Houseblog

Hva skal løveungene hete?

2008-06-03T14:51:00.008+02:00

Navn i nyhetene: Morten og Marius.

Karianne.

Og en nykommer for tiden i Bolivia: Nicole Madeleine.

.

The gardener's coming to collect

2008-05-23T23:13:00.009+02:00

The Dresden Dolls har ikke kommet nærmere å få ferdig en oppfølger til 2006-albumet Yes, Virginia... enn at de føler det er nødvendig å gi ut en samling låter - kalt No, Virginia... for å gjenopprette balansen i CD-samlingen - med overskuddsmateriale fra forrige innspilling og noen nyinnspillinger. B-sider er som regel B-sider av en grunn, men den nye plata er ikke helt uten lyse øyeblikk, bl.a. har den et lettere creepy og dampende ballade om hagearbeid og sex hvor Amanda Palmers stemme kommer til sin rett med hviskevokal og små glimt av punkcabaret-følelsen som tar litt overhånd på enkelte av de andre låtene. Fin liten låt i sommermørket. Ukens lyd er The Dresden Dolls - Gardener.

God kur mot stress

2008-05-21T18:35:00.003+02:00

Utdrag fra Kaldt produkt (2007) av Matias Faldbakken, en modernisering av Henrik Ibsens Et dukkehjem:

RANK: Det var du som studerte økonomi i ...
KRISTINE: Boston, ja.
RANK: Boston var det. Var det OK?
KRISTINE: Mja, var litt stressende mot slutten der, men ...
RANK: Ikke verre? Bra å komme tilbake til Schlaraffenland, da.
KRISTINE: Jeg tenkte å finne en jobb.
RANK: Ja, det er en god kur mot stress.
KRISTINE: Man må jo leve.
RANK: Det er en gjengs oppfatning om at det skal være nødvendig.

Utdrag fra forsiden av Dagens Næringsliv i dag:

Livet imiterer kunsten.
.

Vekst først, etikk siden

2008-05-20T21:13:00.006+02:00

Når et selskap som f.eks. Telenor skal ut i verden og erobre nye markeder, er det viktigere hvor raskt markedsandelene øker enn hvordan. Konsernsjef Baksaas hadde ikke lenger vært konsernsjef hvis den sviktende kjennskapen til sentrale forhold i Bangladesh som nå er avdekket hadde hatt å gjøre med markedsforhold eller rammer for ekspansjon. Fordi det dreier seg om underordnede forhold som barnearbeid og arbeidsmiljø, derimot, holder det å erkjenne utilstrekkelighet og varsle tiltak for å unngå at det skjer igjen. Det er tross alt viktigere at Telenor er blitt verdens syvende største telecomselskap enn at noen menneskeliv hos underleverandørene har gått tapt på veien.

Kampen om brevene

2008-05-14T20:57:00.010+02:00

Om tre år kan EUs 3. postdirektiv sørge for å oppheve postmonopolet i Norge. Høyere porto, lavere kvalitet og dårligere arbeidsforhold for postansatte.

Fri konkurranse på distribusjon av brev har blitt innført skrittvis i Norge - til voldsomme protester og opptøyer i gatene, som vi husker - fra brev over 350 gram i 1997 (EUs 1. postdirektiv) og over 100 gram i 2003 (EUs 2. postdirektiv). Tredje ledd i liberaliseringen er imidlertid det mest drastiske og får størst betydning. Det er brevpost under 100 gram, altså vanlige brev og postkort.

Postgangen i et land med like spredt befolkning som Norge tåler ikke å konkurranseutsettes. Det koster mye mer å sende et brev til Nord-Norge enn Drammen, men portoen er lik fordi statseide Posten Norge har forpliktet seg til såkalt universell levering, dvs. at posten skal fram til postkassen uansett hvor man bor. Det lønner seg ikke lenger i et liberalisert postvesen. Dersom postdistribusjonen slippes fri, vil vi få skille mellom A- og B-post i en annen betydning av ordet enn vi er vant til. De private konkurrentene vil slåss om å få levere brev og pakker innenfor sentrale strøk av landet. Posten Norge får ta seg av postkortene til bestemødre på Vestlandet. ByPost er et av firmaene som satser på den lønnsomme posten med kunder i bedrifter, institusjoner og offentlige etater i de største byene. Posten til og fra alle de andre er det kanskje ikke så farlig med.

