med dusjen. Det danner seg et fint hvitt skum som flyter nedover veggene, nedover gulvet og danner en liten virvel rundt sluket. Det lukter sterkt, men det får han tåle, det skal jo bli rent her, ellers er det jo ingen vits.

- Endelig ferdig, mumler han for seg selv, det var litt å vaske etter oss.
Han tar av seg de møkkete klærne og legger de i en av posene i bagasjerommet. Det ble jo en del poser, noen tunge, andre litt lettere. Han tar på seg den blårutete skjorten, bretter opp ermene slik han lærte i militæret og trekker på seg et par nesten nye olabukser. Før han setter seg i den grå Volvoen tar han frem kartboken og titter gjennom den planlagte ruten. Han har en lang reise foran seg, men han er vel forberedt. Tanken er full, og han har flere kanner med diesel bak i bilen. For sikkerhets skyld sjekker han lommeboken, selv om han har gjort det flere ganger tidligere i dag, så må han liksom se det en gang til, og jo, der ligger det nok penger til å klare seg en lengre periode. Spesielt om man lever litt fornuftig, og det har han jo tenkt å gjøre, for dette er jo på en måte en ny start, blanke ark, så nå gjelder det å bruke fargestiftene riktig, og å bruke de glade fargene, for alt skal bli bedre nå.

Snart er han framme ved første stopp, og det føles bra, for han har kjørt lenge nå, i mange timer. Ikke bare på de store veiene, for det er ikke alltid de går dit man vil. Når han kommer fram skal han slå opp teltet og lage middag på primusen, før han får seg en god natts søvn. Det har han virkelig fortjent syns nå han selv, og det er ingen andre som mener noe om det. Han titter på kartet, jo, nå er han snart fremme, til høyre ned en liten vei og vips skal han kunne parkere og slå seg til ro. Endelig ser han skiltet, blinker, slipper gasspedalen og lar motoren bremse på fjerde gir, før han girer ned til andre og svinger. Grusveien er smal og små bjørker vokser i midten, den er visst ikke mye brukt denne veien, men det passer meg utmerket, tenker han. I det han skal runde siste sving går det én støkk i ham, foran ham på veien, i en liten lomme til venstre, står det en bil parkert, Det var ikke en del av planen, at noen andre skulle ha funnet denne bortgjemte lille plassen, og nå, langt utenfor sesongen. Ubevisst sakner han farten mens han tenker på hvilke muligheter han har.
- Det virker ikke som noen god idé å prøve å snu her, for finns bilens eier her har vedkommende helt sikkert hørt at jeg kommer. Jeg får late som ingen ting og spille med, det kan vel ikke være så vanskelig, sier han til seg selv. Det er en tysk bil, eller bobil rettere sagt, det er jo alltid det, bobiler. Fulle av øl og pølser, ja de har jo med seg alt de trenger til sitt opphold i vår frie natur, og det er jo ikke mange kronene de legger igjen når de er på besøk. Sakte kjører han forbi, sakte nok til å observere, men fort nok til ikke å vekke for stor mistanke. Det siste han vil er å fange andres oppmerksomhet, det kan spolere alt, den møysommelige planleggingen, den pertentlige gjennomføringen, fremtiden, ja rett og slett alt. Etter noen hundre meter finner han en passende leirplass, en liten åpning i skogen hvor han så vidt kan skimte vannet gjennom de lave bjørkene. Han parkerer slik at han kan slå opp teltet bak bilen i forhold til tyskerne, det føles best sånn.