Sverige avskaffet sitt postmonopol allerede i 1993, lot en privat aktør utfordre det svenske statspostvesesenet og opplevde 90 prosent økning i portotakstene for privatpost. Bedriftskunder var de eneste som opplevde å få billigere porto. En gjennomgående trend i land som har innført ordningen er dessuten at de postansattes arbeidsforhold har blitt dårligere. I Posten Norge, eller tilsvarende bedrifter, har de ansatte anstendig lønn, gode pensjonsordninger og en forutsigbar arbeidstid. Det trenger postmenn og -damer i et yrke med stor fysisk slitasje og rutinemessige oppgaver. (Jeg har selv deltidsjobb som postbud på lørdagene og vet hva jobben krever). Slike goder er imidlertid ikke private arbeidsgivere som skal inn på et marked tjent med. Lønnen må ned og mindre penger brukes på å ta hensyn til arbeidernes rettigheter hvis en bedrift skal tilby det samme som konkurrenten, bare billigere og kjappere. For arbeidsgiveren er det mer lønnsomt å ha deltidsansatte som kan tilkalles etter behov, såkalte ringevikarer, enn å ha arbeidsgiveransvar for heltidsansatte. Slik organisering av arbeidet er i strid med arbeidsmiljøloven, som bl.a. forutsetter stabil arbeidstid. Det er stygg liberalisme i praksis.

Tre partier stemte imot innføringen av de to første postdirektivene da Bondevik-regjeringen innførte dem. Det er de samme partiene som nå sitter i regjering. Som EØS-medlemmer har vi mulighet til å avvise enkeltdirektiver fra EU. Imidlertid bruker vi sjelden retten til å stå imot direktiver vi ikke har vært med på å utforme og som det ikke er i vår interesse å få innført. I løpet av de neste månedene skal kampen om brevene avgjøres, og da vil det vise seg om de rødgrønne har baller til å stå imot presset fra EU når de er i posisjon til å avgjøre, eller om Norge fortsatt skal være et faksdemokrati underlagt EU-parlamentet i Brüssel.
.

Evig eies kun tapte budrunder

2008-05-07T12:53:00.004+02:00

Noen ganger er det ikke nok å være grei. Det går dårlig likevel. Jeg var f.eks. lenge både søt og snill og gjorde omtrent aldri noe mot andre som jeg ikke ville at de skulle gjøre mot meg.

Og likevel måtte vi la drømmeleiligheten gå.

.

Bokomtale: Abo Rasul - Unfun: Skandinavisk misantropi 3

2008-05-05T19:47:00.006+02:00

Matias Faldbakken er i mål med sin trilogi om skandinavisk misantropi og leverer med det siste bindet et massivt nei til omverdenen og egen familie, både i ord og handling. Hovedpersonen i boka er mor til to gutter og har vært sammen med en voldelig overgriper, og vil ikke mer, verken for seg eller for andre. Nedsenkningen har nådd bunnen og håpet er ute. Nå rydder mor opp og rensker ut.

I likhet med The Cocka Hola Company og Macht und Rebel er Unfun basert på enkeltstående ideer som historien og karakterene bare er en ramme å diskutere dem innenfor. Boka er ulitterær med bevisst endimensjonale karakterer og fragmentarisk sammensetning, hvor en god del består av kritikk mot kulturlivet romanen ironisk nok presenteres og vekker positiv oppsikt innenfor. En anti-roman som av bokkritikere vurderes som et lyspunkt blant romaner. Matias Faldbakken gjør det vanskelig for leseren og samtidig lettere når intellektuell diskusjon avløses av lytehumor og voldsbeskrivelser. Det er høyt og lavt og humor og dyp negativitet side om side. En vrang lettlest-bok. Som siste del av en trilogi er den kanskje den mest gjennomførte og fokuserte, selv om overraskelsesmomentet er borte.

Debuten The Cocka Hola Company skapte storm da den kom uforberedt i 2002, antatt på stort forlag før psevdonymet ble avslørt. Seks år og fem utgivelser senere befester Matias Faldbakken posisjonen som norsk litteraturs problembarn og demonstrerer at det fortsatt er behov for ett. Debuten og Unfun er kanskje Faldbakkens to beste og bør leses i den rekkefølgen av lesere som ikke er kjent med ham ennå.

PEHDTSCKJMBA, say it with me

2008-05-05T15:08:00.004+02:00

They are actually coming to Europe. He'll be giving us more details as they emerge.
.

Dyrevern-terror?

2008-04-26T17:52:00.010+02:00

Jeg er glad for å bo i et land og en by hvor det ikke er mulig å tjene seg rik på unødvendig slakting og drap på dyr uten at noen sørger for å stikke kjepper i hjulene. Pels er et statussymbol det alltid vil finnes et marked for og som kundene ikke ser ut til å ha større skrupler med å skaffe seg enn å kjøpe kjøtt i butikkene. Pelsnæringen gjør ingen forsøk på å gå i dialog med pelsmotstandere, selv når de tyr til lovlige, fredelige markeringer for å fremme et konkret krav. Dyrevernsaktivister har ikke flere muligheter igjen enn å gi opp, eller erklære krig. Jeg har respekt for at noen våger det siste.

Jeg støtter ikke vindusknusing og malingssøl, og jeg tror ikke det hjelper dyrevernssaken. Aktivistene gjøre det lett å avfeie metodene deres som bøllestreker. Vindusshopperne i min lokale pelsbutikk som ikke har vært inne på tanken tidligere begynner ikke plutselig å ta dyrenes lidelser med i betraktning bare fordi noen har ramponert utstillingsvinduet siden sist. Men ødeleggelsene forstyrrer og blir stående som et symbol på at det ikke er fritt fram. Hvis pels fortsatt blir kjøpt og solgt, kan i hvert fall ingen si at det har foregått uimotsagt.

"Terroren", som Aftenposten noe konservativt dømmende omtaler aktivismen som (terror antyder at hovedmålet er å spre frykt, ikke oppnå et mål), mot privateiendom og familiemedlemmer er ett skritt videre. Enkelte dyreverns- organisasjoner har erklært at de vil ta i bruk alle tilgjengelige midler i en storaksjon mot norsk pelsindustri for å få pelsbutikkene stengt. Det er ekstremt. Mange vil mene at grensen går ved trusler mot pelsprofitørers familie, om ikke et godt stykke før. Samtidig kan det være det nødvendige skrittet for å få kjøpmenn til å skifte profesjon. Det er ingen menneskerett å drive med pels, og stilt opp mot hverandre vil de fleste velge familien over jobben. Det er heller ikke et rimelig krav å få operere helt fritt i en kontroversiell bransje uten at gruppene med innbitte motstandere skal få komme til orde. I Sverige har flere lagt ned bedriften og skiftet beite etter langvarig trakassering. Det går en grense for prinsipper, uansett hvor liten forståelse man har for motstanden.
.

Flaggdemonstrasjon

2008-04-24T14:17:00.006+02:00

Møt opp til markering mot forbud mot utenlandske flagg i 17. mai-toget hvis du synes debatten om hvilke flagg vi skal tillate og ikke i barnetoget er pinlig og unødvendig. 17. mai-komiteen i Oslo har gått inn for forbud mot alle andre flagg enn det norske, samiske og FN-flagget, og Oslo-ordfører Fabian Stang reagerte med å overstyre komiteens anbefaling og understreke at alle verdens flagg naturligvis skal være lov i hovedstadens barnetog. Det burde være en selvfølge. Nasjonaldagen er en feiring av at vi lever som frie mennesker i et fritt land, og skal ikke assosieres med forbud og ekskludering.

Markeringen er i regi av bl.a. AUF, Antirasistisk Senter og ungdomspartiene Unge Venstre, SU og RU, og finner sted i Borggården utenfor Rådhuset i Oslo i dag kl. 16.45.

OPPDATERING: Hege Ulstein legger ballen død i en kommentarartikkel i Dagsavisen i dag:

Åpenhet og trygghet er ikke motsetninger. Det er tilstander som er intimt forbundet med hverandre.

Den som ikke forstår dette, kan like gjerne droppe det norske flagget 17. mai, først som sist, og erstatte det med vimplene til Hennig-Olsen og Gilde. For da handler ikke dagen om stort annet enn å spise mengder med is og pølser.

Elektropop er den nye industrirocken

2008-04-23T23:02:00.005+02:00

Trent Reznor er på vei tilbake til det poppa og umiddelbare elektrosoundet fra With Teeth etter en The Fragile-aktig instrumentalplate og det teksttunge konseptalbumet Year Zero. Første singel fra neste album ble sluppet på internett i går, gratis tilgjengelig umiddelbart og sendt ut til radio samme dag, og høres ut som del to av singelen Only fra nevnte With Teeth. Veldig catchy, vokalen plassert litt i bakgrunnen i miksen (lyrikk er som kjent ikke Reznors sterke side) og med en liten pianosnutt elegant flettet inn i elektronikken. Resten av albumet leveres 5. mai og kan bli litt av en kraftpakke hvis singelen er representativ.

I need your discipline, I need your help. Ukens lyd er Nine Inch Nails - Discipline.

Internett til Afrika

2008-04-17T22:40:00.004+02:00

One Laptop Per Child
.

Medias stilltiende aksept

2008-04-17T12:30:00.006+02:00

Flere blogger (og Finansavisen) har navngitt TV2-reporteren som på tirsdag vitnet i rettssaken mot terrorsiktede Arfan Bhatti. Media for øvrig, fra NRK til Aftenposten, har konsekvent unngått både bilder og navn av reporteren, og viser seg nok en gang i utakt med internettdemokratiet. Identiteter som forsøkes holdt skjult, særlig av kjente personer, vil bli forsøkt avslørt på nettfora eller i blogger. Ofte burde man respektere avisenes redaksjonelle avgjørelse om å holde identiteten skjult med tanke på personvernet, f.eks. før det foreligger en dom eller tilståelse i straffesaker, men det finnes også eksempler på unødvendig strengt personvern av offentlige personer. TV2-reporteren faller inn under sistnevnte. For googlere og eventuelt nye lesere med interesse: Arfan Bhattis eks-kjæreste heter Karianne Solbrække og har vært en av TV2s mest profilerte krimreportere med dekning av bl.a. Orderud- og NOKAS-saken.