Middagen smaker fortreffelig, tenker han, der han sitter foran teltet med sitt lille stormkjøkken, en liten sammenleggbar stekepanne og den lille ørreten han fikk når han belønnet seg selv en fisketur etter han hadde satt opp teltet. Vel, når sant skal sies var det vel mer en unnskyldning for å rekognosere adkomsten til vannet, slik at han er forberedt til nattens oppdrag, enn en belønning. Et vinddrag kiler han plutselig i nakken, det virker som det blåser opp, og med ett kjenner han lukten komme krypende, lukten av tennvæske og grill. Han er glad han er ferdig med middagen, for snart stinker det grillede fete pølser, en lukt han avskyr så mye at han mister all matlyst. Han kryper inn i teltet og åler seg ned i soveposen.
Det er like godt å krype til køys nå, så er jeg opplagt til nattens oppdrag, tenker han mens han lener seg bort til sekken og lar hånden lete seg frem til vekkerklokken dypt nede i sekken. Han stiller den på halv tre. Det burde være et bra tidspunkt, tenker han. Tyskerne er vel fulle av både bratwurst, øl og snaps da.

Den summende lyden passer ikke helt inn der han løper barbent i sommerengen hånd i hånd med en vakker kvinne i en nesten gjennomsiktig kjole. Først tror han det er en stor bie, men den gir seg ikke, og han kan ikke se noen bie. Lyden blir bare sterkere og sterkere, og den er for metallisk til å være et insekt. Sakte våkner han og forstår at det er vekkerklokken, fortumlet ser han seg om før han innser hvor han er og hva han skal. Forsiktig åpner han bakluken på bilen og løfter bort teppene og plasten uten å lage en lyd. Han tar et godt tak i en av de sorte plastsekkene og løfter den varsomt ned på bakken, kjenner tyngden av den og tenker, jo den er nok tung nok, før han setter den ned og sakte fører bakluken ned til lukket posisjon igjen. Med kniven lager han to hull på størrelse med en femkrone i øvre del av sekken. Stanken slår mot ham og han snur seg bort med en kvalm følelse i magen. Han trekker pusten dypt et par ganger, tar mot til seg og svinger sekken opp på ryggen. Langsomt lister han seg ned mot vannet mens han har ørene på stilk. Det er bare nattens lyder han hører, vindens svake sus i tretoppene, en og annen trailer ute på den store veien, noen dyr i det fjerne, så langt borte at han ikke kan skjelne ut hvilke det er. Tyskerne sover forhåpentligvis tungt nå og de eneste som er våkne nå, foruten han selv, er nattdyrene. Men de bryr seg ikke. Møysommelig setter han den ene foten foran den andre, langsomme, varsomme, men bestemte steg, helt til han er framme ved den lille gummibåten han lot ligge i vannkanten etter sin lille fisketur i ettermiddag. For syns skyld lot han også fiskeutstyret ligge, for å gi seg selv ett illusorisk alibi. De sier jo fisken biter best midt på natten. Stille ror han båten ut på vannet, som om han har all tid i verden. Egentlig vil han få det overstått så raskt som mulig, men han vet han må bruke den tiden det tar, ellers kan alt gå til helvete. En uoverveid handlig nå kan få så store konsekvenser at han knapt har turt å tenke på dem. Båten vipper fram og tilbake når posen slippes over rekka og ned i det mørke vannet, ned i natten. Han må korrigere for ikke å miste balansen, og han hører til sin forskrekkelse at båten lager skvalpelyder. Han holder pusten mens han setter seg forsiktig ned i båten.
Endelig, det var første leveranse, tenker han, mens han ser luftboblene stige lydløst fra dypet til den stille overflaten, der de med en svak lyd sprekker og sprer stanken ut i den kjølige natteluften. Ballasten vil holde sekken nede og hullene vil sørge for at gassen slipper ut, tyngden gjør at fiskekrokene ikke klarer å dra den opp, han går gjennom det for n-te gang mens han stille ror tilbake til stranden.