Det er langt mellom liv og lære når krimreportere som tidligere har ønsket mer offentlighet og ivret for å filme rettssaker i sin helhet, krever og får spesialbehandling i retten når de selv blir innblandet. Solbrække fikk gå inn og ut av VIP-inngangen i Oslo Tinghus, som ellers er forbeholdt tiltalte for å skjerme dem for blitzregnet i foajeen og på trappa utenfor, og har trolig gjort seg bruk av kontaktene sine i journalistmiljøet for å sikre konsekvent anonymisering av sin egen person. Hun stoler tydeligvis ikke på Vær Varsom-plakatens regulering av personvernet når det kommer til henne selv. TV2 vil naturligvis ha minst mulig personfokus på saken og ordne eventuell permittering eller omplassering av en inhabil ansatt i stillhet. Vanskeligere å forstå, og muligens et demokratisk problem, er det at media for øvrig dilter ivrig etter og bidrar til dekkoperasjonen, uten kritiske innvendinger til forskjellsbehandlingen av journalister og "vanlige folk" i vitneboksen. Det er nærliggende å tro at journaliststanden, og kanskje spesielt kriminalreportere, ville ha interesse av å ta avstand fra en kollega som viser så dårlig dømmekraft at hun innleder et forhold til en straffedømt og yrkeskriminell hun fikk kontakt med via jobben. Hvis selv konkurrentene i NRK likevel velger å legge en beskyttende hånd over en kollega og muligens bekjent de ofte treffer på pressekonferanser og i Tostrupkjelleren, tyder det kanskje på at journalister er mer lojale overfor hverandre enn sin egen presseetikk. Media gir en stilltiende aksept til inhabiliteten og muligens delaktigheten, hvis journalisten fikk vite om terrorplaner hun ikke sa ifra om, TV2-dama har gjort seg skyldig i ved å beskytte anonymiteten hennes. Slikt virker ikke positivt på medias omdømme og tillit hos befolkningen.

Uttalelsene i artiklene over taler ellers for seg selv, men vi får vel nesten håpe Solbrække gjør seg dummere enn hun er når hun påstår at det smalt som en bombe midt i hodet når hun fikk vite at Bhatti - yrkeskriminell, straffedømt flere ganger og i politets søkelys siden 13-års alderen - hadde skutt mot huset til en journalist i 2006. Så dårlig bakgrunnssjekk av og innsikt i livet til en mann hun i perioder delte seng med, kan hun nok ikke ha hatt. Hvis da ikke kjærligheten gjorde blind og Karianne Solbrække egentlig trodde Arfan Bhatti var snill og grei, selv om alt hun kunne google seg fram til tydet på det motsatte. Aktoratet klarte eller turte imidlertid ikke å presse Solbrække på hennes åpenbare ufarliggjøringer og oppsiktsvekkende dårlig hukommelse av to år gamle hendelser hos en 35-åring, og gjorde det dermed vanskeligere for seg selv å gi juryen grunner til å dømme Arfan Bhatti.

Begynner å dra på årene

2008-04-15T19:06:00.005+02:00

For et par vintre siden skjedde følgende: Kulda satte overraskende inn i februar. Omtrent som i gamle dager. Og før jeg visste ordet av det, stod jeg ved kjøkkenbenken og skar tørt brød i terninger. Tenkte på endene oppe i råka.

Det var selvsagt alderen. Jeg hadde aldri i verden kommet til å tenke på endene dersom jeg hadde vært, la oss si, niogtjue. Eller femogtredve. På slike holdeplasser i livet var det rett i søpla med det tørre brødet, og hva som lå og baksa under brua hadde jeg ikke tid til å tenke på.

Nå var jeg tett oppunder femti. Tenke seg til. Med frakk og fornuftige sko, og med en brødpose i handa. På vei for å fôre endene i kanalen. Da er det liksom helt og holdent slutt på Tøffe-Tom og walk on the wild side.

- Ingvar Ambjørsen i Klassekampen 5. april.
.

SV-støttet skamløshet

2008-04-13T10:09:00.004+02:00

Audun Lysbakken var ute i Dagsavisen på fredag og kritiserte økonomielitens, tydeligst representert ved Stein Erik Hagen og hans beskrivelser av Norge som "den siste kommuniststat", skamløse og usmakelige sutring over stadig trangere kår for investorer og bedriftsledere, når realiteten er at de aller rikeste økte sin andel av inntektene i Norge med ti prosent fra 1990 til 2005. Lysbakken peker på ulempene ved større ulikheter i et samfunn og legger til slutt skylden på "den usosiale skattelettepolitikken" fra forrige borgelige regjering.

Tre år inn i Norges første koalisjonsregjering med SV har landet fortsatt et skattehull på størrelse med Mjøsa. Det såkalte skjermingsfradraget gjør at aksjonærer kan ta ut en prosentandel av overskuddet sitt uten å betale skatt på det, som i praksis slår beina under effekten av utbytteskatten innført i 2006. Utbyttet skal skattes av, men bare over en viss grense, og grensa er satt så høyt at aksjonærene kan ta for seg av et overskudd skapt av de som jobber under dem og mottar vanlig lønn, og likevel slippe skatt. I praksis en gavepakke til pengefolkene, selv om lønnsfesten for norske toppledere i teorien har blitt strammet inn, og et signal om at pengeflytting og aksjespekulasjon verdsettes høyere enn ærlig lønnsarbed. Den rødgrønne regjeringens skattelettepolitikk er like usosial som typisk borgelig skattepolitikk, men førstnevnte har et skinn av hykleri.

I mellomtiden synker valgdeltakelsen (fra 83-84 prosent på åttitallet til 75-77 prosent etter 1990). Forskjellene mellom høyre- og venstreside i norsk politikk blir utydeligere og tiltroen til at politikere kan løse vanlige folks problemer synker, særlig i områder med lav inntekt og utdanning. Det er potensielt et større problem enn toppsjefenes lønnsfest, og dessuten udemokratisk når politiske avgjørelser flyttes fra stortingssal til styrerom i private bedrifter når stadig større del av norsk næringsliv privatiseres. For å snu den negative trenden trenger Norge et tydeligere venstreparti som tør å stå for venstrepolitikk. Det burde oppta Lysbakken mer enn å bruke energi på å legge skylden for økende forskjeller på tidligere regjeringer.

Say w00t?

2008-04-09T13:24:00.004+02:00

Nine Inch Nails 2008 touring lineup has been completed. Returning member Robin Finck and new addition Rich Fownes will join Trent Reznor, Alessandro Cortini and Josh Freese for a world tour beginning July in North America.

The upcoming tour will feature the live debut of material from the recently released Ghosts I-IV alongside songs spanning the entire NIN catalogue.

Vi skal ikke lenger fryse; favorittbandet mitt - og ditt - skal varme og lyse. Trent Reznor and the Hired Hands har gått fra å spille konserter hvert skuddår til å turnere oftere enn enkelte andre band (eller Radiohead, som de kalles) gir fansen livstegn på hjemmesidene sine.

Mens vi venter på Unfun

2008-04-07T11:46:00.009+02:00

Abo Rasul eller Matias Faldbakken er snart ute med Unfun, siste del i trilogien om Skandinavisk misantropi. Min lokale Norli-bokhandel har begynt nedtellingen (I hate you this much! er teksten på bamsens plakat):

Bok to traff godt for to år siden, og etter pausemusikk i form av et omskrevet Ibsen-drama, knyttes det visse forventninger til siste bok i serien som etablerte Faldbakken som en av norsk litteraturs problembarn, som enten virker dum eller dritsmart, og lager sprell som andre irriterer eller fryder seg over. Skandinavisk misantropi-bøkene og personene i dem bærer på et raseri som bare forsterkes av en negativ erkjennelse av at raseriet ikke nytter. En provokatør for provokasjonens skyld eller intellektuell bråkmaker, eller kanskje begge deler. Morgenbladets omtale av boka lover uansett en lettlest, men vrang bok:

Unfun tematiserer ei av dei mest allmenne og desperate handlingane, som langt frå er ukjend for det tidligare nevnte "problembarnet": sprellinga. Som Lucy [hovedpersonen i boka, red.anm.] seier: "Man kan nesten bruke det som et memento: Når alt går galt: sprell." Å lese rasul kan være ein sunn måte å røske opp i sine eigne meiningsskapande prosessar på. Sjølv om å seie det slik er nettopp den ufarleggjeringa boka sprellar mot.

Nazi-flørten i Macht und Rebel (komplett med et Mein Kampf-aktig bokomslag) ble drøy kost for mange, men ta det med ro: Nazisme ligger ikke for hovedpersonen i Unfun:

Å kalle meg nazifitte, for eksempel, er en slurvete bruk av ord. Fitte, ja, men nazi, nei. For det første er jeg anarkist, som sagt. For det andre er jeg neger.

OPPDATERING: Fra Dagsavisens omtale:

Den kunstneriske bragden i Faldbakkens «Skandinavisk misantropi» er kanskje ikke i beherskelsen av romanformen selv, slik man kan si det om Thure Erik Lunds tetralogi om Thomas Olsen Myrbråten (...). Bragden består i det paradoksale forholdet at disse romanene til tross for sitt misantropiske og kulturskeptiske budskap allikevel publiseres innenfor den merkverdige institusjonen vi kaller litteratur, med en jublende forakt for den samme institusjonen. Dermed retter Faldbakken fokuset mot selve rammene for den litterære institusjonen, og forvandler forakten til et historisk interessant (skandinavisk) selvhat, eller det man kunne kalle en bejaende litterær masochisme.