Hvorfor…

2007-05-07T22:13:00.000+01:00

Hvorfor sitter jeg her, på jobben, nå, når klokken er over syv og alle andre gikk hjem i femtiden? Det verste er at jeg ikke vet hvorfor. Jeg har ikke noe enkelt svar. Kanskje vet jeg ikke om noe annet, for det er jo sånn det har vært siden jeg begynte å jobbe. Ja, ikke bare siden jeg begynte min profesjonelle karriere, men siden jeg fikk ekstrajobb i den lokale matbutikken på gymnaset. Ved siden av skolen, vennene og kjæresten var det jobben. Og ringte sjefen og ba om hjelp sa jeg alltid ja. Ikke fordi jeg alltid trengte penger, for det har ikke vært noe stort problem, man tilpasser forbruket til summen på konto og setter av litt ekstra i tilfelle rottefelle. Nei, det var mer en følelse av å være etterspurt, at det var et behov for meg, jeg kunne være til nytte, hjelpe noen, samtidig som det gagnet meg selv. Husker fortsatt første gangen de ringte en lørdagskveld. Planen var å gå på kino med kjæresten, men jeg nølte ikke og takket ja med en gang. Kinoen kunne vente, filmen hadde jo nettopp kommet så den gikk sikkert i noen uker til, og jobben trengte hjelp med å flytte varer nå… Og siden har det fortsatt sånn, at jeg alltid stiller opp for jobben, når jobben ber om det eller, enda verre, når jeg føler at det trengs, og det gjør det jo hele tiden… det er alltid noe som haster, noe som bør bli ferdig, noe som har ligget så lenge at nå må man bare få det unna, eller noe nytt som bare tar en liten stund å fikse, tror man…

Så også i dag, nye uforutsette oppgaver dukker opp, og jeg vet at om jeg ikke løser det nu kommer kunden til å bli lei seg, og ingen andre kommer til å ta tak i det… Hva f… skal man gjøre da. Slippe alt man har i hendene og fikse det eller kaldt si
- Beklager, jeg har ikke tid, ikke i dag…
Men man gjør jo alt for kundene, alt og litt til. Man skal jo helst overgå deres forventninger, hver gang. Og man lærer aldri, og man sier aldri nei, selv når det kanskje hadde vært det beste, for du har alt for mye å gjøre allerede, og du kommer aldri til å rekke alle disse nye oppgaven, de oppgavene som kunden så gjerne skulle hatt i går… Så da biter man tennene sammen, bretter opp skjorteermene og gyver løs på nok en sen kveld på kontoret. Og de der hjemme lurer på hvor det blir av deg, hadde planlagt middag, en spasertur eller noe annet hyggelig, men ikke i dag, det er bare noen ting som må fikses. Kommer hjem så fort jeg har fått det ferdig. Men hvorfor? Hvorfor går jeg ikke bare hjem når arbeidstiden er over, når jeg har jobbet mine åtte timer for dagen. Hvem tjener på at de åtte blir ti, eller tolv eller fjorten. Ikke jeg i alle fall, jeg får jo ikke noe mer betalt i form av penger i hvert fall, får jeg mer skryt av sjefen, tja, det er ikke godt å si, har jo ikke prøvd å la være, får jeg skryt hjemme, nope, i hvert fall ikke der… gjør jeg en bedre jobb? Tvilsomt, siden jeg blir trøttere og trøttere utover uka, og det faller heller ikke i god jord når helgen kommer og jeg er helt utmattet og knapt orker å gjøre noe, bare hvile, hvile, hvile, og jobbe litt, slik at det ikke blir så mye på mandag, men det hjelper ikke for på mandag dukker det opp flere ting, ting som skulle ha vært fikset… Er det rart man blir litt smårar, det tar jo aldri slutt… det bare strømmer på med nye ting som skal være fikset, NÅ! Og til slutt kanskje man får nok, og da smeller det… på den ene eller andre måten…