Forventningene stiger. Om noen timer sitter jeg meg boka i hendene.
.

1001 bøker

2008-04-05T21:55:00.006+02:00

Hvis du bare har tenkt å lese 1001 bøker før du dør, må du skjerpe deg. I mellomtiden er det gøy å telle hvor mange av bøkene på 1001-lista man har kommet igjennom, og kanskje ikke fullt så gøy å legge sammen 2 og 2 og få 1,8 prosent, eller 18 bøker av 1001. Til mitt forsvar har jeg minst like mange av bøkene på lista stående i hylla, men de teller ikke. Bøkene må være lest. Eller bladd i. Mine 18 av 1001 bøker:

- Aesop - Aesops fabler
- Mary Shelley - Frankenstein
- Fjodor Dostojevskij - Forbrytelse og straff (første bind, i hvert fall)
- Fjodor Dostojevskij - Brødrene Karamasov
- Ernest Hemingway - A Farewell to Arms
- George Orwell - 1984
- J. D. Salinger - The Catcher in the Rye
- Anthony Burgess - A Clockwork Orange
- Kurt Vonnegut - Cat's Cradle
- Kurt Vonnegut - Slaugtherhouse Five
- Truman Capote - In Cold Blood
- Hunter S. Thompson - Fear and Loathing in Las Vegas
- Kurt Vonnegut - Breakfast of Champions
- Douglas Adams - The Hitchhiker's Guide to the Galaxy
- Bret Easton Ellis - Less Than Zero
- Bret Easton Ellis - American Psycho
- Irvine Welsh - Trainspotting
- Chuck Palahniuk - Choke

Antall norske bøker på lista, for øvrig: 1. Knut Hamsuns Sult. Norsk litteratur er inne i en aldri så liten dødperiode på 118 år, sett med internasjonale øyne. Noe å tenke over for utvalget som rangerte 110 bøker i Århundrets bibliotek, og mente 15 av plassene burde tilhøre norske bøker.
.

Right where it belongs

2008-04-04T11:21:00.008+02:00

I starten av karrieren synes de fleste som utgir noe at det er gøy å bli omtalt og anmeldt, og tenker kanskje at dårlige omtaler også gir oppmerksomhet og betyr at man er regnet med blant de interessante, selv når man ikke treffer. Så går det 20 år, og man blir godt vant med både salgstall og kritikker, og da blir man fort litt grinete når kritikere tillater seg å vende tommelen ned:

Pitchfork gir Nine Inch Nails - Ghosts I-IV karakteren 5.0 av 10, konkluderer med "we're left with pieces of songs, nothing more. If I were one of those early deluxe-pacakge customers, I'd want my $300 back", og kan leses i sin helhet her.
.

Smil, du blir fotografert - nå også på toget

2008-03-29T17:37:00.007+01:00

I februar ble bomstasjonene rundt Oslo automatisert og tvungen fotografering av alle passerende biler innført. Myntinnkastet og den betjente luka forsvant og det ble ikke lenger mulig å passere anonymt, en innskrenkning av vår personlige frihet som strider med en artikkel i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen om rett til privat- og familieliv. Skritt for skritt blir registrering den nye anonymiteten, og til slutt er det ikke mulig å bevege seg utendørs uten å legge igjen elektroniske spor. Men tiltak som innskrenker fordelene ved å kjøre bil er kanskje på sin plass i vår tid, for det er jo bare å velge toget, og dermed slippe å bli tatt bilde av. Eller?

På tirsdag fortalte Aftenposten (dessverre bare i papirutgaven) at NSB har fått klarsignal for å installere 3200 overvåkningskameraer ombord i norske tog, i første omgang i togsett som kjører lokaltrafikk i og rundt Oslo. Alt som skjer ombord skal filmes, både ved inngangen og i kupeen. Riktignok er hovedformålet å virke preventivt mot vold og bråk mellom passasjerer og overfor togpersonalet, som de siste årene har opplevd stadig tøffere forhold med eksempler på slag, spark og knivstikk. Strenge krav ligger dessuten til grunn for når og hva opptakene kan brukes til. Konduktørene eller lokføreren skal ikke kunne følge med på skjermene underveis.

De fleste forstår at noe må gjøres når togpersonale kan risikere å bli slått ned på jobb. Det er kanskje også naturlig at vi er villige til å redusere friheten vår litt hvis det kan virke preventivt på volden i samfunnet vårt. Men Aftenposten avdekker i samtale med tilfeldige passasjerer noen holdninger til overvåkning som kan tyde på at vi allerede langt på vei har innfunnet oss med å bli kontrollert:

- Man blir jo sett uansett når man er ute i offentligheten.

- For meg betyr det ikke så mye fra eller til om det er kameraer som filmer i togene, for det er jo en trygghet i det også.

Det som er mest overraskende er kanskje likevel at hele 83 prosent oppgir at de ikke har noen motforestillinger mot kameraer i togene i en undersøkelse NSB har fått utført. Det står i så fall i relativt skarp kontrast til funnene i en undersøkelse gjort for et par måneder siden, hvor bl.a. åtte av ti svarte at de syntes det var ubehagelig å bli overvåket. Undersøkelsen viste også at negative holdninger til overvåkning øker jo mer nærgående den blir, med kroppsscanning i sikkerhetskontrollen på flyplasser som det tydeligste eksempelet. Noen, eller mange, overvåkningkameraer i tog er kanskje ikke dramatisk nok i sammenlikning, og kanskje går krav til ansatte og medpassasjerers sikkerhet foran, i den grad overvåkning hindrer kriminalitet. NSBs kameraer virker kanskje også mindre truende på personvernet og faren for kommersielt misbruk blir muligens vurdert som mindre enn på flyplasser. Men på vår vei mot George Orwells skrekkscenario er det på sin plass å minne om at stadig mindre deler av det offentlige rom er utenfor overvåkningens rekkevidde.

Når det regner blod fra IOC, drypper det på sponsorene

2008-03-26T13:24:00.004+01:00

Sommer-OL nærmer seg i Kina, og verdens oppmerksomhet vil bli rettet mot et land med systematiske brudd på menneskerettighetene, sensur av internett og null respekt for ytringsfriheten. Under tildelingen av årets olympiske leker påpekte IOC at dette ville være en god mulighet til å endre kinesiske myndigheters holdning til menneskerettigheter ved å sette et internasjonalt flomlys på det kinesiske samfunnet. Håpet lever fortsatt, men ettersom OL nærmer seg, virker det som om IOC og Gerhard Heiberg blir stadig forsiktigere i uttalelsene om IOCs bidrag til å stille Kina til ansvar: Heiberg terper på at IOC ikke er en politisk organisasjon og at IOC mener ingenting om dødsstraff, og når Norsk Journalistlag påpeker anvarsfraskrivelsen og misforholdet mellom nye og gamle uttalelser, avfeies kritikken som vrøvl og Heiberg sier at det går og har gått lenge i riktig retning i Kina. Som om de som bidrar til OL i Kina kan si seg fornøyd med en viss forbedring og så lenge henrettelsene holdes unna idrettsarenaene.

En boikott av OL vil i verste fall polarisere forholdet mellom Kina og Vesten og forverre situasjonen for ofrene for kommunistregimets overgrep. Tvert imot er OL i Kina som nevnt en god sjanse til å få fortgang i prosessen med å demokratisere Kina som uansett vil tvinge seg fram når landet opplever en økonomisk vekst som vil gjøre dem til en stormakt i verden i løpet av de kommende årene. Men hvis IOC ikke vil høre på motargumenter, må vi kanskje gå til sponsorene i stedet.

Firmaer med norske representanter som sponser IOC og sommer-OL i Beijing inkluderer bl.a. Coca-Cola, VISA og McDonald's. Hvis du vil støtte aksjonen og kreve større vilje til påvirkning fra IOC, kan du signere elektronisk på opprop.no eller kopiere inn følgende tekst i en mail og sende den til adressene under:

PROTESTBREV

Som en betydelig kommersiell aktør i Kina hviler det et stort ansvar på din bedrifts skuldre. Jo mer penger dere tjener på mennesker som er underlagt et menneskefiendtlig diktatur som Kina, jo større er det sosiale ansvaret. Jeg ber herved at dere utøver den makten som ligger i de store pengebeløpene dere har investert i Beijing-lekene, redd IOC fra seg selv, redd noen kinesere!

IOC er i ferd med å bli Årets Mest Bloddryppende Organisasjon 2008. IOC trenger hjelp til å innse dette, og jeg er fast i min overbevisning om at sponsorenes rolle i dette er betydelig. Når det regner blod fra IOC, så drypper det på sponsorene.

Unngå kommersielt harakiri, vis ansvar!

Med vennlig hilsen

Coca Cola v/ Richard Harris: * forbrukerservice@ccnordic.com *
McDonald’s v/ Margaret Brusletto: * media@no.mcd.com *
Visa Norge Bankgruppe v/ Torstein Lind-Isaksen : * torstein.lind-isaksen@visa.no *

Aksjonen ledes av HvaHunSa, som også har laget fotomontasjen over.
.

Don't disturb me as I sleep, treat me gently when I wake

2008-03-25T15:14:00.004+01:00

Hverdagen begynte visstnok i dag igjen, og for min del kom den relativt brått på i form av et brev fra Vital forsikring:

Vi har mottatt melding om at du er sluttet og skal meldes ut av den kollektive forestakspensjonsordningen for (bedrift) gjeldende fra 1. februar 2007.