Mischmasch med svensker og taléfeil

2007-04-30T23:09:00.000+01:00

I noen yrker er det viktig å være nøyaktig. Gjør man feil kan det få store og pinlige konsekvenser. Flygeledere for eksempel, om de lar to fly lande på samme landingsbane samtidig kan det få store konsekvenser, ikke bare for dem selv, men for mange uskyldige. En svenske jeg kjenner jobber med å lage datasystemer. I datasystemer er det viktig at innmaten, altså programmet og dataene programmet behandler, er korrekt, ellers blir det meste galt. Det er viktig å unngå for eksempel at det blir ”mismatch” mellom data som hører sammen. Tenk deg hvilken røre det ville blitt om bankene plutselig begynte å blande folks konti. Min svenske diskuterer gjerne sin jobb og klager ofte på at det blir så mye ”mischmasch” (uttalt med tydelig sch-lyd). Overbærende som jeg er har jeg latt vær å si noe, men i mitt stille sinn antatt att det hele skyldes en taléfeil eller at han hadde lest de engelske ordene feil en gang og hengt seg opp i gal uttale. Så en vakker dag sitter jeg her og skal skrive om et vanvittig sammensurium på svensk og lurer på hva sammensurium heter på svensk. Det løser seg jo lett, for Word sier ifra at det ikke heter sammensurium, men sammelsurium. Hvordan n-en har blitt til en l kan man jo lure på, men det får en språkforsker finne ut av… Hva som verre er, er at jeg oppdager at ordet ”mischmasch” dukker opp som synonym for sammelsurium. Da blir det det reneste virvar for meg. Her har jeg gått rundt og trodd att fyren hadde taléfeil i flere år, og så viser det seg at han ikke har forsøkt å si ”mismatch”, men i stedet har sagt ”mischmasch”, som etter litt research viser seg å finnes på engelsk også som ”mishmash”… Man kan jo bli lettere forvirret av mindre…

Bagateller…

2007-04-27T22:48:00.000+01:00

Hun: - Faen, hvordan kunne du?
Han: - Hva da? Hva har jeg gjort nå da?
Hun: - Ingen ting, som vanlig, eller?
Hun: - Det er kanskje hva du ikke har gjort som er problemet! Ser du ikke hvordan det ser ut her?
Han: - Ingen dør vel av litt skitt?
Hun: - Du er så jævlig dum!
Han: - Mmmm… jeg vet…
Hun: - At du aldri lærer… Det er alltid på samme måte. Uansett hva jeg gjør. Alt går inn det ene øret og ut det andre.
Han: - Uff, jeg beklager, det er jo ikke meningen, det bare ble sånn.
Hun: - … det bare ble sånn…
Han: - Du vet jo det, jeg blir så fokusert på det jeg…
Hun: - Ja, jeg er så jævlig lei alt….
Han: - …det jeg gjør… og da glemmer jeg sånne bagateller…
Hun: - Det er faen ikke bagateller. Alt flyter rundt. Det må vaskes, ryddes., plenen klippes, hva faen skal vi spise?
Han: - Ja, ja, ja, jeg vet, men det er jo så viktig for meg å …
Hun: - Så ingen ting annet spiller noen rolle for deg da? Hva! Bryr du deg i det hele tatt om meg? Er jeg bare kjekk å ha? En tjener? Til din disposisjon?
Han: - Du vet hva du betyr for meg. Uten deg…
Hun: - Uten meg hadde du kanskje sultet i hjel i en møkkete leilighet…
Han: - Nei, nå må du gi deg! Jeg gjør faktisk litt her, jeg og!
Hun: - Som hva da?
Han: - Ja, som for eksempel…
Hun: - Ja, kom med det nå…
Han: - Ja, jeg handlet jo melk og brød.
Hun: - Det var i forrige uke, din idiot! Det har vi spist opp for lenge siden.
Han: - Ja, og så skiftet jeg dekk på bilen…
Hun: - Og hvor lang tid tar det? Maks en time! Vet du hvor lang tid jeg bruker på å vaske, rydde og vaske klær hver uke?
Han: - ..eh….
Hun: Nei, tenkte meg det, din jævla latsabb!