Jo takk. Jeg visste ikke at jeg er sluttet, men fint å få beskjed. Hils virkeligheten og si at jeg blir noe forsinket.
.

Hyllene uten Hamsun

2008-03-23T23:05:00.008+01:00

Utsagnet "jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker" sier noe om en tidsånd - og kanskje også om et fag: trendanalysen - som jeg håper mange, mange med meg ikke bare tar avstand fra - men også gir jamnt faen i!

Sitatet er fra en glimrende bloggpost av Tom Egeland, som igjen referer til et oppslag i Aftenposten (kun på papir) fredag før påske om at boksamlinger er ut, og at nordmenn har blitt så aktive og moderne at bøker ikke lenger er statussymbol vi samler på og bruker tid på å sortere, studere og bla i, men en forbruksvare vi legger fra oss og glemmer eller til og med kaster når vi er ferdig med den. En interessant artikkel om hvordan salget av pocketbøker har skutt fart de siste årene og delvis tatt over noe av hardback-markedet, uten at respekten for og interessen i bøker nødvendigvis har blitt mindre selv om billibøker har blitt stuerent. Men så kommer altså trendforsker og sosialantropolog Gunn-Helen Øyes (som bruker tiden sin på en mastergrad i fenomenet luksus) påstand om at å ha en boksamling i stua er blitt harry.

Jeg leste artikkelen selv og fikk frokosten nesten i halsen, og litt på etterskudd må jeg også få fastslå at det ikke er harry å eie bøker. Det vil jeg protestere høyt og tydelig på. Litteratur kan aldri bli avleggs og en boksamling forteller en del om eierens liv, er dekorativt og gir ikke minst hjemmet en kulturell tyngde som ikke skal undervurderes i en samtid hvor økonomisk kapital verdsettes høyere enn kulturell. For å hevde noe annet må man trolig ha mer penger enn smak og en kulturforståelse som starter og stopper ved populærkultur og underholdning. Billigboksalget har mange positive sider og "rimifiseringen" av litteraturen (hvor et lite utvalg av de mest tilgjengelige bøkene i pocketutgaver selges fra stativer på bensinstasjoner og i dagligvarebutikker) kan få flere til å få øynene opp for bøker hvis de kjøper Anne B. Ragdes nyeste og forhåpentligvis får apetitt på noe mer substansielt senere. Selv krim og humorbøker er mer stimulerende enn å se på TV eller høre kommersiell radio. Men det vil fortsatt være en tydelig forskjell på hyller med og uten Hamsun, et professorhjem og boligen til en eiendomsmegler. Hva Gunn-Helen Øye og trendforskningen hennes måtte mene om saken bør de fleste følge Egelands råd om å gi en god faen i.
.

Your body lotion are belong to us

2008-03-20T01:22:00.008+01:00

Så terrorfrykten har gjort flyplassikkerheten rundt om i verden stadig stengere til et punkt hvor man vurderer å ta i bruk full kroppsscanning som standardtiltak, men onanerende medpassasjerer kan ingen flyselskap garantere mot? Om fem år blir å ha hendene i lomma eller under dyna forbudt ombord i fly mellom letting og landing som forebyggende tiltak mot flykapring og ejakulering i medpassasjerers hår.

Miljø schmiljø

2008-03-18T20:04:00.007+01:00

Dagbladet.no har en egen underavdeling for klimarelaterte saker på sine nyhetssider. Noen eksempler på overskrfiter fra den siste uka:

Kommer i privatfly, helikoptre og SUV'er - Verdenstoppene i Davos diskuterer klimaendringer

Hva gjør du med oljefyren din nå, Jens? - Statsministeren vil ikke bytte ut oljefyren hjemme. Men han vil forby dem fra 1. januar 2009

Kan politikerne stoppe klimaproblemet? - Naturvernforbundet svarer deg om klimaforliket

Blabladet for øvrig formidler visse andre verdier, kan man si. Fra forsiden på henholdsvis nett- og papirutgaven i dag:

Les om saken på side 26-29 og 8-12, midten, baksiden, leder, gårsdagens utgave og trolig to-tre utgaver i neste uke.

Drit og dra. En gang en kulturradikal avis som stod for noe, nå en ryggradsløs kommersblekke som bare påberoper seg :sterke meninger når det passer seg og ellers serverer høflig sludder som ikke skremmer bort annonsørene fra billeverandører og flyselskap. Å late som man har et miljøstandpunkt og samtidig bidra til miljøproblemer er nesten verre enn å fraskrive seg ansvaret for problematikken (som man vel ikke kan regne med at løssalgsaviser vil ta en nevneverdig del av uansett). Det er i det minste uredelig og hyklersk.